Rider of Reasons bokprosjekt.

[Rider of Reason]

Ok, siden mange sikkert begynner å bli utålmodig så kommer da smakebiten jeg har lovet så lenge. Dette er bare et førsteutkast og ikke nødvendigvis hvordan det kommer til å se ut til slutt. Legger ikke ut så mye med en gang, men kommer til å oppdatere med mer etter hvert. Så blir det mer spennende.

 

Konstruktiv kritikk tas mot med glede. Men ikke vær så altfor streng.

 

Håper det faller i smak. God fornøyelse!

 

***

 

Fortere Marissa! Den gamle mannen trakk barnebarnet etter seg gjennom de trange sidegatene i utkanten av landsbyen. Det var så vidt den lille jenta, nei den unge kvinnen, klarte å holde følge. Det var lenge siden hun var den lille jenta som satt på fanget og hørte på ham fortelle historier. De vokser opp så fort, men ikke fort nok.

 

De to rundet hjørnet av det som pleide å være et bakeri. Bak dem slukte flammene restene av det som en gang var deres hjem, og hjemmene til hundrevis av andre. Den stille og rolige landsbyen Andere ville aldri se solen stige opp over fjellene som den fikk navnet sitt fra. Over knitringen fra flammene hørtes ville rop og hjerteskjærende skrik fra innbyggere som ble revet ut av sengene sine og jaget gjennom gatene. Ingen hadde trodd at krigen ville komme til en så ubetydelig liten landsby. Ingen ante noe. Ikke før det var for sent.

 

Hundrevis av skrik akkompagnerte de to mens de løp gjennom gatene. Så, plutselig, ble det stille. Ingen rop, ingen skrik, bare knitringen av flammene. «Bestefar, det ble så stille, hvorfor?». «Hysj, Marissa! Ikke bry deg om det, det betyr ikke noe.» Men han viste så altfor godt hva denne stillheten betød. En liten tåre rant nedover kinnet hans, men han tørket den bort før Marissa så det.

 

De rundet et hushjørne, og der, i enden av gaten, tok landsbyen slutt og ble erstattet av en kort slette før det gikk oppover mot Anderefjellene. De var nesten fremme. Den gamle mannen løftet barnebarnet opp på skuldrene og med nytt mot satte de han opp farten og løp ut på sletten.

Han hørte suset fra pilen for sent. En ilende smerte gikk gjennom ham da den traff ham i høyrefoten, før han så gikk i bakken med et brak. Marissa falt av skuldrene hans og rullet bortover gressletten. Den gamle mannen snudde seg og så mot landsbyen. Ut fra den samme gaten de nettopp hadde kommet fra løp fire skikkelser med sverdene hevet. De hadde blitt oppdaget.

 

Marissa kom løpende bort til bestefaren og prøvde å løfte ham opp på skuldrene. «Kom igjen bestefar, vi må skynde oss!», men den gamle mannen viste at han ikke lengre hadde noe valg. Han stakk hånden ned i den lille posen som hang fra beltet og tok ut en skinnende grønn stein som han med tungt hjerte la i hånden til Marissa. «Ta denne og løp til det gamle tårnet, løp ned trappene til du ikke kommer lengre. Legg steinen i det rommet!» «Hva snakker du om bestefar? Vi løper dit sammen.» Marissa så på ham og smilte, men han kunne se at det var et anstrengt smil. «Ikke tull Marissa! Du vet like godt som meg at jeg ikke kan løpe noe sted.» Han så strengt på Marissa. «Du og du alene må fortsette, la meg være igjen her.» Hjertet hans vred seg i smerte da han så det tårefylte ansiktet til Marissa, og han ønsket ingenting mer enn at han kunne ta tilbake det han hadde sagt, men han viste at det var nødvendig. Hun måtte løpe, hvis hun prøvde å hjelpe ham ville de begge bli tatt. Med krass stemme sa han: «Gå Marissa. Løp. Nå!» Marissa rister på hodet og tårene fosset nedover ansiktet hennes mens hun så ham i øynene. Så snudde hun og løp opp stien mot fjellet. Bestefaren stirret etter henne mens hun løp, to små tårer rant nedover kinnet hans idet hun forsvant ut av syne. Så snudde han seg og trakk kniven.

