Den Store Demon Souls tråden.

[Remmos]

Som et lite apropos til dere som allerede er godt i gang med DS: Jeg laget meg en Blueblood PVP-build etter Faith PVP-builden min, og den er sinnsvak. Reheally.

 

Når du vet hvor alle items er, og du bare vil farme for å komme deg opp til sweet spot'en rundt SL120 så fungerer også Blueblood-builden fantastisk ettersom den har såpass bra Luck. Med denne builden har du også nok stats for Lava Bow som er knallbra helt frem til NG+2.

 

Jeg har faktisk hatt en pause fra DS på en stund nå ettersom jeg synes Blueblood-builden var så utrolig effektiv i PVP at det ble litt kjedelig i lengden. Å smekke Adjucator's Shield +5 på ryggen, caste Light Weapon og så switche til BB-sword to-hånds = win. Jeg vinner 90% av one vs one kampene mine, og seirer regelmessig når det er to mot en også.

 

Folk ser liksom en easy target når jeg tar opp BB-sverdet og dualwielder det. "Eeeey, han fyren der tar jeg lett, litt kjipevåpen og lite med forsvar, muahah" er vel ofte tanken som går gjennom hodet på motstanderen. Og så finner dem ut at jeg -lett- dealer 500+ per slag, og at BB-sword gir deg noe laaange komboer som nesten alltid ender i shieldbreak om du er dum nok til å forsøke forsvare deg. I tillegg er komboene så lange og raske at jeg som oftest snapper opp folk som forsøker dodge. Det hender en gang innimellom at jeg får bank (som man jo alltid får i DS), og da er det oftest en luring som har perfeksjonert bruken av Guillotine Axe. Det er også et fantastisk PVP-våpen. Dodgeroll + light attack med G-Axe gjør vondt og er usannsynlig raskt.

 

Anywho. Merker at jeg får litt blod på tann igjen nå. Mulig jeg må ta meg en runde med DS i kveld

 

PS! Rene magic-builds kan også være et problem om jeg ikke er klar over builden til motstanderen min før vi er i gang. Om jeg ser han er pure magic så klarer jeg som oftest forsvare meg (Dark silver shield ftw), men å bli overrasket av en magic-user er ofte insta-death.

[Spartapus]

Da har vi 2 forskjellige oppfatninger av ordet 'digg', men greit.

 

edit; Jeg skal gi spillet en ny sjangse. Det er godt mulig dette blir et spill jeg kun spiller en kort stund av gangen, da jeg har lett for å bli frustrert når jeg dør.

 

Zodiark i FF12 comes to mind.

 

Dette spillet belønner deg langt mer enn Zodiark!

 

Å gi opp DS er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste for det er et av de beste spillene til denne konsollgenerasjonen. Allikevel er det mange som gjør det pga. den voldsomme kneika i begynnelsen og sånn sett er DS bygd opp litt bakvendt, for hvis du bygger opp karakteren på en fornuftig måte kan spillet gå fra å være frustrerende vanskelig til nokså lett. Til forskjell fra de fleste andre spill får du virkelig umiddelbar uttelling for hvordan du bygger karakteren din; eksempelvis var det en boss jeg stod fast på selv etter 20-30 forsøk, så gikk jeg tilbake og skaffet jeg med én ny magi som jeg tok både den og andre bosser med i løpet av sekunder. Sånn er DS; vanskelighetsgraden er en berg og dal-bane avhengig av valgene dine.

 

Du kan også trøste deg med at de fleste banene er korte, lette å finne frem i og har snarveier du kan åpne opp slik at du slipper å ta hele banen om igjen hvis du dør, noen har til og med snarveier som leder deg rett til bossen. 1-1 f.eks. er en lang bane og kanskje den man dør mest på, men bare du kommer deg til første snarvei kan du starte på nytt halvveis i banen, og mot slutten får du en snarvei som går rett til bossen fra inngangsportalen. Bossene varierer mye i vanskelighetsgrad, men de fleste er sånn at du kan redusere vanskelighetsgraden dramatisk ved å forberede deg. Spillet er heller ikke så langt som det kan virke; siste bane i hver verden består kun av en bosskamp.

