Fable II (Xbox 360)

[Stoic]

FABLE II:

 

Forventningene til Fable II kan ikke sies å være annet en utrolig store. Ikke nok med at spillet har mye å leve opp til fra eneren, selv om den også hadde sine små skavanker, men Peter Molyneux gikk ut og lovet oss gull og grønne skoger. I tillegg til prinsessen og halve kongeriket. I Fable II får du nok av alt, og hele kongeriket om du er ekstra grådig. Men holder Peter ord?

 

Til viss en grad, ja. Han gjør det. Mange av de gode elementene fra Fable er fortsatt med, de har finpusset de som ikke var helt gode og lagt til noe småsnacks. Historien er satt 500 år etter det første spillet, og etter en liten filmsnutt som setter spillets noe humoristiske og useriøse tone, det holder å si at det involverer fuglebæsj, er du i gang. Du starter som ett lite barn (valgfritt gutt/jente) i den fattige bydelen i Bowerstone, sammen med din søster. Dere har bokstavelig talt ingenting, og sover i et lite skur, midt på vinteren. Drømmende stirrer dere bort på slottet til Herre Lucien og deres innerste ønske er å flytte inn dit. Det første som slår meg er hvor bra spillet ser ut. Figurene er flott laget og grafikken er eventyraktig, noe som står i stil med spillet. Skyggeleggingen og bevegelsene er flott animert.

 

Tricks are for kids

 

Slik som i forgjengeren spiller du den første delen av historien som et lite barn. En lurendreier av en selger står på torget og tilbyr de fattige alt slags møkk. Speil som gjør at du ser slankere ut, så lenge du ser på det i mørket, er en av de fantastiske ”magiske” gjenstandene han har. Men en av gjenstandene har større krefter enn han aner. En liten spilledåse, med symboler fra det gamle kongedømmet, skal kunne oppfylle ditt innerste ønske. Du og din søster kjøper ikke helt denne historien, magi finnes jo ikke, helt til en blind dame som noen vil dra kjenselen på overbeviser dere. For på 500 år har mye forandret seg. Magi er for lengst glemt og den industrielle revolusjon har sveipet over landet. Rifler, pistoler og barokkantrekk pryder Albion, som en gang var kjent for sine rustninger og armbrøst. Den lille magiske spilledåsen kan være deres billett ut av fattigdommen og oppfylle deres innerste ønske. Uheldigvis koster den fem gullmynter, noe dere ikke har. For det beløpet kunne dere spist mat en hel uke! Men fortsatt vært like langt unna drømmen om å bo slottet.

 

For å få tak i fem gullmynter må dere hjelpe innbyggerne. Takket være en gul sti med brødsmuler vet du alltid hvor du skal gå for neste oppdrag og hvor du må gå for å utføre eller hente noe. I begynnelsen tror du at denne stien vil gjøre det alt for lett, men etter hvert lærer du å elske denne funksjonen. Men fem gullmynter faller ikke ned fra himmelen, slik som fuglebæsj, så her må det jobbes, og allerede nå vil dine valg påvirke spillets gang. Ett av oppdragene dreier seg om å samle inn noen arrestordrer for en av byvaktene. Når du så har alle, blir du oppsøkt av en banditt, som er veldig interessert i de samme arrestordrene. Valget du tar her vil påvirke den fattige delen av Bowerstone, og det er ikke så vanskelig å skjønne utfallene. Gi de til vakten og få avskummet ut av byen, eller gi de til banditten og la de forsette. De andre oppdragene er av mer ubetydelig art, selv om du har mulighet til å være snill eller slem. Noen av disse fører videre på den humoristiske tonen Fable II har, blant annet kan du hjelpe en alkoholisert uteligger å finne igjen vinflasken sin, eller gi den til en bekymret dame som bare vil hjelpe han.

