Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Anbefalte innlegg

Er en gutt på 21 år som er veldig ensom. Er i fast jobb, og har det koselig med de jeg jobber med. Problemet er bare at de er en del eldre enn meg, fra 25-50+ år. Jeg anser meg selv som mentalt voksen, så har ikke noe problem med å forholde meg til disse personene, men jeg merker at jeg er lite sosialt utviklet. Dette kommer nok av et liv hvor jeg har tilbrakt mye tid alene. Jeg liker godt å være alene, men jeg savner å ha noen faste folk jeg kan stole på og være sammen med. Bor fortsatt hjemme hos mine foreldre, mens jevnaldrende folk jeg var mye sammen med under vgs-tiden er rundt om i landet og studerer. Dette fører til at jeg er veldig mye alene. Stort sett hver dag etter jobb. Sitter på datan og spiller, eller bare venter på at dagen skal være slutt og jeg kan legge meg. Hver fredag og lørdag når jeg har fri, blir jeg spesielt deprimert når jeg tenker på alle de andre som er rundt omkring og har det gøy, mens jeg sitter på rommet mitt og kjeder meg. Når foreldra mine har besøk, så lurer jeg alltid på om de tenker på meg som en taper som aldri er ute, og kun sitter på rommet. På nyttårsaften var jeg hjemme og kjedet meg, prøvde å holde meg mest mulig "skjult", slik at andre ikke skulle se at jeg ikke hadde noen som inviterte meg på fest.

 

Frykten for å bli avvist er sterk, og jeg vil ikke tvinge mitt nærvær på noen.

 

Har nok alltid hatt lav selvtillit, og følt at jeg er lite verdt. Har nok til tider hatt suicidale tendenser, husker jeg noterte på en kalender i 7-klasse eller noe, de dagene jeg hadde lyst til å dø, og det var over halvparten av dagene i den måneden.

 

Har vanskelig for å få nye venner, med mindre jeg blir satt i en situasjon hvor det er naturlig, slik som på jobb, og at andre tar initativet. Jeg er redd for å bry andre med mitt nærvær. Tar sjelden initiativet til å hilse eller si hadet til folk, da jeg er redd for at de ikke skal svare meg, og at andre skal se dette, og jeg skal bli sett på som en raring.

 

Jeg merker også at jeg begynner å få et stort behov for en kjæreste. Har selvfølgelig aldri hatt noen, og begynner å miste håpet. At det i det hele tatt kan finnes noen der ute som skulle være villig til å være sammen med meg, og elske meg virker totalt usannsynlig. Og at jeg skulle klare å komme borti denne personen, er enda mer usannsynlig. Har liten erfaring med det motsatte kjønn. Dette gjør meg igjen usikker, da de fleste på min alder har flere forhold bak seg, og er relativt erfarne og trygge på seg selv. Er redd for å drite meg helt ut, hvis jeg skulle finne noen. Må bare håpe denne personen er forståelsesfull, og er villig til å investere tid i meg.

 

 

Jeg blir også flau på mine foreldres vegne, at de har fått en sønn som ikke har klart å skaffe seg en dame enda, og sitter hjemme og sturer hele dagen.

 

Jeg har lyst til å flytte ut, og hadde gjort det om jeg hadde fått sjansen (vanskelig med leilighet og penger). Men på den andre siden er jeg redd jeg kommer til å bli enda mer innesluttet om jeg flytter for meg selv igjen. Har også tenkte tanken på å bare isolere meg helt. Da slipper jeg alt presset om å finne dame, og delvis etablere meg osv. Bodde hjemmefra i 1.5 år i forbindelse med studier. Og da var det dager jeg kun var ute av hybelen for å kjøpe mat og dasspapir i løpet av en 3-4 dagers periode. 17. mai satt jeg alene på hybelen, og spiste Big Mac.

 

I de sosiale sammenhengene jeg deltar i, som oftest med folk fra jobben, så føler jeg meg ukomfortabel. Samtalene havner ofte inn på sex og samliv og den pakka der. Jeg har ingen erfaring med noe, så jeg har en tendens til å trekke meg unna, siden jeg blir flau over det. Er veldig redd folk skal finne ut at jeg er jomfru og aldri har hatt kjæreste.

Er heller ikke spesielt glad i å drikke, da jeg føler jeg ikke har helt kontroll. Er redd for å få i meg for mye, og at jeg skal bli så seksuelt desperat at jeg gjør noe dumt, eller at jeg skal bryte helt sammen og begynne å grine og prate om mye av det jeg har skrevet her.

 

 

Dette ble mye tekst, men håper noen tar seg tid til å svare, og evt kommentere.

 

Postet av anonym: 2f8cbab95f44b23e3912d94c9a26149d

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Å bryte "komfortsonen" din er nok den eneste måte å kurere dette på dessverre.

 

Med mindre du ser ut som Brad Pitt eller noe så har du større sjans på å vinne i lotto uten engang å være med enn at en fin og snill jente sjekker deg opp og introduserer deg ovenfor vennene sine, spesielt med tanke på at du sitter på rommet ditt hele dagen.

Endret av Bruker87
Lenke til kommentar

En ting som tydelig fremgår av innlegget ditt er at det ikke er noe iveien med intellektet. Du formulerer deg veldig godt jeg kan ikke skjønne at du ikke skulle stille på lik linje med andre i så måte.