 

Hvis du blir så lei av å dø at du heller vil gi opp spillet enn å prøve en gang til, anbefaler jeg at du bruker et lite triks. Spillet autosaver ved bestemte hendelser, f.eks. når du er vært i menyen eller når du plukker opp en gjenstand (du ser en sirkel som snurrer i hjørnet), og du kan når som helst avslutte spillet og starte der det autosavet sist. Det betyr at hvis du avslutter spillet (via PSN-menyen) når du dør eller bare er i fare for å dø, så vil du starte der spillet autosavet sist, med andre ord har du verdens snilleste savefunksjon som du kan utnytte når som helst, hvor som helst. Dette er et litt billig triks som ikke er så populært blant hardcore-fansen, men jeg mener at hvis du har kjøpt et spill har du rett til å nyte det på hvilken som helst måte du vil, og jeg synes det viktigste er at flest mulig får opplevd hele DS. Jeg brukte trikset i begynnelsen, men etterhvert ble jeg så sterk (og flink) at jeg kunne ta flere baner uten å komme i fare for å dø, og det reddet egentlig hele opplevelsen for min del.

[Amored]

Da har vi 2 forskjellige oppfatninger av ordet 'digg', men greit.

 

edit; Jeg skal gi spillet en ny sjangse. Det er godt mulig dette blir et spill jeg kun spiller en kort stund av gangen, da jeg har lett for å bli frustrert når jeg dør.

Jeg er akkurat som deg når jeg dør i spill, men i Demon's Souls er det helt annerledes. Da jeg begynte å spille spillet visste jeg at spillet var vanskelig. Ikke bare det å slåss mot de verste fiendene, men også pga dumme overraskelser. Men det er det som gjør spillet så bra! Ja, det er kjedelig å dø i spillet, men fy så herlig det er når man endelig kommer seg videre! Skal man komme seg lett igjennom store deler av spillet, må man trå varsom fremover og slåss taktisk. Hvis ikke, så dør man fort og ofte!

[Toman18]

Viste selv at spillet ble vanskelig, men klarte å overkomme demonene i spillet ganske enkelt når jeg samla mer souls osv. Var også veldig flink å se etter traps og lignende

Blant det beste RPG spillet jeg har spilt denne generasjonen

Endret 6. oktober 2010 av Toman

[Vaine]

Er nesten litt lei for å si det, men før jeg leste alle disse trådene med tips (takk forresten!) så hadde jeg vært i spillbutikken og byttet DS mot Prototype og inFAMOUS.

 

God mulig jeg plukker opp DS igjen ved et senere tidspunkt.

[nubbiz]

Det er meget mulig at dette spillet ikke er noe for deg, rett og slett.

Jeg har flere gode minner fra spillet, men jeg finner det ikke så fantastisk som en del andre her.

Jeg ble aldri spesielt glad i lock-on funksjonen, som merkelig nok var plassert på høyre stikke som også styrer kameraet.

Spillet trenger en pauseknapp. Greit nok at de skal gjøre det vanskelig, men å ikke kunne ta telefonen eller sjekke stekeovnen er idiotisk.

Det er ingen spesielle karakterer og det er ingen nevneverdig historie. Jeg gir rett og slett blanke i alle rundt meg og meg selv.

Eneste grunnen for å fortsette er for å bevise for seg selv at en faktisk klarer å komme seg videre. Og det er vel den eneste essensen i spillet, samt stemningen.

 

Og til slutt. Jeg fant flere meningsløse beskjeder enn de som faktisk hjalp meg.

[Remmos]

http://kotaku.com/5657675/demons-souls-celebrates-its-birthday-with-a-black--white-affair

 

Hmmm... Allright. Pure White World tendency først, og så Pure Black Tendency etterpå... Invasions, here I come!

 

EDIT: Er jo bare å ligge i trening frem til Project Dark kommer også

 

http://kotaku.com/5641393/yup-project-dark-is-basically-demons-souls-2

Endret 7. oktober 2010 av Remmos

[Spartapus]

Er nesten litt lei for å si det, men før jeg leste alle disse trådene med tips (takk forresten!) så hadde jeg vært i spillbutikken og byttet DS mot Prototype og inFAMOUS.

 

Det at du fikk to spill for ett viser bare hvor mye mer verdt DS er.

 

Men seriøst, du byttet inn hva som kommer til å bli en tidløs klassiker på samme måte som Shadow of the Colossus med to "helt ok" spill som vil være glemt om noen år. Jeg liker også Prototype og Infamous men DS er i en helt annen klasse.