 

Mans best friend

 

I løpet av innsamlingen stifter du bekjentskap med en liten hund, som vil bokstavelig talt bli din beste venn. En liten valp får juling av en pøbelunge, og du trer inn for å redde han. Valpen blir så evig takknemlig og følger etter dere over alt. Når så alle myntene er samlet inn, løper du og din søster for å kjøpe den magiske spilledåsen, og ønsker å få flytte inn på slottet. Dåsen spiller, lyser og snurrer rundt, og plutselig er den helt borte! Flotte greier, ikke sant? Bare juks og fanteri. Eller var det egentlig det?

Dere blir vekt midt på natten av et par vakter som vil ha dere med på slottet. Ønsket gikk i oppfyllelse! På en måte. Alt Herre Lucien vil med dere er å finne ut om dere er helter. Ja, du hørte riktig, helter. Dere har det i blodet, men noe stemmer ikke helt. Lucien mumler et eller annet og drar frem en pistol. Ironisk nok fikk dere ønsket deres oppfylt, men kanskje ikke helt slik dere håpet. Først dør din søster, og du blir skutt og faller ut ruten. Heldigvis overlever du, og den blinde damen og valpen kommer bort til deg. Så hopper vi ti år frem i tid, og under opplæring fra den blinde damen har du blitt en ung mann, ute etter å ta Lucien en gang for alle. Den stormannsgale Lucien holder på å bygge et magisk tårn som skal oppfylle et ønske, og han vil ikke bruke det for å få fred på jord. Det blir din jobb å samle tre helter som representerer de tre kampgrenene du etter hvert lærer; styrke, dyktighet og vilje, og stoppe han. Ikke den mest oppfinnsomme historien, men du blir revet med takket være godt stemmeskuespill og fremlegningen.

 

Du blir sugd inn i dette fantastiske universet, og timene flyr av gårde. I denne verdenen er det utrolig lett å vandre av gårde for å utforske nye ting. Det er en stor verden, og mye å gjøre. Det er 50 sølvnøkler å finne, 50 gargoyler å ødelegge, 9 demondører å bryne seg på, samt statuer med forskjellige uttrykk. I tillegg finnes det mange måter å tjene noen gullmynter på, du kan bryne deg som smed, servere øl i baren eller hogge ved. I begynnelsen tjener du ikke så utrolig mye per øl eller sverdblad du lager, men jo flere øl du serverer uten søl og sverd du lager uten å bomme med hammeren, jo høyere tall blir lønnen din multiplisert med. Etter hvert kan du gå fra å være en tomskalle bak disken, til en femstjernes bartender. Blir dette for kjedelig for deg, har du også mulighet til å være en dusørjeger. Eller kanskje en snikmorder. Når du er på vandring og gjør småjobber vil du også legge merke til at været skifter og solen går ned. Musikken og lydeffektene er godt tilpasset, og det hele setter stemningen godt.

 

Follow the breadcrumbs

 

Albion har blitt mye større siden sist, og nå har du ikke et minikart i høyre hjørne til å hjelpe deg med orienteringen. Men takket være den nye funksjonen med stien foran deg er det ikke nødvendig heller. Verden er din lekeplass og takket være de gyldne brødsmulene kan du når som helst finne veien til hovedoppgaven du skulle gjøre. I mine øyne er dette en flott implementering, siden dette faktisk oppfordrer til utforskning. Uansett hvor langt inn i skogen du går deg vill på jakt etter skatter, banditter eller kaniner, vil de gule dottene foran deg lede deg på rett spor.

 

Noe du må finne veien til selv, er de moralske avgjørelsene. De er det nok av, enten det er å slippe løs fanger eller dele belønningen med kidnapperne, låne noen penger eller rett og slett spare livene deres. Hvilke valg du tar påvirker hvilken hvor du ligger på to skalaer. Den ene er god/ond og den andre er renhet/fordervelse. Den første er vi godt kjent med fra forgjengeren. Jo flere gode handlinger du gjør, jo lysere blir du i huden, og er du bokstavlig talt en helgen, får du en glorie over hodet. Farer du rundt med øksa og hogger ned folk for fote, skremmer små barn og bedriver utpressing, blir du mørkere og får noen riktig vakre horn i pannen. I tillegg har du andre muligheter til å forandre utseende via tatoveringer og hårfrisyrer. De fleste ser veldig bra ut og er bra grafisk. Den siste skalaen er ny og påvirkes av hvordan du lever ditt daglige liv og behandler kroppen din. Spiser du dårlig mat, bøtter nedpå med øl og ligger med alle, blir du mer og mer fordervet. Når du derimot behandler kroppen din som et tempel, spiser tofu og gir til de fattige blir du renere.

