Anmeldelse: Legend of Zelda: Wind Waker

[Zhaka]

Sjanger: Eventyr

Utvikler: Nintendo

Utgiver: Nintendo

Utgivelsesdato: 02. mai 2003

Aldersgrense: 7+

 

Anmeldelse: Legend of Zelda: Wind Waker (GC)

GameCubens frelser

Legend of Zelda: Wind Waker er muligens det beste GameCube spillet noen sinne sammen med sin engasjerende historie, gode kontroll og sin store originalitet

 

+ Variert - Langt - Masse sideaktiviteter - Spennende - Utfordrende - Underholdende - God historie - Trivelig grafikk og musikk - Godt kontrollsystem - Alt vi kan forvente av Nintendo!

 

- Noen bittesmå, feil man nesten aldri får øye på

 

Denne gangen blir gutten med blondt hår og grønne klær, født på en øy i sidekanten av Hyrule, og ikke i Kokiri Forest. Mesteparten av Hyrule har det blitt regnet på, og det har kommet en stor flom, så langt høyt opp at det er noen få, små øyer igjen.

 

Den onde Ganondorf er på jakt etter de tre Triforcebitene, og er dermed på jakt etter prinsesse Zelda, som har en av dem. Det kan være hvem som helst blondhåret jente fra Hyrule, og Ganondorf har sendt en fugl på jakt. Etter flere forsøk, finner fuglen den lille søte jenta Aryll, lillesøsteren til Link, gutten med blondt hår og grønne klær. Han tar jenta med seg til Forsaken Fortress, Ganondorfs offisielle hjem, og skal teste om hun er den ekte prinsesse Zelda.

 

Link blir veldig sint, og reiser på jakt etter henne. Han blir med på et sjørøverskip for å finne henne. Slik starter dette eventyret, hvor Link skal slå den onde Ganondorf.

 

På de syv hav

 

Det spesielle med Zelda Wind Waker i forhold til de andre spillene, er sjøen, kalt the Great Ocean. Verden består ikke av en rekke plasser og Hyrule Field, men - enkelt og greit - et hav. Det er til sammen 49 øyer, eller øygrupper. Hver av dem er på en rute. På noen av øyene er det bare en hule, en kiste, eller et hus, mens på andre befinner det seg en by eller et større tettsted. Link kommer fra øya Outset Island, helt ned i det sørvestlige hjørnet på kartet. Her er det stille og idyllisk. Dessverre skal man bare besøke plassen 2-3 ganger i løpet av spillet. Det største tettstedet er Windfall Island. Dette er litt som Wind Waker versjonen av Castle Town. En liten øy, hvor det bor mange mennesker tettpakket. Det er et hyggelig og trivelig sted. Denne gangen skal man heller ikke besøke noe som heter (eller ligner på) Kakariko Village, Zora's Domain eller Death Mountain. Her er det bare nye steder, og nye navn.

 

De forskjellige øyene er veldig forskjellige og varierte. På noen steder er det en festning, hvor du skal bekjempe ned noen kanoner, og få en premie. Dette skal du selvfølgelig gjøre i båten til Link. Det finnes øyer, kalt ?Fairy Isles?, hvor du finner et kammer med feer i. Akkurat som på Ocarina of Time, bare at kamrene her ligger på øyer. Disse øyene er små. Alle øyene er lagd i allslags former, og det er alltid noe spesielt som skjer på hver av dem. Det er veldig godt gjennomført, og gjør opplevelsen enda bedre.

 

Det aller morsomste i spillet er å oppdage. Når man seiler rundt om kring på de syv hav, og gjør oppdrag på hver øy man kommer til. Det er ikke bare øyer man finner her. Man møter på flåter, utsiktstårn og ubåter. Her kan man finne penger og kister. Man kan til og med møte på et spøkelsesskip. Jepp, du leste riktig. Et spøkelsesskip. Selv for litt barnevennlig grafikk, har spillet mange skumle klipp med seg. Tenk: Seile rundt om kring på de syv hav, og oppdage, og finne øyer, gå ned i huler, bekjempe monstre og få kister og premier.

 

Det viktigste prinsippet i spillet er Wind Wakeren, i motsetning til Ocarina of Time sin Ocarina. Dette er et instrument. Den ligner på en dirrigeringspinne. Med denne lærer man seg mye. Man kan blant annet snu vinden, du døgnet og få gjenstander under egen kommando. Dette er litt som en Ocarina. Antall kunster man lærer på Wind Wakeren (seks stykker), er kanskje litt skuffende. Med tanke på at det er bare fire av dem man har bruk for i dagliglivet.

 

Båten til Link heter, "The King of the Red Lions". Han kan både leve som menneske og som båt. Som menneske er han kongen over Hyrule. Han har transformert seg til båt når Link har trengt det, for å hjelpe ham med å bekjempe den onde Ganondorf. Han får du bruk for i mesteparten av spillet. Man kan si, nesten alle steder bortsett fra dungeonene (templene). Han kan nesten sammenlignes som Wind Waker versjonen av Epona, siden det er raskere transport som du får mye bruk for. I Zelda Ocarina of Time var det begrenset hva du kunne gjøre på Epona. Her kan man gjøre nesten hva man vil på TKRL. Man kan bruke pil og bue, bomerang, hookshot, og mye mer. I tillegg kan han gi deg mange tips. Han kan minne deg om passord, og mye annet, i vanskelige tilstander.