 

Spillet trenger en pauseknapp. Greit nok at de skal gjøre det vanskelig, men å ikke kunne ta telefonen eller sjekke stekeovnen er idiotisk.

Det er ingen spesielle karakterer og det er ingen nevneverdig historie. Jeg gir rett og slett blanke i alle rundt meg og meg selv.

 

Ingen spill uten ankepunkter. Selv i de spillene jeg liker best er det mye jeg kan klage på.

 

Helt enig i at det burde være en pauseknapp, spesielt i DS hvor det er så lett - og så kostbart - å dø. Det virker helt unødvendig å ikke ha en pauseknapp da det ikke påvirker vanskelighetsgraden eller gameplayet på noen måte, så jeg må bare gå utfra at det er ren latskap. Jeg husker en gang det banket på døren mens jeg spilte DS og jeg måtte skru av spillet før jeg kunne gå og åpne, og da hadde det gått så lang tid at personen utenfor var på vei til å gå.

 

En sterkere historie hadde gjort seg. Det var jo noe der, og det som var der var veldig bra, derfor er det bare enda mer grunn til å fokusere på karakterer og historie i en eventuell oppfølger.

 

Hardcore-fansen på DS-forum er selvfølgelig helt imot alt det her. De mener DS er tilnærmet perfekt i sin nåværende form og de vil klikke i vinkel om oppfølgeren blir mer historiefokusert eller aller verst; enklere. DS er blitt en slags hellig lekeplass der bare hardcore-gamere er i stand til å leke, og de har lyst til at det skal fortsette å være sånn, men jeg tenker at DS har et så godt konsept at jo flere som får være med jo bedre. Det er liten tragedie når folk gir opp DS på første bane fordi det er for frustrerende og går glipp av alle opplevelsene spillet har å by på. Spillet trenger absolutt å ha hvertfall 2-3 forskjellige vanskelighetsgrader å velge mellom, og jeg skjønner ikke helt hvorfor fansen er så imot det; de kan jo bare spille på den vanskeligste. Det akkurat som man ikke unner de som ikke er hardcore-gamere å nyte DS.

Endret 7. oktober 2010 av Spartakus

[Remmos]

Tja... Jeg forstår poengene dine Spartakus, spesielt det med å la flest mulig oppdage herligheten som DS representerer, men jeg klarer ikke være helt enig likevel. Jeg håper ikke det blir noen justerbare vanskelighetsgrader, men heller ikke at det blir noe vanskeligere. Jeg synes det står stor respekt av From Software's valg om å bare shippe det ut og på en litt cocky måte si "Her er det, så vanskelig er det, og sånn skal det spilles. Vi appelerer ikke til massene, og vi trives med det." Jeg tviler på at hardcore-gamerne hadde trykket det til sitt bryst i like stor grad om spillet inneholdt muligheter for å "dumme" det ned. Det er nettopp den rene, kompromissløse formen som gjør DS så unikt i disse dager da 80% av alle spiller altfor enkle. Og ja, jeg er klar over at de fleste spill har vanskelighetsgrader som kan justeres, men disse endrer sjelden spillet: altfor ofte gir økt vanskelighetsgrad deg en blanding av mer helse for fienden, mer skade fra fienden, og mindre helse og skade for din karakter. Det føles som en billig juksemåte å gjøre ting på for min del.

 

Satt litt på spissen kan man si at nesten alle spill i dag leier deg i hånden hele veien, for å sikre at de ikke støter bort noen av spillerne som "bare" er casuals. DS nekter for dette, henvender seg til de som ønsker en utfordring og vil gi innsats, og kaster deg til ulvene. Jeg opplever aldri spillet som urettferdig (som så mange før meg har kommentert), og måten dette er gjort på er for meg uendelig tilfredsstillende.

 

Og, ærlig talt: Demon's Souls er ikke så vanskelig som folk skal ha det til. Det DS derimot krever er tålmodighet og en villighet til å prøve og feile. Spillet oppleves kanskje som litt uhåndterlig i starten pga lite informasjon (slapp tutorial, ingen informasjon om hvilken rekkefølge man bør gjøre ting osv), men dette kan man lese seg til på nettet. Rent spillmekanisk vil jeg ikke si spillet er vanskelig: om man tar seg god tid, gjerne har lest litt på forhånd, og gir innsatsen det kreves for å få tilbake underholdning ti ganger, da er spillet ganske straight forward.