 

***

 

«Løp Marissa! Løp og ikke se deg tilbake.» De ordene var det eneste som eksisterte nå. Det og bildene. Å bestefar! Bildet av den koselige gamle mannen som alltid hadde et smil på lager var bare et fjernt minne nå. Det var erstattet av en stakkarslig gammel mann som med sitt siste åndedrag sendte sitt eneste barnebarn bort. Aldri mer skulle hun få høre de elendige vitsene eller de fantastiske historiene fra de mange reisene hans, aldri skulle han dukke opp i døråpningen straks han luktet middag. Aldri. Borte. Det var bare henne nå, det var hun som måtte gjøre det.

 

De små porøse steinene på stien knaste undre føttene hennes mens hun løp oppover mot tårnet. Hvert skritt tok henne nærmere og nærmere den mørke konstruksjonen som raget høyt over landsbyen der det sto på kanten av klippen. Foran tårnet var det bare en liten flate før det stupte hundre meter rett ned. Tårnet hadde en fremragende strategisk plassering. Bakfra var det beskyttet av de høye Anderefjellene med sine spisse tinder og ufremkommelige fjellsider, og i forkant utgjorde det bratte stupet en ubestigelig mur. Den eneste veien opp til tårnet var etter en smal sti som snodde seg fra utkanten av landsbyen og opp fjellsiden nord for tårnet. Stien hadde opprinnelig vært mye større, men med tiden hadde mye av den porøse fjellsiden stien gikk på falt ut, enkelte steder var veien så smal at det bare var plass til en person i bredden.

 

Marissa knep igjen øynene og beveget seg så sakte som mulig på den smale kanten. Under henne kunne hun høre at steiner løsnet og falt flere titals meter før de ble knust mot foten av fjellet. Marissa så for seg at det var hun som falt ned de titals meterne og ble knust mot berget ved foten av fjellet. Det fikk henne til å sette opp farten.

Da hun åpnet øynene var hun nesten fremme ved tårnet. Nå gjensto bare bare broen foran tårnet. Det var et svært forbløffende byggverk, broen var den delen av den gamle konstruksjonen som hadde tålt tiden tann best. Skinnende hvit, i kontrast til de mørke fjellene og flere meter lang var den. På undersiden ble broen holdt oppe av enorme søyler som strakte seg nesten helt ned til foten av fjellet og var så tykk at 4 menn ikke klarte å favne rundt den. I den enden av broen der Marissa sto var det en stor buegang over dobbelt så høy som Marissa og ut fra den gikk restene av det som en gang måtte ha vært en vaktpost, og videre fra den gikk det murer som tiden dessverre ikke hadde vært like mild mot.

Marissa tok et par skritt ut på broen, men der stoppet hun og så ned mot landsbyen. Langt de nede kunne hun skimte restene av det som i 17 år hadde vært hennes hjem, hun som for bare noen dager siden hadde feiret sin 17. fødselsdag, og starten på voksenlivet. Nå dekket en tykk, svart røyksøyle markedsplassen der ordføreren hadde overrakt henne det symbolske båndet som alle jenter fikk på sin 17årsdag, og flammene herjet ennå i utkanten av landsbyen. Som en oransje ring rundt den mørke røyksøylen som strakte seg helt opp til skyene. Det minnet Marissa om en gigantisk sigar, av den typen bestefaren pleide å røyke hver kveld mens han satt i godstolen foran peisen. Et lite smil snek seg over ansiktet til Marissa, men ble straks erstattet av en tåre da dagens hendelser nok en gang innhentet henne. Og hun løp over resten av broen.

 

Der, i skyggen av tårnet stoppet hun opp. Den uhyggelige konstruksjonen raget over henne, og hun kunne ikke unngå å tenke på alle historiene de gamle konene på markedet pleide å fortelle. At det spøkte i tårnet var allment akseptert som fakta, og ingen med vettet i behold turte nærme seg det, langt mindre å gå inn. Men inn måtte hun, det var bestefars ønske. Hun måtte legge den lille grønne steinen i rommet lengst nede i tårnet. Marissa tok frem den lille, skinnende steinen. Hva kunne være så spesielt med akkurat denne steinen? Jo vist den var pen å se på, men bortsett fra det så den ut som en helt vanlig stein. Vel, hun ville vel finne ut av det tidsnok. Marissa la steinen tilbake i lommen og med et stort sukk åpnet hun døren til tårnet og gikk inn.

