Snorres "ukentlige" filmanbefaling

[Bruker-163290]

The Hurt Locker, den anbefales på det groveste.

[JoanTheMan]

Anbefaler The Magnificent seven filmene, knall western! 99 spenn for alle sammen i en boks på platekompaniet, kjøpe for 2 uker siden tror jeg, de har det sikkert enda^^

[Snurreleif]

Flott å se at Hatoru ... er der, en alt for ukjent film for mange, mens Låt den retta komma inn var litt mer... mjo.

Hadde vært morsomt å se filmer av Dario Argento her inne dog

[Snorre]

Uke 51 - Joheunnom nabbeunnom isanghannom

 

 

Tittel: Joheunnom nabbeunnom isanghannom (The Good, the Bad, the Weird)

Årstall: 2008

Sjanger: Action, western, komedie, eventyr

Lengde: 139 minutter

Land: Sør-Korea

Språk: Sør-koreansk

Imdb ranking: 7.5/10 (3 116 votes)

Imdb-link: Joheunnom nabbeunnom isanghannom

Kjøp filmen: Play.com.

 

Forrige anbefaling kom fra Japan. Idag beveger vi oss vestover til et annet asiatisk land, Sør-Korea. Landet er kanskje mest kjent for sin langvarige konflikt med Nord-Korea. De har imidlertid mer å by på enn konflikter og overdimensjonerte fjernsyn. Foruten å være et av teknologiens hovedsteder har Sør-Korea vært opphav til en rekke gode filmer. Oldboy er kanskje den mest kjente. Jeg har imidlertid ikke tenkt til å skrive om Oldboy idag. istedenfor vil jeg anbefale en film regissert av Jii-Woon Kim, en regissør jeg ikke aner hvem er, men nevner for å fremstå mer kultivert. Filmen dere skal få høre om i de kommende avsnittene er ingen mindre enn The Good, The Bad, The Weird, eller ”Joheunnom nabbeunnom isanghannom” som den heter på originalspråket.

 

Filmen er satt til 1930 og et Japan-okkupert Manchuria. Manchuria er idag en del av de nordlige områder i Kina. Plottet i filmen dreier seg rundt et skattekart som vistnok skal lede til en stor skatt. En leiemorder (The Bad) får i oppdrag å ”erverve” kartet fra sin nåværende eier, en japansk tjenesteman. The Weird, en tilsyneslatende simpel tyv, kommer ham imidlertid i forkjøpet når tyven tilfreldigvis raner samme tog den japanske tjenestemannen befinner seg på. Midt oppe i alt dette ankommer dusørjegeren The Good, og før man vet ordet av det sparker filmen igang. The Weird slipper unna med kartet, the Bad følger selvfølgelig etter, og etter ham igjen kommer dusørjegeren. I det de Manchuriske bandittene og den japanske hæren slenger seg på jakten etter skattekartet eskalerer filmen til det absurde. Hvem overlever, hvem får tak i skattekartet, og hva finner de? Filmens plott er uten tvil et av de villere plottene man har sett i en western, men vandrer aldri for langt avsted.

 

 

Joheunnom nabbeunnom isanghannom er en svært humoristisk og frisindig western. Det er ikke gjort noe forsøk på å fortelle en autentisk historie fra et 30-talls Manchuria. Nå er jeg ingen historiker, men jeg tviler på at historien, karakterene og ikke minst artifaktene i filmen er veldig autentiske. Det Joheunnom nabbeunnom isanghannom derimot får til er å formidle en underholdende historie med høy revolver-faktor. Der amerikanske western-filmer har tatt seg selv litt arvorlig klarer den Sør-Koreanske tolkningen av sjangeren å formidle sin historie på en litt mindre selvhøytidelig måte. Missforstå meg rett, Joheunnom nabbeunnom isanghannom er uten tvil en western, men kan på ingen måte sammenlignes med filmer som The Magnificent Seven, A Fistful of Dollars og andre klassiske westernfilmer. Til det mangler filmen litt av den råskapen, alvorligheten og damefaktoren andre westernfilmer har. Etter å ha sett filmen har jeg ikke oppfattet noe klart budskap. Kanskje prøver filmen å si noe om å gi seg mens leken er god. Kanskje den prøver å uttrykke et budskap om myten med skatten på enden av regnbuen. Men for å være helt ærlig tror jeg ikke dype budskap var det reggisøren hadde i tankene når filmen ble produsert. Joheunnom nabbeunnom isanghannom er hva den er, og det er reinspikka Sør-Koreansk western med en humoristisk vri på sjangeren.

