Forhold til Mor / Stefar sklir ut!

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Dette blir en TL:DR post, men jeg håper noen har lyst til å lese og gi meg noen råd og vink.

 

Bruker generelt å ha et godt forhold til moren min når man ikke krangler med henne. Det er der jeg har bodd siden mine foreldre ble skilt når jeg var 17, er 23 nå. Ja tiden er inne for å komme seg ut det er jeg klar over. Når man krangler med moren min som skjer av og til (hun krangler med alt og alle dog) så får man høre mye useriøs dritt som f. eks det aldri er hyggelig å være sammen med deg.. Og en hel haug med useriøs guffe.

 

Moren min er av typen som er ekstremt vanskelig å kommunisere med, og særlig fordi hun aldri tar innover seg at hun tar feil. Hun skriker til folk enden familie medlemmer eller naboer når hun blir sur, og jeg må si at hun fremstår ofte som en person som kan virke som hun blir ekstremt i ulage når hun ikke har kontroll over det som skjer. Dette gjelder også min stefar i denne situasjonen, men det er umulig å si om dette er noe som kommer fra min mors oppførsel eller av hans personlighet.

 

Spiste middag sist søndag da hun var i et humør som var særdeles vanskelig å håndtere. Problemet med henne er at man må være ekstremt forsiktig med hva man sier og jeg touchet inn på at maten var noe sprø, var dog negativt. De aller meste som blir sagt som kan bli tolket negativt blir det og hun hugger tilbake hvorpå jeg beklaget det jeg hadde sagt. Problemet som oppstår senere er ved en diskusjon om å låne en hytte i sommer med noen venner. De hadde forøvrig spurt om det samme dagen før. Jeg takket for tilbudet, men sa at de ikke skulle tenke på meg. Grunnen for dette er at jeg har et par kompiser, men de klarer ikke ta beslutninger så jeg orker ikke mase med dette. Særlig når hytta ikke ligger i fedrelandet.

 

Når dette kom opp for andre gang kjente jeg at jeg begynte å bli litt små irritert for jeg oppfattet det som mas. Hvorpå jeg svarte at "De er ustabile" Før jeg gikk fra bordet. Det ble så et ekstremt bråk fordi min mor oppfattet dette som at jeg skulle ha sagt "Dere er ustabile" Jeg gikk som jeg sa fra bordet og når Mamma begynte å skrike til meg sa jeg noe flåsete "din ugle".

 

Problemet er at hun har en hørsel hvor hun tydeligvis hører det hun vil høre og er det negativt så blir det et helvete. Jeg spurte som min stefar, hva dette var for noe da han konflikt sky svarte at han ikke hørte hva som ble sagt.

 

Moren min begynte å skrike å herje, og man kunne jo lure på hvem som skulle liksom være voksen.

 

Jeg kunne ha et rimelig bra temperament selv, men har jobbet med dette siste årene så bruker å forholde meg veldig rolig.

 

Moren min blir enda mer forbanna om jeg sier f. eks "Er det virkelig konstruktivt å skrike til meg" Når jeg sa dette ble hun som en unge på 3 år og gikk helt vrang, ganske naturlig at psykopater blir vrange i et slikt scenario når de mister makt ved at jeg holder meg helt rolig?

 

Det som så skjedde når jeg ikke hadde lyst til å diskutere var jeg at plukket et eple som jeg spiste og prøvde forholde meg rolig enda jeg begynte å bli forbannet. Kun for å ha noe fikle med / ta i munnen slik at jeg tenkte meg om før jeg sa noe. Litt vanskelig å spytte ut noe lite gjennomtenkt med munnen full av eple.

 

Moren min er en ekspert i hersketeknikker (hun anklager meg for å bruke hersketeknikker, men detter er dessverre psykopatens skalkeskjul) så hun spør så min stefar om "De er ustabile, var det det han sa" Hvorpå hun fikk kontant svar om at "nei, det var ikke det han sa". Problemet som oppstår her som også har oppstått tidligere er at stefaren min obviously ikke har baller til å fortelle henne ståa fordi han ikke tørr å ta en krangel med henne hvilket jeg forstår og noe jeg vet han er redd for etter noe småtteri han har fortalt på en manns hånd selv om han ikke er en person som gir mye av seg selv sånn sett. Ellers har han ingen ryggrad.

 

Enda han 10-15 minutter før dette hadde sagt han ikke hørte hva som ble sagt. Da klikket det dessverre helt for meg så det eplet som ble nevnt gikk jeg ut av utgangsdøren og pælma mot nærmeste nabo, landet et sted i snøen så det var ingen big deal. Det svartner for meg når jeg føler jeg blir backstabbet av stefaren min gang på gang fordi han aldri tørr å si sannheten og heller ikke klarer å klappe igjen kjeften å være helt anonym i situasjonen hvilket han burde vært. Og særlig når moren min også ikke gir han et valg. Det er for dumt.

Og min mor kaller meg en bruker av hersketeknikker. God jul.

 

Det som irriterer meg også er at jeg har stilt opp mye for stefaren min, dvs kjørt han hit og dit, hjulpet han med mye rart som må blir gjort. Dette er altså takken? Den samme kvelden som dette dramaet utspilte seg så ble internett koblet ned og dagen derpå tok de med seg router og modem på jobben. Dette er meg rivende likegyldig fordi jeg alltid har naboer som jeg kan hooke meg på, dog så er de prinsippet ved at de skal straffe meg og at jeg har gjort noe galt som er helt forstyrret og jeg er 23 år (lol?). Skal de liksom fortelle meg som er 23 år at jeg tar helt feil ved å plugge ut nettet? Synes det er helt absurd.

