Engasjerte gamere, sjelden vare?

[Bunnlose_InnleggNO]

 

Vil du være vennen min:P

 

 

Kan eg være vennen din?

haha Folk har glemt klassikere som Loom, Den Lengste Reisen og Monkey Island X, vel kanskje sistnevnte ble sett av "våre unge lovende" når de laged en remake, men det er lengre mellom de virkelig gode spillene nå enn det var før.

 

Your keeping me up!

God natt =)

 

bunnlose

[Keylar]

Det er sjeldent jeg gjør "alt" i ett spill lenger. Jeg kjøpte MW2 spesifikt for Singleplayeren og har kjørt igjennom den flere ganger. Det siste spillet jeg virkelig kan være ærlig og si jeg gikk helt under huden på var fallout 3. Tok meg selv i sitte oppe til 4 om morgenen og bare løpe rundt i ødemarken og egentlige ikke ha gjort noenting annet enn å se og nyte omgivelsene .

 

Dette er veldig sjeldent at jeg gjør, vil nok si at jeg er mer en gamer for underholdningens skyld enn at jeg er så veldig interessert i spill. Men det kommer da ett spill i ny og ne som jeg forsvinner helt i og diskuterer opp og ned med venner om.

[Laland]

Gubban, her føler jeg meg skyldig i å ikke hente det meste ut av spill! Før denne generasjonens spillkonsoller, så var det sjeldent jeg gikk under margen på spill. Jeg gikk igjennom historien og så meg ikke tilbake - mye fordi jeg spilte for det meste veldig, veldig lineære FPS. Der er det ikke så mye å hente uansett, men GTA var et unntak - når det gjaldt sjangeren. Jeg spilte til jeg fikk låst opp alle øyene i San Andreas. Da var det på med koder; resten telte ikke. Hvis jeg kunne herje rundt i et jagerfly med uante mengder politistyker etter meg var jeg fornøyd. Historien var ikke viktig - den var bare i veien for den tankeløse spillingen som følge av diverse juksekoder.

 

Med den nye generasjonen åpenbarte helt nye spillsjangere seg for meg. Rollespill, puzzles og organisert onlinespilling var bortimot nytt for meg. Det har fort med alderen og interessen å gjøre; tidligere spilte jeg fordi min bror gjorde det. Det smittet over. Favorittspillet mitt den dag i dag er det fargerike og underholdende Banjo-Kazooie, som har en evig plass i hjertet mitt. Spillet startet enkelt men ga deg etterhvert et utall nye egenskaper og ferdigheter som skapte en dydbe jeg ikke trodde jeg kunne mestre - før det lå naturlig via progresjonen i spillet. Å bli kjent med og utnytte alle spillets mekanikker ble etterhvert en glede uten like, og timing ble noe som havnet i - og fortsatt ligger i fingrene. En dypt engasjerende opplevelse.

 

Nå tar vi steget inn i forrige generasjon, atter en gang. Halo: Combat Evolved og Midtown Madness 3 fulgte med Xbox-konsollen min. "Halo? Meh." var det jeg tenkte når jeg åpnet opp første gang. Det ble oppfulgt med tunge perioder med MM3. Jeg husker ikke alle spillene jeg eide til den første Xboxen min, ikke i nærheten av så stor grad som til Nintendo 64en eller Windows 3.11, rett og slett fordi det ikke var så mange opplevelser som satte spor i meg. Selvfølgelig - i etterkant har vi spill som GTA: San Andreas, Halo: CE og Halo 2, men de tenker jeg ikke på som dype og engasjerende opplevelser.

 

Forrige generasjon var i mine øyne en ventegenerasjon. Det var mange gode og underholdende spill, men ingen av dem skiller seg ut i forhold til andre. Jeg vet mange er uenige i dette, men bear in mind; dette er hvordan jeg opplevde det. Rollespill, fightere og spill med mer "voksne" temaer gikk meg hus forbi. Lite engasjement forrige generasjon for å putte det enkelt.

 

Denne generasjonen startet med PGR3 og Kameo. PGR3 var grei underholdning inntil jeg fikk tak i Kameo - da snakker vi oppriktig entusiasme. Et morsomt konsept, finfin utførelse og et univers som la opp til mange utvidelser rev meg inn og ga haugevis av opplevelser. Kritikken det fikk føler jeg var noe ufortjent, mest fordi folk forventer gull og glitter fra Rare - med god grunn. Det var en solid plattformer blandet med gåteløsing og et noe enkelt tema, men det underholdt. Å få tak i alle "elementkrigerene" og å lære deres spesialangrep bidro til mye variasjon - som vi alle kan like. Det var mye å hente, finne og fullføre, og det er her denne generasjonens største pådriver for dette kommer inn i bildet for min del.

