Trailer: Gothic 4: Arcania #4 (X360, PC, PS3)

[maanemann]

Synes dette ser ut til å være det 3'ern burde vært.

Velkommen til nextgen Gothic. Bare 4+ år etter Oblivion.

 

Ser bra ut dette.

 

Kanskje jobbe litt med en vel passiv AI?

 

Når man sier "enorme krefter", mener man utviklerne som står bak?

Så ikke enorme krefter ingame i den traileren.

Endret 11. september 2010 av maanemann

[simalarion]

Setter da alle mine kort på at dette ikke overhodet ikke har noe med Oblivion og lvl scaling å gjøre :o . Man får uansett ikke skikkelig oversikt over ingame grafikk før man får testet det og sett animasjoner landskap rendering etc. Synes det ser fullt godkjent ut. Men har nå fått mer Trua på fortsettelsen av Risen serien, likte Risen mye bedre en Gothic 3 (som nevnt var det umulig for meg å teste det skikkelig pga bugs, men uansett). Slik sett er Risen alleredet et svar på Oblivion og dunker det møkka RPG-Action spillet ned i støvlene.

Endret 12. september 2010 av SimalarioN

[Nesumar]

Kan vel umulig menes at utviklerne er den store kraften, siden de ikke har noen store suksessfulle titler?

[maanemann]

Setter da alle mine kort på at dette ikke overhodet ikke har noe med Oblivion og lvl scaling å gjøre :o . Man får uansett ikke skikkelig oversikt over ingame grafikk før man får testet det og sett animasjoner landskap rendering etc. Synes det ser fullt godkjent ut. Men har nå fått mer Trua på fortsettelsen av Risen serien, likte Risen mye bedre en Gothic 3 (som nevnt var det umulig for meg å teste det skikkelig pga bugs, men uansett). Slik sett er Risen alleredet et svar på Oblivion og dunker det møkka RPG-Action spillet ned i støvlene.

 

Yes Gothic spillene er ikke akkurat playable. Det jeg har sett av Risen vids og ikke minst screens virker som om dette også hadde langt igjen til Oblivion. Altså ikke helt nextgen. Selvom det var noe enkel bruk av lys, er jo modellene altfor udetaljerte og simplistiske.

 

Levelscaling har ikke noe med nextgen å gjøre personlig synes jeg levelscaling ga spillet mer nerve og realisme, men klar over at jeg er i et lite mindretall her.

 

Så hva er de store kreftene?

Endret 18. september 2010 av maanemann

[simalarion]

er ikke akkurat playable-Altså ikke helt nextgen-Levelscaling har ikke noe med nextgen

 

(Fiffig urban teknisk vri du har fått lagt på språket ditt)

 

Hva i alle dager snakker du om nextgen for? (noe du plutteslig drar inn), for det første så en 1 genrasjon ca 70 år (det betyr egentlig en famlie genrasjon altså når oldefar ser sin neste genrsjon bli født). Det er konsoll markedet som først kuttet dette veldig ned til ca 10 år, nå snakker man ofte om ny gernrasjon fra år til år og ordet gir nesten ikke mening lenger, det er heller ikke blitt diskutert.

 

Uansett om det er Grafikk du tenker på så ser Risen Mye bedre ut en Oblivion (varijasjon og utseendet generelt om du spør meg, som du gjør). Videre spill svakheter med Oblivion er at når man forstår lvl systemet så flyr man rett i øynene på hele spillet uten noengang og ha beskymringer, jeg ble Arena champ samt lukket samtlige porter med trebue, cloth. Spillet mistet all mening og jeg satt igjen med Action RPG.

 

Ja Oblivion type spill (forkorte det til konsolisering) selger nok til massene men problemet med det er at massene tygger opp spillene og hopper til neste, mens gjennomførte klassikere som baserer seg på kvalitet i steden for og selge mest varer lenger og får faste fans. Som til dels Oblivion kan være unntaket på pga utrolig bra innsats på Mods, for da å gjøre om Oblivion til RPG spillet det burdet vært (ventet selv på Morrowind type RPG og ble skuffet)

 

Om du videre mener at Gothic ikke er -playable- som du kaller det, er vi ikke bare språkmessig på 2 forskjellige planeter (enig i at gothic 3 ikke var det forøvrig, om det var bare det spillet du mente. Ødlagt av Bugs)

Endret 15. september 2010 av SimalarioN

[KayAU]

Hmm, korleis gir nivåskalering Oblivion meir realisme? Sjølv synest eg det gjorde spelverda vesentleg mindre truverdig, av fleire grunnar:

 

1. Det var svært lett å gjennomskue, og det vart veldig opplagt at alt i spelverda kun eksisterte som kulisser for spelaren.

 

2. Konsekvensane var ulogiske. Du kunne klare ei kva som helst utfordring utan vesentleg trening...ein nybyrjar med sverdet kunne bli arenamester. Ein nivå 2 geitegjetar hadde samme sjanse til å overvinne ein helvetesprins som ein nivå 93 erketrollmann. Ein nivå 86 dødsridder hadde omtrent samme sjanse til å bli banka opp og rana av simple landevegsrøvarar som ei nivå 1 såpeoperastjerne. Nemnte landevegsrøvarar fekk forresten etter kvart utstyr som kosta meir enn både landevegane og byane dei knytta saman. Ikkje spesielt truverdig.