 

Inne i tårnet var det bekmørkt. Det eneste lyset var det svake kveldslyset som kom inn døråpningen. Marissa klarte så vidt å skimte konturene av en fakkel på veggen før døren gikk igjen bak henne, så sto hun i totalt mørke. Stillheten var kvelende, og Marissa som slett ikke var mørkeredd kjente at hjertet slo fortere og fortere og det ble vanskeligere å puste. Hun løftet armene og begynte sakte, men sikkert å føle seg frem til hun fant veggen og startet å lete febrilsk etter fakkelen hun hadde sett før døren lukket seg. Sekundene gikk uten at hun fant noen fakkel, og i det altoppslukende mørket kjentes hvert sekund ut som en liten evighet. Plutselig fant hånden hennes noe av tre som hang på veggen. Hun løftet fakkelen forsiktig ned i frykt for å miste den. Så stakk hun hånden ned i lommen og fant frem et stykke flint. Det var den første tingen bestefaren hadde lært henne, «Skal du ut på eventyr så husk alltid å ta med et stykke flint.» Den lærdommen kom virkelig til nytte nå. Hun slo flinten hardt mot stenveggen mens hun holdt fakkelen opp mot treffpunktet. Det krevde flere forsøk, men til slutt begynte fakkelen å brenne. Hun løftet fakkelen opp og lyste opp det som viste seg å være en lang korridor.

 

Marissa løp forbi flere dører på veien ned den lange korridoren mot trappene. Veggene på begge sider var dekket med portretter av gamle menn. Merkelig nok hadde de alle langt hvitt skjegg. I lyset av fakkelen virket det som personene stirret på Marissa, akkurat som om de anklaget henne for å ha forstyrret den årelange søvnen deres. «Jeg kom ikke hit frivillig»! Det gikk noen sekunder før det gikk opp for Marissa hva hun hadde gjort. Å så flaut, tenk å rope til bilder. Et aldri så lite smil snek seg frem, etterfulgt av en svak latter. I det minste trengte hun ikke å bekymre seg over at noen skulle tro hun var gal. Bortsett fra Marissa var det ikke en levende sjel i nærheten, ikke engang rotter våget seg inn i tårnet. Hun var alene. Alene! Den tanken visket smilet av ansiktet hennes.

 

I enden av korridoren var det et bilde av to personer, en mann og kvinne. De var også mye yngre enn personene på de andre bildene. Den unge mannen hadde et sverd i hånden og så med alvorlige øyne ned på bordet foran ham. Kvinnen ved siden av ham var svært vakker, hun hadde brunt hår som så vidt la seg over skuldrene hennes, hun hadde et sørgmodig ansiktsuttrykk der hun sto med den ene hånden på skulderen hans. Marissa hadde aldri sett dem før, men allikevel føltes det som de var knyttet sammen på et vis. Kanskje var det den situasjonen hun selv var midt inni som hun klarte å kjenne igjen. Marissa turte ikke tenke på hvilke forferdelige hendelser de to måtte ha opplevd.

Lyden av en dør som åpnet seg brakte Marissa tilbake til nåtiden. I den andre enden av korridoren så hun inngangsdøren åpne seg sakte. Noen hadde fulgt etter henne. Hjertet gjorde et hopp og virket å sette seg fast i halsen idet Marissa gjorde helomvending og langet ut nedover trappene. Fortere og fortere løp hun ned den spiralformede trappen. Utallige døråpninger og flere etasjer fløy forbi uten at Marissa enset noen av dem.

 

Etter en stund begynte omgivelsene å endre seg. Det ble færre dører og luften ble mer innestengt. Enkelte stedet hadde vann trengt gjennom den tykke steinveggen og skapt grobunn for mose. En tykk odør av mugg, fukt og forråtnelse hang i luften. Plutselig tråkket Marissa på et trinn som var dekket av mose. Fotfestet forsvant under henne og hun ble kastet ut i luften. Det virket som en evighet der hun hang i løse luften før ryggen slamret hardt i gulvet nedenfor. Pusten forsvant fra lungene og hun merket bevisstheten forsvinne sakte, men sikkert. Så ble det svart.

Endret 14. juli 2010 av Rider of Reason

[ShampooMacTavish]

Endelig.