 

Og ja, jeg er blodfan Muligens beste spillet jeg har spilt dette tiåret, hvertfall på konsoll.

 

Når dette er sagt er jeg jo enig i at det er ting som kunne vært pusset på. Det hadde vært luksus med en litt mer involverende historie. Personlig liker jeg karakterene svært godt (både PC's, NPC's og spesielt bosser), men jeg savner en form for fortelling. Du har også helt rett i at det burde være en mulighet for å pause spillet. Naturligvis kan man jo bare porte til Nexus når man vil (om man har spell/item), men ja, det burde være en måte å rett og slett pause det på. Jeg tror overhodet ikke det har med latskap å gjøre, det er sikkert en designmessig avgjørelse, men det hadde vært interessant å vite hvorfor.

 

PS! Jeg opplevde vel innlegget ditt som om du er en fan, Spartakus, fikk bare lyst til å ytre et annet synspunkt på vanskelighetsgrader osv

[Spartapus]

Tja... Jeg forstår poengene dine Spartakus, spesielt det med å la flest mulig oppdage herligheten som DS representerer, men jeg klarer ikke være helt enig likevel. Jeg håper ikke det blir noen justerbare vanskelighetsgrader, men heller ikke at det blir noe vanskeligere. Jeg synes det står stor respekt av From Software's valg om å bare shippe det ut og på en litt cocky måte si "Her er det, så vanskelig er det, og sånn skal det spilles. Vi appelerer ikke til massene, og vi trives med det." Jeg tviler på at hardcore-gamerne hadde trykket det til sitt bryst i like stor grad om spillet inneholdt muligheter for å "dumme" det ned. Det er nettopp den rene, kompromissløse formen som gjør DS så unikt i disse dager da 80% av alle spiller altfor enkle. Og ja, jeg er klar over at de fleste spill har vanskelighetsgrader som kan justeres, men disse endrer sjelden spillet: altfor ofte gir økt vanskelighetsgrad deg en blanding av mer helse for fienden, mer skade fra fienden, og mindre helse og skade for din karakter. Det føles som en billig juksemåte å gjøre ting på for min del.

 

Dette er det vanlige argumentet mot å ha vanskelighetsgrader i DS som jeg synes er ufullstendig fordi det unngår kritikken i stedet for å svare på den. Kritikken er; hvorfor er det et problem å ha vanskelighetsgrader for å gi spillet en bredere appell, når hardcore-gamere uansett kan ha den eksakt samme opplevelsen ved å spille på den normale, eventuelt hardeste, vanskelighetsgraden? Det har overhodet ingen innvirking på deres spill. Det ville jo selvfølgelig vært separate achievements for å klare spillet på de forskjellige vanskelighetsgradene, så det er ingen grunn til å være redd for at casual gamere skal stjele "æren" til hardcore-gamerne. Jeg kan ikke se på det som noe annet enn elitisme for elitismens skyld; man skal stenge folk ute for å hevde seg selv, og hvis det er grunnen til at man er imot vanskelighetsgrader - noe jeg har en mistanke om i flere tilfeller - så burde man virkelig ta seg en tenkepause.

 

Jeg vet at vanskelighetsgrader ofte blir implementert på en dårlig måte, men det skulle ikke ha noe å si da man bare kan spille på default hvis man ikke liker easy og hard. Det er helt sikkert andre som vil like easy eller hard og det er ingen grunn til å ikke la dem ha den opplevelsen.

[Psykake]

Tja... Jeg forstår poengene dine Spartakus, spesielt det med å la flest mulig oppdage herligheten som DS representerer, men jeg klarer ikke være helt enig likevel. Jeg håper ikke det blir noen justerbare vanskelighetsgrader, men heller ikke at det blir noe vanskeligere. Jeg synes det står stor respekt av From Software's valg om å bare shippe det ut og på en litt cocky måte si "Her er det, så vanskelig er det, og sånn skal det spilles. Vi appelerer ikke til massene, og vi trives med det." Jeg tviler på at hardcore-gamerne hadde trykket det til sitt bryst i like stor grad om spillet inneholdt muligheter for å "dumme" det ned. Det er nettopp den rene, kompromissløse formen som gjør DS så unikt i disse dager da 80% av alle spiller altfor enkle. Og ja, jeg er klar over at de fleste spill har vanskelighetsgrader som kan justeres, men disse endrer sjelden spillet: altfor ofte gir økt vanskelighetsgrad deg en blanding av mer helse for fienden, mer skade fra fienden, og mindre helse og skade for din karakter. Det føles som en billig juksemåte å gjøre ting på for min del.