 

3. Det å gå opp i nivå gjorde deg ikkje nødvendigvis sterkare, sjølv om spelet fortalte deg det. Du vart berre meir spesialisert. Fokuserte du på andre ting enn kamp, vart du i praksis svakare, relativt sett, sjølv om dette ikkje på nokon måte gjekk fram av informasjonen spelet ga deg.

 

 

Dette er berre det som går på realisme/innleving. Andre negative konsekvensar er at du ikkje får den gode kjensla av å ha oppnådd noko når du endeleg klarar ei stor oppgåve (ok, eg får i alle fall ikkje den kjensla), og kombinert med andre innslag av autogenerert og skalert innhald, vart utforskinga lite spennande. Du kunne gå kor du ville, men der var liksom ingen vits i å gjere det. Der var inga ekstra fare eller belønning ved å utforske lenger inn i skogane eller fjellheimen. I Gothic-spela risikerar du å bli riven i fillebitar av eit mektig beist når du utforskar, samstundes som du òg kan finne imponerande gjenstandar. Poenget er at du ikkje veit kva du kan komme til å snuble over...det synest i alle fall eg er meir spennande.

 

Kay

[Visjoner_InnleggNO]

Dette er noe av den mest gjennomførte og komplette kritikken av Oblivion jeg har lest. Bra jobba Kay!

 

Jeg kan legge til min egen erfaring som eksempel på poengene. Første gang jeg prøvde meg på Oblivion hadde jeg store forhåpninger, jeg begynte spillet som en akrobatisk tyv. Jeg løp rundt og utforsket og gjorde slik man gjør i rollespill, og gikk opp i level ganske raskt. Til min store forbauselse fant jeg ut at det ble vanskeligere å drepe en rotte for hver gang jeg gikk opp i lvl. Det ble bare verre og verre helt til jeg rundt lvl 10-12 måtte gi opp, for alle fiendene jeg møtte var helt umulige å hanskes med. Jeg skjønte senere at jeg hadde gått opp i level som en gud fordi jeg hadde acrobatics (eller noe slikt) som primary skill. Jeg måtte starte spillet på nytt, og nå når jeg hadde forstått levelsystemet og scalingen, ble spillet selvfølgelig altfor lett, og jeg ble sjef i f.eks figher's guild selv om jeg spilte som Mage. Jeg følte hele tiden at spillet var forferdelig useriøst.

 

Jeg må også legge til hvordan det var å teste Oblivion etter jeg hadde spilt gjennom Gothic 3. Det var som å regelrett tråkke rett inn i en verden av plastikk, rett etter du har gått en deilig tur i skogen. Steinene, gresset, trærne, alt var bare plastikk. Først da skjønte jeg hvor overlegent Gothic er, og stadig vekk lengter jeg tilbake til Myrtana og de vakre landskapene med myldrende dyreliv og bekker som renner mellom gressletter, og storslagne fossefall nær fjellene. Blir en tur innom der ca. 1 gang i året

[simalarion]

Jepp, 1.74 patch med ATI shadowfix - alt på fult ligger jevnt over 100 fps. Endelig skal jeg spille gjennom Gothic 3 (kjøpte ved release men var for buggette på min pc, endelig fikk jeg det til å fungere i går etter div forsøk, kjøpte det på nytt via steam inkluderte også gothic4).

 

Faktisk er også Gothic 3 veldig flott (ser mye bedre ut nå en det gjordet ved release)

 

Litt fy fy det her men må nesten linke til hw.no tråd for å få vist bilder da jeg ikke finner funksjon på og laste opp her.

 

Gothic 3 Side 362 øverst.

Endret 16. september 2010 av SimalarioN

[Visjoner_InnleggNO]

Åh... Merka jeg fikk abstinenser nå...

[maanemann]

1. Det var svært lett å gjennomskue, og det vart veldig opplagt at alt i spelverda kun eksisterte som kulisser for spelaren.

Ser ikke helt dette. på hvilken måte da?

 

 

2. Konsekvensane var ulogiske. Du kunne klare ei kva som helst utfordring utan vesentleg trening...ein nybyrjar med sverdet kunne bli arenamester. Ein nivå 2 geitegjetar hadde samme sjanse til å overvinne ein helvetesprins som ein nivå 93 erketrollmann. Ein nivå 86 dødsridder hadde omtrent samme sjanse til å bli banka opp og rana av simple landevegsrøvarar som ei nivå 1 såpeoperastjerne. Nemnte landevegsrøvarar fekk forresten etter kvart utstyr som kosta meir enn både landevegane og byane dei knytta saman. Ikkje spesielt truverdig.

 

Nå begynner det å bli interessant, og her er vi ved selve kjernen av diskusjonen med levelscaling.

