Half-Life

[barkebrød]

Når man begynner å grave i spillhistorie, særlig blant actionspill og førsepersonsskytere, er Half-Life en tittel man ikke kommer foruten. Dette banebrytende spillet revolusjonerte standarden for hele FPS-genren. Nå har det gått 11 år siden spillet for første gang dukket opp i butikkhyllene, og den grafiske forskjellen mellom Half-Life og for eksempel Crysis, er intet annet enn astronomisk. Kan vi fremdeles ha glede av en FPS som er utdatert på nesten alle områder? Helt klart.

 

Vintage

Jeg spilte Half-Life for første gang i 2008, ti år etter lansering. Da hadde jeg allerede kommet meg gjennom Half-Life 2 og dets episoder på to uker, etter at en kompis introduserte meg for serien. Half-Life-universet forhekset meg totalt, og jeg fikk ikke sove ved å tenke på at det fantes en original, et spill ved navnet Half-Life 1, som jeg ikke engang hadde prøvd. Slik gikk det til at jeg skaffet meg Half-Life 1, spillet som jeg nå skal omtale og vurdere.

 

Det mislykkede eksperimentet

Som alle spillentusiaster bør vite, handler Half-Life om Gordon Freeman. Gordon er en forsker sysselsatt i det topphemmelige undergrunnskomplekset og forskningsinstituttet Black Mesa, der verdens ledende professorer forsker på teleporteringsteknologi. I starten av Half-Life ankommer Gordon avdelingen sin i en slags gondol, som bruker de fem første minuttene av spillet til å cruise dypt ned i Black Mesa. Alt virker som normalt, og det er en helt vanlig arbeidsdag for Freeman. Han kommer seg inn i sin berømte HEV-suit og møter professorene nede i avdelingen Anamalous Materials Lab, hvor dagens forsøk skal foregå. Men i dette forsøket går et eller annet forferdelig galt, og i det neste øyeblikket har den vanlige arbeidsdagen forvandlet seg til en kamp for livet.

 

Eksperimentet i Anamalous Materials Lab skaper en link mellom vår verden og dimensjonen Xen, som ekspertene ved Black Mesa lenge hadde forsket på. Denne linken resulterer i at samtlige livsformer fra Xen blir teleportert inn i undergrunnskomplekset, og begynner å skape kaos. Dette viser seg derimot ikke å være den eneste utfordringen til personellet i Back Mesa - i tillegg til å måtte håndtere menneskeetende vesener, sender regjeringen en hær av marinesoldater til instituttet for å drepe alt som beveger seg, i håp om at sannheten om Black Mesa ikke skal avsløres for allmennheten. I praksis betyr det at hver eneste ansatt må elimineres.

 

Et episk eventyr

I rollen som Gordon Freeman avduker eventyret seg å bli mer og mer episk. Fra å simpelthen prøve å komme seg i live opp fra de dype gangene i forskningsinstituttet, blir Gordon til slutt den som må ta ansvaret for å gjøre ende på hele Xen-trusselen. Dette innebærer en rekke oppgaver. Uten å gå inn på detaljer, så kan jeg si så mye som at du må farte mye rundt i Black Mesa før du får drepe siste boss. Så forvent deg mye å gjøre i Half-Life. Det er et langt spill, bortimot like langt som oppfølgeren Half-Life 2.

 

Atmosfærisk

Dere som har lest mine tidligere anmeldelser, vet kanskje at jeg er en sterk tilhenger av atmosfære og psykiske faktorer i spill. På dette området har Half-Life heller ingen svakheter. Det er en ensom, men samtidig episk følelse som vekkes i meg mens jeg kjemper meg gjennom Black Mesa. Jeg er jo Gordon Freeman, professoren som blir en folkehelt etter sine heroiske handlinger i Black Mesa! De som har spilt oppfølgeren vet at man ikke kan gå forbi en sivil uten at han/hun braser ut i lykkesrus over at Freeman har vendt tilbake. Og hvorfor ser alle slik opp til Gordon? På grunn av hans handlinger i Black Mesa, altså akkurat det man driver med gjennom hele Half-Life. Atmosfæren forsterkes av musikk som treffer inn på alle de riktige stedene. Fra den kjølige, stilfulle electronica-musikken som treffer inn idet man får på seg HEV-suiten, til storhetsmusikken som spiller i de verste slagene mot marine-jævelene.

 

Bedre enn konkurrentene

Det er lett å skjønne at dette spillet ble tatt godt imot i 1998. Det var en tid hvor FPS-sjangeren fremdeles var ny, og spill basert på realtime-3D var rykende ferskt. Noe av det som skilte Half-Life fra konkurrentene (f. eks. Quake 2), var realismen. Alt skjer fra en førstepersonsvinkel, og istedenfor cutscenes, benytter Half-Life seg av skriptede sekvenser for å formidle historien i spillet. Man har altså full kontroll over Freeman i enhver situasjon, og kameravinkelen forblir gjennom hans øyne i hele spillet. Et annet realistisk virkemiddel er hvordan våpen er lagt ut i spillet. De svever ikke snurrende over bakken, som en gave fra gud (noe som karakteriserte mange andre spill på den tiden), men finnes istedet på autentiske steder, for eksempel ved siden av liket til en livvakt eller i et våpenlager.

 

Spillet er også basert på en fint balansert kombinasjon av skyting og problemløsning. Det er ikke så lineært som man skulle tro, da man av og til må gå litt frem og tilbake, og gjerne tenke seg litt om før man skjønner hva som skal til for å komme seg videre. Et godt eksempel på dette, er i et av de tidligere kapitlene i spillet der man må drepe et svært tentakkelmonster i en silo for å komme seg videre. Du må lete rundt i komplekset for å finne ut hvordan du aktiverer bensin- og strømtilførsel til et montert våpen som kan tilintetgjøre udyret. Disse problemløsningsoppgavene føles alltid reelle, enten du må reparere en reaktor eller finne ut hvordan du skal sprenge deg gjennom en dør. Det blir derfor enklere å leve seg inn i rollen som Freeman, og morsommere å spille siden man aldri må gjøre det samme altfor lenge. Selv om hele spillet hovedsakelig foregår i Black Mesa, er alt man gjør så variert at det blir vanskelig å gå lei.

 

Et spill som ikke må glemmes

Det er klart at når man vurderer et spill som kom for 11 år siden, må man respektere at datidens teknologi ikke gjorde det mulig å lage like avanserte spill som i dag. Når man spiller Half-Life, er det fullt synlig og merkbart at det er en stund siden det ble lansert. Det er først og fremst grafikken, som ser mer primitiv ut enn hva selv de minst kjente, uavhengige spillutviklerne klarer å skape i dag. I tillegg til dette, ser hver eneste sikkerhetsvakt i hele spillet identisk ut. Stort mer kan man ikke kritisere Half-Life for. Det er et spill som fortjener like mye oppmerksomhet som det gjorde for 11 år siden - Ja, det er et fundamentalt stykke spillhistorie og en tittel som har revolusjonert hele FPS-sjangeren. Har du interesse for klassikere, bør du ha spilt igjennom Half-Life for lengst. Hvis du ikke har gjort det, vet du hva du har å gjøre.

 

Karakter: 6/6

Endret 6. mars 2010 av schvinepels