Hvordan takle at kjæresten har vært utro?

[AnonymDiskusjon]

Det hele starta i slutten av sist sommer. Dum som jeg var forelska jeg meg i ei jente som allerede hadde kjæreste, men var fast bestemt for å kun ha henne som venninne, og ingen ting mer. Det var en utrolig god kjemi mellom oss, og det endte med at vi først kyssa, for senere å ha sex flere ganger. Hun var med andre ord så utro som det går ann å bli mot kjæresten sin. Forholdet deres hadde vist nok vært så som så en god stund, men det er jo ingen unskyldning for at det hun gjorde mot ham er tilgivelig på noen som helst måte.

 

Kjæresten fant ut av at hun hadde vært utro og hadde forelsket seg i en annen, og gjorde det slutt med henne. Jeg var forsatt stormforelska i henne, og tok i praksis (og høyst uoffisielt) over som kjæresten hennes når det var slutt med han andre (hadde vell nesten vært kjæresten hennes en stund allerede). Blind av forelskelse som jeg var, tenkte jeg at hun aldri kunne finne på å gjøre det samme mot meg, for jeg viste at hun også var stormforelska.

 

Vi hadde det helst supert en periode. Når vi var på byen hendte det at en gammel venn av henne ble med, og det var ikke vanskelig å se at han hadde følelser for henne. Om hun ikke la merke til dette selv, eller hva hun tenkte vet jeg ikke. En kveld vi var på byen med venner i klassen møtte vi kameraten hennes på byen, og denne kvelden var det noe som ikke stemte helt. Kjæresten min sa at hun måtte snakke med kameraten sin om noe, så gikk de og satt seg for seg selv og snakket resten av kvelden. Jeg fikk så og si ingen oppmerksomhet i løpet av denne tiden, og når jeg ønsket å snakke med kjæresten min på slutten av kvelden, sa hun at det passet litt dårlig nå, og at vi fikk ta det senere. Det endte med at jeg gikk hjem, og følte meg ignorert og tilsidesatt.

 

Etter omlag en uke kom det frem at hun hadde blitt med kameraten sin hjem for å forsette praten, og det hadde endt med at de hadde sex. Grunnen til at de måtte snakke, var at de noen uker eller noe tidligere hadde rota på byen, og han hadde uttrykkt at han hadde følelser for henne. Hun var vistnok ikke interessert i ham på samme måte, og skulle bruke kvelden på å fortelle ham at hun hadde noe på gang med en annen, og kun ønsket å være vennen hans. Likevell endte det som det endte.

 

Jeg ble naturlig nok vanvittig såra og lei meg, men bestemte meg for å gi henne en siste sjanse. Noe av unskyldningen min for å gi henne en ny sjanse var nok at vi tross alt ikke var kjærester når det skjedde, og at det sikkert ikke kom til å skje igjen, for jeg så hvordan hun angra. Hun kutta så og si all kontakt med kameraten, bortsett fra sånn obligatorisk hilsing og smalltalk når de møttes tilfeldig på skolen. Ting gikk relativt bra mellom meg og henne en stund.

 

Det nærmet seg juleferie, og hun skulle på hyttetur med folk hun hadde gått på folkehøiskole med. Kameraten hennes gikk også på folkehøyskolen sammen med henne, og jeg viste at sansynligvis også skulle på turen. En dag vi var på skolen traff vi tilfeldigvis på kameraten hennes, og det kom frem at han skulle sove på samme hytte som henne på denne turen. Jeg ble selvsagt veldig skuffa over at jeg fikk vite det på denne måten, at hun ikke hadde fortalt noe, eller fått ordna det slik at hun kunne sove på en annen hytte.

 

Juleferien kom og vi hadde det egentlig veldig fint, i løpet av ferien ble vi kjærester. Så hun dro på hyttetur. Jeg tok det veldig tungt og tenkte mye på det som hadde skjedd og hvordan hun hadde behandla meg. Jeg var usikker på om jeg ville ha noe mer med henne å gjøre, men når ferien var ferdig tenkte jeg at jeg kunne gi det litt mer tid, da jeg tross alt hadde lagt så mye innsats i å få det til å fungere allerede.

 

Etter dette har det gått bedre igjen, og jeg er forsatt veldig glad i kjæresten min. Vi passer helt supert sammen, og har det stort sett kjempefint. Hun har ingen kontakt med kameraten sin lenger, og har egentlig oppført seg eksemplarisk på alle mulige måter. Rett å slett vært slik jeg synes en kjæreste bør være. Likevell tenker jeg rett som det er på det som har skjedd, og hva hun har gjort mot meg, og sin tidligere kjæreste. Dette gjør at jeg har problemer med å stole på henne, og av og til tenker jeg at jeg hadde fortjent bedre. Det er gjerne ting som at jeg ser et bilde på facebook, eller at jeg ser den tidligere kameraten hennes som får meg til å tenke. Når vi snakker om dette blir naturlig nok hun også veldig lei seg for det som har skjedd, og at noen feiltrinn hun har gjort har ødelagt så mye.

 

Så hvorfor posta jeg dette her? Jeg er litt usikker selv på hvilke svar jeg egentlig leter etter. Jeg snakker mye med kjæresten min om dette, og har funnet ut at det vil være mye bedre enn å gå å holde tankene inni seg. Jeg har forsatt tro på at det kan fungere med kjæresten min, men at jeg definetivt kommer til å ha dårlige dager der jeg tenker dritt om kjæresten min. Men hvem har sagt at forhold er enkle?

 

Kanskje jeg egentlig bare burde å få fortalt det til noen, jeg har kanskje vært for dårlig til å snakke om dette med andre enn kjæresten min. Jeg har jo ikke lyst at alle vennene mine skal hate kjæresten min heller liksom... Kom gjerne med innspill. Takk for at du tok deg tid til å lese posten!

Postet av anonym: b1b2fdfe2b362769660eafc4c1203e7f Postet av anonym: b1b2fdfe2b362769660eafc4c1203e7f

[Bruker87]

Du pulte noens kjærest, og noen pulte din kjærest. Du har egentlig ingenting å sutre over.

[logaritmemannen]

"What goes around, comes around"

[-Léon-]

...Kjæresten min sa at hun måtte snakke med kameraten sin om noe, så gikk de og satt seg for seg selv og snakket resten av kvelden....

 

... Noe av unskyldningen min for å gi henne en ny sjanse var nok at vi tross alt ikke var kjærester når det skjedde, og at...

 

Postet av anonym: b1b2fdfe2b362769660eafc4c1203e7f Postet av anonym: b1b2fdfe2b362769660eafc4c1203e7f

 

Så var hun kjæresten din eller ikke på det tidspunkte?

 

Uansett så ser jeg meg enig med hva de to andre i tråden har sagt.

Endret 11. april 2011 av -Léon-