Feature: Historiefortelling i spill, del 1

[Kealvis]

Gamer.no vil jeg si er utvilsomt den beste norske spillnettsiden. Denne artikkelen er bra skrevet, fyldig og aritg å lese. Det fokuseres ikke bare på et enkelt spill, men fokuserer på et essensielt tema i alle spill. Det er slike artikler som får en til å tenke og reflektere over spillmediet. Gamer.no er utvilsomt best blant de norske. Keep up the good work

[-kga-]

Jeg liker hvordan Mass Effect forteller historien. Da mener jeg selvsakt samtalene. Man er mer aktivt involvert i å styre samtalene samtidig som man får historien servert, og i tilegg så er det fine animasjoner osv. Det er også artig att man kan lese mer om viktige ting etter som man oppdager/møter på det.

 

Som sakt tidligere er også det å lese bøker som man finner rund om kring som i MOrrowind og Oblibion en interesang måte og fortelle historie... Men jeg e rikke så overbegeistret for resten rundt de spillene. Liker ikke den totale friheten man får. Blir ofte til att jeg gjør ett oppdrag her og ett oppdra der også mister jeg den følelsen man får når man følger en litt mer rett fram og mer sammenhengende historie. Blir det samme i mange MMO spill, det er så mange forskjellige oppdrag att man ikke får noen følelse av å følge en god historie... Men det emnet er vel ikke helt det samme som er diskutert i artikelen.

[perman07]

Beste plottet jeg har opplevd i et spill er fortsatt gamle Chrono Trigger. Dog er det et lite spill, men det var mange alternative slutter, du kunne runde spillet på tidligere tidspunkter enn slutten av spillet med forskjellige endinger.

 

Liker sjøl at det er konsekvenser av hva man gjør, men i spill som Morrowind, Oblivion og Gothic blir liksom friheten litt irrelevant. Selvom du kan drepe hvem du vil, kan du ikke gjøre oppdrag på så mange forskjellige måter og det er som regel alltid en riktig måte å gjøre ting på.

 

Kan også noteres at flere av spillene med stor frihet i hvordan du gjør ting (kontra hva i morrowind og oblivion) sånn som Fable, Knights of the old republic og andre Bioware-spill ofte lider av det motsatte, du blir bundet for mye opp til hovedhistorien og det blir mindre sandkassespill i forhold til feks Morrowind.

 

Leter fortsatt etter ultimate sandkasse-rollespillet hvor verden hvor man kan gjøre mye forskjellig, men hvor handlingene fortsatt har relevans.

[Apofantisk]

Først og fremst vil jeg si at det er veldig flott at gamer.no tar opp dette temaet. Det viser en ektefølt interesse for å være en komplett spillside fremfor å bare drive med anmeldelser. Takk til Thomas for at du begir inn på dette oversette området.

 

Så litt språkkritikk: Det blir noen kronglete setninger underveis som er vanskelige å lese. Jeg vet at stoffet er avansert og da er det desto viktigere å formulere seg så klart og konsist som mulig, særlig når man henvender seg til *kremt* folk flest. Korrekt språk uten tastefeil burde være et minimumskrav. Nok om dette.

 

Jeg ser at enkelte har stilt spørsmålstegn ved valget av spill. Jeg stoler på at Thomas har en plan og at grunnen for valgene vil bli åpenbart etterhvert. Personlig vil jeg heller stille spørsmålstegn ved valget av teori/metode. Jakobsons kommunikasjonsmodell (særlig i den amputerte formen den fremstilles) er strengt tatt mer lingvistisk enn litteraturvitenskapelig, selv om den selvfølgelig kan brukes (med omhu) i litterær analyse. Jeg stusser også litt på bruken av enkelte begreper, men så lenge det blir redegjort for i begynnelsen er det greit.

 

For å oppsummere kan jeg si at det er veldig fint at noen tør bruke litt litteraturteori på spillmediet, selv om det blir litt i overkant forenklet, noe jeg antar er på grunn av det brede publikum artikkelen er ment å treffe. :)

[thomasheger]

Først og fremst vil jeg si at det er veldig flott at gamer.no tar opp dette temaet. Det viser en ektefølt interesse for å være en komplett spillside fremfor å bare drive med anmeldelser. Takk til Thomas for at du begir inn på dette oversette området.

 

Takk selv for knakende god tilbakemelding!

 

Så litt språkkritikk: Det blir noen kronglete setninger underveis som er vanskelige å lese. Jeg vet at stoffet er avansert og da er det desto viktigere å formulere seg så klart og konsist som mulig, særlig når man henvender seg til *kremt* folk flest. Korrekt språk uten tastefeil burde være et minimumskrav. Nok om dette.

 

Det er litt vanskelig å omstille seg når man har brukt den bedre parten av tre år på å skrive akademiske eksamensbesvarelser med inkluderte krav om kronglete og vanskelig språk. Men jeg tar kritikken til meg og vil jobbe videre med å skrive mer *kremt* folkelig i senere saker jeg gjør. At det dukker opp noen skriveleifer fra tid til annen er uheldig, men både artikkelforfattere og redaktører gjør her og vil fortsette å gjøre sitt ypperste for å unngå nettopp dette.