 

Rent teknisk bærer filmen preg av høy produksjonsverdi. Bildekvaliteten er upåklagelig, og hvert sandkorn gjengis i en slik detalj at man til tider tar seg selv i å blunke ekstra med øynene. Lydeffektene er også gode, evident gjennom lyden til haglene. I mange filmer skulle man tro våpenlydene var spilt inn på Toys R' Us. I Joheunnom nabbeunnom isanghannom er imidlertid våpenlydene så kraftige at man får lyst til å hoppe bak sofaen for dekning. Er det noe som vil være vanskelig å vurdere i en film som denne er det skuespillet. Ikke kan jeg koreansk, og ikke er jeg kjent med kulturen i landet heller. Det jeg kan si er at skuespillet virker å være forseggjort da skuespillerne gjør interessante og gode roller.

 

 

Joheunnom nabbeunnom isanghannom er en film som passer for alle som ikke har store aversjoner mot asiatiske filmer. Den humoristiske og noe absurde tonen som går gjennom hele filmen gjør den egnet for bestefar såvel som den unge i huset. Filmforbrukere som er mer enn gjennomsnittlig glad i western-filmer eller asiatiske filmer vil nok ha ekstra stor glede av denne filmen. Man kan godt se filmen alene, men man vil nok få enda større utbytte om man ser den sammen med noen andre. Det er ikke uten grunn at begrepet "gledesspredende" eksisterer. Komedier nytes som alltid best i kamerat- eller veninne-gjengen.

Endret 13. desember 2009 av Snorre

[Miles Teg]

Hørtes lovende ut.

Humor og absurditeter? Count me in.

 

*edit*

Fyren på motorsykkelen er forresten Kang-ho Song, en meget habil koreansk skuespiller ("The Host", "Memories of Murder", "Sympathy for Mr. Vengeance", "JSA" for å nevne de mest kjente filmene han har større roller er i).

Endret 13. desember 2009 av Miles Teg

[Snorre]

Det stemmer. Har selv sett ham i JSA og Sympathy for Mr. Vengeance og må si han spiller svært bra.

[Gjest Bruker-127711]

Herlig å få filmanbefalinger igjen ^_^

[Miles Teg]

Fikk forresten "The Good, the Bad, the Weird" i bursdagsgave her om dagen, og det er jo absolutt en vittig film.

 

Men! Må påpeke at den versjonen jeg fikk har kun engelsk tekst, og atpåtil av "kino"-typen, dvs at den er fast på filmen.

Når teksten i tillegg er liten og helt hvit, så blir det rimelig vanskelig å få med seg dialogen i scener med lys bakgrunn.

 

Dette er såpass irriterende at jeg vil anbefale folk se om det finnes versjoner med annen tekst.

[Snurreleif]

Flott å se en anmeldelse av denne filmen her inne.

Har hatt lyst å se den helt siden jeg leste om den i Empire for ca et år siden, virker ganske så morsom samtidig som den ser ut til å inneholde en del hyllester til såkalte spaghetti-westerns.

[Steve Vice]

Genial tråd

Den filmen må jeg få sett

[Snorre]

Uke 17 - Adam

 

 

Tittel: Adam

Årstall: 2009

Sjanger: Drama, romantikk

Lengde: 99 minutter

Land: USA

Språk: Engelsk

Imdb ranking: 7.3/10 (4255 votes)

Imdb-link: Adam

Kjøp filmen: Play.com, Platekompaniet.no.

 

Med to filmer fra Asia er det på tide å bevege seg videre. Dagens anbefalte film kommer fra USA, mulighetens land. Er det en ting USA er mer kjent for en krigføring, er det Hollywood. Denne filmen er imidlertid ikke en typisk Hollywood film, og det er kanskje like greit. Hollywood har dessverre en magisk egenskap til å koke ned romatiske drama til det velkjente, "You lied to me!"-forholdet. Filmen jeg skal anbefale idag er heldigvis mer lettkokt, og står fint på egne ben uten hjelp fra overdrevne, morsomme situasjoner. Det er ikke ofte jeg faller for romantiske drama, men filmen Adam ser ut til å ha blitt et unntak.

 

Adam handler, som tittelen hinter til, om en ung mann som heter Adam (spilt av Hugh Dancy, kjent fra filmer som Confessions of a Shopaholic og Shooting Dogs). Adam har Aspergers syndrom, en mild form for autisme, og holder seg derfor stort sett til seg selv. Han er svært intelligent, interessert i astronomi og astrofysikk, og jobber med å designe og programmere kretskort til bamser. Men så dør faren hans, og Adam blir nødt til å klare seg selv. En dag flytter en ung, vakker kvinne, Beth (spilt av Rose Byrne, kjent fra filmer som 28 Weeks Later og Wicker Park), inn i leiligheten ved siden av Adam. Det utvikler seg gradvis et tettere forhold mellom de to, og Adam blir raskt nok dratt ut av sin komfortable sone.

