Anmeldelse: Final Fantasy XIII (X360, PS3)

[LiquidSun]

Du er inne på noe der, jeg spilte og syns det var ok, så ble det kjedelig, så tok det seg opp litt igjen. Jeg ønsket å se om det ble bedre, alle snakket om grand pulse, nå klarte jeg å gå videre med historien uten å ha spilt så mye i GP, så jeg har ikke brukt så mye tid på den åpne delen. Så har jeg fortsatt og tatt boss etter boss, og ja det er en del bra, og alt er ikke dårlig i FFXIII. Jeg gir det som sagt 7/10 og det er ikke så ille, det er jo forsåvidt ganske bra. Jeg hadde bare håpet at det var mye bedre og gøy ikke minst. Etter å ha spilt i mer enn 60 timer sitter jeg igjen med en følelse av at det var litt bortkastet.

 

Jeg har f.eks. lagt over 200 timer i Demon's Souls på 2 forskjellige karakterer og Demon's Souls er fortsatt jæævlig bra. Demon's Souls er sykt bra i forhold.

 

Alltid smak og behag, men jeg håper at Versus går en litt annen vei enn FFXIII som jeg syns var veldig skuffende i det store hele.

[KayAU]

Etter å ha spelt det ferdig, samt å ha gjort det meste (over 50 oppdrag) i Gran Pulse, trur eg òg eg gir det ein 7/10. Eg synest det var eit bra spel, men kanske litt skuffande for å vere eit medlem av Final Fantasy-serien. Det har definitivt ein del sterke sider, men eg synest dei tek ein del steg i feil retning i høve til Final Fantasy XII (som imponerte meg stort). Det eg synest er svakast er faktisk sjølve speldesignen. Dei har gjort nokre merkelege valg, som eg stort sett har nemnt tidlegare. Ein ting eg kan legge til er at eg ikkje hadde sansen for ein av dei siste kampane. Kva slags treskalle var det som fann på at sluttbossen skulle ha moglegheita til å tilfeldig kunne kverke deg umiddelbart etter å ha slåst i 30 minutt? Novel, med det rette utstyret og karakterane på høgt nok nivå var det ikkje altfor vanskeleg.

 

Eg håpar dei går i ei litt anna retning med Versus, ja. Gi meg moglegheita til å utforske litt, og til å interagere med ei meir levande spelverd, so har vi ein god start. Sideoppdrag og småspel hadde heller ikkje vore so verst. For berre å nemne nokre få ting.

 

Kay

[Toroto92]

Hvilke merkelige valg? Vi har helt ulik mening her ser jeg, dette er et av de mest levende verdene jeg har spilt!

[KayAU]

Ok, nokre ting eg synest er merkelege/uheldige:

 

- Dei brukar minst 10-20 timar på å introdusere og forklare menyar og funksjonar i spelet. Først etter omtrent 30 timar er nesten alle konsepta på plass.

 

- Det er først langt ute i spelet at du får/treng å ha noko særleg kontroll over kampane. Den første tida går det stort sett ut på å trykke på X omatt og omatt. Etter kvart aukar variasjonen marginalt ved at du kanskje av og til må skifte paradigme for å hele gruppa di. Men det er først etter 20-30 timar at det verkeleg blir snakk om å måtte ha litt strategi.

 

- Det går òg omtrent 30 timar til du kjem til eit punkt der du ikkje har nok krystallpoeng til å kunne kjøpe alle nodene i krystariumet ganske kort tid etter at dei blir låste opp. Fram til det eigentleg lite kontroll du har over karakterutviklinga. Du bestemmer kva rekkjefølgje du skal ta ting i, men utvalget er so begrensa at du kjem til å ta alt før neste nivå blir låst opp.

 

- Medan det aller meste, strukturen i spelet, interaksjon med spelverda, kampar og karakterutvikling er svært banalt, og gjerne kunne hatt meir djupne, er der ein ting som er innfløkt: gjenstandar/oppgraderingssystemet. Her er det djupne, men ting blir ikkje forklarte, og lenge er det mest nærliggande å berre samle på alt skrotet du plukkar opp og so bruke optimaliseringsfunksjonen for å velge utstyr. Det var ikkje før heilt på slutten at eg faktisk såg eit behov for å oppgradere ting og å handle i butikkane.

 

- Det har blitt nemnt ofte nok, men spelet er den første tida ekstremt lineært, tilnærma heilt utan rom for utforsking for spelaren, og utan å gjere noko forsøk på å ein gong skape ein illusjon av at ein har valg å ta. Kombinert med at kampane og karakterutviklinga går sopass mykje på autopilot, blir det ei ganske lite interaktiv oppleving.