 

Achievements/trophies. Jeg skal ikke lyge; jeg elsker som alle andre lyden av når de popper frem, jeg kan gå igjennom vannvittig dårlige spill for å få "bare litt til" og kan ty til guider/timevis med leting for å få 100% - hvis det er etterfulgt av en viss lydfil. Kameo, GTA IV, Assassin's Creed; de er alle skyldige i det. Men er det engasjement? Eller er det en falsk måte å forlenge spillets levetid? Flere spiller det online, det blir rangert høyere og det blir lagt merke til av flere. Det fører mest sannsynlig til høyere salg.

 

Jeg er ikke mot achievements eller trophies, tvert i mot, for hvis ikke hadde jeg ikke hatt noen grunn til å spille spill jeg allerede eier. Jeg kommer ikke til å laste ned det nyeste Assassin's Creed 2 DLCet, fordi det ikke er noen achievements med. Trist, men sant. Hvis målet til utviklere er å forlenge levetiden til et produkt; se på Epic og Gears of War 2. En veldig dårlig start på flerspilleropplevelsen, men med en komplett overhaling av rangeringssystemet og achievements i hver kartpakke var det aldri tvil på om jeg kom til å kjøpe de.

 

Spill som oppriktig engasjerer dulter jeg ikke borti hver dag. Noen som kan nevnes er Oblivion, Fallout 3, Mass Effect, Mass Effect 2, Bioshock, Half-Life 2 og Pokémon fra alle generasjoner. De fem førstnevnte er rett og slett bare morsomme å spille. Når du ikke blir teknisk imponert er det innhold, polering og overraskelser rundt hvert hjørne. Bioshock og Half-Life 2 kronet også det hele med å ha hele spillet i førstepersonsperspektivet hele tiden, uansett. Det skaper innlevelse. Når karakteren til spilleren ikke har noen stemme heller bidrar det til å kunne relatere til karakteren som igjen fører til engasjement. Det hele er selvfølgelig satt til troverdige universer. Hva Pokémon angår så har jeg lagt over 240 timer i det på 4 måneder, og jeg er fortsatt ikke 4/5 på vei til å fange dem alle. Hvorfor bryr jeg meg? Det er bare latterlig morsomt og en følelse av å fullføre noe uten like. Når jeg har fått dem, hva skjer da? Få alle til maksnivået? Det skjer mest sannsynlig aldri, så inntil videre har jeg det bare morsomt.

 

Kjenner dette ble litt lengre enn jeg opprinnelig hadde tenkt, men det er nå mine opplevelser om hva som engasjerer og hvorfor.

[Bata]

For å komme med et enkelt kort svar: du bytter jo ut uttrykket "engasjert" med "completionist". Altså, man kan være engasjert om man ikke går igjennom alle deler av et spill.

 

Du kan jo være en hardcore engasjert gamer UTEN å måtte gå igjennom alle deler av et spill. Tror uttrykket som burde vært brukt i denne trådens førstepost er er "completionist"-gamere sjelden vare? En som spiser ahcievments til frokost og går igjennom alle side-questene for å få med seg all lore og historie?

 

Ikke veit jeg, men de er ikke så sjeldne.

 

Disclaimer:

Har ikke tid til å lese hele tråden og alle mine poenger kan allerede ha vært nevnt.

[Krøllalfa99]

For å komme med et enkelt kort svar: du bytter jo ut uttrykket "engasjert" med "completionist". Altså, man kan være engasjert om man ikke går igjennom alle deler av et spill.

 

Du kan jo være en hardcore engasjert gamer UTEN å måtte gå igjennom alle deler av et spill. Tror uttrykket som burde vært brukt i denne trådens førstepost er er "completionist"-gamere sjelden vare? En som spiser ahcievments til frokost og går igjennom alle side-questene for å få med seg all lore og historie?

 

Ikke veit jeg, men de er ikke så sjeldne.

 

Disclaimer:

Har ikke tid til å lese hele tråden og alle mine poenger kan allerede ha vært nevnt.

 

Er litt enig med deg der. At man blir en achievement hunter eller har OCD når det gjelder spill(Det har jeg:P) vil jeg ikke karakterisere som å være engasjert på den måten jeg oppfatter trådstarters definisjon på engasjert. Dette vil jeg legge uten den nye(og gamle) trenden med dataspill som sport, at det går konkurranse i å samle flest trofeer.