 

Etter å ha lest gjennom, er det vanskelig å komme med noe særlig konstruktiv kritikk. Jeg vet jo lite om settingen, om dette regnes som starten av boka, eller noe midt i, men jeg kan se at det var godt skrevet.

 

Hvis det er noe jeg skal sette fingeren på, er det at språket i første avsnitt kanskje var litt haltende. Det kan se ut som om du har slurvet med de to første ordene, som skulle vært i «» (har glemt hva det heter nå), og når du skriver "Det var så vidt den lille jenta, nei den unge kvinnen, klarte å holde følge." virker det litt pussig at det som først anses som ei lita jente deretter ses på som en ung kvinne. Vet ikke om du skjønner hva jeg mener, men det ville vært mer naturlig med et annet adjektiv enn "lille". "Stor" funker selvsagt ikke, og det trengs et adjektiv der, men selv synes jeg ikke at "lille" er det riktige.

 

Ellers bra! Gleder meg til å lese mer, selv om det sikkert går halvannet års tid før dét skjer

Endret 12. juli 2010 av ShampooMacTavish

[Rider of Reason]

Hehe, ja ser det kanskje kan bli litt rart. Det jeg tenkte var at alt det ses fra bestefarens synspunkt, og at han ikke helt har forsonet seg med tanken på at hun ikke er ei lita jente lengre. Men ser poenget ditt og skal endre på det i neste utkast.

 

Hehe, skal ikke gå et halvt år til neste. Planen er å legge ut en tilsvarende mengde i morgen. ^_^

 

Og kan si så mye som at dette er fra starten av boka ja. Eller nærmere bestemt en prolog.

 

Edit: Hvordan er det forresten med tekstlimit på innleggene her?

Endret 12. juli 2010 av Rider of Reason

[ShampooMacTavish]

I morgen? I Rider-tid betyr det..?

 

Synes det passet ganske bra som en prolog, selv om jeg selvsagt må vite mer før jeg kan si om det fungerer i forhold til resten av boka. Men det var godt nok til at det tirret nysgjerrigheten min, så om det faktisk kommer i morgen, gleder jeg meg!

[Rider of Reason]

I morgen? I Rider-tid betyr det..?

Det er som med Valve-tid. Neida, jeg mener i morgen, tirsdag 13 juli 2010, og senest dagen etter. ^_^

 

Det er heller ikke hele prologen, hvis det var det du trodde. Er vel ca 1/4 av den.

[ShampooMacTavish]

Regnet i grunn med det, men det var en fin start på en prolog allikevel

[Spartapus]

Rent skriveteknisk er det ikke så mye å utsette. Du kan dette med å bruke korte og lange setninger for å bygge opp spenningen og gi teksten god flyt; man leser fort gjennom uten å stoppe opp og tenke at noe hørtes forvirrende ut. Jeg opplever med altfor mange forfattere at jeg må lese en setning to ganger og tenke gjennom hva forfatteren egentlig forsøker å vise meg, fordi det er uttrykt så kronglete og med for mange unødvendige detaljer. Her får vi akkurat det vi trenger å vite om hva som skjer; en ung jente og en gammel mann som rømmer fra en landsby som blir herjet, uten at du begynner å legge ut om øyenfarger, formen på takstein eller bakgrunnen til inntrengerne. Det gjør at scenen får det tempoet og den uvissheten som må til for å gjøre den dramatisk, og jeg kunne godt sett den enda mer dramatisk, mer intens. Det er ikke noe fasitsvar på hvordan du skal få til det, men det er forfatterens evne til å skape stemninger med språk som er selve lakkmustesten.

 

Jeg ser to svakheter med denne teksten som prolog. Den første, som den har til felles med alle prologer av denne typen, er at vi blir kastet inn i en dramatisk situasjon in medias res der det er store ødeleggelser og liv på spill uten at vi på forhånd har bygd opp noe forhold til verken landsbyen eller karakterene. Scenen skal være dramatisk, desperat, men man føler seg mest nøytral fordi man ikke har utviklet noen følelser for noen av dem som er involvert, og da får ikke scenen den nedslagskraften som kunne den hatt hvis vi på forhånd hadde lært å bli glade i landsbyen, jenta og den gamle mannen, eventuelt å hate de som innvaderer.

