Er jeg deprimert? Hva kan gjøres med det?

[AnonymDiskusjon]

Hei, alle sammen.

 

Jeg er en ineffektiv og asosial person, og som trådtittel sier lurer jeg på om jeg er deprimert.

 

For å begynne med studiene: Jeg er snart ferdig med en 5-årig mastergrad. Egentlig skulle jeg skrevet hovedoppgaven min dette semesteret, men siden jeg nesten ikke jobber med studiene har jeg hatt to hengefag helt fra første og andre klasse som jeg ikke har gjort noe med. Hengefaget fra første klasse tok jeg "seriøst" i fjor. Resultat: en slurvefeil fra A.

 

Hengefaget fra andre klasse holder jeg på med nå, og jeg antar at jeg ender opp med en ok karakter.

 

Det store problemet mitt nå for tiden er at jeg skriver prosjektoppgave dette semesteret, en oppgave jeg knapt har begynt på. Grunnen til dette er at jeg har litt startvansker, jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre med en "grunnstein" i oppgaven. Løser jeg dette problemet skal resten av oppgaven gå relativt greit. I stedet for å diskutere dette med veileder har jeg bare utsatt og utsatt. Jeg innser nå at jeg må ta meg sammen og ta kontakt med veileder. Dette blir hardt siden det er meget flaut å komme 2 måneder etter at oppgaven ble utdelt og si at jeg ikke har gjort noe, i tillegg til at jeg har en dråpe sosial angst som spiller inn på det å spørre andre om hjelp. Heldigvis er vårsemesteret langt og hvis jeg kommer i gang skal jeg nok en gang få reddet meg inn i siste liten.

 

Ser man bort fra de 10-15 timene jeg bruker på studiene i uka går tida stort settmed på å sitte for meg selv på hybelen. Jeg sitter aldri på hybelen og er trist, jeg trives egentlig med å være alene. Jeg sysselsetter meg via PCen (dog bruker jeg altfor mye tid på å surfe innom diskusjonsforum og nettaviser), jeg ser mye sport på TV og på nett og jeg trener litt. Som nevnt tror jeg at jeg har litt sosial angst, noe som nok spiller inn her. Blir jeg invitert med på noe av de få jeg kjenner sier jeg bare "vi får se hva som skjer" og blir ikke med, og jeg tar aldri initiativ til noe selv.

 

Jeg ser nå at dette ble en del tekst. Hvis dere fortsatt henger med: hvorfor saboterer jeg slik for meg selv? Hvordan kan jeg bli (få det) bedre? Jeg er klar over situasjonen, men jeg kommer meg dessverre ikke ut av hengemyra.

 

Det som plager meg mest er at jeg kaster bort så mye tid og potensielt kunne gjort det veldig mye bedre studiemessig. Jeg bruker ekstremt lite tid på studiene, men er fortsatt nesten ferdig med en 5-årig mastergrad innen teknologi. Hvor bra kunne jeg gjort det hvis jeg faktisk hadde lagt litt arbeid i graden?

 

Som sagt trives jeg egentlig med å være alene, men jeg innser at hvis jeg skal ha den minste sjanse til å få meg en fru og kanskje barn en gang i fremtiden må jeg komme meg ut av hybelen.

 

Noen som har en fiks for meg?

 

Beklager veggen med tekst.

 

 

## tekst limt inn av moderator for en bruker ##

Endret 4. april 2011 av ilpostino

[Nickless]

En psykolog eller lege kan hjelpe deg godt på veien, så hadde jeg vært deg hadde jeg snakket med problemet med en lege eller en psykolog hvis det hadde plaget meg veldig mye. Mulig du kan få noe anti-deprissive medisiner.

[Stereotypisk bergenser]

Jeg synes ikke du skal være så kjapp med å lete etter medikamenter som kan skyve vekk problemene. Og synes du selv du burde bestille en time hos psykolog? Jeg anbefaler på det sterkeste at du pakker sekken og camper i villmark en dag eller tre, mutters alene. Høres mer ut som om at du trenger finne motivasjon og ro enn lykkepiller, om du finner dette under en furu vet jeg ikke. Tror ikke hybelen virker som et sted der du får tilstrekkelig mentalt påfyll... Noen trener taekwondo, kjører Harley, eller fisker. Jeg går lange turer i skog og mark.

[Hugo_Hardnuts]

Det høres ikke ut som om du er særlig deprimert ut fra det du skriver her.

 

Kunne tenke meg å høre litt mer om den sosialangsten din jeg. Er det bare det at du trives best på egenhånd, eller er det slik at du skulle ønske at du var mer sosial, men ikke får det til?

[dag1234]

Hei

Utfra det du skriver virker det som om du er deprimert. Du har flere plager som tyder på det, lavt selvbilde, sosial tilbaketrekking, pessimisme og ikke minst beslutningsvegring/handlingslammelse.

 

Det ser ut som om du har kommet inn i en vond og selvforsterkende sirkel der pc/nett har blitt en måte du unngår å ta tak i problemene dine på. Men denne unngåelsesstrategien fører i for stor grad til at du skyver problemene foran deg. Noe som fører til økt frustrasjon, og mer unngåelsesadferd. Dette kommer tydeligst til uttrykk i forhold til prosjektoppgaven du skal skrive, men ikke kommer i gang med.

 

Jeg tror du ikke kommer utenom å kontakte veilederen og få starthjelp til oppgaven. Det kan være at det er det nøkkelen ligger, og at du da vil komme ut av passiviteten din. Først hvis dette ikke fører frem ville jeg tatt kontakt med psykolog. Det er forresten gratis når du er student.