 

Nei, for meg er en engasjert gamer en som spiller spillet, ikke for å ta flest achievements, men en som lever seg virkelig inn i spillet for egenverdien i selve spillet.

 

Ta f.eks Dragon Age, vi er to kompiser som spiller det i min krets. Han andre er egentlig den eneste jeg kjenner IRL som har hørt om DA:O. Uansett, han har rundet spillet på 35 timer, men jeg har nettopp passert 35 timer og er kun 40% fullført. Men selv om jeg bruker mye lengre tid, har jeg ikke nødvendigvis flere achiements osv, for det er ikke det jeg strever etter. For min del prøver jeg å lese mye av codexen, og har brukt mange timer bare på å gå rundt å prate med NPCer og de i partyet mitt. Jeg er nå hos Alvene og har ikke begynt på noen quester enda, fordi jeg har det så moro med å bare se meg rundt og småprate med folk i campen, handle med folka der osv. Det er det som er min definisjon på engasjement, å virkelig lærer den verdenen man er i å kjenne, og koser seg med spillet. Ikke å prøve å ta flest mulig trofeer.

 

For å sammenligne med Laland. Han velger ikke å kjøpe DLC pga. det ikke er noen achievements. Da jeg kjøpte Return to Ostagar til DA:O tenkte jeg ikke på achievementene da jeg kjøpte det, jeg kjøpte det for at jeg var gira på å komme tilbake til Ostagar for å få en ordentlig avslutning på den delen av historien i spillet, og

kunne gi kongen den begravelsen han fortjente

.

Endret 1. februar 2010 av MathiasFG

[Mr. Pants]

Hmm? Hva? Nå skjønner jeg ingenting. Når ble trådstarteren en completionist og trophy/achievement-farmer? Har dere i det hele tatt lest posten hans?

 

Jeg kjenner meg for øvrig litt igjen i tankegangen til trådstarteren. Jeg liker å fullføre brorparten av sideoppdragene i RPG- og adventurespill. Det har selvsagt mye å gjøre med hvor godt jeg liker spillet og universet det foregår i. Fable 2 er pga grafikkstilen og Albion et av favorittspillene mine til Xbox 360. Derfor lastet jeg ned DLC'en og gjennomførte alle oppdragene som spillet har å by på.

 

WoW er et annet godt eksempel. Det er nesten litt trist å måtte si det, men det er trolig det spillet jeg har brukt mest tid på noensinne. Spillet har en fantastisk grafikkstil, og jeg elsker alle historiene og oppdragene som fins i spillet. Dessuten kommer jeg ikke på mange andre spill hvor jeg har brukt flere dager på å klatre langs åskanter, hoppe over usynlige vegger og sveve gjennom luften kun for å komme meg til Hyjal, IF airport, toppen av Orgrimmar og mange andre hemmelige plasser.

[Laland]

Det jeg prøvde å påpeke var at det å bli en completionist som følge av achievements og lignende prøver å skape engasjement. Noen verdener, som Fallout 3 og Mass Effect, spiller jeg uten å tenke på annet. Time etter time flyr forbi fordi verdenene krever noe fra spilleren, og gir himla mye mer tilbake når en lever seg inn i dem. Tredjeparts "belønningssytemer" har bidratt med både fordeler og ulemper slik jeg ser det. Det er kanskje ikke spot-on i forhold til hva trådstarter prøver å videreformidle, men engasjement kan tolkes på flere måter.

Trådstarter mener nummer tre, jeg påpeker virkemidler for å skape nummer to.

[Krøllalfa99]

Hmm? Hva? Nå skjønner jeg ingenting. Når ble trådstarteren en completionist og trophy/achievement-farmer? Har dere i det hele tatt lest posten hans?

 

Det var det jeg prøvde å få fram i min forrige post, at mange vrir det mot den retningen. Jeg er enig i trådstarter:)

[Mr. Pants]

Hmm? Hva? Nå skjønner jeg ingenting. Når ble trådstarteren en completionist og trophy/achievement-farmer? Har dere i det hele tatt lest posten hans?

 

Det var det jeg prøvde å få fram i min forrige post, at mange vrir det mot den retningen. Jeg er enig i trådstarter:)

Oisann. Det gikk litt fort i svingene der ja. Jeg beklager. Det var heldigvis ikke bare din post jeg siktet til.

[Nesumar]

For at jeg skal bli engasjert og virkelig "grepet tak i" når det gjelder et spill, må historien være god.