 

Utforskingen i spillet går ut på å gå fra rute til rute. De nye områdene man kommer til, får man ikke et kart av med en gang etter at man har vært på, men man skal kjøpe mat, og gi det til en fisk man finner på hver rute. Han tegner alltid et kart av ruta du befinner deg på. Har han allerede tegnet kart til deg, gir han deg et råd, for andre gang du vekker ham. Dette funker veldig praktisk.

 

Godt kampsystem

 

I Zelda Wind Waker har vi et kampsystem, slik som alle eventyr- og rollespill har. Det er det akkurat samme som på Ocarina of Time. Man fekter med sverdet med B, man hopper, ruller eller tar salto med A, og bruker Y, Z og X til å bruke gjenstander man har valgt fra menyen. Her er det også noen nye triks det ikke fantes på Ocarina of Time. L-knappen blir fortsatt brukt til å ha fokus på noe, men nå må man holde knappen inne. Det er også et overblikk over kontrollsystemet i øvre, høyre hjørne. C-spaken brukes til å navigere med kameraet, og den vanlige spaken brukes til å gå med Link. I tillegg har R-knappen spesialeffekter for spesielle tilstander. Alt dette gjør kontrollsystemet og kamerasystemet til nærmest perfekt i Zelda Wind Waker, slik som kampsystemet er. Spillet føles ikke noe frustrerende ut, bortsett fra da man må skylde på seg selv.

 

Det er mange nye våpen og redskaper her, i forhold til tidligere Zeldaspill. Man bruker fortsatt den klassiske buen og hookshoten, men det har også kommet masse nytt. Blant annet bladet til Link, han kan fly med, til siden og forover. Ikke oppover. Men det er langt i fra alt. Hengetauet til Link er svært praktisk, i mange situasjoner. Alle gjenstander får man ikke i dungeons. Mange av dem får man i dagliglivet, og i mysterier.

 

I tillegg er det flere ting man samler på i løpet av spillet, enn i Ocarina of Time og Majoras Mask. Du samler dem alt i en bag (?Spoil Bag?). Her samler du alt fra gullfjær til hodeskaller. Det er alltid en person som gir deg en premie for alt dette når du har samlet et visst antall med dette. Disse ligger alltid et bestemt sted, ellers er det et visst, sjeldent monster du skal bekjempe for å få en versjon av en gjenstand til Spoil Bag. Disse gjenstandene kan også selges til en person, kalt Beedle, som seiler rundt i forskjellige båter rundt forskjellige øyer. Hos han kan du kjøpe bomber, piler og mye du får bruk for.

 

I spillet er det også flere brev man skal levere til folk rundt på kartet. I tillegg samler man dette i en egen bag (?Delivery Bag?). Du får alltid klar beskjed over hvem du skal sende brevet til. Mange av brevene er det også mange man skal sende bare frivillig om man ønsker. I tillegg er det flere byttehandler i Zelda Wind Waker, hvor du ofte får en hjertedel som resultat, i motsetning til Ocarina of Time sin byttehandel om å få Big Goron Sword.

 

Merkelige karakterer

 

Karakterene i Zelda Wind Waker er veldig varierte, og rimelig rare. Animasjonen på dem er veldig rar. Ikke som på Ocarina of Time, eller slik som på manga, men de har en helt spesiell særegen stil, som får meg til å digge dem. På Ocarina of Time var det ofte slik at man måtte snakke med alle man møtte på. Det er det ikke her. Mange av personene her kan ofte gi deg et lite tips, og de står ofte som pynt der de er. Ikke minst er karakterene noe du vil ha i hodet ditt et par år i framtiden.

 

Noe av det beste i spillet er stemmeskuespillet. Eller kan jeg egentlig kalle det for et stemmeskuespill? Når man snakker med folk, pleier de å si noe. Det står som regel på nedre del av skjermen, og det er slik man kommuniserer. Det kommer som regel en ?Hey!?-, eller en ?Hmm??-lyd, ut av dem, men de snakker ikke. Man får heller ikke vite hva Link sier, men det er jeg redd hadde ødelagt noe av Zelda stemningen. Alt dette gjør stemmeskuespillet strålende, i forhold til mange andre spill, hvor alt går i dass. Her tenker jeg det er gjort av detaljerte perfeksjonister, som ikke slipper ut noe før de er veldig fornøyde.

 

Alle monstrene i Zelda Wind Waker er nye. Noen er inspirert i fra monstre fra Ocarina of Time, mens noen er totalt oppfunnet av Nintendo. De ser veldig varierte ut, og har varierte funksjoner. Man må bruke forskjellige våpen på hver av dem, og de har sine egne funksjoner. Det er ikke bare monstre på land, men også på sjøen. De skal du bekjempe i båten ved å bruke pil og bue, og mye forskjellig. Det finnes til og med monstre i lufta. Men hele spillet består ikke bare av å drepe monstre. Det ville gjort spillet ensformigt, og det er jo det ikke. Et av monsterne jeg fascinerer meg over er kjempeblekkspruten, man kan møte på om man er uheldig. Han skal man sloss med og knuse alle øyene til.

 

Monstrene finner man nesten alle veier. I alle dungeons finner man monstre som tilpasser seg til den stilen, og i alle huler, øyer og skikketårn. I starten er monstrene lette å ta, men det blir jamt og trutt mye vanskeligere å bekjempe dem.

 

Når det er snakk om monstre, kan jeg omtale et sideoppdrag, som er en hule under Outset Island. Du går ned nivå for nivå, og bekjemper monstre på hvert av dem. Jo lenger og lenger man kommer ned, jo vanskeligere blir det, og har man ikke tatt med et par feer, eller medisiner, kan man garantere "Game Over". Helt nede skal man bekjempe ned fire riddere, som er de sterkeste soldatene på spillet. De er til og med sterkere enn noen av bossene. Til slutt får man en fjerdedel av et hjerte.