 

Dette er det vanlige argumentet mot å ha vanskelighetsgrader i DS som jeg synes er ufullstendig fordi det unngår kritikken i stedet for å svare på den. Kritikken er; hvorfor er det et problem å ha vanskelighetsgrader for å gi spillet en bredere appell, når hardcore-gamere uansett kan ha den eksakt samme opplevelsen ved å spille på den normale, eventuelt hardeste, vanskelighetsgraden? Det har overhodet ingen innvirking på deres spill. Det ville jo selvfølgelig vært separate achievements for å klare spillet på de forskjellige vanskelighetsgradene, så det er ingen grunn til å være redd for at casual gamere skal stjele "æren" til hardcore-gamerne. Jeg kan ikke se på det som noe annet enn elitisme for elitismens skyld; man skal stenge folk ute for å hevde seg selv, og hvis det er grunnen til at man er imot vanskelighetsgrader - noe jeg har en mistanke om i flere tilfeller - så burde man virkelig ta seg en tenkepause.

 

Jeg vet at vanskelighetsgrader ofte blir implementert på en dårlig måte, men det skulle ikke ha noe å si da man bare kan spille på default hvis man ikke liker easy og hard. Det er helt sikkert andre som vil like easy eller hard og det er ingen grunn til å ikke la dem ha den opplevelsen.

 

 

Jeg er enig med dere begge Men for å være helt ærlig liker jeg best spill som har en vanskelighetsgrad.

Endret 7. oktober 2010 av Neptjune

[Remmos]

Allright.

 

Jeg mener muligheten for forskjellige vanskelighetsgrader ville forstyrret imaget og purismen DS representerer. Dette er jo litt luftige begrep, men jeg håper du forstår hva jeg mener. Jeg sier ikke at spillet ville blitt dårligere eller at det ville gått utover min nytelse av spillet om dette var inkludert, men jeg liker det faktum at From Software har gjort valget på denne måten. Det gjør spiller mer unikt, det skiller seg mer ut. Og det varmer et nerdete gamerhjerte, om ikke akkurat den følelsen har bakgrunn i så mye fornuft eller logikk.

 

Jeg vil også trekke frem igjen at jeg ikke synes spillet er spesielt vanskelig, og jeg kan ikke se noe argument som endrer min oppfatning av dette. Som jeg nevnte i posten over er det helst mangelen på informasjon (tror jeg) som gjør spillet frustrerende for mange. Rent spillteknisk er det ikke mer krevende enn f.eks god of war eller andre lignende spill, tvert i mot.

 

Jeg føler at det handler mer om å bruke hodet, spille taktisk enn det handler om å mestre raske, mange-knappede (nytt norsk ord? ) kombinasjoner som så mange andre spill vil at du skal.

 

I tillegg er jeg forholdsvis sikker på at DS aldri ville blitt den kultsuksessen som det er om det var inkludert forskjellige vanskelighetsgrader. Analysen på hvorfor det er slik overlater jeg til noen andre dog

 

Som et motspørsmål til kritikken "hvorfor er det et problem å ha vanskelighetsgrader for å gi spillet en bredere appell" kan jeg spørre igjen: hvorfor skal spillet appellere bredere? Hva er galt med å sikte seg inn mot en spesiell spillerbase og så servere dem?

 

Ja, jeg vil gjerne at så mange som mulig skal oppleve DS, men nei, jeg er ikke villig til å inngå kompromiss i forhold til vanskelighetsgrad for å oppnå dette. Det føler jeg er noe som ville ødelagt min oppfatning av DS, og dermed også hele poenget.

[Spartapus]

Men det du sier da, rikitgnok med veldig pene ord, er at du er en hardcore-gamer som liker at DS er et ekskluderende spill. Det gir deg en følelse at fordi du er flinkere til å spille enn mange andre, så får du en opplevelse de ikke har tilgang til, og kan føle deg privilegiert. Ikke at det er noe direkte galt med å være en elitistisk gamer, men da kan man jo like godt si at det er det som er utgangspunktet med en gang i stedet for å tåkelegge meningene sine for å virke mer korrekt. Folk er generelt like glade i å være elitistiske som de er glade i å late som de ikke er det, enten det er snakk om spill eller noe annet.