 

Hvis man vil at at spill skal være åpent (dvs at man kan gå hvor man vil og ta ting i den rekkefølgen man vil), fungerer levelscaling.

Ellers vil du noen steder møte noen som er latterlig lette å ta når du er high-lvl og ekstremt vansklig å ta når du er low-lvl. Altså er ikke spillet åpent lenger, men styrt.

Er det styrt er det også lineært (motsattt av åpent). Altså ta område A der mobs er lette. Gå så til område B når du har levelt opp og ta mobs som er litt vanskeligere, men nå overkommelige fordi du har blitt sterkere, gå så videre til C når du har levelet igjen, for nå vil det ikke være spennede i område A og B.

 

Hva jeg synes er spennende og realistisk med levelscaling er akkurat dette med landeveisrøvere. Hvis du møter en landeveisrøver som lvl1 er det en gjevn kamp som du kanskje akkurat vinner. Hvorfor nå du møter han som level 80 skal det bare være å blåse pa han så har du vunnet? Er det realisme i det?

Er det ikke mulig for en voksen landeveisrøver som bare driver med dette i livet å få inn en lucky shot på deg?

Er det spennede å bare blåse på en landeveisrøver så faller han over ende?

 

Det grunnelggende i rpg er at svaret på det siste spørsmålet er nei, men sånn skal det være. Når du er på high end skal det meste falle som fluer rundt deg.

 

Personlig synes jeg det virker litt spennede at fiender prøver å stoppe deg og skal ha en sjangs til det.

Men jeg har selvsagt full forståelse for at andre ikke mener dette da det bryter med det kanskje aller viktigste rpg-konseptet.

 

3. Det å gå opp i nivå gjorde deg ikkje nødvendigvis sterkare, sjølv om spelet fortalte deg det. Du vart berre meir spesialisert. Fokuserte du på andre ting enn kamp, vart du i praksis svakare, relativt sett, sjølv om dette ikkje på nokon måte gjekk fram av informasjonen spelet ga deg.

Dette er en helt riktig observasjon som jeg støtter deg på.

 

Dette er berre det som går på realisme/innleving. Andre negative konsekvensar er at du ikkje får den gode kjensla av å ha oppnådd noko når du endeleg klarar ei stor oppgåve (ok, eg får i alle fall ikkje den kjensla),

 

Som sagt all respekt for det. Men jeg hadde det absolutt ikke slik i spillet.

 

. I Gothic-spela risikerar du å bli riven i fillebitar av eit mektig beist når du utforskar,

 

Dette er utrolig riktig. For meg gir det også en veldig begrensing. Du tør knapt røre på deg før du har levelt opp en god del.

 

samstundes som du òg kan finne imponerande gjenstandar. Poenget er at du ikkje veit kva du kan komme til å snuble over...det synest i alle fall eg er meir spennande.

 

Det er derfor du er Gothic lojalist og jeg er TES lojalist. Takker for en meget bra post av deg.

Er ikke til å stikke under en stol at jeg liker å stille spørsmålstegn til Gothic fansen.

Vi liker bare forskjellige ting. samt at jeg mener Oblivion til tross for at det er langt fra feilfritt har fått for mye pepper.

Endret 18. september 2010 av maanemann

[maanemann]

Om du videre mener at Gothic ikke er -playable- som du kaller det, er vi ikke bare språkmessig på 2 forskjellige planeter (enig i at gothic 3 ikke var det forøvrig, om det var bare det spillet du mente. Ødlagt av Bugs)

 

Så hvilken planet er du på? Er den bedre?

Hvis den er bedre er det uansett ingen av oss som kommer opp mot det gjennomførte språket til KayAu i denne tråden.

 

Du skjønte tydeligvis omtrent hva jeg mente med playable. Om du synes jeg burde brukt ordet spillbart, kunne jeg sikkert ment det, men det favner et videre begrep på norsk enn det playable gjør. Sier man spillbart tenker man ofte som du på at det er bugs (forresten du brukte også ordet bugs), er det unøyaktig for hva jeg mener å si. Playable går mer på hvordan man manøvrer seg igjennom spillet, altså mer på kontrollene.

Tappingen frem og tilbake med piltastene i lengderetningen opplever jeg ikke som spesielt spillbare. Det samme med bueskytingen.

Endret 18. september 2010 av maanemann

[simalarion]

Så hvilken planet er du på? Er den bedre?

Hvis den er bedre er det uansett ingen av oss som kommer opp mot det gjennomførte språket til KayAu i denne tråden.

 

Brukte annen planet i forhold til at jeg trolig er mye eldre en deg og ikke bruker ditt ungdommelig språk, som tidvis gjør det litt vansklig for meg å forstå helt hva du mener. Var ikke ment som noe sterkere kritikk en som så, ja er klar over at min Norsk rettskriving er helt ræva ).

 

Det er helt greit at du ikke synes Gothic ikke er spillbart og tildels har du rett i det du nevner der, men helheten som RPG spill er etter min mening et HAV bedre en Oblivion (om jeg husker rett nå er det det vi diskuterte).