 

God eller ond. Et spørsmål om moral eller penger.

 

Helt ærlig må jeg innrømme at jeg ble veldig skuffet av Lionhead. Her er det ubalanse mellom mulighetene til å være god og ond. Det er veldig mye lettere å bli en gjennomført ond jævel enn en førsteklasses helgen. Det er litt for få oppdrag og muligheter til å bevise ens dygder og gode kvaliteter i forhold til hvor lett det er å bli ond. I tillegg er det av en eller annen grunn mer underholdene å være en renspikket jævel som stjeler, bedriver hor og lemlester uskyldige borgere. Dette gjelder kun hvis du følger systemet og lever deg inn i rollespillet. Senere, når man begynner å bli pengesterk, finnes det midler for å gå begge veiene, både på skalaen for god og ond, men også for renhet og fordervelse. For min del blir det litt meningsløst når det tar deg 10 minutter å komme til enden av skalaen. Hvorfor reddet jeg da de bøndene som var tatt til fange? Eller hvorfor orket jeg å være så utrolig korrupt?

 

Hele systemet hadde fungert fantastisk, hadde det bare ikke vært så lett å skifte side. I tilegg har ikke dine handlinger noen form for konsekvens. Dreper du alle innbyggerne i byen (unntatt barna som du av en eller annen grunn ikke kan røre), vil de på magisk vis være tilbake når du er i byen igjen. Man hadde tenkt seg om to ganger dersom man drepte noen, da dette kunne fått konsekvenser på et høyere nivå. Smeden hadde ikke vært der for å selge deg våpen og alkymisten kunne ikke solgt deg magiske drikker. I tillegg er det for lite av valg som har konsekvenser for deg og din karakters utvikling. Hadde du hatt mer å tape, for eksempel erfaringspoeng, noe du gjør en gang, hadde man tenkt seg mye mer om. Dette betyr mer enn familiene dine, alle i Albion, ja til og med hunden din. Det hele hadde fått enda mer dybde om slike valg inntraff oftere. Heldigvis tilbyr spillet mye mer enn dette, la oss nå ta en titt på kampsystemet i Fable II.

 

Fighting 101

 

Kampsystemet er veldig likt det første spillet, med noen forandringer. Du styrer slagvåpen med den blå knappen, skytevåpen med den gule og magi med den røde. Det som er nytt er at du ikke lenger benytter deg av mana og du har et nytt system for hvordan du kaster magi. Det at man ikke er avhengig av mana lengre er avslappende og fint, men det nye systemet er dårlig gjennomført. Istedenfor å ha hurtigtaster til hvilken type trolldom du kaster, må du legge inn en rekkefølge for magien din. Hvilken trolldom du skal velge er avhengig av hvor lenge du holder inn knappen. Noe som sier seg at det ikke er det smarteste å bruke de kraftigste trolldommene, da de krever en del tid for å kaste, når du er omringet av sultne Hobbes. Riktignok avbrytes ikke kastingen av at du blir angrepet, kun hvis du blir slått over ende og det er ikke mange fiender som gjør det, men du mister litt livspoeng.

 

Kampene ser utrolig bra ut takket være den bra grafikken spillet har. Det er herlig å svinge øksa, fyre av et par kuler og slenge en ildkule i trynet på sistemann. Trolldommene holder høyt nivå på det visuelle plan og man blir fascinert av hvor bra det hele ser ut.

