Castlevania-sommer

[Block_InnleggNO]

Sommerferien i år var ikke uten regnvær, noe som fort gjorde at oppholdet på hytta kunne bli litt kjedelig, for å si det slik. På hytta er det ikke TV, ikke internett og ikke innlagt vann. Merkelig nok så stoppet ikke hjertet selv om det ikke var innen rekkevidde av en trådløs router, slik som folk flest later til å tro i dag. Så hva gjør man egentlig på slike dager? Jo, man leser bøker. Eller spiller på de håndholdte maskinene som ikke gjør annet enn å samle støv ellers i året.

 

I fjor spilte jeg gjennom gode, gamle Metroid. I år tenkte jeg å spille gjennom den andre halvparten som resulterte i begrepet “metroidvania”, nemlig Castlevania: Symphony of the Night, et spill jeg faktisk ikke hadde greid å komme meg gjennom tidligere. Det var i alle fall det som var planen min da jeg ankom isolatet på ei øy ved svenskegrensa. Tingen var at jeg hadde samlepakken Castlevania: The Dracula X Chronicles på PSP, og spillet jeg ville spille bare var et opplåsbart ekstraspill. Dermed måtte jeg kjempe meg gjennom noe som skulle vise seg å være nådeløst monstrum av et spill, nemlig en remake av Rondo of Blood. Rondo of Blood ble dermed den litt plagsomme ungen du sitter barnevakt for, og som du må stille til lags før du kan pælme’n i seng og gå over til det du egentlig har lyst til, nemlig prate med kompisene du har invitert på besøk.

 

 

Rondo of Blood har ikke blitt spilt av så mange vestlige som senere spill i serien, siden det ikke har vært lett tilgjengelig i en engelskspråklig versjon inntil noen få år siden. Derfor vil nyversjonen, som utgjør hoveddelen av samlepakken til PSP, ofte være den første utgaven av Rondo of Blood som folk i vesten får prøve.

 

Historien er som følger. Richter Belmont, den siste i rekken av vampyrjegerfamilien Belmont, må igjen sørge for å fjerne Dracula fra verdenen, redde noen jentunger og ... vel, det var det.

 

Men selv om plottet er enkelt, så er ikke selve spillet det. Du må kjempe deg gjennom rundt ti brett (minimum), og Konami vet å gjøre det vanskelig for deg. For det første så har Richter et rimelig begrenset repertoar med angrep og bevegelser. Han kan gå fremover, bakover, hoppe (med mulighet for baklengs salto) og slå med arvestykket “Vampire Killer”, en magisk pisk som, ja, dreper vampyrer og andre ulumskheter. For det andre virker det som level designerne har gått løs på spillet med en slags forskrudd “alt eller ingenting”-mentalitet. Med det mener jeg at enten så kommer du deg gjennom brettet uskadd, eller så treffer du en, for så å bli slengt videre til neste fiende som igjen sender deg ned i en fallgruve, for eksempel. Nåja, så overdriver jeg litt, men poenget er det at spillet straffer feilsteg hardt. Blir du truffet, så blir du sendt baklengs, noe som gjør at du må tenke gjennom situasjonen på nytt, og at du blir et lett bytte for andre fiender, for eksempel de som går rundt med en tjue meter lang lanse med muligheten til å stikke deg gjennom vegger og tak.

 

Det viste seg etterhvert at jeg bare måtte komme meg til fjerde brettet før jeg fant tingen som låste opp Symphony of the Night. Det fant jeg jo ikke ut før etter at jeg hadde knerta Dracula, men jaja, det gjorde ikke så mye. For etter uttalige nederlag, frustrasjonsutbrudd og avgjørelser om at jeg aldri ville plukke opp mølet igjen hadde jeg utviklet en slags forkjærlighet for det unødvendig vanskelige, men samtidig også givende spillet (givende i form av lykkerusen som inntraff etter at jeg endelig klarte et brett) som er Castlevania: Rondo of Blood. Jeg var fornøyd med innsatsen, og tenkte at spillet egentlig ikke var så vanskelig, sålenge du brukte noen timer hver dag på å holde ferdighetene på topp. Men så fant jeg at ut at remaken faktisk var en litt enklere utgave av originalen.

 

Oh snap!

 

Noen andre som har erfaringer med Castlevania-spillene, eller andre blodtrykksøkende vanskeligheter?

 

PS: Kan forøvrig nevne at Symphony of the Night var bra det og, i tilleg til å være en adskillig enklere affære. Litt pinlig dialog, og en til tider elendig oversetting, men men.

Endret 24. august 2010 av Block

[World Of Warcraft]

Castlevania spillene er artige, men frustrerende

 

Vil anbefale og se disse:

 

http://www.gametrailers.com/video/angry-video-screwattack/57393

 

http://www.gametrailers.com/video/angry-video-screwattack/57923

 

http://www.gametrailers.com/video/angry-video-screwattack/58496

 

http://www.gametrailers.com/video/angry-video-screwattack/59132

 

Fra Angry Video Gaming Nerd. Hørte først om spillene derfra. Har testet de fleste på emulatorer, og jeg synes det er dritgøy ^^ tross vansklighetsgraden.

[Aspiranten]

Har storkost meg med Symphony of the Night mang en gang, og spiller det i ny og ne igjen. Digger spillet da det har en kjempeatmosfære, man bygger på utstyret sitt og utforsker \ samler. Avhengighetskapende sidescroller for min egen del

[Mr. Pants]

Jeg sprengte nok en del blodårer da jeg spilte Super Castlevania IV på SNES. Det må sies at jeg var rundt 8-10 år gammel da jeg spilte det, så det kan kanskje forklare hvorfor jeg aldri kom meg lenger enn til stage 4. Musikken er det jeg husker aller best fra spillet.

 

I senere tid har jeg kost meg med Dawn of Sorrow og Portrait of Ruin til NDS. Jeg har også lastet ned Symphony of the Night til Xbox 360, men det spillet står fortsatt på to-do listen min.

[Block_InnleggNO]

Jeg sprengte nok en del blodårer da jeg spilte Super Castlevania IV på SNES. Det må sies at jeg var rundt 8-10 år gammel da jeg spilte det, så det kan kanskje forklare hvorfor jeg aldri kom meg lenger enn til stage 4. Musikken er det jeg husker aller best fra spillet.

 

I senere tid har jeg kost meg med Dawn of Sorrow og Portrait of Ruin til NDS. Jeg har også lastet ned Symphony of the Night til Xbox 360, men det spillet står fortsatt på to-do listen min.

 

SotN, DoS og PoR er alle metroidvania/castleroids. Disse er ikke fullt so vanskelige som de klassiske castlevania-spillene (pre-SotN), men likefullt gode spill. Likte SotN veldig godt, selv om jeg i begynnelsen mislikte mangelen på struktur. Men så skjønte jeg at det var en slags struktur, og at du måtte rett og slett utforske hele slottet før du kunne komme deg videre (i alle fall så måtte du det før slottet ble snudd på hodet).

[Cloudemyx]

Nå kommer jo Lords of Shadow (?) snart. Det blir mitt første andre Castlevania spill. Gleder meg veldig til det. Håper ikke det er så hinsides vanskelig som forgjengerene, som jeg har hørt er ett par hakk over det normale.

[Novacrash]

Castlevania ja, det var en av mine klareste favoritter på NES ihvertfall. Samt Super Castlevania på SNES senere

Runna nettopp Aria of Sorrow og fortsetter på Dawn of Sorrow nå.

[dundasen]

Castlevania -> Nes <3