 

edit

Om du ikke merker noen av disse tingene som svakheter (som jeg nevnte i posten der jeg svarte deg) spiller du trolig RPG på en helt annen måte en det jeg liker, men når man forventer Morrwoind RPG stil er det utrolig kjedelig å få servert Action rpg våset jeg synes Oblivion er (uten mods)

 

Så du haddet svart mer i tråden her nå...

 

Hva jeg synes er spennende og realistisk med levelscaling er akkurat dette med landeveisrøvere. Hvis du møter en landeveisrøver som lvl1 er det en gjevn kamp som du kanskje akkurat vinner. Hvorfor nå du møter han som level 80 skal det bare være å blåse pa han så har du vunnet? Er det realisme i det?

Er det ikke mulig for en voksen landeveisrøver som bare driver med dette i livet å få inn en lucky shot på deg?

Er det spennede å bare blåse på en landeveisrøver så faller han over ende?

 

Er det ikke nettop det som er Realisme da, er det noe realisme i at alle i spillverden blir like sterke med deg?, da spesielt når du har merket at det er lvl scaling, noe jeg gjordet raskt og ble Arenachamp med trebue samt lukket flere portaler der jeg drepte flere Demoner i heavy rustning uten problemer, blir det realisme?. Synes du skyter deg selv litt i foten her.

Endret 18. september 2010 av SimalarioN

[maanemann]

Brukte annen planet i forhold til at jeg trolig er mye eldre en deg og ikke bruker ditt ungdommelig språk, som tidvis gjør det litt vansklig for meg å forstå helt hva du mener. Var ikke ment som noe sterkere kritikk en som så, ja er klar over at min Norsk rettskriving er helt ræva ).

 

Ikke sikkert du er så mye eldre. jeg hører nok også til den eldre garde her på forumet (tipper de fleste er 16-17 år, jeg dobler dette og vel så det). Mitt favorittspill er Daggerfall. Mange på forumet her sier at Oblivion er Morrowind 2. Daggerfall er forløperen til Morrowind, mens Arena er forløperen til Daggerfall, hvilket gjør at Oblivion er TES4 og beviser at jeg er eldre enn de fleste.

 

Å krydre språket med fagutrykk har en verdi det også. Selv om det blir litt norsk engelsk av og til.

 

 

Det er helt greit at du ikke synes Gothic ikke er spillbart og tildels har du rett i det du nevner der, men helheten som RPG spill er etter min mening et HAV bedre en Oblivion (om jeg husker rett nå er det det vi diskuterte).

 

Ja, det er derfor du og Kay er Gothic fans og jeg TES fan. Personlig ser jeg liksom ikke hva Gothic er så bra på.

Og når det kommer sånne Gothic er så utrolig bra får jeg behov for å trolle litt.

 

Som sagt er ikke Oblivion et perfekt spill. Det er endel "å ta" for her, men for meg er levelscaling greit. Hvis jeg skal klage på noe er det heller at spillet i seg selv er kort, at det har for få voice-over skuespillere, og at alle disse "lukke portal" questene er repetative, og at spillet er preget av at det også ble gitt ut på konsoll, og derav har en smule simplistisk måte å styre karakteren på. F.eks savner jeg sverdsvingingen fra Dagggerfall hvos man kunne på en veldig intuitiv måte styre sverdets bane og hogg. Liker veldigdet at man kan blokkere med skjoldet via høyre musknapp, men også her funne man gjort mer ut av det, både i samhandling med sverdet og at man kunne brukt skjoldet mer offensivt.

 

Dog har jeg sans for de "episke" kampene (store kampene som involverer folk på din side) . Dette er noe få rollespill gjør. Og noe som Bethesda har ønsket å gjøre siden Morrowind. Vil tro vi vil få se mer av dette i kommende spill.

 

 

Er det ikke nettop det som er Realisme da, er det noe realisme i at alle i spillverden blir like sterke med deg?, da spesielt når du har merket at det er lvl scaling, noe jeg gjordet raskt og ble Arenachamp med trebue samt lukket flere portaler der jeg drepte flere Demoner i heavy rustning uten problemer, blir det realisme?. Synes du skyter deg selv litt i foten her.

 

Jeg kan ikke svare for at det du gjorde. Men trebue i seg selv er jo ikke noe galt. Ble jo brukt dette mot folk i rustning i gamle dager. Ihvertfall mot chainmail (ringbrynje) går dette bra. Litt vanskeligere mot full plate som romerne bla hadde.

 

Jeg mener at det er realisme at alle er like sterke som deg. Er jo sånn i det virkelige liv at en kamp hvor man kjemper for livet vil begge være farlige.

 

Og tilbake til dette med landeveisrøvere. Hvis en landeveisrøver har gjort det til sitt levebrød, og levd en stund er det jo naturlig at han han har greid å vinne noen kamper, og ikke bare være en veik kar man bare dytter over ende.

 

Men som sagt er jeg en i utrolig liten minoritet som mener dette, så jeg er fult klar over og har full forståelse for at andre mener noe annet.

 

Fortsatt ingen som har forklart meg hva som menes med "enorme krefter" i artikkelen.