Kampsystemets største problem for meg er to ting. For det første er det veldig lett, jeg slet aldri med noen av fiendene mine, og istedenfor å fokusere på å overleve, ble fokuset rettet mot å drepe kjappest, kraftigst eller mest mulig spektakulært. Spillet hjelper deg med siktingen og hvem du skal angripe, men det blir litt for lett å bare vri spaken den veien fiendene er, for så å hamre løs på knappene. De forskjellige fiendene er også ganske like og kun noen byr på en form for spennende og litt dynamisk slåssing. I tillegg har Lionhead lagt til en såkalt ”I-win-button”. Bokstavlig talt, et tastetrykk og du vinner. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva dette gjelder, men det holder å si at ting blir veldig lett når fiendene dine rører seg sakte. Veldig sakte. Bullettime sakte.

 

The road to legend

 

Selv om spillet er en smule lett kommer du ikke langt uten å oppgradere ferdighetene dine. Du kan riktignok ikke dø, men du vil våkne opp og se at du har fått noen nye krigstrofeer i form av arr. Ferdighetene er delt inn i tre hovedkategorier, styrke, dyktighet og vilje. Styrke øker dine evner med nærkampvåpen, samt total mengde livspoeng og motstandsdyktighet mot angrep. Dyktighet gjør deg i stand til å være mer smidig i kamp, kjappere og gjøre mer skade med rifler og pistoler. Vilje er rett og slett dine magiske kunnskaper, hvor det eneste du oppgraderer er de forskjellige trolldommene du kan lære. Det er alt fra elektriske støtt, inferno til flygende sverd. Poeng til disse oppgraderingene fås på forskjellig vis. Slik som fargeknappene på kontrolleren får du røde, blå og gule kuler etter hva slags angrep du bruker. Skyter du mye, får du gule kuler som du bruker til å oppgradere dine ferdigheter i dyktighet. Røde får du når du angriper med magi som oppgraderer dine magiske ferdigheter. Og blå sier seg selv. I tillegg får du grønne kuler som kan brukes fritt når beseirer fiendene dine.

 

Heldigvis skal du slippe å møte alle farene i Albion alene. Med deg har du Lionheads største genistrek, nemlig hunden din. Slik som du skifter utseende etter dine valg og handlinger, gjør også kjøteren din det. Er du fryktet av alle i Albion, kan du banne på at de er minst like redd hunden din. En flott del som gjør at du knytter enda sterkere bånd til den lille kjæledeggen. Du kan også leke med den, gi den ros eller kjefte på den. Hunden styrer seg helt selv, og med stor suksess om jeg må få tilføye. Men dette er ikke alt den har å tilby, voffsen kan også hjelpe deg å finne skjulte skatter og nøkler, advare deg mot fiender, eller sågar hjelpe deg i kamp. Du har også mulighet til å kjøpe halsbånd til din beste venn, samt bøker som lar deg oppgradere hundens evner til å sniffe frem skatter og angripe fiender som ligger nede. Det er også mulig å lære den triks som du bruker til å sosialisere med innbyggerne i Albion.

 

Sosialt tilbakestående

 

Her er jeg også litt skuffet over Lionhead. Ja, det er mange fine (og stygge) modeller, morsomme dialoger og en herlig aksent på innbyggerne, og det er til tider veldig morsomt å høre på samtalene deres når du går forbi. Men måten du omgås de på er litt for bajas, selv for den humoristiske tonen spillet har. Det hele foregår via uttrykk. Du står og fiser mens folk klapper og ler, og er du uheldig bæsjer du i buksa (hvorfor er bæsj så gjennomgående?) og folk ler enda mer. Fordi det er ingen samtaler mellom deg og resten av verden. Du snakker generelt ikke, og det eneste som kommer fra dine lepper er latter, ”hey”, og noen andre lydord. Helten blir fremstilt som en sosial klovn uten taleegenskaper, der du kommuniserer og flørter ved hjelp av Kalinka, fising og fleksing av muskler. Lionhead har lagt inn en funksjon der innbyggerne liker og misliker enkelte uttrykk, samt at de setter pris på enkelte gaver bedre enn andre. Dette skaper jo enda mer mangfold blant folket i Albion, men det blir for lett da Lionhead gir deg muligheten til å se nøyaktig hvilke uttrykk og gaver folk liker. Det hele bli for enkelt da du ikke lengre er den karakteren du utgir deg for å være. Isteden velger du kun uttrykk for å manipulere forskjellige målere for å oppnå det du vil ha.

