Kritikkens funksjon i et vennskap (filosofitråd)

[Sitronsaft]

Hendelser den siste tiden har fått meg til å vende blikket mot det å gi kritikk til andre, og hvor dette passer inn i vennskapet. Sentrale spørsmål:

 

Hvilken rett har jeg til å dømme vennene mine, og eventuelt konfrontere dem?

Betyr vennskap at man skal omfavne det positive, og overse det negative?

Eller skal man omfavne det positive, og prøve å forbedre det negative på en konstruktiv måte?

 

Aristoteles mente at en viktig funksjon for vennskapet var å gjøre hverandre til bedre mennesker. Dette synes jeg høres fornuftig ut. Vi har alle begrensninger. Som venner er det kanskje spesielt viktig å tilpasse seg seg hverandre begrensninger, men også å prøve å forbedre hverandres negative sider. Det krever mot å gi kritikk til en venn, fordi man har noe å miste. I verste tilfelle kan vennskapet bli ødelagt. Det krever også mot å legge staheten/stoltheten til side og ta kritikken til seg. Hvem er da bedre egnet til å gi hverandre kritikk enn venner? Ingen vil ta kritikk fra en "fiende"(en de ikke liker/respekterer), nesten uansett hvor "riktig" denne kritikken er.

 

Jeg spør ikke om noe konkret i denne førsteposten, tenkte bare vi kunne filosofere litt rundt emnet. Kanskje noen har en eller flere nærme bekjente som de opplever et slikt etisk dilemma med. Takker for alle bidrag til diskusjonen Edit: forkortet for syns skyld.

Endret 28. mars 2011 av Sitronsaft

[Thitorkin]

Dersom mine venner ikke tåler kritikk, er de ikke verdige venner. Eller er du venn for å få bare det positive fram i andre person? Eller skal vennskap hjelpe deg å forbedre det negative?

[Sitronsaft]

Enig i at en god venn bør stille seg mottakelig for kritikk. Men kritikken trenger jo ikke å være "riktig"/ha grunnlag i noe. Alle kritikk stemmer ikke overens med faktiske forhold.

 

Mange vil si at at en venn er en man kan være seg selv rundt, en som ikke vil dømme deg. Det er her det blir et lite dilemma fra min side. For jeg mener også at at en venn er en som vil fortelle sannheten, selv om den gjør vondt. Og det er kanskje bare en venn man vil høre kritikk fra, altså er det en venns plikt/ansvar å fortelle sannheten/gi konstruktiv kritikk.

[Red Frostraven]

En venn må ALLTID fortelle sannheten, og være villig til å dele hele sannheten.

En venn må tåle å bli fortalt sannheten.

En venn må være din venn uansett som skjer eller hva du gjør -- med unntak om det er alvorlig uærlighet med i bildet.

 

Det er min mening, da jeg mener at det ikke er riktig å lyve eller la folk leve i illusjoner.

Endret 28. mars 2011 av Red Frostraven

[Sitronsaft]

Føler det blir litt for svart/hvitt, selv om jeg fint kan relatere meg til hva du sier.

 

Altså, hva om sannheten er uklar? Og vennen som sier ifra, gir mer kritikk enn mottakeren har fortjent? Da er det jo reelt grunnlag for en konflikt. Hvor mye har man lov å anklage vennene sine for? Selv om man mener det godt, vil jo kritikk i alle former, spesielt ufortjent kritikk, i en eller annen grad oppfattes som et angrep. Da er det naturlig å forsvare seg mot dette angrepet. I hvilke situasjoner skal man ikke forsvare seg? Hvor god venn må vennen være? Det er mange spørsmål her, og det er absolutt ikke svart/hvitt i mine øyne.

[phydeaux]

Hvilken rett har jeg til å dømme vennene mine, og eventuelt konfrontere dem?

Betyr vennskap at man skal omfavne det positive, og overse det negative?

Eller skal man omfavne det positive, og prøve å forbedre det negative på en konstruktiv måte?

Dere i vennekretsen kan sette dere inn hvordan Jo-Hari's vindu fungerer som et verktøy for personlig utvikling, vha ærlige og konstruktive tilbakemeldinger fra andre.

Hey - it works.