Endret 19. september 2010 av maanemann

[KayAU]

@Visjoner

 

Takk for det. Det har blitt nokre "essay" om Oblivion sidan det kom. Akkurat som deg, hadde eg enorme forventningar etter ei positiv erfaring med Morrowind og masse opphaussing i media. Eg håpte på eit Morrowind utan dei svakheitene det spelet hadde. Eg trudde faktisk Oblivion kanskje kunne ta trona frå Gothic 2. Med dette utgangspunktet er det vel ikkje so rart eg vart skuffa. Men, det positive er at eg lærte å ikkje la meg rive med av sånne opphaussingskampanjer, og eg lærte at sjølv om eit spel får overveldande positiv kritikk, er det ikkje sikkert det er so fantastisk likevel.

 

Forresten fullførte eg nok ei gjennomspeling av Gothic 3 i går. Det er verkeleg eit strålande spel, og likevel har det veldig mykje potensiale for forbetring. Det er ein av grunnane skal bli spennande å sjå kva Piranha Bytes klarar å få til i framtida.

 

 

@SimalarioN

 

Gratulerar! Eg er glad du endeleg har fått det til å fungere. Gothic 3 er ikkje eit perfekt spel, men du har mykje herleg utforsking å sjå fram til no.

 

 

@maanemann

 

Ser ikke helt dette. på hvilken måte da?

Vel, det kan hende det er fordi eg er vant til Gothic-spela, men det vart for meg veldig opplagt når eg alt eg møtte på var på rundt mitt eige nivå. Fiendar såg ikkje ut til å bli enklare å overvinne når eg gjekk opp i nivå, og eg møtte aldri på nokon som var veldig vanskelege, uansett kor eg utforska. I tillegg var det merkeleg korleis alle bandittane oppgraderte utstyret sitt samstundes etterkvart som eg gjekk opp i nivå. For meg vart det i alle fall veldig opplagt at der var ei overbeskyttande tante som passa på at alt eg møtte var ting ho meinte var passande for meg.

 

Hvis man vil at at spill skal være åpent (dvs at man kan gå hvor man vil og ta ting i den rekkefølgen man vil), fungerer levelscaling.

Dette med at ein skal kunne gå kor ein måtte ønske og ta ting i den rekkjefølgja ein vil var tydlegvis eit designmål for Bethesda, og sjølv om dette kanskje i utgangspunktet høyrast bra ut, trur eg det var ei tabbe. Det har nemleg nokre uheldige konsekvensar. Den eine er at alt er skalert etter spelaren, både fiendar og utstyr. For mange gjer dette spelet lite spennande. Den andre konsekvensen er at ein må avgrense konsekvensane av handlingane til spelaren, for at dei ikkje skal kunne øydeleggje for seinare oppdrag. Folk reagerar generelt ikkje på kva du måtte ha funne på tidlegare. Om du er ein ussel tjuv eller den øvste magikaren i landet spelar inga rolle, folk behandlar deg stort sett på akkurat samme måte. Bethesda ser ut til å vere livredde for å stenge dører for spelaren. Sjølv meiner eg dette òg bidreg til å gjere spelet mindre spennande, mindre truverdig, og mindre engasjerande. Etter mi meining er det betre at ein stenger dører, og let oppdraga ha konsekvensar. So kan ein heller spele gjennom spelet fleire gongar.

 

Det er òg mogleg å klare seg utan nivåskalering, det meiner eg Gothic-spela viser tydleg. Det blir på ein måte meir styrt, men ein har fortsatt veldig mykje fridom, og so lenge barrierene ein møter er naturlege, skadar det ikkje innlevinga vesentleg. Det er òg mogleg å introdusere sterkare fiendar som naturlege konsekvensar av ting som skjer i ei overordna historie, noko Gothic 2 t.d. gjorde på ein bra måte. Det at der er mange fiendar ein ikkje kan ta i starten, er ein bra ting. Det gir mestringskjensle når ein endeleg klarar det, og det gjer utforsking verkeleg spennande. I tillegg kan du faktisk lukkast med å klare noko som i utgangspunktet ser ut til å vere utanfor rekkevidde, ved å tenke litt "utanfor boksa". Det er òg spennande med t.d. Gothic 2 at ferdigheitene til spelaren er like avgjerande som nivå. Første gongen eg spelte gjennom det, sleit eg med å overvinne ein enkel ulv i starten, andre eller tredje gong overvann eg eit troll når eg var på relativt lavt nivå.