 

Den andre svakheten er at jeg opplever den som en klisjé. Jeg har vært i gjennom en god del fantasy-historier, i både bøker, film og spill, og protagonister som blir hjemløse etter at landsbyen deres blir ødelagt av fienden har jeg sett så mange av jeg begynner å stille spørsmål ved kreativiteten. Vi har en tendens til å falle tilbake på trygge, etablerte mønstere for historiefortelling, som vi selv hadde gode opplevelser med en gang i tiden, men for en forfatter - og spesielt en fantasy-forfatter - er det viktigere enn noen gang å gjøre mest mulig for å skille seg ut mengden. Ikke at det er noe galt i å ha med scener av denne typen, de er tross alt ganske typiske for middelalderske samfunn, men å bruke det som bakgrunnshistorie for protagonisten og utgangspunkt for fortellingen synes jeg er tynnslitt.

[Einride]

Det var så vidt den lille jenta, nei den unge kvinnen, klarte å holde følge.

 

Burde det ikkje vere eit komma etter "nei" der? "Det var så vidt den lille jenta, nei, den unge kvinnen, klarte å holde følge". Setningen var i grunn litt "tung"

 

Med krass stemme sa han: «Gå Marissa. Løp. Nå!» Marissa rister på hodet og tårene fosset nedover ansiktet hennes mens hun så ham i øynene.

 

Litt miks mellom preteritum og presens der, eventuelt ein trykkleif?

 

Er forøvrig litt einig med Spartakus, det er ein anelse klisjéaktig så langt. Men, ein skal ikkje bedømme ei bok ut i frå verken cover eller 1/4 av prologen, så ser fram til meir materiale frå deg

[xxTJxx]

Syns dette var spennende og lese, jeg er ikke så rå på rettskriving osv, så jeg skal bare si at jeg syntes dette var interesant!

[Rider of Reason]

Hyggelig å høre at du likte det xxTJxx. Resten av prologen kommer i løpet av dagen.

 

Rent skriveteknisk er det ikke så mye å utsette. Du kan dette med å bruke korte og lange setninger for å bygge opp spenningen og gi teksten god flyt; man leser fort gjennom uten å stoppe opp og tenke at noe hørtes forvirrende ut. Jeg opplever med altfor mange forfattere at jeg må lese en setning to ganger og tenke gjennom hva forfatteren egentlig forsøker å vise meg, fordi det er uttrykt så kronglete og med for mange unødvendige detaljer. Her får vi akkurat det vi trenger å vite om hva som skjer; en ung jente og en gammel mann som rømmer fra en landsby som blir herjet, uten at du begynner å legge ut om øyenfarger, formen på takstein eller bakgrunnen til inntrengerne. Det gjør at scenen får det tempoet og den uvissheten som må til for å gjøre den dramatisk, og jeg kunne godt sett den enda mer dramatisk, mer intens. Det er ikke noe fasitsvar på hvordan du skal få til det, men det er forfatterens evne til å skape stemninger med språk som er selve lakkmustesten.

Takk! Det var hyggelig å høre at du likte det. Jeg var svært usikker på hvordan skrivestilen min ville bli oppfattet. Og jeg skal vurdere å øke intensiteten på neste utkast.

 

Jeg ser to svakheter med denne teksten som prolog. Den første, som den har til felles med alle prologer av denne typen, er at vi blir kastet inn i en dramatisk situasjon in medias res der det er store ødeleggelser og liv på spill uten at vi på forhånd har bygd opp noe forhold til verken landsbyen eller karakterene. Scenen skal være dramatisk, desperat, men man føler seg mest nøytral fordi man ikke har utviklet noen følelser for noen av dem som er involvert, og da får ikke scenen den nedslagskraften som kunne den hatt hvis vi på forhånd hadde lært å bli glade i landsbyen, jenta og den gamle mannen, eventuelt å hate de som innvaderer.

Jo, ser poenget ditt. Det er ikke like lett for dere som lesere å knytte seg til dem ut fra så lite, som det er for meg som har all info. Men så er ikke det poenget at dere skal knytte dere så mye til dem. Dette er en prolog som skal skape spenning og interesse hos leseren, da de påfølgende første kapittlene i boka går relativt rolig for seg. Den er også der for å skape et innsyn i bakgrunnen for historien som karakterene i boka ikke har.