Både hoveddelen og eventuelle sidequests må værre spennende, triste, overraskende, skumle og ikke minst morsomme, gjerne med karakterer som man enten får en type "kontankt" med eller en man kjenner igjen seg selv i.

 

Er derfor jeg elsker sjangerern RPG, med spill som Elder Scrolls, Fable, Mass Effect osv.

[Vaine]

Etter å ha lest litt i denne tråden har jeg kommet fram til at nesten alle som er enige med meg er spillere som hovedsakelig interesserer seg for rollespill; Oblivion, Dragon Age, etc. Det kan virke som om det er disse spillene som det er verd å legge tid i, og som vekker mest engasjement (Ja, her tenker jeg på nummer 3 i den flotte definisjonen Laland kom med) hos spilleren. Men jeg kjenner folk som spiller rollespill med langt mindre engasjement enn det jeg gjør.

 

Completionist? Jo, forsåvidt, jeg vil kalle meg det. Jeg tror ikke jeg eier et eneste spill jeg ikke har fullført, men om uttrykket 'Completionist' kun refererer spillere som fullfører absolutt alt i alle spill; nei. Jeg går aldri rundt og prøver å skaffe alle achievements. Etter min mening bringer de ingenting innhold til selve spillet, og er for meg ingenting annet en et kjedelig tidsfordriv. Som sagt tidligere er jeg en som setter meg inn i historie og alt av oppdrag som spillet har å by på. Final Fantasy er kanskje et unntak; Finnes det ultimate weapons og optional summons så skal jeg ha dem.

Endret 1. februar 2010 av Vaine

[Krøllalfa99]

Etter å ha lest litt i denne tråden har jeg kommet fram til at nesten alle som er enige med meg er spillere som hovedsakelig interesserer seg for rollespill; Oblivion, Dragon Age, etc. Det kan virke som om det er disse spillene som det er verd å legge tid i, og som vekker mest engasjement (Ja, her tenker jeg på nummer 3 i den flotte definisjonen Laland kom med) hos spilleren. Men jeg kjenner folk som spiller rollespill med langt mindre engasjement enn det jeg gjør.

 

Det er jo litt naturlig, ettersom rollespill ofte har en veldig stor og detaljert verden med mye som det er mulig å engasjere seg i:) Men jeg kan godt komme med et eksempel fra et ikke-rolle spill.

 

Desember 2008 engasjerte jeg meg sterkt i Far Cry 2, spillet var jo ikke nødvendigvis så veldig bra. For dere som har spilt det kjenner dere sikkert til de repetetive oppdragene, og respawning checkpoints bugen. Likevel klarte jeg å engasjere meg 100%, jeg ble ikke dratt så veldig inn i historien, men jeg elsket å prøve nye måer å angripe oppdragene på. En gang rushet jeg rambo-style, en gang sam fisher-style osv.

 

Og jeg digget å bare kjøre rundt i de fantastiske landskapene og bare brukte tid på å finne nye stilige plasser i spillet. I tillegg brukte jeg mye tid da jeg ikke spilte til å henge på det offisielle forumet for å prate om spillet, og "klage" på utviklerne for at de aldri fikset noe ordentlig i patchene sine. Spillet hadde jo potensiale.

 

Dette var i eksamenstiden, så jeg satt på skolen til rundt kl. 18 hver dag, og kom rett hjem for å spille etterpå, til dama mi sin store frustrasjon:P

 

Det samme kan jeg si om ARMA2, der jeg brukte mangfoldige timer på å lage mine egne oppdrag i editoren, bare for å spille dem selv:P

 

Så det er mulig å engasjere seg i andre typer spill også

Endret 2. februar 2010 av MathiasFG

[Kiruk]

Lite engasjerte blir feil ord å bruke. Jeg spiller ett spill så lenge det underholder meg. Akkurat som med musikk, film eller bøker. Så fort det kjeder meg så slutter jeg, det hender at jeg kommer tilbake til det senere, men som regel så blir det liggende.

 

Jeg skal innrømme at det bare er en håndfull av spill jeg har fullført, mest p.g.a. at de fleste spill har en levetid på 15-30 timer og det skal mye til for å holde meg interessert så lenge. Men, når jeg først finner ett spill jeg virkelig liker så investerer jeg langt mer tid i det enn noe annet. Jeg har sikkert 100+ timer eller mer i Oblivion, og jeg føler meg langt i fra ferdig med det. Andre mindre dype spill har også stor igjenspillingsverdi (er det ett ord?), jeg har ikke telling hvor mange scenarios jeg har spillt i diverse Anno spill.

