Starcraft 2 - Single Player anmeldelse

[Snurreleif]

Starcraft ble sluppet i 1998 av Blizzard, og spredte seg over verden som en gigantisk Zerg-Rush, der det skaffet seg en gedigen fan-skare både i østlige og vestlige deler av verden. Spillet var ikke bare balansert, men hadde også en flott atmosfære, spennende mytologi og en gripende MP-del.

 

Det skal sies med en gang at det er nettopp MP-delen av spillet som har gitt det kult-status for så og si alle strategifans verden over, og selv flere av de som ikke er særlig mye innom strategi-sjangeren har vært på besøk i Blizzards magiske science-fiction verden. Undertegnede spilte kun et par prosentdeler av kampanjen mens jeg fortsatt var en pre-pubertal liten nisse, og har dermed vage minner om spilleopplevelsen fra orginalen. Derfor håper jeg at folk som leser anmeldelsen er litt "tilgivende" hvis det skulle vise seg å være noen faktafeil i anmeldelsen.

 

 

Forventninger:

 

Det må vel sies at forventningene til spillet både hos undertegnede og den ulidelig store fanskaren spillet har, har vært skyhøye. Mens den største delen av fansen har virket å være mest opptatt av hvordan orginalens MP har blitt tatt vare på, har undertegnede selv vært mest opptatt av fortsettelsen på en nervepirrende (men fortsatt uorginal) historie som sluttet så snart klimakset virket å ha startet.

Som nevnt er jeg ikke en gedigen strategi-spill fan, og har kanskje noen usaklige forventninger rundt spillets historie og hvordan den fortelles, men jeg har også vært spent på om en utbrent og utrent Starcraft-spiller blir tatt vare på og får grundig opplæring av spillets mekanismer og duppedingser. Ja, for hvordan ER egentlig læringskurven i spillet? La oss ta en nærmere titt.

 

 

Newbs welcome!

 

Det kan egentlig sies med en gang, jeg ble overveldet over hvor godt jeg ble tatt vare på av Blizzards produkt, som en baby innsnurret i bobleplast med pustehull og håndtert av foreldre med grillvotter, så blir jeg ønsket oppriktig velkommen inn i spillet med pompøs orkestermusikk og fine oversiktlige menyer. Ja, du leste riktig.. Bare menyen gir inntrykk av at her skal alle som èn være velkomne, newbs og 1337s og Gudene vite hva slags andre befolkningsgrupper spillet tiltrekker seg.

Det ble derfor ganske raskt klart for undertegnede at her er det tenkt på alle som èn, så omsider (med stor iver og en ristende følelse i buksa) manøvrerte jeg meg inn i kampanjedelen, og fikk startet selve spillet.

 

Siden jeg ikke har spilt Starcraft på typ 7-8 år, så valgte jeg å gå kjapt gjennom opplæringen for å se om det var noen nyheter innen det elementære i strategispillenes verden. Fem minutter senere klikket jeg meg utålmodig ut av opplæringsmodusen, da det ble ganske så fort klart at her var det virkelig snakk om opplæring med barnesteg. "SÅ newb kan jeg da virkelig ikke være" tenkte jeg tilfreds for meg selv før jeg startet første oppdrag, og ganske riktig så var spillet såpass enkelt fra starten av, så det vil si at har du NOEN SOM HELST peiling på elementære kontroller når det kommer til strategispill på PC, så har du ingen grunn til å ikke hoppe rett inn i spillet. Men la oss nå ikke bli for langdryge angående starten, og la oss heller hoppe ut i historiedelen.

 

Need a light?

 

Historien starter enkelt og greit der den sluttet i Starcraft: Brood Wars. Jim Raynor (spillets protagonist) er ulykkelig forelsket i Sarah Kerrigan, som virkelig gir uttrykket "morra-sveis" en helt ny betydning, og sipper ved hjelp av en god gammeldags flaske whiskey og rockeballader i bakgrunnen. Jim overlever for øyeblikket ved å være leder for sin egen lille bande som han så finurlig sett har gitt navnet "Raynor's Raiders" (ingen dikterspirer der i gården med andre ord). De har i oppdrag å gjøre livet surt for Arcturus Mengsk, samme person som etterlot nevnte Kerrigan igjen for å dø tidligere i spillets historie, og som nå også har blitt leder for "The Dominion".

 

Spillet (og livet for Raynor's lille militia) tar derimot en helt ny vending når en tidligere bekjent av både protagonisten og spillerne (forhåpentligvis) dukker opp igjen med lovnader om raske penger og store artifakter. "Badass'en" i spillet går under navnet Tychus Finlay, og like sikkert som at stein er hardt, er han en stereotypisk og sånn sett platt og kjedelig karakter uten noen overraskende trekk ved seg... uansett.

 

Ved hjelp av de kjappe grunkene Raynor og Tychus får skrapt sammen etter oppdragene, så begynner endelig den virkelige starten på Raynor's reise. Reisen mot personlig hevn, og frigjørelsen av et helt folk..