 

Masse sideaktiviteter

 

Sideaktivitetene er mange, og antakeligvis flere enn på tidligere spill, og legenden Ocarina of Time. De er også mer varierte, og mer utfordrende. Selv om premien ofte er litt typisk, får man et gledeshvin hver gang man blir ferdig med et oppdrag. Noen av sideoppdragene handler om å reise rundt på kartet, og samle på ting, og levere dem til slutt. For eksempel oppdraget ved å gi vann til alle trærne.

 

Den vanligste premien her er en hjertedel. Det får man de fleste steder. I tillegg er øyene fylt med kister med premier i. På mange øyer er det en eller flere huler du skal komme deg inn i på en viss måte. Der skal du bekjempe et bestemt antall monstre og få en premie. Det er noe av det typiske på hver øy. En av sideaktivitetene er å sortere postkort fortest mulig. Det gjør man på Drageøya. En annen sideaktivitet er å fly lengst mulig med bladet til Link. Det er på en plass øst for Drageøya, holdt av to fugler.

 

Det er ikke bare et flyveres på dette spillet, det er også regatta man skal ta alene. Her er det en bane utviklerne har laget, hvor det er mange hindre Link skal hoppe over med båten. Dette er ingen måte å få noe hjertedel, men en enkel måte å få penger på. Et eksempel på en ny gjenstand, er kameraet. Link kan ta bilder av personer, og vise dem til en skulpturør, som lager en skulptur av personen i et sted som heter Nintendo Gallery. Man kan også ta bilder av monstre, som skulpturøren aksepterer. Det er også flere sideaktiviteter som handler om å ta bilder. Man kan ta bilder av nesten alt man skulle ønske, og som man vil ha som et minne. Man starter med svart-hvitt bilder, men man får etterhvert fargebilder. Hvem sa at fargebilder ble oppfunnet før musketten?

 

I tillegg er det masse arkademoro i spillet. Mange av sideaktivitetene er minispill, man finner inne i hus, forskjellige steder i spillet. Man kan prøve på å treffe på tønner med kanoner, og mye mer. Mye av dette finner man på Windfall Island, spillets største tettsted.

 

Det er veldig mange forskjellige butikker i spillet. De viktigste butikkene er butikkene til handelsmannen, Beedle, jeg har snakket om litt før. Her selger han varierte gjenstander man har virkelig mye bruk for. I tillegg er det mange spesialbutikker nesten hvert sted, i motsetning til Ocarina of Time, som har en basar i hvert tettsted. En annen butikk, er butikken til eskimoen på Windfall Island. Her kan man kjøpe masse statuer man kan pynte byen med.

 

Det er så mange sideaktiviteter i spillet, at jeg måtte skrive en roman på størrelse med alle Ringenes Herre bøkene for å få nevnt alt. Da er det hverken tid eller plass til å ta opp alt. Uansett er sideaktivitetene en stor del av spillet, og det gjør spillet mye mindre lineært, siden man kan sette seg på utforskning mellom hver dungeon.

 

Skattejakt

 

Noe du kanskje kommer til å merke er de fine menyene Zelda Wind Waker har. Du ser nok redskapsmenyen, hvor man skal bringe inn redskapene man bruker. Det er ikke det jeg kommer til å ta opp nå. Verdenskartet gir deg også glimrende oversikt over hva som skjer, men det er heller ikke det jeg kommer til å ta opp nå. Når du seiler rundt, og oppdager nytt, vil du finne mange kart, kalt Treasure Charts. Det er 41 av dem til sammen, og man finner dem i dungeons og på øyer. Noen ganger vinner man dem i oppdrag.

 

Det handler om at man skal først åpne kartet, og da får man se et kart med en gul prikk. Du må finne ut hvor det er, og er det på et uoppdaget område, står kartet blankt. Så fort du vet hvor det er, kan du seile dit, og hente en skatt. Det glimrer alltid opp en stråle over havnivået, plassen hvor kista ligger, så det er lettere å finne den. Da kan du bruke hengetauet til å få den opp, og da får du en premie på opp til 200 rupees. Hvis jeg har glemt å si det, er rupee-ene (indiske penger) myntenheten på Zelda Wind Waker.

 

I tillegg er det en rekke mindre kister i havet, hvor det er en ring rundt, hvor det ikke er noe kart til. Her er heller ikke premien så stor (opp til 50 rupees), men dette er noe man finner litt oftere, og stadig underveis på en båttur.

 

Spesialkartene man får i løpet av spillet er veldig utfyllende. På dem står det utfyllende hvor alle skikketårnene, alle ubåter, gigantblekspruter, osv. befinner seg. Det er veldig mange av dem, og man finner dem som regel underveis i spillet. Mange av dem befinner seg i en kiste under havet, som man trenger skattekart til. Disse skattekartene som gir et spesialkart befinner seg stort sett i festninger (?reefs?), hvor man skal bekjempe en rekke kanoner.

 

Skattekartene er ikke hovedgrunnen til at jeg synes at spillet er genialt, men helheten, variasjonen og alt. Skattekartene er med på å gjøre spillet større, mindre forutsigbart og sist, men ikke minst variert. Spillet er også ganske variert i helheten.

 

Utfordrende dungeons

 

Spillet er ikke bare variert. Det er veldig stort. Man pleier å runne det på ca. 60 timer for første gang, når man bare gjør det ufrivillige. Skal man gjøre alt, varer moroa sikkert i over 100 timer. Jeg har allerede snakket om hvor stor verden er, og hvor mange sideaktiviteter det er. Dem er det mange av, men det er mye å gjøre ellers.