 

Jeg er enig i at DS ikke ville blitt den samme kultsuksessen med vanskelighetsgrader, men jeg er overbevist om at det ville blitt en mer generell suksess. Å appellere til flere mennesker betyr at flere får ta del i opplevelsen samtidig som det blir mer penger i kassa og dermed får man ressurser til å lage et enda bedre spill neste gang.

 

Jeg tenker at gamere faller inn i tre kategorier i forhold til DS; de som kjøper det fordi det er vanskelig, de som kjøper det fordi de er nysgjerrige (der har du meg) og de som ikke kjøper det fordi de har hørt det er vanskelig. Hvis man med vanskelighetsgrader kunne lokket den siste gruppen til å prøve seg, så hadde det vært verdt det.

 

Jeg er også enig i argumentet at det ikke er så vanskelig som folk skal ha det til, men det er først halvveis ut i spillet at det argumentet blir gyldig. Den første kneika er vanskelig, og det er der mange gir opp. Vaine gjorde det akkurat og jeg gjorde det selv, dvs. det tok lang tid fra jeg fullførte den første banen til jeg plukket opp spillet igjen, for jeg visste det kom til å bli frustrerende og utsatte det.

 

Nå er jeg nok mer opptatt av at flest mulig skal få de gode spillopplevelsene enn at jeg selv skal få spill som er tilpasset mitt ferdighetsnivå. Min agenda er at flest mulig mennesker skal bli interessert i spill, se potensialet som interaktiv historiefortelling har og innse at spill er mye mer enn de nedslaktningssimulatorene som ofte blir brukt som grunnlag for å kritisere hele mediet. Ikke fordi jeg er en spesielt sympatisk fyr, men fordi jeg vil ha flere intelligente mennesker i samfunnet med interessante perspektiver på spill som jeg kan prate med, på samme måte som med film. DS er nettopp et sånt spill som kunne påvirket intellektuelt modne, oppegående mennesker til å bli interessert i spill og revurdert en del av de delvis sanne fordommene om at spilling er en hjernedød og umoden hobby for tenåringsgutter med ADHD.

 

PS: Innlegg nr. 666. Vær varsom før du argumenter imot denne.

Endret 7. oktober 2010 av Spartakus

[Psykake]

Men det du sier da, rikitgnok med veldig pene ord, er at du er en hardcore-gamer som liker at DS er et ekskluderende spill. Det gir deg en følelse at fordi du er flinkere til å spille enn mange andre, så får du en opplevelse de ikke har tilgang til, og kan føle deg privilegiert.

 

Altså. Nå legger du ord i munnen hans

[Remmos]

Hahaha, innlegg 666, festlig Gratulerer!

 

Jeg har ingen betenkeligheter med å innrømme at jeg er en elitistisk gamer, og at jeg trives med å hevde meg mot andre spillere. Jeg forsøkte ikke bevisst å pakke inn dette med "pene ord" som du nevner, men det er godt mulig det kom frem slik. Uansett, her er jeg, hardcore gamer og elitistisk som fy. Dette trives jeg godt med.

 

Nuvel. Jeg er svært enig med deg på generell basis når det kommer til det å formidle spillmediet til så mange som mulig. Det jeg derimot ikke er enig i er at dette må gjelde alle spill, eller at spesifikke spill er tjent med å innrette seg slik at de appellerer til alle. I enhver kulturell sjanger vil det finnes nisjer som kun vil appellere til spesifikke grupper, være det seg slasher-filmer, manga eller andre ting. Dette er ikke i seg selv et problem, snarere ser jeg på det som en styrke som øker mangfold og dermed også kunnskap og glede. DS hører utvilsomt hjemme i denne nisje-fordelingen.