 

Det er forskjell på å være enslig og ensom, og etter det jeg leser her så setter du jo noe pris på å være alene men savner et fellesskap/samhørighet.

 

I våre dager så er det mulig å treffe mennesker, også kjærester hjemmefra, med Facebook og datingsider så det er mulig å treffe noen hvis man tør ta skrittet. Andre arenaer som ikke involverer fest og fyll er jo å bli med i organisasjoner, klubber eller politisk arbeid for å nevne noen.

 

En ting som jeg synes du ikke skal skamme deg for er at du liker å være alene, det er veldig mange som liker og trives med det.

 

Det krever litt innsats fra din side hvis du vil treffe noen, de kommer garantert ikke hjem til deg.

  • Liker 4
Lenke til kommentar

Å bryte "komfortsonen" din er nok den eneste måte å kurere dette på dessverre.

This.

Du må bare prøve å hoppe ut i det. Du er redd for å si hei og hadet til folk fordi du er redd for hva folk skal synes om deg. Kjenner smått til tankegangen, men du må bare hoppe ut i det og ta initiativ. Du kommer nok til å bli overrasket over hvor få som kommer til å bry seg og tenke at du er rar. De sitter nok bare pris på at du tar kontakt.

Lenke til kommentar

Enig med brukerne over. Du må ta initiativet om du ønsker å få bedre kontakt med folk. Det nytter ikke å sitte inne hele dagen og synes synd på seg selv, på den måten får du i hvert fall ikke kontakt med noen. Du vinner ikke om du ikke deltar. Spør f.eks. noen av medarbeiderne dine om de ikke har lyst på kaffe/pils etter jobb en dag. Tro meg, slike småting vil få deg til å føle deg bedre, samtidig som at du vil få bedre selvtillit. :)

Lenke til kommentar

Store deler av åpningsinnlegget skildrer meg da jeg var på samme alder. Studietiden passerte uten at jeg knyttet tette bånd til noen. Da jeg var 22 startet jeg førstegangstjenesten, noe som viste seg å hjelpe. Man tilbrakte mye tid med andre og ble kjent med dem uten at det virket unaturlig. Etter året i forsvaret fortsatte jeg studiene uten å knytte bånd til medstudentene, ikke før jeg reiste utenlands. Jeg satt meg som mål å utfordre komfortsonen min som nevnt tidligere i tråden: Jeg gikk på pubtreff til tross for at jeg ikke er spesielt glad i øl, jeg stakk på morgentreff hvor det stort sett var utenlandske studenters koner med barn som møtte, et gyllent sted å trene snakkeferdighetene. Foruten dette traff jeg min første kjæreste på et treff for utenlandske studenter. Mer enn et år senere er vi fremdeles sammen; hun bor i landet jeg studerte i, men vi treffes så ofte det lar seg gjøre. Etter jeg kom hjem til Norge har jeg ikke arbeidet med å få venner etc. her. Jeg har en bra familie det er trivelig å bruke tid sammen med og bruker fritiden ellers på trening (som jo er godt for en) og jeg snakker med kjæresten på Skype et par timer daglig. Jeg treffer perifere bekjente en sjelden gang.

 

Essensen i dette innlegget er komfortsonen. Har du en hobby hvor det er muligheter for at det arrangeres treff rundt deg, som f.eks. foto, bør du bli med på disse. Det verste som kan skje er at situasjonen din forblir uendret.

 

Postet av anonym: 7a9d8bd44c9a5f3b770b0509828082a5

Lenke til kommentar

På det du skriver virker det som om du tenker veldig negativt; Du er veldig kritisk til deg selv, en sted å starte kan jo være å akseptere seg selv slik du er, og ta det som et utgangspunkt til å bevege det ut på å utforske verden videre. Spesiellt det du skriver med at du tenker at dine foreldre er skuffet over deg la jeg merke til. Hvordan er egentlig ditt forhold til dem? Tar jeg utgangspunkt i mitt miljø så er det svært få på 21 som har fast følge, så jeg synes ikke at det er noe å bry seg om. Forøvrig skriver du at du arbeider, det er jo noe å være stolt av, er mange som bare går å surrer. Synes foreldrene dine skal være fornøyd med det jeg for nå.

 

Jeg tror at det å flytte for seg selv kan være en god idé om du føler for det. Da endrer du miljø og det er en glimrende anledning til å starte med å gjøre ting litt annerledes. Dessuten blir kontakten med foreldrene dine fjernere, noe som kanskje kan motivere deg til å søke mer kontakt utenfor, men det avhenger jo at du ikke bare holder deg inne for deg selv.

 

Så vil jeg bare ta med at du er bare nødt til å hilse og det vanlige, gjør du ikke det så blir terskelen ekstra høy for andre å ta kontakt med deg, fordi det da kan virke som om du ikke bryr deg om dem (ikke "ser" dem). Om de ikke svarer så er det kjipt, men det gjør jo ikke noe, de kan jo ha overhørt det, men du har i hvertfall sagt "Hei" og "Hadet" så kan du tenke at da har du gjordt ditt i den situasjonen uavhengig av svar.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...