 

 

Adam er et romantisk drama litt utenom det vanlige. Der de fleste romatiske drama skildrer forholdet mellom to relativt vakre og velykkede mennesker, kildrer denne filmen forholdet mellom en vakker kvinne og en mann med Aspergers syndrom. En vanlig tendens blant filmer som skildrer ulike psykiske lidelser har vært å overdrive disse lidelsene. Skuespillere i slike filmer har gjerne overspilt rollen, og det hele ender som oftest opp mer komisk enn interessant. Heldigvis har ikke regissør og forfatter, Max Mayer, tråkket i salaten, og leverer med Adam en av tiårets mest interessante filmer.

 

Filmen er først og fremst et unikt innblikk i hvordan livet til en med Aspergers syndrom utarter seg. Aspgergs syndrom er en ofte missforstått psykisk lidelse, og mange vil nok kunne dra mye lærdom fra filmen. Filmen viser også hvor langt noen er villig til å gå for å binde seg til en annen. Der mange romantiske komedier fokuserer på hvordan forskjeller driver par fra hverandre, viser Adam hvordan forskjeller kan føre et par tettere sammen.

 

 

Når det gjelder det tekniske bærer filmen preg av høy produksjonsverdi. Både bilde- og lydkvalitet er upåklagelig, og gjør sitt til at man blir dratt inn i filmens fortelling. Lydsporet i filmen er minimalistisk, men setter den riktige stemningen for filmen. Om noe kunne lydsporet vært litt mer fremtredende. Når det gjelder skuespillet har produsentene hentet inn svært habile skuespillere. Hugh Dancy gjør en meget overbevisende rolle som Adam, og jeg kan ikke forestille meg at filmen hadde blitt den samme uten ham. Rose Byrne spiller utmerket som den vakre, barneskole-lærereren Beth. Men det er uten tvil Hugh Dancy som stjeler showet.

 

Adam er et romantisk drama litt utenom det vanlige. Den har sublime innslag av humor, og formidler et svært ømtåelig budskap om mennesker med Aspergers syndrom. Jeg vil derfor bevege meg ut på tynn grunn og anbefale denne filmen for menn såvel som kvinner. Filmen er langt mer interessant og engasjerende enn den jevne Hollywood-romantikeren, og vil etterlate seeren med langt større tankegods. Man bør nok være relativt moden for å sette pris på problemstillingene og budskapene som tas opp i filmen. Den passer seg derfor best til de med høy mental alder.

 

Endret 2. mai 2010 av Snorre

[Gjest Bruker-127711]

Så denne for noen uker siden, veldig fin, og anbefales lett videre!

[Bruker-163290]

Han svarte der tror jeg spiller faren til Steve Urkel. Dette vitner om kvalitet! Neida, du skriver meget gode anmeldelser Snorre! Virker som en skikkelig kvalitetsfilm

[Snorre]

Haha. Steve Urkel ja. Husker den karen der, med sine bukseseler og sin alt for høye bukse.

 

Edit: Skal ikke se bort ifra at det kommer anbefalinger med litt høyere frekvens fremover...

Endret 2. mai 2010 av Snorre

[Mokko]

Gode anmeldelser, ja. Ellers må jeg nesten påpeke at du har en litt merkelig tidsregning, mtp "ukene" dine.

[AltF4]

Haha. Steve Urkel ja. Husker den karen der, med sine bukseseler og sin alt for høye bukse.

 

 

Er det han? Han har en rimelig stor rolle i The Wire også.

[Snorre]

Gode anmeldelser, ja. Ellers må jeg nesten påpeke at du har en litt merkelig tidsregning, mtp "ukene" dine.

Jau. Jeg følger min egen skrudde form for tidsregning ja. Årene min har maks ti uker, men antallet varierer. Og ukene er av varierende lengde. Veldig fasinerende egentlig. ^^

[Snorre]

Uke 17 - Mary & Max

 

 

Tittel: Mary & Max

Årstall: 2009

Sjanger: Animasjon, drama, komedie

Lengde: 80 minutter

Land: Australia

Språk: Engelsk

Imdb ranking: 8.3/10 (7.427 votes)

Imdb-link: Mary & Max

Kjøp filmen: Amazon.co.uk.