 

En stor del av spillet går ut på dungeons. Antallet av dem (7, inkludert siste tempel) er kanskje litt skuffende. På Ocarina of Time er det mange flere (11, inkludert siste tempel). Uansett er flere av dungeonsene større, mer varierte, og har større og flere rom. I tillegg er det flere av rommene i dungeonsene hvor det kanskje bare er en kiste med noen penger i. Monstrene tilpasser seg veldig godt til hvert sted, og hjelper til med å skape bedre stemning. Antall monstre i dungeons har økt noe. Det er stadig flere monstre i hvert rom.

 

I Ocarina of Time vil noen syte over at det er litt for mange og store utfordringer. Her er det ikke fullt så mange eller fullt så vanskelige. Gåtene føles ikke like vanskelige ut, men de føles like mystiske ut, og like gode. Her er bossene noe lettere å ta kverken på, og det er ikke så ofte man henger seg opp i spillet på grunn av dem. Dette kan gjøre spillet noe mindre utfordrende, men noen vil ta dette som en lettelse.

 

Dungeonsene kan føles litt mer fargerike og barnevennlige ut enn før, men langt i fra så mye at det går utover spillbarheten. I tillegg vil jeg si at navnene på dungeonsene er mer fantasifulle, enn på Ocarina of Time, hvor de kaller dem bare for Forest Temple, Fire Temple, Water Temple, Shadow Temple, osv.

 

Historien i spillet går etter hvert som spillet går, ganske bra. Link kommer med sjørøverskipet fram til Forsaken Fortress. Han blir skutt opp med en kanon. Han klarer nesten å redde Aryll, og alle andre, men mislykkes. Ganondorf får tak på ham, men bestemmer seg for å drepe ham. Dermed blir han kastet vekk av den samme gigantfuglen, som Aryll ble fanget av. Han havner langt bort i havet, og blir reddet av The King of the Red Lions, kongen av Hyrule. Link våkner opp på Windfall Island, og målet hans er nå å samle de tre gudinners perler og etter hvert bekjempe ned Ganondorf.

 

Den første perlen (Din?s pearl) får Link av Komali, en fugl fra Dragon Roost Island, etter å ha reddet dragen Valoo. Den andre (Farore?s pearl) skulle Link egentlig få etter en seremoni, av Deku Treet (han har vi hilst på i Ocarina of Time, som unge), men den unge gutten med hjerte av gull, melder seg frivillig til å redde Makar, og vente med å på perlen til etter det. Den siste perlen (Naury?s pearl) får Link av den store fisken Jaboon, rett i nærheten av Outset Island, øya hvor Link vokste opp. Nå skal Link reise ned til gamle Hyrule, under vannet. Her skal han få det legendariske Master Sword. Etter det starter det andre forsøket om å redde Aryll. Heldigvis får Link hjelp av noen pirater, som har hovedansvaret for å redde Aryll. I mens bestemmer Link seg for å bekjempe Ganondorf.

 

Det er en spennende tilstand, og Link ligger an til å bli drept av Ganondorf, men heldigvis får han hjelp av dragen Valoo, han en gang reddet. Etter dette flytter Ganondorf til et tempel, langt ned i gamle Hyrule. Nå skal noen nye redskaper og triforce bitene samles, før den onde Ganondorf skal bekjempes for godt.

 

Noe nytt, men samtidig normal Zeldaoppskrift

 

Spillet har veldig mye nytt, i forhold til de tidligere Zeldaspillene. Det er helt sikkert, og det har jeg sagt så mange ganger at det går vel snart på nervene dine. I tillegg til det har man følelsen av at dette er et Zeldaspill. Spillet har på en måte så mange ting som spiller inn for å gjøre det til et Zeldaspill. Det er ikke bare blondt hår, og grønne klær som gjør det til et velfungerende Zeldaspill, men mye av at det er bygd opp på samme måte.

 

For eksempel så får man dungeonkart og kompass i hver dungeon, i tillegg til at du skal bekjempe en boss i slutten av hver av dem. Dette gjør opplevelsen samtidig som den er nyskapende og fantastisk, til det gode og det gamle. Blant annet har Link det samme kroppsspråket som før, og er like ivrig som før. Personene er like troverdige som i Ocarina of Time. Du snakker med veldig mange personer som du vil huske i lang tid framover. Dette skaper også mye entusiasme til spillet.

 

I tillegg blir spillet mye vanskeligere etter hvert, noe som gjør spillet enda bedre. Det er ikke slik at man henger seg fast i hver enkelt lille ting, men at det er vanskelig på en positiv måte. Når du kommer deg til det siste templet, gir spillet en følelse av at du tar en virkelig utfordring. I tillegg er kampen mot Ganondorf ganske lik som i forgjengeren.

 

Trengs det bedre grafikk?

 

Grafikken i spillet heter ?cel-shade?, og er ikke så veldig avansert. Da Nintendo kunngjorde dette spillet, ble en hel verden skuffet over bruken av denne grafikken. Da Ocarina of Time ble utgitt i 1998, var grafikken rimelig avansert for dagen, og passet perfekt inn. Denne grafikken er ikke så veldig avansert, men passer perfekt inn, også. Den gjør spilleverdenen særegen, og gjør spillet til noe helt for seg selv. Jeg tror ikke karakterene hadde passet inn, om Nintendo hadde satset på dagens mest avanserte grafikk. Selv om denne grafikken kunne hatt noen flere detaljer, gir den et godt blikk til deg, og minner om de første Monkey Island spillene. Selv for skuffelsen over denne grafikken, står jeg ikke lenger fast på dette.