 

Resten går i spoiler-tag:

 

 

- Når det gjeld ei levande spelverd å utforske, forstår eg ikkje korleis du kan oppfatte det Final Fantasy XIII serverar slik. Der er nesten ingen interaksjon med andre karakterar utanom videosekvensar (som du ikkje akkurat har noko oppleving av å delta i), og spelet er i hovudsak eit løp frå kamp til kamp. Eg sa ikkje at verda var dårleg laga, og ho ser veldig pen ut. Men interaksjonen er minimal, og du får i ingen grad delta i samfunnet. Det er ikkje som t.d. i Final Fantasy XII, der du kan springe rundt i byen og sjå folk leve liva sine, besøke butikkar og liknande. Det er nesten konstant unntakstilstand, og du spring mellom slagmarker og videosekvensar (som òg stort sett viser kampar). Når det gjeld den delen der du faktisk kan utforske, er det òg berre ein stor kamparena. Der er ingen menneske, ingen landsbyar, og tilnærma ingen interaksjon utanom å slåst mot ting.

 

- Det er kanskje ikkje det største problemet, men vanskegradskurva er ikkje heilt god når du nærmar deg slutten. Ting har gått ganske lineært oppover fram til eit visst punkt, og då tek det av. Når eg kom til sistebossen første gong, var det ei svær keisam oppleving. Fyren tok minimalt med skade, og hadde nesten 7 millionar helsepoeng. Eg kunne slåst mot han ein halvtime, men var då fortsatt langt ifrå å slå han. Eg sat då med lyden skrudd av og kjempa, og det kjennast verkeleg som ein keisam jobb, heller enn noko som var spennande. Det endte med at eg henta inn eit lagra spel og reiste tilbake til Pulse for å ta oppdrag og blir sterkare.

 

 

 

So, ja, eg synest der var nokre dårlege valg.

 

Kay

[LiquidSun]

Er helt enig med det du skriver Kay, det er slik jeg opplevde spillet også.

 

Jeg syns i tillegg at FFXIII feiler med å skape noen stemmning i spillet, alt virker så sterilt og alt er så lite interaktivt og kjempelineært uten mulighet for noe utforsking eller interaksjon med omgivelsene. Sterilt og upersonlig til de grader, ingen stemning og atmosfære som blir skapt som drar meg inn i spillet. Jeg sammenligner da med Demon's Souls hvor det bare oser stemmning og atmosfære som drar deg inn i spilleverden og får det til å kalt nedover ryggen din, og skaper en nerve og en følelse av at man er der og opplever det selv. Alt dette mangler, for meg og etter min mening, i FFXIII. Til tider kan jeg bli dratt litt inn i storien og det skapes en viss stemning, men det er kun i perioder, generelt sett syns jeg verdnen spillet utspiller seg i er så utrolig kald, steril og upersonlig. Dette er det jeg syns er negativt, det finnes selvfølgelig masse positivt også, ellers ville jeg ikke ha vudert det til et 7/10 spill.

[Spartapus]

Nå er Demon's Souls et av de beste og mest nyskapende spillene som er laget på mange år, så selv om FFXIII ikke når helt opp til det kan det fortsatt være et fantastisk spill. Demon's Souls vil jeg påstå slår det meste som er laget dette tiåret nokså grundig ned i støvlene bare på ren originalitet og atmosfære.

 

Dog kan sammenligningen bare strekke seg enn så langt da DS er et tredjepersons hack'n-slash med vestlige rollespill-elementer mens FFXIII er et turbasert jrpg. Jeg synes begge scorer høyt på kampsystemet; DS har kanskje den mest responsive kontrollen jeg har vært borti i et spill av den typen, mens FFXIII har et av de mest intense og nyskapende turbaserte systemene. Det FFXIII muligens gjør feil, i likhet med veldig mange jrpger, er at kampsystemet blir overspilt men samtidig underutnyttet ved at man blir utsatt for en lang rekke enkle kamper der man ikke er tvunget til å bruke de mulighetene kampsystemet byr på, f.eks. spilte jeg gjennom hele spillet nærmest uten å bruke Sentinel, og det skulle ikke vært mulig. Hvis jeg hadde laget et jrpg så ville jeg hatt langt færre og vanskeligere kamper, der hver kamp var et taktisk puslespill (Fire Emblem!). FFXIII var et skritt i den retning, særlig ved at man kunne dø og respawne rett før kampen så åpnet man for å kunne ha virkelig dødelige kamper uten at det ble en kjedelig tidtrøyte mellom hvert forsøk, men de kunne gått enda lenger.