 

Kort oppsummert så er jeg vanskelig å engasjere, men når ett spill først drar meg inn så får andre spill liten eller ingen oppmerksomhet i lang tid.

[Spartapus]

Etter å ha lest litt i denne tråden har jeg kommet fram til at nesten alle som er enige med meg er spillere som hovedsakelig interesserer seg for rollespill; Oblivion, Dragon Age, etc. Det kan virke som om det er disse spillene som det er verd å legge tid i, og som vekker mest engasjement (Ja, her tenker jeg på nummer 3 i den flotte definisjonen Laland kom med) hos spilleren. Men jeg kjenner folk som spiller rollespill med langt mindre engasjement enn det jeg gjør.

 

Det er mindre vanlig at casualgamere spiller rollespill, da disse er dårlig tilpasset deres spillvaner og interesser (les: ikke hipt). Det er færre rollespillere enn casualgamere, men rollespillerne investerer mye mer tid og penger i spill, også utenfor favorittsjangeren sin. Jeg har lest at det statistisk er en sammenheng med hvilken konsoll som selger best og hvor mange RPGer den har, til tross for at rollespill ikke er den sjangeren som selges mest, og jeg tror mye av forklaringen ligger i rollespillernes engasjement.

[TCi_InnleggNO]

 

Det er mindre vanlig at casualgamere spiller rollespill, da disse er dårlig tilpasset deres spillvaner og interesser (les: ikke hipt). 

Det var jo svært til stempling av majoriteten av spillere der ute. Å ha en annen interesse betyr ikke at de ser på den type spill som lite "hipt".

[Bata]

Hmm? Hva? Nå skjønner jeg ingenting. Når ble trådstarteren en completionist og trophy/achievement-farmer? Har dere i det hele tatt lest posten hans?

 

Det var det jeg prøvde å få fram i min forrige post, at mange vrir det mot den retningen. Jeg er enig i trådstarter:)

Oisann. Det gikk litt fort i svingene der ja. Jeg beklager. Det var heldigvis ikke bare din post jeg siktet til.

Samme mener jeg da. Sånn hvis du pekte på min post det.

[Mr. Pants]

Hmm? Hva? Nå skjønner jeg ingenting. Når ble trådstarteren en completionist og trophy/achievement-farmer? Har dere i det hele tatt lest posten hans?

 

Det var det jeg prøvde å få fram i min forrige post, at mange vrir det mot den retningen. Jeg er enig i trådstarter:)

Oisann. Det gikk litt fort i svingene der ja. Jeg beklager. Det var heldigvis ikke bare din post jeg siktet til.

Samme mener jeg da. Sånn hvis du pekte på min post det.

Det var vel nettopp derfor jeg sa unnskyld.

[aphelion3]

Som svært "voksen" spiller med små barn må jeg virkelig prioritere mellom alle spillene der ute. Men så er jeg utelukkende ute etter å skaffe spill som jeg MÅ spille gjennom, jeg er altså en engasjert, les hardcore-gamer når jeg setter i gang, jeg hater å ha spill stående som jeg ikke har fullført, faktisk, da går jeg glipp av et univers jeg har lyst til å oppdage alle deler av. Siden jeg har fulgt spillutviklingen fra tidenes morgen, er jeg evig fascinert av nye virtuelle verdener og hvilke muligheter - og begrensninger utvikler har lagt ned. Men stort sett MÅ jeg ha med absolutt alt i et spill, nettopp fordi det da er snakk om et spill som engasjerer, og som jeg ønsker å vite alt om. Når det er sagt, jeg liker shootere akkurat like godt som rollespill, egentlig, og det å utforske alle sider ved f.eks Half-life 2 tar jo i grunnen ikke så skrekkelig lang tid, siden det er såpass lineært.

[Huggiii]

Jeg er nok 90 % multi player gamer, men når jeg finner et spill spiller jeg det spillet kun i flere hundre timer

[Brutii]

Jeg spiller egentlig ganske få spill som har en historie, går for det meste i sportsspill og spill som har scenarier fremfor en hel historie. Blir for det meste til at jeg fullfører kanskje halvparten, før jeg går over til sandbox-mode om jeg ikke er lei av spillet på det punktet.

 

Når jeg først faktisk spiller et spill som har en historie, blir det som oftest til at jeg fullfører den. Det er ikke ofte jeg gjør alle sideoppdragene, og jeg har vel aldri fullført et spill 100% om man tar med dette som en del av å fullføre spill. Det er rett og slett fordi det gjerne tar så utrolig mange timer å gjøre det, timer jeg kan bruke på et annet spill.