 

Noe annet bra er også musikken. Den er deilig, behagelig og minner mye om de tidligere Zeldaspillene. Den tilpasser seg godt til hvor den er, og er perfekt flere steder. I huler gir den en mystisk følelse, som gjør tilstanden mye mer spennende. Når det er kamp, blir musikken mer intens, og det blir mer spennende. Er man på havet, blir musikken romantisk og deilig. Hva mer skulle jeg forventet av Nintendo?

 

Konklusjon

 

Zelda Wind Waker, er et veldig sjarmerende spill. Det er unikt, særegent og har omtrent ingen like spill. Det har en god og gammel Zeldaoppskrift, samtidig som det har sin egen sjarm. Spillet er både variert, utfordrende og langvarig. Selv om antall templer kan være en liten skuffelse, har spillet veldig mange sidekaktiviteter, som jeg setter pris på. Selv om grafikken er verken detaljert eller avansert er den svært hyggelig, og passer strålende inn i omgivelsene. Spillet fortjener absolutt en 9,5, og har en sterk holdbarhet, som får meg til å gjennomføre spillet 3-4 ganger før jeg går lei. Det er veldig få spill på markedet som slår dette, så jeg sier at det ville være et meget stort tap å ikke gå til butikken med en gang. Løp og kjøp!

 

Grafikk 8/10

 

Lyd 9/10

 

Gameplay 10/10

 

Holdbarhet 10/10

 

Optimalisering 10/10

 

Historie 9/10

 

Utfordring 10/10

 

Originalitet 10/10

 

Presentasjon 10/10

 

Flerspillerfunksjon 1/10

 

Karakter 9,5/10

[Zhaka]

Ingen som vil slenge på en kommentar?

[Vrengtpolvott]

Hvorfor gir du karakter på ting som du ikke nevner i det heletatt i anmeldelsen, eller som ikke har noen som helst betydning for spillet? F.eks optimalisering og flerspillerfunksjon. Alle vet at Zelda ikke har multiplayer, og hvorfor nevne optimalisering i det heletatt? Og hvorfor kalle det å bruke kart + kompass i hver borg, for så å banke en boss på slutten nyskapende, når du sier at det gjøres i hvert Zelda spill? Da er det langt fra nyskapende.

[Zhaka]

Hvorfor gir du karakter på ting som du ikke nevner i det heletatt i anmeldelsen, eller som ikke har noen som helst betydning for spillet? F.eks optimalisering og flerspillerfunksjon. Alle vet at Zelda ikke har multiplayer, og hvorfor nevne optimalisering i det heletatt? Og hvorfor kalle det å bruke kart + kompass i hver borg, for så å banke en boss på slutten nyskapende, når du sier at det gjøres i hvert Zelda spill? Da er det langt fra nyskapende.

Vel, har med en rekke karakterer i hver anmeldelse jeg har med, uansett om spillet har det med eller ikke. Jeg får starte med multiplayerfunksjon. Selv om et spill ikke har en flerspillerfunksjon, pleier jeg ikke å trekke ned karakteren på det. Ofte om et spill har en god multiplayerdel, tar jeg det oppover.

 

Optimaliseringen er egentlig en ganske viktig delkarakter. Det betyr hvordan gameplayet, kontrollsystemet og kameraet funker på plattformen, eller hvor godt oversatt det er dit. Denne karakteren teller ikke særlig mye, bortsett fra hvis den ligger på bunn.

 

Har jeg sagt det er nyskapende å gå gjennom dungeons også bekjempe en boss? Jeg har sagt at spillet har med de fleste elementene for å få inn en Zeldafølelse. Noe dette gjør. Jeg mente at resten av spillet var nyskapende.

 

Var anmeldelsen min virkelig så dårlig? Jeg har vunnet tittelen beste brukeranmelder på spill.no, og dette var hovednøkkelen til seieren min. Du kunne heller si hva jeg kunne forbedre meg på i stedet for å syte over alt mulig.

[ShampooMacTavish]

Virkelig? Du ber om en kommentar, Polvott gir deg en konstruktiv en, og så svarer du med å klage? Han kommenterer de tingene han synes var unødvendig/feil. Det er 10 ganger bedre å ha noen som sier hva du kunne gjort bedre i anmeldelsen din, enn folk som sier "kjempejobb, keep up the good work!", de hjelper deg faktisk til å bli en bedre skribent. Å klage på at noen kommenterer konstruktivt når du faktisk ber om en kommentar er idiotisk, da spiller det ingen rolle om du har skrevet brukeranmeldelser for spill.no eller ign.com.

 

For å komme med noe selv synes jeg du skrev altfor mye, fire og en halv Word-side er langt mer enn de fleste gidder å lese.

Endret 17. september 2009 av ShampooMacTavish

[Vrengtpolvott]

Nå var det ikke syting jeg drev med, men prøvde å hjelpe deg å bli bedre. Jeg sa heller ikke at du skulle trekke ned karakteren på spillet fordi det ikke har mutliplayerfunksjon, men det er ingen vits i å sette karakter på noe som ikke er med i spillet, uansett om det trekker ned eller ikke.

 

Og som Shampoo sier, om du spør om kritikk, så bør du forvente å få negativ, og positiv kritikk. Og det at du har vunnet på en side betyr absolutt ingenting, da hver anmeldelse du skriver står fritt. Akkurat som en god forfatter kan skrive dårlige bøker, selv om de fleste han har skrevet har vunnet priser.

