Crusader Kings II

[Spartapus]

Så ca. tre måneder etter den forrige posten er jeg endelig i gang med spillet og skyter liv i denne tråden igjen. Har lastet ned alt av DLC, brukt noen timer på tutorials og guider og føler meg ganske klar.

 

Jeg har begynt forsiktig som greve over Napoli, inspirert av din guide; det virket som en rolig plass å lære seg det grunnleggende før man går løs på noe mer krevende, men ikke rukket å gjøre så mye mer i kveld enn å se over alle informasjonen og arrangere et ekteskap for meg selv. Jeg var ikke like heldig med brudeutvalget og tok til takke med datteren til douxen av...Armenion, tror jeg det var. I morgen skal jeg se mer på Council og hva de skal gjøre, og jobbe mot å opprette hertugdømmet Capua. Så får jeg se hvor lenge jeg spiller videre på den fila før jeg går løs på noe mer hektisk.

[olefurz]

Kanskje det allerede finnes en tråd for dette spillet? Isåfall har ikke jeg sett den. Det jeg derimot har sett, er flere folk rundt på forumet som er rimelig glade i dette fantastiske stratetgispillet fra Paradox. Jeg tenker det kunne vært interessant å få høre hvilke slekter andre spiller som, samt strategier og erfaringer.

 

Jeg er selv ganske ny på spillet og har litt over tjue timer i middelalderen. Spillet har en ondskapsfull læringskurve, men med studering av diverse tutorials føler jeg at jeg har startet min første game uten å gå i de store fellene. Jeg er også over middels interessert i historie, og besitter noe kunnskap om hvordan det føydale samfunnet fungerte, noe som nok har hjulpet til. I tillegg har jeg også spilt Hearts of Iron serien, så jeg var ikke helt fremmed for hvordan Paradoxs spill fungerer.

 

Etter litt om og men, startet jeg som jarl av Dublin, noen de som kjenner til spillet vet er blant de letteste å starte som. Jeg gikk tregt frem i begynnelsen, og det tok en god stund før jeg la under meg naboregionen, Kildare(?), uten store problemer ettersom jeg hadde arvet kontrollen over en annen av Dublins naboregioner. Jeg var nå hertug av Kildare, og begynte så smått å komme inn i spillmekanikkene.

 

Ettersom årene går er jeg senere konge av Irland. Problemer oppstår når herskeren min får 5 døtre og ingen sønner, og verst av alt: Jeg har giftet bort den eldste datteren min til prinsen av England. Når herskeren min kommer opp i femtiårene innser jeg at jeg ikke kommer til å få noen sønner fra denne karen. Jeg ser meg tvunget til å bryte med prinsen for å redde saven. Heldigvis har det ikke kommet noen ettervirkninger av dette (enda). Det ble kjeitete når herskeren døde og landområdene mine ble fordelt i hytt og pine mellom døtrene: Jeg som hadde kontrollert både prinsessene og halve kongeriket hadde nå bare tre regioner som "direkte" vasaller.

 

Dette er så langt jeg er kommet. Jeg befinner meg i år 1170, etter 20 timers spilling noe jeg synes virker utrolig ineffektivt fra min side (men det viktigste er jo at man morer seg ). Hvor lang til bruker erfarne spillere på de første 120 årene?

 

Håper virkelig noen er interessert i å dele sine erfaringer fra spillet, slik at jeg ikke akkurat har brukt opp ti minutter av livet mitt på å skrive om Crusader Kings 2 (alternativet er jo å spille det).

[Licht]

Ja, det finst ein tråd. Har no fletta innlegget ditt saman med den, beklager at det tok tid.

 

I følge Steam har eg brukt 380 timer på CK2 - skal nemnast at eg kjøpte det på release, men eg tror det er eit ganske klart Game of the Year for 2012 for min del.

[olefurz]

Hvordan er det med arvesystemet i muslimske land? Kan kvinner arve noe i det hele tatt?

[Licht]

Nei, kvinner er heilt ute av arverekka. Så i praksis vil land og titlar gjerne gå til onklar, fetre, barnebarn og whatnot der det vanlegvis ville endt opp hos ei eventuell dotter.

[radiohodet]

Dette er så langt jeg er kommet. Jeg befinner meg i år 1170, etter 20 timers spilling noe jeg synes virker utrolig ineffektivt fra min side (men det viktigste er jo at man morer seg ).