 

Den andre svakheten er at jeg opplever den som en klisjé. Jeg har vært i gjennom en god del fantasy-historier, i både bøker, film og spill, og protagonister som blir hjemløse etter at landsbyen deres blir ødelagt av fienden har jeg sett så mange av jeg begynner å stille spørsmål ved kreativiteten. Vi har en tendens til å falle tilbake på trygge, etablerte mønstere for historiefortelling, som vi selv hadde gode opplevelser med en gang i tiden, men for en forfatter - og spesielt en fantasy-forfatter - er det viktigere enn noen gang å gjøre mest mulig for å skille seg ut mengden. Ikke at det er noe galt i å ha med scener av denne typen, de er tross alt ganske typiske for middelalderske samfunn, men å bruke det som bakgrunnshistorie for protagonisten og utgangspunkt for fortellingen synes jeg er tynnslitt.

Hehe, jo jeg skal være den første til å innrømme at det finnes en god del klisjeer i historien min, men de er ikke så lett å slippe unna. Det meste har blitt gjort før, og det å skrive en fantasyhistorie som ligger på grensn til hva som kan kalles fantasy er svært risikabelt. Men klisjeene vil bli færre etter hvert som historien går sin gang.

Mitt fokus har heller ikke vært på å skape noe helt originalt, men på å skape en levende og troverdig verden som jeg kan kalle min egen. Derfor vil du ikke finne alver, dverger, eller andre kjente fantasyskapninger i min bok. Alle skapningene er fullt og helt skapt av meg, de eneste som går igjen er menneskene.

Kanskje hjelper det også å fortelle at Marissa slett ikke er protagonisten i historien? Dette er en hendelse som finner sted lenge før de første kapitlene i boka, og er ment å gi et innsyn i en epokegjørende hendelse som få eller ingen i resten av historien har.

 

Det var så vidt den lille jenta, nei den unge kvinnen, klarte å holde følge.

 

Burde det ikkje vere eit komma etter "nei" der? "Det var så vidt den lille jenta, nei, den unge kvinnen, klarte å holde følge". Setningen var i grunn litt "tung"

 

Med krass stemme sa han: «Gå Marissa. Løp. Nå!» Marissa rister på hodet og tårene fosset nedover ansiktet hennes mens hun så ham i øynene.

 

Litt miks mellom preteritum og presens der, eventuelt ein trykkleif?

 

Er forøvrig litt einig med Spartakus, det er ein anelse klisjéaktig så langt. Men, ein skal ikkje bedømme ei bok ut i frå verken cover eller 1/4 av prologen, så ser fram til meir materiale frå deg

Der var det en liten, trykkleif ja. Skal endre på både det og den setningen. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på det.

 

Og takk til dere begge (og spesielt Spartakus) for veldig god tilbakemelding.

[Rider of Reason]

Ok, prologen ble lengre enn antatt, så her kommer nest siste del. Forhåpentligvis klarer jeg å få ferdig siste del før jeg drar til Sverige i morgen.

[nubbiz]

Svarte på PM

Absolutt en lovende start!

[Error]

Det har bare tatt litt over et år, men den som venter venter ikke forgjeves Ser veldig bra ut Ror!

 

Eneste jeg reagerte på var at det var litt for mye gjenbruk av ord noen steder. For eksempel Skjult tekst: (Marker innholdet i feltet for å se teksten):

"Inne i tårnet var det bekmørkt. Det eneste lyset var det svake kveldslyset som kom inn døråpningen. Marissa klarte så vidt å skimte konturene av en fakkel på veggen før døren gikk igjen bak henne, så sto hun i totalt mørke. Stillheten var kvelende, og Marissa som slett ikke var mørkeredd kjente at hjertet slo fortere og fortere og det ble vanskeligere å puste. Hun løftet armene og begynte sakte, men sikkert å føle seg frem til hun fant veggen og startet å lete febrilsk etter fakkelen hun hadde sett før døren lukket seg. Sekundene gikk uten at hun fant noen fakkel, og i det altoppslukende mørket kjentes hvert sekund ut som en liten evighet. Plutselig fant hånden hennes noe av tre som hang på veggen. Hun løftet fakkelen forsiktig ned i frykt for å miste den. Så stakk hun hånden ned i lommen og fant frem et stykke flint. Det var den første tingen bestefaren hadde lært henne, «Skal du ut på eventyr så husk alltid å ta med et stykke flint.» Den lærdommen kom virkelig til nytte nå. Hun slo flinten hardt mot stenveggen mens hun holdt fakkelen opp mot treffpunktet. Det krevde flere forsøk, men til slutt begynte fakkelen å brenne. Hun løftet fakkelen opp og lyste opp det som viste seg å være en lang korridor."