[LiquidSun]

Er forsåvidt enig Spartakus, de er nok ikke direkte sammenlignbare da de er ganske forskjellige spill. Ville bare trekke frem den fantastiske atmosfæren og nerven i Demons Souls, og hvordan det trekker deg inn og du går rundt og virkelig er redd for å finne ut hva som venter bak neste hjørne, selv etter å ha rundet det flere ganger har jeg fortsatt mye av den samme følelsen når jeg spiller DS. Hadde vært digg om de hadde fått til noe av det samme i FF XIII. Som jeg sa tidligere så hadde FFXIII veldig stort potensiale som jeg personlig mener er dårlig utnyttet, de har tråkket feil med noen av avgjørelsene mener nå jeg. Uansett FFXIII er fortsatt et veldig veldig godt laget spill, det er polert til 1000 og det er veldig pent. Det fortjener kanskje en 9'er fordi de har brukt som mye tid på å få det til å se så bra ut og kampsystemet er såpass bra. De skulle bare ha brukt mye mere tid på å få spillet til å være involverende og spennende. De føles så utrolig ut som en jobb noen ganger, med kamp etter kamp, og noen av kampene er uendelig lange, og så dør man etter 25-30 minutter så prøver man igjen og igjen. For meg så mangler det noe som gjør det spesielt og underholdene, men jeg har som sagt brukt over 60 timer på det så de har vel gjort noe riktig

[Olorinmaia]

FACEPALM....

 

Utrolig at folk ikke klarer å se på FF13 som FF13 og ikke sammenligne opp og ned med andre spill i serien og spill som Demons Soul. Herre min hatt!

 

VISSE hendelser er årsaken til at det ikke ligger så VELDIG til rette for at hovedpersonene i FF13 kan ta seg en tur til cocoon, springe rundt utforske, spørre en tilfeldig mann om han trenger hjelp til å finne katta si etc..

 

De er tross alt HATET av menneskene, og JAKTET. Nettopp derfor det blir så idiotisk å sammenligne med andre spill, når hver enkelt spill har visse forutsetninger for hva som går an og ikke.

[Spartapus]

FF har ofte et tema; i FFVII var det livet og døden (Sakaguchi hadde akkurat mistet et familiemedlem), i FFX var det reise og forholdet mellom far og sønn/datter, i FFXIII er det flukt; ikke bare en fysisk flukt fra en fiende eller fra et sted til et annet, men også flukt fra problemer og sin egen identitet. Det er kanskje ikke så mange som tenker over sånt, men hvis man har det i bakhodet mens man spiller så legger man merke til hvordan tematikken er vevd inn i både historien, musikken, karakterutviklingen og gameplay, og man får en bedre forståelse av hvor gjennomførte spillene faktisk er. Det er én av grunnene til at FFXIII for det meste består av å løpe langs rette korridorer og slåss; hvis man fritt kunne spasert rundt i Cocoon og selv bestemt når man skulle avansere historien ville det svekket tematikken, som er helt avhengig av å fremprovosere en følelse av at man hele tiden blir presset avgårde.

 

Selv er jeg veldig glad for at FFXIII ikke er Demon's Souls og omvendt, for da har jeg to fantastiske spillkonsepter i stedet for ett.

[nubbiz]

Du kunne ikke utdype hva som er så hinsides originalt med Demons souls?

Slik som jeg opplever det er det et fantastisk spill som bare har finpusset elementer som har blitt brukt nok så mange ganger tidligere.

 

FFXIII får en 6/10 av meg. Dog, en svak sekser.

Greit at det ikke skal sammenlignet med tidligere FF-titler, men hadde det ikke vært for at det stod Final Fantasy på coveret så hadde jeg aldri i verden orket å runde dette spillet.

 

God oppsummering av tematikken Spartakus.

[Spartapus]

Det som er originalt med Demon's Souls er nettopp demon souls; systemet med å samle sjeler som valuta. Ellers er det riktig at spillet ikke gjør så mye nytt, men det som finpusses finpusses til den grad at det blir en helt annen opplevelse enn de fleste andre tredjepersons hack'n slash med rollespill-elementer, og jeg har sjelden sett en spillverden som er så gjennomført i atmosfære og stil.

[Handro]

Jeg har kost meg med dette spillet, jeg har det - men jeg vil likevel gi det en 4/6.

 

Denne typen spill faller ofte i smak, derfor er jeg også kravstor. Jeg har nettopp rundet det, men totalt sett er det en blanding av mangen følelser - akkurat slik spillet er, rotete som det er.

 

For det er veldig dårlig fortalt til tider... spillet har en kjip start, og jeg måtte bruke wikipedia for å få en viss forståelse av hva jeg egentlig holdt på med i de første timene av spillet.

 

 

Jeg likte karakterene, og historien var fin den. Men antigonisten var ikke spennende nok, Bartheus føltes mer som en gjesterolle som kom inn en gang i blant - og de mindre menneskelige rollene man må kjempe mot ligner såpass mye på hverandre at det også blir i overkant rotete.