 

Du har forsovidt rett i at det ikkje er realistisk at ein på høgt nivå skal kunne "blåse på" nokon for å overvinne dei. Det nivåsystemet ein ser i dei fleste rollespel er i det heile teke ikkje realistisk. Det er eigentleg mange ting i dei fleste rollespel som er urealistiske. Magi er urealistisk, det at ein kan overleve ei mengde slag med sverd er urealistisk, og det at ein stor andel av personane du møter har eit eller fleire "oppdrag" til deg er urealistisk. Men eg meinar at det ikkje er realisme som er viktig, men heller at ting er konsistente og logiske i den samanhengen det står i. Det er dette som skapar truverdigheit og gjer det mogleg å leve seg inn i spelet/filmen/boka. I Oblivion spelar du ein slags legendarisk helt som går i direkte kamp mot overnaturlege skapningar, i ei verd der magi, legendariske sverd og heltar med kjempekrefter er vanleg. Då er det heilt greit at du etter kvart kan heve deg over dei meir ordinære personane du møter. For innlevinga sin del, synast eg det er meir forstyrrande at det meir eller mindre blir satt likeheitsteikn mellom styrkene til ein helvetesprins, eit lite knippe bandittar, den fremste arenakjemparen i landet, og eit vakt.

 

Bethesda må gjerne prøve å lage eit rollespel der folk har evner meir lik den verkelege verda (er ikkje Mount and Blade noko slikt?), men då bør det vere meir gjennomført, slik at det blir truverdig. Der er uansett lite som tydar på at det er dette som var målet for Oblivion.

 

Ok, dette vart nok ein mektig vegg av tekst...men eigentleg respekterar eg standpunktet ditt, og eg har ingen problem med at du likar Oblivion. Eg synast det var eit heilt ok spel. Det har nokre sterke sider, og nokre mindre sterke sider. Grunnen til at det engasjerar meg slik, er måten det vart haussa opp i forkant, og at det fekk so einsidig skamros frå pressa. Eg mislikar at det, i alle fall i starten, vart utpeikt til det beste rollespelet gjennom tidene, når det etter mi meining eigentleg er ein lettvektar som ser ut til å ha blitt dumma ned for massene.

 

Hmm, kanskje er vi ikkje so heilt ulike, maanemann:

 

 

Novel, eg takkar for debatten.

 

Kay

[simalarion]

er måten det vart haussa opp i forkant, og at det fekk so einsidig skamros frå pressa. Eg mislikar at det, i alle fall i starten, vart utpeikt til det beste rollespelet gjennom tidene, når det etter mi meining eigentleg er ein lettvektar som ser ut til å ha blitt dumma ned for massene.

 

Helt klart noe som gjør at det gnager ekstra blandet med at jeg forventet og få samme type RPG som Morrowind. Ble iritert av all hyllesten spillet fikk da jeg ble så enormt skuffet selv

 

Videre skyldes dette helt sikkert (skal prøve å bli litt rundere i kanten her nå) at jeg spiller som en Gammel rpg fan, utforsker og går sakte frem. Første som slo meg med oblivion etter kort tid var at alt så ut til å være ca like vansklig, ikke noe forkjell. Så jeg prøvdet å bli Arene Champ med en gang for å teste min Teori og jeg klarte det ved bare å sove mellom hver kamp for å dra ut tiden. Rett etter dette fløy jeg rundt og lukket svære portaler der jeg drepte Demoner i full rustning (Ja, men utstyret jeg startet med). Etter et pr portaler mistet da spillet helt mening for meg, for hvorofr skulle jeg bli bedre, hvorfor skulle jeg gjøre noe som helst?, alt var mulig uansett jeg trengte ikke noe mer gjordet jeg?, ikke i mine øyne og siden da har det ligget og støvet ned.

 

Haddet jeg hatt en annen spillmåte og ikke merket hva som skjeddet i kulissene er det mulig jeg haddet opplevdt spillet på en annen måte.

Endret 20. september 2010 av SimalarioN

[Visjoner_InnleggNO]

Hvis man vil at at spill skal være åpent (dvs at man kan gå hvor man vil og ta ting i den rekkefølgen man vil), fungerer levelscaling.

Ellers vil du noen steder møte noen som er latterlig lette å ta når du er high-lvl og ekstremt vansklig å ta når du er low-lvl. Altså er ikke spillet åpent lenger, men styrt.

Er det styrt er det også lineært (motsattt av åpent). Altså ta område A der mobs er lette. Gå så til område B når du har levelt opp og ta mobs som er litt vanskeligere, men nå overkommelige fordi du har blitt sterkere, gå så videre til C når du har levelet igjen, for nå vil det ikke være spennede i område A og B.

Tror det er her vi er så grunnleggende forskjellige i vårt syn på hva som er et godt RPG. Gothic kan ikke deles opp i område A, B og C på samme måten. Gothic er en åpen, levende, virkelig verden. Ja, noen områder har sterkere fiender enn andre, men du får stort sett hint om hvordan de forskjellige områdene er, f.eks ved at en skog ser litt mørk og farlig ut, eller at folk du møter snakker om hvor farlig det er å bevege seg rundt i Nordmar (Gothic3).

 

Jeg synes noe av sjarmen med et Gothic-spill er at du må faktisk TENKE når du spiller. Du kan ikke bare løpe på alle fiender og regne med at det går bra. (Det er jo det som gjør et spill lineært og uinteressant, løp på, hack'n'slash, heal, rinse and repeat) I Gothic-spillene må du være litt forsiktig, se an hvor sterk fienden din er, og være beredt på å stikke av hvis du vil overleve.