 

Nå er det ikke akkurat lett å finne synonymer, og spesielt ikke for substantiv, men det er noe en burde tenke på.

 

Personen har også veldig svingende følelser (fra dyp sorg til smil) men dette er kanskje meningen.

Ellers går du jo rett inn i handlingen med denne introen, og det fungerer som det skal, men kanskje kutte bort noen deler for å gjøre det enda mer "intenst". Mye bra, så jeg synes det er litt vanskelig å komme med eksempler, men du får se selv.

 

Ellers var det som Nubbiz sier, en lovende start!

 

PS: Det var den første tingen bestefaren hadde lært henne, «Skal du ut på eventyr så husk alltid å ta med en et stykke flint spade.»

 

Denne bestefaren har ikke peiling!

Endret 15. juli 2010 av Error

[Spartapus]

Er enig med Error. Det gir aldri et godt inntrykk å bruke et ord for mange ganger. Jeg vet det ikke finnes så mange synonymer for fakkel, men jeg tror ikke synonymer er løsningen uansett; det er veldig tydelig at man har sittet med synonymordboken hvis man bruker tre forskjellige ord om det samme i løpet av et avsnitt. Det som hever kvaliteten er om at man i stedet klarer å skrive avsnittet på en måte som gjør at det ikke blir nødvendig å nevne fakkelen hele tiden, i hvertfall ikke eksplisitt. Det er viktig å huske på at det er uendelig mange måter å fremstille en scene på og at man ikke først låser seg til én versjon og så velger ordene - du kan f.eks. gjøre det omvendt og skrive avsnittet etter hvilke ord du vil bruke. Uansett ville jeg satt meg et mål om å ikke bruke ordet fakkel mer enn 2, maks 3 ganger, i løpet av det avsnittet.

 

Tenk generelt over hvordan du håndterer eksposisjonen. Som sagt er det mange måter å si det samme på, noen mer kunstferdige enn andre. Jeg synes du har en tendens til å bare beskrive det som skjer nokså rett ut og i et hverdagslig språk, og dermed utnytter du ikke scenens litterære potensiale fullt ut. Her har du jo sterke, dramatiske scener med en ung jente som har fått landsbyen sin brent ned og bestefaren drept, som er på flukt for livet og finner et forlatt tårn i fjellene. Det er ingen tur med sinsentrikken det er snakk om her og det er masse rom for språklig artisteri i hvordan du fremstiller jentas sinnstilstand, landskap, arkitektur, herjingen av landsbyen, bestefarens dødsfall osv., som kan bidra til å trekke leseren inn og vekke følelser. Jeg vil si at din viktigste oppgave i den første delen av prologen er å få leseren til å føle den sorgen det vil innebære å få hjemstedet sitt brent og familien drept, mens det i andre del burde være en blanding av det og den nifse stemningen i tårnet. Jeg sier en blanding fordi det er for tidlig for jenta å ha kommet over bestefarens dødsfall, det er ikke troverdig, det må være en psykologisk prosess som foregår gjennom hele historien eller hvertfall store deler av den.

[Rider of Reason]

Takk for tipset. Jeg leste gjennom det jeg hadde skrevet i ferien og kom til en tilsvarende realisasjon. Tanken har alltid vært at jeg skal gå gjennom teksten minst en gang for å rette på ting. Jobber fremdeles med førsteutkastet, føler det lureste er å få ned historien først. Så kan jeg polere verket etterpå for å gjøre det skinnende.

 

At jeg brukte "fakkelen"så mange ganger la jeg ikke merke til. Det skal rettes på sporenstreks.

 

Edit: Siste del av prologen er rett rundt hjørnet, ble ikke tid til å skrive mens jeg var i Sverige.

Endret 25. juli 2010 av Rider of Reason

[Craxmerax]

More.. MORE!!!

[Kjågen]

Vi vil ha mer, Rider!

[Craxmerax]

Hvordan går det med boka di, unge herr Rider? Jeg vil lese mer ^_^

Endret 29. mars 2011 av Craxdm