 

Manipulerer du folket på riktig måte, vil det oppstå følelser hos noen. Her er det ikke eksklusivt for det motsatte kjønn, alle blir tiltrukket av deg, og du kan gifte deg med hvem du vil. Folk flest er ganske tolerant av seg, da du også kan ha orgier og polygami, altså å være gift med flere samtidig. Dette faller nødvendigvis ikke i smak hos dine ektefeller, men noen dyre gaver kan være din måte å kjøpe avlat på. Du trenger også et sted å lagre din(e) familier, også kjent som hus. Du har nemlig mulighet til å bli en skikkelig eiendomsmagnat i Fable II, ved å kjøpe hus og butikker. Er du glad i penger, type Skrue McDuck, kan du heve renten med 100 %. Er du derimot mer opptatt av folks velvære og av den samaritanske typen, kan du skru ned renten med 100 %, altså gratis. Dette vil påvirke måleren din for renhet og fordervelse. Du kan også kjøpe møbler og redekorere hus du allerede eier. Det er når jeg står og velger hvilke møbler jeg vil ha til ”Mirakelgodset”, som ligger ved siden av ”Huset med den spøkelsesaktige Lundefuglen” som allerede er dekorert, jeg tenker, ”faen, hva driver jeg egentlig med?”

 

The Sims?

 

Det går opp et lys for meg at de siste timene har jeg spilt en middelaldersk versjon av The Sims. Noe er galt når jeg bruker mer tid på å bli en god bartender slik at jeg har råd til å dekorere hus med masse møbler enn å gjøre verden trygg fra banditter og varulver. Hvorfor ble det mye morsommere å leke ”Hus” enn å leke helt?

 

Neida, det er ikke fordi at selve spilldelen er så ufattelig dårlig at den overskygges av en middelmålig versjon av The Sims. Fable II handler jo i bunn og grunn om å være en helt, på godt og vondt. Men det gis fortsatt spillerom for å gjøre andre ting. Som å gamble bort dagens lønn i Albions versjon av rulett, mens du drikker deg full på dårlig øl og tusler hjem med en hore eller fire. Kanskje litt for mye spillerom etter min mening, da fokuset blir på snudd vekk fra å redde verden til å ”redde” horene, og den eneste formen for beskyttelse du trenger er kondomer mot de fryktelige kjønnssykdommene.

 

Fable II gir deg også muligheten til å spille med en venn online. Dette hadde vært ganske kult, dersom du kunne brukt helten du selv har laget. Dersom du besøker din venns verden, må du finne deg i å være en håndlanger som kun har de samme egenskapene og erfaringspoengene som din helt. Du kan ikke velge å forandre noe på håndlangeren som kommer i 6 modeller. I tillegg er ikke kameraet spesielt brukervennlig i samarbeidsmodus. Dere må hele tiden holde dere i nærheten av hverandre. Stor skuffelse som gjør at det blir mer bry enn gøy.

 

Konklusjon

 

Helhetlig er Fable II et veldig bra spill og tilbyr mange gode timer med underholdning. Dessverre daler Fable II og de små gode elementene klarer ikke å berge tittelen opp mot toppkarakterene. Mange vil si at spillet er utrolig morsomt, spillet fenger og tilbyr så mye mer enn bare å redde verden. Men spillet tilbyr også mye meningsløst, i tillegg til kronglette menyer og lang lastetid. Ja, jeg er streng, men jeg er også rettferdig. Forventningene mine var større og når de viktigste elementene i spillet feiler, er det ikke stort annet å si at Fable er et godt spill, men ikke godt nok til mer enn en sterk fire.