 

Jeg føler heller ikke at spillet er tjent med diverse vanskelighetsgrader. Det som ville gjort spillet mer tilgjengelig for flere, i mine øyne, hadde vært en mer utfyllende tutorial og mer informasjon (hvor går jeg nå, hva virker mot hvem, hvordan skal jeg gjøre det). At DS krever en viss innsats, ikke på den spillmekaniske beherskelsen av kontrolleren, men ren intellektuell og metodisk innsats, ser jeg på som en styrke, ikke en svakhet som burde korrigeres. Dette blir jo subjektivt naturligvis, så om du mener det motsatte får vi nøye oss med å være uenige

 

Jeg føler vel også at siste avsnittet ditt, der du skriver at "DS er nettopp et sånt spill som kunne påvirket intellektuelt modne, oppegående mennesker til å bli interessert i spill og revurdert en del av de delvis sanne fordommene om at spilling er en hjernedød og umoden hobby for tenåringsgutter med ADHD" poengterer vår uenighet. Der du føler en vanskelighetsgrad ville innfridd disse forhåpninger, mener jeg på min side at en utvidet innføring ville oppnå det samme, uten å gå på bekostning av særegenheten DS innehar. Det hadde også vært interessant å få vite hva du mener DS innehar som andre spill ikke har, som ville påvirket synet på gamere som "hjernedøde og umodne tenåringsgutter." (fin analogi for øvrig).

 

Som med all film, litteratur og spill jeg gleder meg over er det gjerne de som krever mest av meg som også gir meg mest glede. Det virker for meg vanskelig å gjøre gleden disse mediene tilbyr like stor om man skulle forenklet dem på noen måte. Naturligvis liker jeg også enklere underholdning ofte, det er ikke alltid man hverken er i humør eller har energi til å investere i mer "krevende" underholdning, men jeg liker å ha muligheten til det når det passer.

 

Nå lurer jeg også på om vi sporer litt av fra den originale diskusjonen og at vi heller nyter litt god argumentasjon, men hey, ingenting galt med det

[Spartapus]

Jeg føler vel også at siste avsnittet ditt, der du skriver at "DS er nettopp et sånt spill som kunne påvirket intellektuelt modne, oppegående mennesker til å bli interessert i spill og revurdert en del av de delvis sanne fordommene om at spilling er en hjernedød og umoden hobby for tenåringsgutter med ADHD" poengterer vår uenighet. Der du føler en vanskelighetsgrad ville innfridd disse forhåpninger, mener jeg på min side at en utvidet innføring ville oppnå det samme, uten å gå på bekostning av særegenheten DS innehar. Det hadde også vært interessant å få vite hva du mener DS innehar som andre spill ikke har, som ville påvirket synet på gamere som "hjernedøde og umodne tenåringsgutter." (fin analogi for øvrig).

 

Det ligger i estetikken og gameplayet.

 

DS utspiller seg i en av de mest kunstnerisk realiserte spillverdenene jeg er vært borti, som klarer å få en i utgangspunktet uoriginal fantasy-setting ala Tolkien til å virke frisk, nyskapende og helt ufattelig stemningsfull. Jeg tror den "hemmelige oppskriften" ligger i at man har blandet fantasy-elementer med tung middelaldersk realisme, en truende Lovecraft-aktig mystikk og et visuelt uttrykk som minner meg Tim Burtons mindre barnevennlige filmer. Leveldesignet viser også at utviklerne har god psykologisk innsikt og vet hvordan man skal sette spilleren i situasjoner der man blir nervøs, litt som de tidlige Resident Evil-spillene.

 

Gameplayet har en god blanding av action- og rollespillselementer som gjør at man må både tenke langsiktig i forhold til build, strategisk i forhold til når man skal gjøre hva, og være kald og beregnende i kamp. En typisk ADHD-gamer vil feile hardt på alle tre, da DS overhodet ikke legger opp til at man skal tilfredsstilles øyeblikkelig ved å uforvørent meie ned hundrevis av fiender med et minimum av tankevirksomhet, der det eneste som egentlig kreves er raske reflekser og presisjon.

 

Jeg tror det her er kvaliteter som intelligente gamere vil legge merke til og sette pris på.

Endret 7. oktober 2010 av Spartakus

[M@R7!N]

skaffet jeg med én ny mag

Tower Knight og Soul Ray? :-) Henta med meg PS3en til Bergen når jeg var hjemme i Stavanger, men faen om jeg fant Demon(S) souls! HVOR ER DU. Beste spillet jeg har

[Spartapus]

Nei, jeg fokuserte på magi helt fra starten av og hadde alt jeg trengte da jeg møtte Tower Knight. Tok ham på første forsøk uten større problemer, stod bare bak en krenellering på borgmuren og skjøt magi. Ikke Soul Ray, men den svakere varianten.