 

Det er ikke noe av det du skriver som tyder på at du er så deprimert at du trenger medisiner med det første.

 

Mvh

Dag

[AnonymDiskusjon]

Jeg synes ikke du skal være så kjapp med å lete etter medikamenter som kan skyve vekk problemene. Og synes du selv du burde bestille en time hos psykolog? Jeg anbefaler på det sterkeste at du pakker sekken og camper i villmark en dag eller tre, mutters alene. Høres mer ut som om at du trenger finne motivasjon og ro enn lykkepiller, om du finner dette under en furu vet jeg ikke. Tror ikke hybelen virker som et sted der du får tilstrekkelig mentalt påfyll... Noen trener taekwondo, kjører Harley, eller fisker. Jeg går lange turer i skog og mark.

Det med å finne motivasjon høres ut som en lur ting. Problemet er at jeg ikke finner den. Jeg føler jeg går gjennom livet uten å egentlig bry meg skikkelig om noe, det er lite som gleder meg. Alt er "greit nok" og jeg har det egnetlig helt greit. Jeg opplever ingen nedturer, noe som ikke er så ille, men samtidig er det heller ingen oppturer i livet mitt.

 

Jeg vil egentlig helst unngå medikamenter da jeg ikke er glad i en del bivirkninger som følger med. I tillegg føler jeg medisinering blir litt drastisk siden jeg egentlig ikke er trist og lei av livet. Det jeg er mest lei av er å ikke få fingen ut og gjøre det jeg burde gjort, men stort sett sløse vekk livet foran PCen. Studiene er faktisk ikke så verst når jeg kommer meg på skolen om morgen/formiddagen og sitter og jobber med det jeg skal, problemet er at jeg alt for ofte ikke kommer meg ut av hybelen.

 

Psykolog har jeg ikke tatt stilling til. Har egentlig ikke noe imot å gå til psykolog, og hvis det hjelper å snakke om det med noen som har peiling (jeg snakker egentlig ikke om meg selv med noen) kunne det vært verd et forsøk.

 

Det høres ikke ut som om du er særlig deprimert ut fra det du skriver her.

 

Kunne tenke meg å høre litt mer om den sosialangsten din jeg. Er det bare det at du trives best på egenhånd, eller er det slik at du skulle ønske at du var mer sosial, men ikke får det til?

Jeg kan godt si begge deler. Jeg trives godt med å holde på med ting for meg selv, og når jeg er hjemme på ferie på gården på østlandet holder jeg alltid på med mange prosjekter. Men også her opplever jeg problemet med at jeg er ekstremt treig til å komme i gang med det jeg holder på med, så jeg blir ofte sittende relativt inaktiv til langt utpå dagen og holder derfor på til godt utpå kvelden.

 

Her jeg bor nå trener jeg også en del på egenhånd og trives med det, men det er nok en gang samme problem: jeg blir alt for ofte bare sittende hjemme.

 

Samtidig ønsker jeg nok at jeg var litt mer sosial. Jeg er sjenert og synes det er behagelig og avslappende å bare ha seg selv å forholde seg til, men jeg kunne nok tenkt meg å komme meg litt mer ut for å faktisk oppleve litt av hva verden og livet har å by på. "Går jeg glipp av en viktig del av det å være menneske med å leve livet på den måten jeg gjør nå?"

 

...

Her treffer du egentlig veldig bra. Er du psykolog(istudent)?

 

Jeg har vært en utsetter hele livet. Når jeg har hatt deltids- eller sommerjobb har jeg alltid møtt opp presist og jobbet hardt, men så lenge det bare er meg selv det går utover er det ikke så nøye med.

 

Hengefaget mitt fra førsteklasse hadde jeg utsatt så lenge at hvis jeg ikke fikk bestått på eksamen da jeg fikk B ville jeg mistet retten til å studere videre. Ikke for å skryte, men dette var et fag som var relativt vanskelig (30% stryk på eksamen), men da jeg hadde kniven på strupen og ikke hadde noe valg var det ikke noe problem å komme seg i havn med et godt resultat.

 

Som du ser er jeg oppe i samme problemet igjen med prosjektoppgava jeg nå holder på med. Det er en gjenganger med andre ord. Jeg ønsker å legge om stilen fullstendig slik at jeg bruker tida mi på fornuftige ting og unngår å havne i denne posisjonen gang på gang. Jeg har kommet i gang med prosjektoppgava nå, men frykter stort at dette nok en gang bare er midlertidig og at neste gang (masteroppgave til høsten) blir akkurat lik.

 

Prøver jeg å ta tak fra starten av går det bra noen dager før det sklir ut igjen.

 

Postet av anonym: 9b22cfdc6122ddc5b551d9ea5e5ab65a

[dag1234]

Jo, du har rett angående yrket mitt. Treffsikker, du.

 

Jeg tror du er en underyter, du har mye mer å fare med enn du viser.

 

Du har nå kommet i gang med prosjektoppgava. Det er bra. Samme fremgangsmåte som du nå har brukt, bør du anvende når det kommer til mastergradsoppgava. Få avtale med veileder og sett i gang og jobb.

 

Du vet jo godt om noen av dine svake punkt, som at du er en ustetter. Men du vet også at den siden i deg ikke er den som bør få størst plass. Der har du et valg og du kan ta en bestemmelse for hva du ønsker. Da er det alminnelig jobbing og selvdisiplin i ukedagene og så kan du heller la det suse litt av gårde i helgene, så kommer du til slutt i mål.

 

Hilsen

Dag