[Zhaka]

Virkelig? Du ber om en kommentar, Polvott gir deg en konstruktiv en, og så svarer du med å klage? Han kommenterer de tingene han synes var unødvendig/feil. Det er 10 ganger bedre å ha noen som sier hva du kunne gjort bedre i anmeldelsen din, enn folk som sier "kjempejobb, keep up the good work!", de hjelper deg faktisk til å bli en bedre skribent. Å klage på at noen kommenterer konstruktivt når du faktisk ber om en kommentar er idiotisk, da spiller det ingen rolle om du har skrevet brukeranmeldelser for spill.no eller ign.com.

 

For å komme med noe selv synes jeg du skrev altfor mye, fire og en halv Word-side er langt mer enn de fleste gidder å lese.

Du har et godt poeng der, Shampoo. Men du har nok missforstått meg. Det er ikke det at Polvott gir meg råd om hvordan jeg kan forbedre meg på jeg klager om, men måten han gjør det på. Jeg hadde heller likt en slik post som dette:

 

"Helt grei anmeldelse, men det mer flere feil jeg reagerer på. Blant annet er flerspillerdel og optimalisering unødvendige delkarakterer. I tillegg hvordan kan å bekjempe seg gjennom en dungeon og bekjempe en boss til slutt være nyskapende? Dette synes jeg du burde ta med deg til neste anmeldelse og passe på å ikke gjøre samme feil igjen.

 

Ellers grei anmeldelse.."

 

Å få et svar skrevet på den måten kan til tider være noe fornærnmende, spesielt når man har hatt en dårlig dag på skolen. Det er jo greit å få et råd, men en å få et svar skrevet på en offansiv og angripende måte blir for dumt, spesielt når det gjelder en anmeldelse høyt over gjennomsnittet på lista. Det gjør i all fall ikke jeg selv. Og diskusjonen angående denne saken er død nå.

 

I tillegg? Hva har dette med IGN å gjøre? Har jeg sagt jeg har skrevet brukeranmeldelser på IGN.com? I all fall vis meg hvor. Jeg har skrevet at denne samme anmeldelsen har blitt kåret til den beste brukeranmeldelsen på spill.no. Orker ikke å si mer om dette.

 

Når det gjelder lengden har du også et godt poeng. Etter min mening er det bedre å skrive 20 minutters lesestoff med fyldig info om det meste fra spillet, enn to avsnitt med litt av plottet og hvordan spillet fungerer i praksis. Og om anmeldelsen er for lang, hvorfor har vi konklusjon da?

 

- En meget skuffet Shaka

[Haunts]

uansett, velkommen til gamer.no

[ShampooMacTavish]

Å få et svar skrevet på den måten kan til tider være noe fornærnmende, spesielt når man har hatt en dårlig dag på skolen. Det er jo greit å få et råd, men en å få et svar skrevet på en offansiv og angripende måte blir for dumt,

 

Hva i alle dager prater du om? Polvott var da overhode ikke offensiv, han var bare rett på sak. Stor forskjell.

 

 

spesielt når det gjelder en anmeldelse høyt over gjennomsnittet på lista. Det gjør i all fall ikke jeg selv. Og diskusjonen angående denne saken er død nå.

 

Er du seriøs? Du sier rett ut at din anmeldelse er høyt over gjennomsnittet på lista? Eller misforstod jeg deg her?

 

 

I tillegg? Hva har dette med IGN å gjøre? Har jeg sagt jeg har skrevet brukeranmeldelser på IGN.com? I all fall vis meg hvor. Jeg har skrevet at denne samme anmeldelsen har blitt kåret til den beste brukeranmeldelsen på spill.no. Orker ikke å si mer om dette.

 

Det jeg mener er at det betyr nada om du har vunnet både det ene og det andre på spill.no. Om dine anmeldelser har fått gode tilbakemeldinger der, betyr ikke det noe når du kommer hit. Her leser vi anmeldelsen slik den er, og om det er noe vi synes du kan forbedre deg på, sier vi det. Om verdens beste forfatter skriver en dårlig bok, da skriver han en dårlig bok, uansett hvor mange priser han har vunnet i fortiden.

 

 

Når det gjelder lengden har du også et godt poeng. Etter min menin1g er det bedre å skrive 20 minutters lesestoff med fyldig info om det meste fra spillet, enn to avsnitt med litt av plottet og hvordan spillet fungerer i praksis. Og om anmeldelsen er for lang, hvorfor har vi konklusjon da?

 

Det finnes en mellomting. To avsnitt er for lite, fire word-sider er for mye (etter normal standard).

 

 

- En meget skuffet Shaka

 

Skuffet over hva? Å få den kritikken du ba om i utgangspunktet?

 

 

Uansett. Jeg prøver ikke være slem eller noe, jeg synes du for det meste har en godt skrevet tekst. Men når du faktisk ber om en kommentar, så kan du ikke forvente at den skal være god hver gang. Og om du gjør det, og den viser seg å være konstruktiv (eller negativ, om du vil), da er du nødt til å ta kritikken til deg. En ting er om Polvott hadde sagt "Fy flate, dette var en sugen anmeldelse. Lær deg å skrive.", da ville det kun bidratt til dårlig stemning, og ikke hatt noe konstruktivt i seg. Men Polvott sier aldri at du skrev en dårlig anmeldelse, han gikk derimot rett på sak og sa hva du kunne bli bedre i.

Endret 17. september 2009 av ShampooMacTavish

[Zhaka]

Nå har jeg da ikke lest andre anmeldelser, men i all fall ligger ikke denne anmeldelsen på bunnen av brønnen. At en anmeldelse er for lang betyr ikke at den er dårlig. Vær så god Shampoo, steng tråden.