 

Bossen jeg stod fast på var Maneater, tror jeg den heter, de to gargoyle-aktige monsterne du møter på slutten av 3-2, og magien var firestorm, som jeg også tok mange andre bosser med lett. Iom jeg ikke hadde en spesielt melee-orientert build var det nærmest umulig å skulle ta Maneater uten firestorm, jeg prøvde flere ganger og en gang jeg klarte jeg nesten å drepe en av dem, men det var for mye herk.

 

Noen som har noen favoritt-bosskamper i DS? Og aller viktigst, hvorfor?

 

Selv er jeg begeistret for Storm King i 5-3 og Garl Vinland i 4-3, førstnevnte fordi den utkjempes på et av de kuleste sverdene jeg har brukt i noe spill og den andre fordi den er så stemningsfull og melankolsk at det nesten er en kunstnerisk opplevelse. Favoritten er allikevel False King. En duell i toppen av et tårn er en perfekt avslutning på spillet - jeg anser False King som den reelle sluttbossen - og kampen er så godt balansert, det finnes ingen billige triks for å ta ham enkelt (hvertfall ikke som jeg fikk til), man kan ikke bare skyte ham ned fra avstand da han flyr over rommet på sekunder og man blir rett og slett tvunget til å bli god på å dukke unna og kontre i nærkamp.

[KraniC]

lite spørsmål, eg oppgraderte nettopp Falchion sverdet mitt til +3 (begynner våpenet til wandrer) og når eg skal oppgradere igjen får eg velge mellom falchion +4 og quality falchion +1, men damage på quality typen er lavere, men koster mer å oppgradere til. hvilken burde eg velge her?

[Remmos]

lite spørsmål, eg oppgraderte nettopp Falchion sverdet mitt til +3 (begynner våpenet til wandrer) og når eg skal oppgradere igjen får eg velge mellom falchion +4 og quality falchion +1, men damage på quality typen er lavere, men koster mer å oppgradere til. hvilken burde eg velge her?

 

 

Det kommer helt an på builden din og hvordan du har plassert stats.

 

Ta en titt på denne siden:

http://demonssouls.wikidot.com/falchion

 

Om du ser på Falchion +3 der så står det Falchion +3 111/0/0 Bleed 120 E/D/-/-

 

Dette betyr at den gir 111 vanlig damage (type slashing), ingen magi eller fire-damage. Videre har den sjansen til å påføre bleed med skade 120 på fienden (altså, de taper helse over tid) og til slutt så får den E-bonus til styrke og D-bonus til agility.

 

Om vi tar for oss Quality Falchion +1 så står det

 

Quality Falchion +1 98/0/0 Bleed 120 D/D/-/-

 

Ok, så denne gir da 98 vanlig skade, ingen magic/fire damage. Kan påføre Bleed samme som falchion+3, men den gir D-bonus til styrke OG D-bonus til agility.

 

 

Nå husker ikke jeg nøyaktig hvordan matematikken bak bonusene fungerer, det rangeres fra E (dårligst) til S (aller best). I effekt betyr det at dess høyere stat du har som sverdet gir deg bonus på, dess mer bonusskade får du. F,eks om du nå har en karakter med både bra styrke og agility (litt usikker på hva poenget med det er, men) så er Quality et godt valg.

 

Om du kikker mer på samme side jeg linket til vil du imidlertidig også se at om du feks er en veldig agility-orientert build, da bør du heller gå for Sharp Falchion osv. Dette vet du fordi du på Sharp Falchion-oversikten kan lese at "Sharp weapons: damage bonus is heavily modified by dexterity" samt at det på våpenstatistikken står E/C/-/- for sharp +1. For sharp +5 er agilitybonus E/S/-/-.

 

 

Kort foralt: Det er vanskelig å vite hvilken av falchion +4 og quality falchion +1 som gir best skade for din karakter uten å vite hva slags stats du har. Jeg ville gjettet at falchion +4 gir bedre nå i starten, men på sikt (dersom du har god styrke og agility), vil kanskje Quality Falchion være bedre.

 

Jeg vil påstå at du nå står på terskelen til virkelig å oppdage våpen i Demon's Souls, og det er litt å sette seg inn i, men det er veldig gøy når du får oversikten. Om du synes forklaringen min var litt kronglete så må du bare gi lyd så skal jeg forsøke svare så godt som mulig.

 

PS! Hva slags karakter spiller du? Stats? SL?