 

 

Kampen begynner:

 

Det første jeg virkelig ble positivt overrasket over når det gjelder kampanjedelen til spillet, er hvor relativt stor valgfrihet spilleren har når det kommer til å gjøre historien til en særegen opplevelse. En kort stund ute i spillet får man etter hvert oppdrag muligheten til å oppgradere sine favorittenheter med (som oftest) tre oppgraderinger. Pengene holder dog ikke til å kjøpe absolutt alle oppgraderingene, så her gjelder det å være taktisk og tenke over på hva man faktisk får bruk for når det kommer til sin egen spillestil.

 

Man får også velge hvilke oppdrag man vil gjøre først, og dermed får man også valget over hvilke "side-spesialiseringer" man vil få låst opp først. Ved å gjøre oppdrag og oppdage artifakter i enkelte oppdrag får man faktisk muligheten til å kunne tilbringe hæren sin spesielle egenskaper som har blitt utviklet ved hjelp av forskning på Zerg og Protoss' (de øvrige rasene i spillet) teknologi. Etter hvert som man får nok forsknings-poeng innen de respektive trærne, får man velge èn av to oppgraderinger man vil tilføye. Her får man kun velge ÈN, så også her gjelder det å tenke på hvilke enheter eller oppgraderinger man vil få mest bruk for og dermed mest igjen for poengene som blir brukt.

 

En annen gledelig nyhet for undertegnede var at man ikke trenger å bekymre seg for om man lærer seg hver enkel enhets styrker og svakheter fort nok, for ved hvert enkelt oppdrag låses det opp nye styrker som er essensielle når det kommer til å fullføre oppdragene relativt smertefritt. Disse kommer med en fantastisk enkel instruksjons-manual (her har dere noe å lære, IKEA!), som gjør at man kjapt føler at man får kontroll over enhetene sine, og lærer hvordan å bruke de så effektivt som overhodet mulig. Oppdragene forklares utrolig godt, slik at det ikke burde være mye rom for tvil når det kommer til hva man skal gjøre, og hva man ikke burde gjøre.

 

 

Overraskende variert

 

Når det kommer til oppdragene var jeg til å begynne med ganske skeptisk, da jeg trodde at jeg ville oppleve typiske strategi-oppdrag som man har vært gjennom utallige ganger før. Men det er nettopp her Sci-Fi verdenen til Blizzard har en gedigen fordel.

 

Her kan man få oppdrag på alt fra tropefylte planeter, til de mest øde og vulkanfylte planeter som galaksen har å by på.

Man får også mange forskjellige utfordringer som kan være alt fra å forsvare en karavane av sivile, til å samle inn ressurser og samtidig passe seg for både lavastrømmer og Zergs som truer med å spise infanteriet ditt sine ynkelige små hjerner.

For undertegnede klarer Blizzard dermed å unnslippe fallgropen så mange andre strategi-spill faller i når det kommer til oppdrag, og tror at så lenge man får lov til å skyte på noe i løpet av et oppdrag så er folket fornøyd.

 

Desverre er det ikke såpass enkelt når man skal prøve å gni inn en historie som må serveres med både troverdighet og spenning, og igjen viser Blizzard muskler når det kommer til det å skape (eller snarere vidreføre) en mytologi som kan utforskes i det uendelige, noe som bringer meg over tilbake til historien og utførelsen av den.

 

 

Apropos historien:

 

Skal man inkludere en historiedel er det alfa og omega at man ikke bare blir servert de samme oppdragene over 10-12 timer (som er gjennomsnittlig tid man trenger for å fullføre kampanjedelen, med mindre man er plaget av kræsj selvfølgelig..), men iallefall blir lurt til å tro at man gjør noe helt eget og nytt for hvert oppdrag.

Som nevnt, Blizzard steker ikke bare biffen godt, men de serverer den upåklagelig også.

 

Det skal dog sies at historien alene ikke er nok til å forsvare et kjøp av spillet, iallefall ikke for de som er ute etter noe originalt og samtidig tidskrevende, med mindre man er tidligere fan av spillserien, eller er en selverklært strategispill-entusiast.

 

For selv om mytologien er spennende, så er strategispill såpass bundet av sjangeren at de sliter veldig med å få utlevert en engasjerende og severdig historie man ikke kunne ha funnet i en hvilken som helst Sci-Fi/Fantasy/hvanåenndulikermest-bok.

Historien tar liksom ikke en spennende vending før man får trå i Protossenes føtter, hvilket er synd da det jo er Jim Raynor det legges opp til at man skal føle empati for i og med at han er ute etter å både redde verden og sin kjære krypdyr-flørt.

Karakterene er for platte, stereotypiske, og typisk "rølpete" til at man egentlig klarer å innvolvere seg i de moralske valgene hver enkelt av de går gjennom, for selv om flere av de må ha vanvittig press på seg, så blir det egentlig dyttet bort i en slags "care-tank" som virker å komme i veien for action-sekvensene, hvilket jeg personlig synes er veldig synd.