 

La oss si du er lvl1. Ser du en mørk skummel hule lister du deg litt innenfor åpningen, titter inn. Hvis så et stort blodig monster med svære hoggtenner kommer løpende mot deg, ja da tar du bena fatt og løper andre veien. Så kan du heller komme tilbake senere når du har fått tak i bedre utstyr og fått litt kamptrening.

Eller når du får øye på et troll stort som et to-etasjers hus. Er du level 5, så ikke angrip! Denne kampen må du ta senere når du har begynt å nærme deg gudliknende evner.

 

Bare disse enkle vurderingene i seg selv gjør at Gothic-spillene føles "realistiske". Dvs, du føler faktisk at du er svak i begynnelsen, du føler at verden er farlig, og etterhvert som du går opp i level begynner du å føle deg komfortabel og modigere. Tilfredsstillelsen blir desto høyere når våger deg inn i hulen ved et senere tidspunkt, slakter monsteret med ditt nysmidde tohåndssverd, solide rustning og ekspert-kamptrening, finner skatten som lå der og trasker hjem i seiersrus. Eller om du har trent deg opp noen smidige evner og heller velger å komme snikende inn i hulen på nattestid, når beistet sover, og plukke opp skatten rett under nesa på det.

 

Jeg tror mange (inkludert folk jeg kjenner) har blitt litt skremt når de har forsøkt seg på et Gothic-spill, nettopp fordi du er så svak i begynnelsen, spillet føles mye vanskeligere enn mange andre RPG. Jeg tror mange hadde vært mer positive til spillene hvis de hadde holdt ut litt lengre og faktisk fått føle hvordan det blir når du begynner å gjøre fremskritt. Å bli vant til at verdenen du beveger deg rundt i faktisk er troverdig og levende.

Endret 21. september 2010 av Visjoner

[maanemann]

@maanemann

 

Dette med at ein skal kunne gå kor ein måtte ønske og ta ting i den rekkjefølgja ein vil var tydlegvis eit designmål for Bethesda, og sjølv om dette kanskje i utgangspunktet høyrast bra ut, trur eg det var ei tabbe.

 

Husk at Oblivion ikke var det første spillet i serien. Dette med friehet funker helt vanvittig bra i Daggerfall og antar også i Arena. Det gjøres forskjellig i de 2 første spillene som var vanvittig åpne og store. Daggerfall hadde en verden like som Storbritannia inni spillet.

 

Daggerfall ble utskjelt for random generatoren som gjorde det mulig å designe et spill så stort. Man kan ikke håndtegne hvert minste lille hus, med så mange byer, skoger og grotter. Selv beundret jeg dette alikevel, men ktirkerne første til at grep ble tatt til Morrowind, bort med aut generatoren og inn med design, dette tok man enda et steg videre i Oblivion. Selv hver minste lille vase ble designet og plassert med omtanke.

Kanskje gikk man for lagt i Oblivion med dette. Ja grafikken kan ta pusten fra de fleste, men ble det for smått?

 

Det har nemleg nokre uheldige konsekvensar. Den eine er at alt er skalert etter spelaren, både fiendar og utstyr. For mange gjer dette spelet lite spennande. Den andre konsekvensen er at ein må avgrense konsekvensane av handlingane til spelaren, for at dei ikkje skal kunne øydeleggje for seinare oppdrag.

Velger her å hoppe over å forsvare levelscaling igjen.

 

Men det andre du peker på er jo kanskje det mest fascinerende et spill kan ha. Men her liker det vel mye ufullendt potensiale for alle rollespill? Ser ikke dette som noe som spesielt gjelder Bethesda og dere åpne folosofi. Biowares Baldurs Gate som er meget skriptet og lineært sliter med det akkurat det samme. Hvorfor vender ikke Sverdkysten seg imot deg når "jobbet" mye for Amn? Og motsatt.

I Daggerfall derimot var det nettopp slik. Hvis du kjempet mye for det kongehuset mot de to andre, vendte de seg imot deg. Ja du kunne endre dette, men det krevde desto mer jobb å bli godtatt av fienden igjen.

 

Men ja enig at dette potensialet som jeg hadde håpet Bethesda tok til neste nivå i Morrowind og Oblivion har ligget dormant og uutnyttet siden Daggerfall. Her skyter du blink med Oblivion kritikken.

 

Bethesda ser ut til å vere livredde for å stenge dører for spelaren. Sjølv meiner eg dette òg bidreg til å gjere spelet mindre spennande, mindre truverdig, og mindre engasjerande. Etter mi meining er det betre at ein stenger dører, og let oppdraga ha konsekvensar. So kan ein heller spele gjennom spelet fleire gongar.

 

Er ikke helt enig her. Å være en god paladin var foskjellig spillopplevelse fra å være en som ble med Dark Brotherhood. Veldig forskjellig. Dette med guildene er egentlig i litt genial og unik ting Bethesda har gående i sine singleplayer spill .