 

Crusader Kings 2 er et av de spillene hvor det ikke gjør så mye hvordan det går. Det er vel en av de største styrkene til spillet. Jeg pleier forøvrig også å starte i Irland, siden det er litt mer oversiktlig enn å starte mange andre steder, men har ikke kommet meg så veldig langt inn i Skottland før ting begynner å gå på tverke. Jeg har ikke giddet å sette meg noe særlig mer inn i spillet enn det som absolutt er grunnleggende. Blir litt for mye detaljstyring for min del, men et av de beste strategispillene de siste årene uten tvil, og det eneste fra Paradox jeg liker.

[Licht]

Interessant nok er Crusader Kings det minst detaljorienterte av Paradox-spela, sjølv om eventuell mekanisk kunnskap ein har derifrå stort sett kan overførast til Vicky, EU og Sengoku. Spranget til Hearts of Iron var litt verre, men eg ser veldig fram til East vs West (HoI fra 1947 til 1991).

[Realzi]

Kjøper dette spillet i morgen.

 

Lurer på noen få ting, som kan man ta over hele verdenen visst man er god nok ?

Er dette en avansert versjon av Risk?

Og sist er det morsomt og krige i spillet ?

[Gaute65]

Kjøper dette spillet i morgen.

 

Lurer på noen få ting, som kan man ta over hele verdenen visst man er god nok ?

Er dette en avansert versjon av Risk?

Og sist er det morsomt og krige i spillet ?

 

Dette er ikke RISK eller Total War. Hvis du tror det, anbefaler jeg deg til ikke å kjøpe spillet.

 

Les Gamer sin anmeldelse av spillet;http://www.gamer.no/artikler/121388/anmeldelse-crusader-kings-ii/

 

 

Anbefaler deg også å se ett par lets play videoer på youtube.

[Licht]

Alt det der kjem an på kva du legg i "morsomt", og nøyaktig kva det er du liker i Risk. CK-spela er mindre "wargame" og meir dynastisimulator enn andre Paradox-spel, sjølv om det er lagt opp til at du må tenkje strategisk på makronivå.

 

 

Det er ikkje så vanskeleg å erobre eit stort rike, gitt litt tid, men som dei fleste store riker gjennom historia så er det ganske mykje vanskelegare å halde fast på alt saman.

[Realzi]

jeg vet jo det, men har du soldater og borger og styre.

Jeg trenger litt kort forklaring på hvordan spillet er.

[Realzi]

Alt det der kjem an på kva du legg i "morsomt", og nøyaktig kva det er du liker i Risk. CK-spela er mindre "wargame" og meir dynastisimulator enn andre Paradox-spel, sjølv om det er lagt opp til at du må tenkje strategisk på makronivå.

 

 

Det er ikkje så vanskeleg å erobre eit stort rike, gitt litt tid, men som dei fleste store riker gjennom historia så er det ganske mykje vanskelegare å halde fast på alt saman.

Høres kjempegøy ut.

[NothgaliC]

Kampene er essensielt bare tall og matte. Hver region har et visst antall soldater alt etter hva som er bygd i regionen, og disse soldatene kan man rekruttere i krigstid. Disse soldatene kan man dele inn i hærer og soldatene kan være i sentrum, eller i en av to flanker etter hvor du vil ha tyngden av hæren din. Hæren tar form som en soldat på kartet slik som i total war serien, men du har ingen mulighet til å styre slagene slik som på total war, de blir styrt mer i risk stil, med matematikk. Regelen er at flest soldater vinner, men ingen regel uten unntak.

[olefurz]

Har gått på en offensiv mot en russer som har kontroll over området i Irland, de siste ti årene. Jeg har nå kontroll over alle områdene som grenser mot Sibir, og jeg beleirer nå områder rundt Moskva. Dessverre har min motstander kalt inn forsterkninger, som jeg vil slite med, skulle de angripe.

 

Jeg får fortsette i morgen, og håper på det beste.

 

Ellers er det en kar i hjemlandet som går for å bli konge, så jeg må kanskje kalle tilbake styrkene for å holde meg på tronen. Jaggu få som er samarbeidsvillige i denne verdenen.