Det blir som om Arnold Schwarzenegger skulle ha spilt Schindler i en actionfylt versjon av Schindlers Liste, og samtidig forvente at seerne skal engasjere seg mer på det følelsemessige planet enn den actionfylte delen som jo faktisk klarer å underholde.

 

Men hva klager jeg egentlig på?

 

Mangel på følelsesmessig drama i et strategi-spill? Det er dessverre tungt å være genuint interessert i plottet i spill når man vet at utviklerne må fokusere på det de VET selger, og det er hjernedød action med store menn med store våpen, og smellvakre damer med like store pupper i hovedrollen.

Men akk, stemmeskuespillet er det iallefall (generelt sett) ingenting å utsette på. Det som også skuffer er at man får "moralske valg" i løpet av spillets gang, men det er så skummelt åpenlyst hvilken side spillet VIL at du skal velge, at man rett og slett tar det for å føle at man gjør det riktige.

Det blir som når du finner en lommebok smekkfull av høvdinger som du vil bruke på hva du vil, men så er det en eller annen person som står og ser på og forventer at du gjør det riktige, så da gjør du det riktige bare for å ha gjort det. Nok om det, siden vi nå har gjort rede på det lille kampanjedelen har å by på av diverse variasjoner, la oss nå hoppe over til det "spilltekniske".

 

 

Grafikk

 

Grafikken kler spillet utrolig godt, og så snart man har fått optimalisert grafikken til å passe til maskinvaren sin (ikke alle har en monster-PC til flere hundre høvdinger fortenk!), kjører det utrolig glatt og "rent". Den tegneserie-aktige grafikken fungerer i en velpleid harmoni med den grafiske volden, som kunne fått Todd MacFarlanes fargeleggere til å gi et anerkjennende nikk.

Jeg får også inntrykk av at spillet ikke krever SÅ mye av maskinvaren til PCen, så med mindre du har en meget utdatert PC, er det håp for de av oss som fortsatt lever i fortiden også for å få prøvd Blizzards strategi-flaggskip.

Du skal derfor, ganske enkelt sagt, ikke trenge en monster-PC for å få opplevd den passende settingen og atmosfæren (no pun intended) spillet har å tilby, jeg kan iallefall ikke huske å ha sett et såpass vakkert strategispill siden Halo Wars.

 

 

Lyd

 

Lydeffektene er gode, mange, og varierte som det jo bør forventes i et rom-epos av kaliberet til Starcraft-serien. Musikken i kampanjedelen veksler mellom seige rocke-riff, til storslagent orkesterverk som NESTEN stiller i samme klasse som Bungies fantastiske lydspor. Man kan også slappe av med cover av kjære og kjente rockeklassikere mellom oppdragene ved hjelp av jukeboxen som står i kantina/baren.

 

 

Gameplay

 

Spillet kan skimte med fin flyt, og masse moro for de som har interesse for strategispill. Enhetene man får bruke i kampanjedelen er også mange og varierte, og er etter undertegnedes personlige mening ganske så balanserte når det kommer til mostanderens enheter, noe som gjør spillet utfordrende, men ikke så alt for vanskelig selv for den nye Starcraft-disippelen om man bare husker på å skru vanskelighetsgraden ned til det som passer seg selv best (kremte kremt).

 

 

Konklusjon:

 

Jeg kunne ha vært en liten slabbedask og oppsummert SP-delen av spillet ved hjelp av en eneste setning, men desverre for den late delen i meg skal jeg prøve så godt jeg kan å være litt utfyllende:

Starcraft 2 innfrir alle forventninger og litt til; spillet er overraskende imøtekommende til nye spillere, på tross av at originalen og diverse ekspansjons-pakker har vært ute på markedet i 12 år. Selv om historien ikke akkurat kvalifiserer til en Oscar (eller hva nå enn spill-manusforfattere får), så skal det sies at Blizzard har gjort en mye bedre jobb enn de fleste andre strategispill-utviklere når det kommer til fremførelse og spenning.

 

Blizzard serverer oss dermed nok en gang et gjennomført produkt som hevder seg i toppen innen sin sjanger, også når det kommer til kampanjedelen.

Er du i tvil om Starcraft 2 er verdt et kjøp grunnet usikkerhet om det vil være noe for deg: Kjøp det, så har du iallefall prøvd et av dette tiårets største spill. Er du derimot en som skyr strategispill som pesten og kanskje venter på spillet som vil forandre meningen din om sjangeren kan du dog svinge trygt unna, for selv om Starcraft 2 havner over konkurrentene, er det fortsatt ikke noe revolusjonerende vi får servert i spillet.

Endret 3. oktober 2010 av Snurreleif

[Snurreleif]

Jeg er klar over enkelte "tunge setninger" og skrivefeil som måtte være der, men setter fortsatt pris på om disse påpekes slik at jeg kan ta de til etterretning til neste anmeldelse

Det er nok også et par setninger der som kan være direkte "misvisende" grunnet måten de er skrevet på, så igjen, påpek disse om du finner de, så skal jeg få oppklart misforståelser og rett de opp i anmeldelsen

Endret 3. oktober 2010 av Snurreleif