 

Du har forsovidt rett i at det ikkje er realistisk at ein på høgt nivå skal kunne "blåse på" nokon for å overvinne dei. Det nivåsystemet ein ser i dei fleste rollespel er i det heile teke ikkje realistisk. Det er eigentleg mange ting i dei fleste rollespel som er urealistiske. Magi er urealistisk, det at ein kan overleve ei mengde slag med sverd er urealistisk, og det at ein stor andel av personane du møter har eit eller fleire "oppdrag" til deg er urealistisk. Men eg meinar at det ikkje er realisme som er viktig, men heller at ting er konsistente og logiske i den samanhengen det står i.

Jepp, men jeg liker realsimen i levelscaling og det var dette jeg måtte svare for.

 

 

Bethesda må gjerne prøve å lage eit rollespel der folk har evner meir lik den verkelege verda (er ikkje Mount and Blade noko slikt?), men då bør det vere meir gjennomført, slik at det blir truverdig. Der er uansett lite som tydar på at det er dette som var målet for Oblivion.

Det har du nok helt rett i. Dette med levelscaling var nok litt på eksperiement stadiet for Bethesda. Det har vel mer eller mindre innrømt at det var en feil også.

 

Men med Arena og Daggerfall var Bethesda meget innovative, og dette med suksess. De tok innovative grep med Morrowind og Oblivion også. Innovasjon kan slå begge veier. Men jeg liker at Bethesda alltid prøver å "dytte konvolutten" hele tiden (for å oversette direkte fra engelsk).

I Oblivion ga dette oss fantastisk grafikk innen rpg som det tok lang tid før fikk en paralell. Kampene føltes ihvertfall for meg også intense og "på kroppen", på en måte jeg ikke hadde sett før.

 

men eigentleg respekterar eg standpunktet ditt, og eg har ingen problem med at du likar Oblivion. Eg synast det var eit heilt ok spel. Det har nokre sterke sider, og nokre mindre sterke sider. Grunnen til at det engasjerar meg slik, er måten det vart haussa opp i forkant, og at det fekk so einsidig skamros frå pressa. Eg mislikar at det, i alle fall i starten, vart utpeikt til det beste rollespelet gjennom tidene, når det etter mi meining eigentleg er ein lettvektar som ser ut til å ha blitt dumma ned for massene.

Så lenge skytset mot Oblvion rettes rktig og ikke er alt for krass, er det helt greit for meg.

Ja det ble vanvittig hause opp. Markedsføringen fra Bethesdas side var enorm. Og i tiden før lansering var det fantastisk å se hvordan de fulgte opp communitiet med gobiter. Det skal de ha for. At noen anmeldere ble revet med er helt klart. Samtidig skal det også nevnes at det fra noen hold kom ramsalte omtaler.

 

På det Oblivion er er bra på såtr det seg etter min mening sammen med de store. Men ser man helhetlig på det ( i action-rpg kategorien) kommer det vel ikke helt opp til Daggerfall og Diablo1.

 

Hmm, kanskje er vi ikkje so heilt ulike, maanemann:

 

Novel, eg takkar for debatten.

 

Vi er nok ikke det.

 

Du reagerer på hype rundt Oblivion og jeg på hypet rundt Gothic.

 

Og for å si det slik vi ligner nok også litt på dette at vi begge skulle ønske det var flere spill som ga samme opplevelse i sjangeren. Som du ble skuffet over Oblvion, ble jeg skuffet over Gothic 2 (særlig), ingenting hadde vært bedre enn om Gothic hadde gitt meg TES opplevelsen.

 

Takk i lige måde, og takker for nok en velskrevet post fra din side.

[simalarion]

Ja grafikken kan ta pusten fra de fleste, men ble det for smått?

 

 

Ang grafikk så husker jeg Oblivion som veldig cut and paste grafikk eller tar jeg feil nå?, husker at det var veldig mye gjennbruk og mye som lignet altfor mye på hverandre. Spiller Gothic 3 nå(med nyeste patcher osv), ja grafikken har fått hjelp av div Mods fra ivrige fans men for meg ser det bedre ut en Oblivion pga landskapet, bygninger etc er mer variert. Tror ikke dette bare er grunnet min skuffelse over selve spillet. Husket en av tankene mine når jeg haddet spilt et pr timer var nettop, ja her ser den enkelte ting pent ut men alle huler, portaler, trær etc ser jo like ut og det er noe veldig galt med måten man lvler på. Jeg følte da at anmeldere haddet blitt blendet av grafikken og glemt selve spill innholdet. Men nå har jeg faktisk hørt mange RPG fans som liker Oblivion godt som i denne tråden og det må selvagt være lov men vansklig å forstå.

 

Leste forøvrig et sted at man kan laste ned en kjempe mod som er et nytt spill i seg selv men bruker Oblivion spillet, mulig dette er noe å teste så får jeg endelig brukt spillet . Husker desverre ikke navnet har heller ikke link i farten.

Endret 22. september 2010 av SimalarioN

[Visjoner_InnleggNO]

Ang grafikk så husker jeg Oblivion som veldig cut and paste grafikk eller tar jeg feil nå?

Jeg tror ikke du tar feil, jeg sitter igjen med samme inntrykket.

[Sverre.]

Nvm.

Endret 3. oktober 2010 av Sverre