[Dunedain]

For det første: Du skriver en himla lang tekst som få gidder å lese gjennom. Ikke frekt ment, men jeg mistet totalt lysten til å lese anmeldelsen da jeg så lengden på den. Du skriver for detaljert, bruker for mange ord og bruker de samme ordene litt mye rett etterhverandre. Disse avsnittetene hentet jeg fra teksten din, og det eneste jeg har gjort er å markere ordene "Zeldaspill", "grafikk" og "avansert". Du ser selv at du overdrev litt mye her?

 

Grafikken i spillet heter cel-shade, og er ikke så veldig avansert. Da Nintendo kunngjorde dette spillet, ble en hel verden skuffet over bruken av denne grafikken. Da Ocarina of Time ble utgitt i 1998, var grafikken rimelig avansert for dagen, og passet perfekt inn. Denne grafikken er ikke så veldig avansert, men passer perfekt inn, også. Den gjør spilleverdenen særegen, og gjør spillet til noe helt for seg selv. Jeg tror ikke karakterene hadde passet inn, om Nintendo hadde satset på dagens mest avanserte grafikk. Selv om denne grafikken kunne hatt noen flere detaljer, gir den et godt blikk til deg, og minner om de første Monkey Island spillene. Selv for skuffelsen over denne grafikken, står jeg ikke lenger fast på dette.

 

Spillet har veldig mye nytt, i forhold til de tidligere Zeldaspillene. Det er helt sikkert, og det har jeg sagt så mange ganger at det går vel snart på nervene dine. I tillegg til det har man følelsen av at dette er et Zeldaspill. Spillet har på en måte så mange ting som spiller inn for å gjøre det til et Zeldaspill. Det er ikke bare blondt hår, og grønne klær som gjør det til et velfungerende Zeldaspill, men mye av at det er bygd opp på samme måte.

 

For det andre: Hvorfor bruker du så mange delkarakterer?

 

Grafikk 8/10

Lyd 9/10

Gameplay 10/10

Holdbarhet 10/10

Optimalisering 10/10

Historie 9/10

Utfordring 10/10

Originalitet 10/10

Presentasjon 10/10

Flerspillerfunksjon 1/10

 

Det er Zelda, så hvorfor overhode ta med flerspillerfunksjon i oppsummeringen?

Hva vil du si er forskjellen på presentasjon og grafikk? Grafikk er det du spiller, mens presentasjon er menyene?

Utfordring og gameplay - er ikke det på mange måter to sider av samme sak?

Hvordan kan du kalle Zelda for originalt? Er jo samme ulla om og om igjen. Eneste nye med dette spillet er grafikken.

Hvorfor egen karakter for historie?

 

Ser du bort ifra dette, så skriver du en ganske grei anmeldelse.

 

Og btw, du nevner at du var beste brukeranmelder på spill.no en eller annen gang. Jeg hadde månedens beste anmeldelse på gamle Gamer.no en gang i tiden, hatt flere leserbrev på trykk i Gamereactor, samt blitt tilbudt jobb som skribent for en norsk spillside basert på mine anmeldelser - så kanskje se over det jeg nevner?

[ShampooMacTavish]

Nå har jeg da ikke lest andre anmeldelser, men i all fall ligger ikke denne anmeldelsen på bunnen av brønnen. At en anmeldelse er for lang betyr ikke at den er dårlig.

 

Jeg sa aldri at den var dårlig. Jeg spurte om jeg hadde forstått deg rett, og om du faktisk mente at din anmeldelse var høyt over gjennomsnittet. Når du sier slikt tenker jeg automatisk at du mener at anmeldelsen din var bedre enn en gjennomsnittlig anmeldelse fra f.eks Gamereactor eller Gamer.no, noe jeg må tillate meg å si at den ikke er. Den er slettes ikke dårlig, men du har et godt stykke å gå før du er oppe i et profesjonelt nivå.

[Zhaka]

Vel, jeg får vel ta kritikken jeg får helt positivt, og kan heller ta dette som en stor takk enn en stor fornærmelse.

 

For det første: Du skriver en himla lang tekst som få gidder å lese gjennom. Ikke frekt ment, men jeg mistet totalt lysten til å lese anmeldelsen da jeg så lengden på den. Du skriver for detaljert, bruker for mange ord og bruker de samme ordene litt mye rett etterhverandre. Disse avsnittetene hentet jeg fra teksten din, og det eneste jeg har gjort er å markere ordene "Zeldaspill", "grafikk" og "avansert". Du ser selv at du overdrev litt mye her?

 

Grafikken i spillet heter cel-shade, og er ikke så veldig avansert. Da Nintendo kunngjorde dette spillet, ble en hel verden skuffet over bruken av denne grafikken. Da Ocarina of Time ble utgitt i 1998, var grafikken rimelig avansert for dagen, og passet perfekt inn. Denne grafikken er ikke så veldig avansert, men passer perfekt inn, også. Den gjør spilleverdenen særegen, og gjør spillet til noe helt for seg selv. Jeg tror ikke karakterene hadde passet inn, om Nintendo hadde satset på dagens mest avanserte grafikk. Selv om denne grafikken kunne hatt noen flere detaljer, gir den et godt blikk til deg, og minner om de første Monkey Island spillene. Selv for skuffelsen over denne grafikken, står jeg ikke lenger fast på dette.

 

Spillet har veldig mye nytt, i forhold til de tidligere Zeldaspillene. Det er helt sikkert, og det har jeg sagt så mange ganger at det går vel snart på nervene dine. I tillegg til det har man følelsen av at dette er et Zeldaspill. Spillet har på en måte så mange ting som spiller inn for å gjøre det til et Zeldaspill. Det er ikke bare blondt hår, og grønne klær som gjør det til et velfungerende Zeldaspill, men mye av at det er bygd opp på samme måte.