 

Jeg ser at enkelte har stilt spørsmålstegn ved valget av spill. Jeg stoler på at Thomas har en plan og at grunnen for valgene vil bli åpenbart etterhvert. Personlig vil jeg heller stille spørsmålstegn ved valget av teori/metode. Jakobsons kommunikasjonsmodell (særlig i den amputerte formen den fremstilles) er strengt tatt mer lingvistisk enn litteraturvitenskapelig, selv om den selvfølgelig kan brukes (med omhu) i litterær analyse. Jeg stusser også litt på bruken av enkelte begreper, men så lenge det blir redegjort for i begynnelsen er det greit.

 

Jeg antydet at jeg brukte Jakobsons modell slik den ble viderearbeidet av Jakob Lothe i "Narrative in Fiction and Film". Det er Lothe som har applisert modellen på litterære og filmiske strukturer. Modellen blir først og fremst noe amputert i Lothes gjengivelse (hvilken 'referent' kan man snakke om i filmen/spillet?), og elementer fra Lothes viderearbeid, som implisert forfatter og implisert leser, så jeg meg nødt til å simplifisere på grunn av manglende relevans (akkurat her). Jeg ønsket å peke på noen trekk ved såkalte moderne narrative metoder ved å belyse - bær med meg i mine ordvalg her - fortellerrollen, narrativ autoritet og narrativt perspektiv i de utvalgte spillene.

 

Det kan hende ved veis ende at du synes jeg kanskje mislykkes - jeg har ikke selv klart å gjøre meg opp en mening om det, men et forsøk er i mine øyne bedre enn ingenting. Jeg håper også flere andre journalister der ute vil prøve seg på å bruke narrative modeller på spillfortellinger (eksempelvis Chatman, Barthes, Adorno i tillegg til overnevnte neoformalist Bordwell), og samtidig gjøre det tilgjengelig for et mer tabloid publikum.

 

For å oppsummere kan jeg si at det er veldig fint at noen tør bruke litt litteraturteori på spillmediet, selv om det blir litt i overkant forenklet, noe jeg antar er på grunn av det brede publikum artikkelen er ment å treffe. :)

 

Det medfører korrekthet. Men altså, du ønsker et lettere språk kombinert med mer inngående detaljer eller nøyere beskrevet litteraturteoretiske begreper? Da tror jeg du fort innser at vi er like langt.

[Apofantisk]

For å ta det viktigste først synes jeg overhodet ikke du mislykkes. Mislykket ville vært hvis teksten ikke hadde blitt publisert. Det er alltid rom for forbedring, men det må man bare at med seg videre.

 

Når det gjelder kombinasjonen avansert teori og klart språk står jeg for at det er mulig, men jeg er enig i at det er svært svært vanskelig. Det er dessverre manko på professorer i litteraturvitenskap med innsikt i spillmediet.

 

Valg av teori er kanskje like vanskelig, og det er dessverre en tendens innenfor filmanalyse at man tyr til narrativ/roman-teori. Ikke at narrativ teori generelt er ubrukelig, men den må brukes på riktig vis. F.eks. er leting etter en ikke-eksisterende forteller, i et forsøk på å kategorisere denne, lite fruktbart. Narrative nivåer er sjelden vare, men når de er der kan det være et viktig element å påpeke. (Se f.eks. Assasins Creed)

 

Ellers tror jeg mange elementer fra spill kunne blitt bedre belyst ved å trekke frem teori basert på dramatikk fremfor romaner. Hvis man ser bort fra det skuespill-spesifikke og fokuserer på det spill-spesifikke tror jeg det er mye interessant som kan komme frem.

 

Fint at du tar deg tid til å svare på forumet forresten

[thomasheger]

Valg av teori er kanskje like vanskelig, og det er dessverre en tendens innenfor filmanalyse at man tyr til narrativ/roman-teori. Ikke at narrativ teori generelt er ubrukelig, men den må brukes på riktig vis. F.eks. er leting etter en ikke-eksisterende forteller, i et forsøk på å kategorisere denne, lite fruktbart. Narrative nivåer er sjelden vare, men når de er der kan det være et viktig element å påpeke. (Se f.eks. Assasins Creed)

 

Ellers tror jeg mange elementer fra spill kunne blitt bedre belyst ved å trekke frem teori basert på dramatikk fremfor romaner. Hvis man ser bort fra det skuespill-spesifikke og fokuserer på det spill-spesifikke tror jeg det er mye interessant som kan komme frem.

 

Filmteori i seg selv er et felt som sliter med å finne egne, genuine narrative begrepsverktøy, og benytter seg ofte derfor av litterære/lingvistiske teorier. Spillteorier kan selvfølgelig benytte seg av hvilke som helst teorier - ingen felt er her sementert - og det kan sikkert, som du sier, være interessant å se på spillfortellinger gjennom en teatralsk/dramatisk lupe. Fruktbart eller ei (kommer an på øyet som ser?); det å påpeke fortellerroller, -nivåer eller -konstruksjoner (manglende eller ei) kan være spennende for å lokalisere hvor filmen/spillets/verkets beskjed, mening eller verdisystem kommer fra. Sånt er i hvert fall jeg opptatt av.

 

Dette var jommen ta en morsom diskurs.