 

Jeg fortsetter med en engelskspråklig film, og tar dere med ned til Oseania, nærmere bestemt Australia. De fleste har nok ikke det store forholdet til australsk film og kultur. For de fleste av oss er australsk kultur det samme som såpeserien Home & Away. Men australierne kan mer enn evigvarende såpeserier med pene blondiner i. For filmen jeg skal fortelle om nå er kanskje en av de beste animasjonsfilmene jeg har sett hittil, da medregnet verkene til Pixar og Studio Ghibli. Det er ikke mange som kan måle seg med afornevnte animasjonsstudier, men skaperen bak Mary & Max er en av dem. Mary & Max er en såkalt claymation-film, som vil si at figurene i filmen er animert ved hjelp av leire og enkeltstående bilder (stop motion-animasjon). Mesterhjernen bak filmen heter Adam Elliot, som er kreditert for rollen som regissør, forfatter og produkt-designer.

 

Filmen begynner i en forstad i Australia på midten av 70-tallet. Vi blir her kjent med Mary Dinkles, en deprimert ung jente uten venner, og enebarn av en alkoholiserte mor og opptatt far. En dag, lei av å være ensom, plukker hun ut et tilfeldig navn fra en telefonbok over residenter i Manhatten, og sender denne personen et brev med en sjokoladeplate i. Det tilfeldige valget er Max Horowitz, en ensom, voksen jøde, som bor alene i sin leilighet i New York. Han er utsatt for panikkangrep, overvektig, og ateist. Brevet sender ham inn i et panikkangrep, men etter en stund tar han motet til seg, og skriver et brev tilbake sammen med en sjokolade. Og slik begynner et 20 årig langt brevvennskap.

 

 

Mary & Max er en litt utradisjonell animasjonsfilm. Først og fremst er animasjonene gjort i leire, en distinktiv forskjell fra de fleste andre animasjonsfilmer idag som lages ved hjelp av 3D-modelleringsprogrammer. Leire-modelleringen gir en helt distinktiv stil på filmen, og gjør filmen til et magisk stykke kunstverk. Filmen viser også at det er mulig å kombinere arvorlige temaer og mørk humor. Humoren i filmen er både subtil og gjennomført, og gir filmen et unikt preg.

 

Filmen er ikke bare visuelt og kunstnerisk gjennomført. Den presenterer også mange arvorlige problemstillinger. Den tar blant annet for seg barn som lever i skadelige familier og de problemene mennesker med psykiske vansker og problemer møter i samfunnet. Filmen kan på mange måter sees på som en form for samfunnskritikk. Historien i filmen er uten tvil en av de mer minneverdige historiene en animasjonsfilm har presentert. Mary & Max prøver ikke først og fremst å underholde oss som seere, men heller å etterlate et inntrykk, som vil påvirke oss i all overskuelig fremtid.

 

 

Animasjonen og den visuelle presentasjonen i Mary & Max er uten tvil noe av det beste jeg har sett innen animasjonsfilm. Figurene i filmen er så gjennomførte og karakteristiske at det vanskelig skal gjøres å ikke like dem. Selve animasjonene er godt uført, og man glemmer til tider at figurene er laget av leire, og at animasjonene er gjort bilde for bilde. Detaljrikheten i filmen er intet mindre enn imponerende, spesielt de områdene som representerer Manhatten. Det er lett å drømme seg inn i verdenen Adam Elliot her har skapt.

 

En av de klart positive momentene i filmen er stemmeskuespillet. Ingen andre en Philip Seymour Hoffman (kjent fra filmer som Hapiness, 25th Hour og Magnolia) har lånt bort stemmen sin til Max, og resultatet er slående og gjør Max til en troverdig person. Mary Dinkles har fått låne stemmene til henholdsvis Bethany Withmore (lille Mary) og Toni Colette (voksen Mary). Jevnt over er nivået på stemmeskuespillet svært høyt, og stemmene passer perfekt til rollene i filmen. Lydsporet i filmen preges av klassiske instrumenter og klassisk musikk. Musikken er gjennomført og stemningsgivende for de ulike stedene og situasjonene filmen tar for seg. Lydsporet forsterker dermed følelsene de ulike scenene i filmen formidler.

 

 

Mary & Max er en annerledes animasjonsfilm for voksne. Filmen er preget av mørk humor og voksne problemstillinger. Samfunnet som skildres er tidvis mørkt og deprimerende. Filmen er således ikke anbefalt for barn og unge. Budskapene og problemstillingene tatt i betraktning ville jeg nok hevde at filmen er beregnet for voksne ungdom og opp. Om du liker samfunnskritikk, mørk humor og animasjon er dette filmen for deg!

Endret 4. mai 2010 av Snorre

[Cloudemyx]

Så ut som en deprimerende film.

[Snorre]

Filmen er på mange måter en ganske trist film ja. Men det skal sies at den er veldig severdig, og at selv om den ser ganske deprimerende ut, er det eltt å bli fasinert av det visuelle intrykket.