 

Her kan jeg vel bare si at jeg skal gjøre bedre neste gang. Jeg holder allerede på med en anmeldelse av World in Conflict, og skal passe på å få vekk alle tungvine setninger, og dårlig flyt. Uansett takk for at du skrev fyldig hva som var galt. Skal gjøre det bedre neste gang. Tar også i mot forslaget om kortere anmeldelser. Skal ikke skrive noe anmeldelse som er lenger enn halvparten av denne her.

 

For det andre: Hvorfor bruker du så mange delkarakterer?

 

Grafikk 8/10

Lyd 9/10

Gameplay 10/10

Holdbarhet 10/10

Optimalisering 10/10

Historie 9/10

Utfordring 10/10

Originalitet 10/10

Presentasjon 10/10

Flerspillerfunksjon 1/10

 

Det er Zelda, så hvorfor overhode ta med flerspillerfunksjon i oppsummeringen?

Hva vil du si er forskjellen på presentasjon og grafikk? Grafikk er det du spiller, mens presentasjon er menyene?

Utfordring og gameplay - er ikke det på mange måter to sider av samme sak?

Hvordan kan du kalle Zelda for originalt? Er jo samme ulla om og om igjen. Eneste nye med dette spillet er grafikken.

Hvorfor egen karakter for historie?

 

Ser du bort ifra dette, så skriver du en ganske grei anmeldelse.

 

Og btw, du nevner at du var beste brukeranmelder på spill.no en eller annen gang. Jeg hadde månedens beste anmeldelse på gamle Gamer.no en gang i tiden, hatt flere leserbrev på trykk i Gamereactor, samt blitt tilbudt jobb som skribent for en norsk spillside basert på mine anmeldelser - så kanskje se over det jeg nevner?

 

Forskjellen mellom grafikk og presentasjon er at grafikker hvordan omgivelsene ser ut, hvor avansert grafikkmotoren er, hvor mange detaljer det er rundt om kring i verden. Presentasjon er liksom hvor mye sjarm det er i spillet. Ikke bare menyene og manualene, men litt etter hvordan førsteinntrykket er, og hva personen tenker om spillet.

 

Forskjellen mellom gameplay og utfordring er at gameplay er hvor morsomt det er å spille spillet. Utfordringen er balansering av vanskelighetsgrad. Hvor mange utfordringer det er i spillet, er vanskelighetsgraden jevn rundt om kring i spillet. Man kan ikke gi 10/10 til utfordring i et spill hvis vanskelighetsgraden ligger i skyene.

 

Å ha egen karakter på historien er etter min mening nokså viktig å ha. Hvor engasjerende historien er, hvordan historien i spillet blir fortalt, går under delkarakteren historie.

 

Det med beste brukeranmeldelser på spill.no vant jeg august 2009. Det var da jeg skrev denne anmeldelsen, og jeg hadde vel skrevet 7-8 anmeldelser som skilte seg ut fra alle andre. De andre var ikke fullt så lange som denne, og redaksjonen i spill.no var strålende fornøyd med meg og mine anmeldelser, inkludert denne.

 

Nå har jeg da ikke lest andre anmeldelser, men i all fall ligger ikke denne anmeldelsen på bunnen av brønnen. At en anmeldelse er for lang betyr ikke at den er dårlig.

 

Jeg sa aldri at den var dårlig. Jeg spurte om jeg hadde forstått deg rett, og om du faktisk mente at din anmeldelse var høyt over gjennomsnittet. Når du sier slikt tenker jeg automatisk at du mener at anmeldelsen din var bedre enn en gjennomsnittlig anmeldelse fra f.eks Gamereactor eller Gamer.no, noe jeg må tillate meg å si at den ikke er. Den er slettes ikke dårlig, men du har et godt stykke å gå før du er oppe i et profesjonelt nivå.

 

Nå snakket jeg om brukeranmeldelser. Innenfor brukeranmeldelser er jeg i all fall ikke under gjennomsnittet. Jeg kan nok ikke måle meg med profesjonelle anmeldere. Da hadde jeg ligget under gjennomsnittet, garantert. Mye av stoffet jeg har skrevet er inspirert fra profesjonelle anmeldere, og på fritiden er jeg en aktiv skribent på god vei til å komme meg oppåver. En eller annen dag blir jeg muligens en skribent på et spillmagasin, men det skal jeg uansett øve meg på, og da er alle tungvine setninger og anmeldelser på titalls word-sider historie.

 

Takk for all kritikk!

 

- Shaka

[Snurreleif]

Jeg skulle veldig gjerne sett deg lage en anmeldelse om et spill du ikke liker så godt.

Det er lett å skrive store ord og godt om spill man liker/elsker, fordi man fokuserer på så veldig mye mer enn ved et spill man ikke liker, og der ligger kanskje den beste trenings-biten når man skal lære og se på ulike ting i spill.

 

Lengden skremte meg også litt, ikke fordi jeg ikke er så glad i å lese (for det er jeg), men det første jeg tenkte var at "ok, her ligger det veldig mye av det samme, og kanskje litt info jeg føler er usaklig for selve spillet du anmelder".

Det er flott at du kan mye om serien, men for meg personlig blir det uintressant da jeg er klar over seriens fortid, og hvor gode de spillene er.

 

Men språket ditt er iallefall godt, litt mye repetivt på enkelte ord og fraser kanskje, men du skriver godt, det skal du ha.