 

I tillegg var det veldig enkelt.... første Final Fantasy jeg ikke har trengt å grinde i. Det er jo forsåvidt greit, men likevel litt overraskende. Utviklings-griden var fin, men kampssystemet var både og; tror jeg likte FFXII sitt bedre.

 

Jeg vil legge det på nivå med FFXII, men langt unna FFX rent opplevelsesmessig. Ingen Kimahri-type, og ingen antigonist á la Sin. FFXIII var rett og slett mye gøy blandet i en rotete bøtte, jeg er fremdeles litt "WTF?".

[Purplehaze_InnleggNO]

Jeg er FF noob. Nesten FFantasyjomfru. Har aldri spilt noe FF-spill før, bare så vidt sett en kompis spille FFVII for noen år siden. Er nå oppe i 8-9 timer på det her, og det driver vel og tar seg opp etterhvert som jeg spiller. Har gått fra "wtf" til "jaja".

 

Det er noe pompøst. I så stor grad at freedomfries-elskende amerikanere rett etter 9/11 nok også hadde blitt litt brydd. Jeg hater Snow. (Det er ikke lov å kalle seg selv for en "helt", uansett..) Jeg misliker (stemmen til) Vanille, hun kunne holdt seg i Dead or Alive serien (*stønn*, *klynk*, *fnis*). Hope? Light? Vanille, Faith? Freedom? Peace and love... hva er det med de folka her og navn!!? (Og en kylling.. hvorfor en kylling?) Lightning er den eneste halvveis fornuftige personligheten så langt, selv om jeg også begynte å like kidden (Hope.. *grøss*) etterhvert i går. Han slutta å sippe, noe som er en start. Så begynte han å sutre etter morra, noe som dro litt ned igjen, men alt i alt kommer han seg. I motsetning til Snow, som ligger mest på knærna og hyler.

 

Ellers synes jeg det er et artig spill. I begynnelsen var det veldig lett, og det var ikke noen enorm forskjell på å spille med én eller to hender. Nå har jeg fått dreisen på summons, oppgraderinger, skreddersydde paradigms, items, libra og litt annet dill. Er etter 8-9 timer det her, regner med at jeg er langt fra ferdig med opplæringen, for å kalle den det. Er nok mange muligheter jeg ikke har kommet borti ennå (leser b.la. tråder som denne, og mistenker sterkt at jeg ikke er helt der ennå i spillet.)

 

Har null forhold til FF-serien, så det kan være så lineært det bare gidder for min del. Ellers hadde jeg gått meg vill for lengst.

 

Jeg er ganske spent på fortsettelsen, faktisk. Historien så langt er relativt.. meh. Lite snakk om "the greater good", de fleste har personlige grunner til å gjøre det de gjør. Greit nok, mesteparten av historien har vel ikke blitt fortalt ennå. Det demrer dog at noen er litt irriterte på Cocoon-folka

[Spartapus]

Hope? Light? Vanille, Faith? Freedom? Peace and love... hva er det med de folka her og navn!!? (Og en kylling.. hvorfor en kylling?) Lightning er den eneste halvveis fornuftige personligheten så langt, selv om jeg også begynte å like kidden (Hope.. *grøss*) etterhvert i går. Han slutta å sippe, noe som er en start. Så begynte han å sutre etter morra, noe som dro litt ned igjen, men alt i alt kommer han seg. I motsetning til Snow, som ligger mest på knærna og hyler.

 

Hvis du tar navnene og setter dem i sammenheng med personligheten og hvilken rolle personen spiller i historien, så er det åpenbart at de ikke er tilfeldig valgt. Poenget er at navnene skal si noe mer enn bare hva personen heter - med Light blir det sagt veldig eksplisitt, men det kan overføres på de andre og.

 

I og med Hope akkurat har mistet moren ville det vel vært merkelig hvis han ikke var sippete? Jeg ville reagert med vantro hvis han gikk rett fra å miste moren til å akseptere at skjedd er skjedd og trasket bekymringsløst videre - det hadde vært elendig karakterbygging. Poenget er at det skal være en personlighetsutvikling som går gjennom hele spillet, ved at personene starter på et utgangspunkt som kanskje ikke er så positivt og blir formet av alt de går i gjennom til å bli sterkere (om ikke bedre) mennesker. Det er noe som går igjen i mange FF.

 

"Kyllingen", som er en chocobo, er et slags FF-kjennemerke. Den er et av de kjennetegnene ved serien, som moogles, som går igjen i nesten alle spillene, slik at selv om alle spillene er unike så er det noen elementer som binder dem sammen.