[Spartapus]

Jeg må innrømme at jeg sliter med å akseptere det hver gang ting går på tverke. Jeg liker å føle at jeg mestrer spillet ved å kontinuerlig ekspandere, men det er så godt som uunngåelig at det hele faller fra hverandre før spillet er over. Akkurat nå har jeg et digert polsk rike som dekker store deler av Øst-Europa fra Baltikum til Svartehavet og inkluderer Nord-Italia, og jeg har holdt det gående i snart 200 år uten sammenbrudd, men jeg merker at det begynner å bli umulig å unngå. Jeg vegrer meg for å fortsette der, for uansett hva jeg gjør tror jeg ikke det er mulig å holde det sammen lenger.

[Rampage]

Hehe, enig! Er ingenting så surt som å ha bygd seg et imperie og se den ubrukelige arvingen la alt sammen falle sammen. Med vennlig hilsen Kongen av Irland, Wales, Skottland og Afrika.

 

Må nesten begynne et nytt game snart

[Licht]

Regelen er at flest soldater vinner, men ingen regel uten unntak.

 

Det er ganske mange unntak, men dei er òg oversiktlige:

 

- Terreng

- Kvalitet/Traits på general

- Kvalitet/type soldatar

 

Sistnevnte trur eg er litt undervurdert, men om du sender 2000 heavy cavalry (for eksempel Knights Templar) mot ein hær på 5000 kor fleirtalet er skirmishers og archers (som er det dei fleste early game-hærar er tyngst på) så vinn det tunge kavaleriet nesten uansett andre tilhøve.

 

Har mista litt lysten til å starte nye games, har liksom anten gjort det eg vil, eller så tar prosjektet så mykje tid (som til dømes å lappe saman Romerriket og kristendom) at arghblagrgh. Har eit par saves eg er veldig nøgde med, då.

 

Ein der eg gjekk frå Count i Vest-Norge via Duke til Konge, og no er komfortabelt Emperor of Scandinavia og mesteparten av dei britiske øyane (sneik med meg eit krav på trona der gjennom giftepolitikk).

 

Eit anna der eg starta som konge av Leon, samla Castile og Galicia under, vel, meg gjennom å snikmyrde båe brørne mine, og så kasta musliame ut av Iberia nokre hundre år for tidleg (og kunne lage Empire of Spain eller Iberia eller kva no heitte i spelet så snart patchen med nye de jure empires var ute).

 

Eit der eg starta som the Duke of Britanny, og så utvida til Wales og Irland. Eit litt rart kongedømme, men verken Frankrike eller England kunne dytte meg rundt.

 

Det klassiske "start i Irland og bli konge"-spelet, kor eg etter kvart kunne krone meg keiser av Britannia.

 

Også eit der eg var Sunni-kalifen (som i starten er ein Duke med ganske få provinsar, underlagt Seljuk-riket). Er ikkje heilt der eg vil vere endå - har utvida i alle retningar, men eg treng to provinsar til å for å verte Sultan/Konge av Mesopotamia. Så kan eg vurdere å starte borgarkrig mot dei skitne tyrkarane.

[Kohan]

Jeg må innrømme at jeg sliter med å akseptere det hver gang ting går på tverke. Jeg liker å føle at jeg mestrer spillet ved å kontinuerlig ekspandere, men det er så godt som uunngåelig at det hele faller fra hverandre før spillet er over. Akkurat nå har jeg et digert polsk rike som dekker store deler av Øst-Europa fra Baltikum til Svartehavet og inkluderer Nord-Italia, og jeg har holdt det gående i snart 200 år uten sammenbrudd, men jeg merker at det begynner å bli umulig å unngå. Jeg vegrer meg for å fortsette der, for uansett hva jeg gjør tror jeg ikke det er mulig å holde det sammen lenger.

 

Tips for å unngå kollaps:

- Ved utnevnelse av nye dukes og counts, sørg for at de IKKE er ambitious (gjerne content) og at de er av samme kultur og religion som deg selv.

- Hold på to duchies som ligger inntil hverandre, og bruk penger på å bygge ut disse, slik at du får meget solid hær fra områdene.

- Knekk plots tidlig. Følg med på intrigue, når et plot dukker opp der, gå inn på plotmaker og be ham slutte med tullet. I de fleste tilfeller sier de ja.

- Hvis du virkelig vil gjøre det enklere: Send alle mannfolk i arverekken (bortsett fra den som skal bli konge) i kloster. Og gift bort kvinner til små dukes eller counts langt borte i verden.

[olefurz]

Kan du sende dem i kloster uten videre?

 

Er det ellers noen som har den siste expansionpacken? Republics ellernoesånt. Hanseatene virker jo interessante.

[Realzi]

Cant wait !!

Laster ned nå