 

Når det gjelder stefaren min er det ikke første gangen han gjør meg rimelig forbannet. Den første gang var når han hadde unnlatt og sagt at rengjøringen ikke var helt top-notch. Så det han gjorde var å spare på det argumentet til han trengte det for så å bruke det mot meg for å virke som han hadde mange ess i ermet. Moren min har også støv på hjernen så jeg har ryddet og vasket huset siste halvannet år. Vaskehjelper hadde jobbet i nøyaktig 4 timer. En hybelkanin og helvete er løs.

 

Sånn oppførsel synes jeg er helt bak mål. Hvorfor kan ikke folk heller hendende seg om problemet når det er der, istedet for å holde kjeft og komme med det 4-5 uker senere når det passer dem og de trenger et argument for å vinne en diskusjon?

 

Moren min er håpløs og er en blanding av en kontroll freak med et stykke maktsyk het hvor hun på toppen av det hele er umulig å kommunisere med. Jeg kan ærlig si at jeg aldri i løpet av mine 23 år har kunne snakke om ting som hun gjør som er provoserende. Den andre veien selvfølgelig mange ganger, men jeg må ærlig si at jo lenger og jo bedre jeg kjenner min mor som voksen må jeg si at hun faktisk er et dårlig med menneske. Gjør meg ganske dårlig å si dette, men det er vel tid får å realisere sannheten.

 

Om min mor gjør noe for meg så må man gjøre 10 ganger mer tilbake før hun kanskje blir noe fornøyd. Takknemlig er hun aldri noe som gjør det irriterende og kjøre hun og stefaren min noe som helst sted, selv om jeg har gjort det endel.

 

Et eksempel er om jeg låner bilen å kjører på butikken 1 dag i uken, da må jeg unngjelde med å kjøre og bringe på f. eks hver fredag eller iallefall kjøring en vei. Argumentet er at man låner bilen så mye og det er ikke måte på selv om man omtrent har klart å dra den i andre gir frem og tilbake til butikken en sjelden gang.

 

Maktsyk/Kontroll freak: Når hun forteller meg om å gjøre noe får man ALLTID et foredrag om hvordan og hva og hennes måte å gjøre ting på.

Har prøvd å konfrontere henne med det, og prøver ikke igjen for å si det sånn.

Har også prøvd å si "Skal jeg gjøre noe blir det gjort på min måte" - Helt uten gehør eller forståelse.

 

Som min gamle nabo engang sa: Morra di vet å bite fra seg.

 

Jeg har flyttet til faren min nå fordi moren min har truet med dette 3 gangene vi har kranglet/uoverensstemmelser det siste året. Den ene av kranglene skal stefaren min få på sin kappe, det er dog en annen sak.

 

Har ikke utvekslet et ord med noen av de på ca. 8-9 dager før jeg fikk en mail der ville treffes og snakke sammen en dag.

 

Selv 1 uke etter å ha tenkt litt må jeg bare si at følelsen jeg sitter igjen med er at stefaren min kan dra dit pepperen gror og at jeg helt ærlig ikke ønsker å ha noe som helst med han å gjøre noensinne om det ikke kommer en ærlig oppreisning iform av en unnskyldning og innskjerping på hans oppførsel.

 

Min mor derimot er en vanskelig greie, men fra min far skilte seg med henne så sa han iallefall at han kjente seg ekstremt godt igjen i alt det jeg hadde å fortelle om hennes oppførsel. Faren min mener at min mor og hennes maktsyk het/kontroll galskap var en grunn til at han ble syk noen år tilbake. Dette er noe jeg tror på, fordi nå er det jeg som får utløp for all dritten. Moren min tørr ikke ta ut noe på min stefar fordi hun vet jævlig godt at hun er i vanskeligheter om han drar, hvilket kanskje ville vært det beste for alle parter. Selv om hun har klart å igle seg inn på han til å gifte seg.

 

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å flytte tilbake til moren min noensinne, men jeg vet ikke om jeg ønsker å be henne dra til helvete heller for en periode. Det er jo ganske drastisk å si det at jeg ikke ønsker å ha noe med henne å gjøre, men hun har tøyd strikken rimelig langt.

 

Hun er umulig å vende og selv om jeg ser at hun oppfører seg helt absurd mot naboer hvorpå hun f. eks står i utgangsdøren og skriker om noen lar bilen stå på tomgang i 2 minutter.

 

Moren min er ikke riktig god, og hun erkjenner ALDRI at hun selv har oppført seg håpløst eller gjort noe feil. ALDRI. Det er det som gjør at jeg ikke vet om jeg gidder å prate med henne og stefaren min i det hele tatt iallefall på lenge.

 

 

Jeg vet ikke helt hva som er optimalt, men jeg skulle dog ønske og snakke med stefaren min om hans oppførsel, fordi den er totalt uholdbart. Jeg føler at han oppfører seg ekstremt nedlatende og gir meg absolutt ingen respekt enda jeg har gjort mye for han.

 

Burde jeg snakke med begge på enmanns hånd, alle 3 sammen, eller hvordan bør jeg løse dette? Jeg er stygt redd for at jeg blir slaktet av to kampklare psykopater om jeg møter begge alene.

 

Postet av anonym: 390791f1b4ab5ddc031daa97e3f24931

 

Postet av anonym: 0034c6aa497ce3b8bfe7b189b7f0b8e9

[Ubesluttsom]

Heia!

 

Vil vel anbefale deg snakke med de. Men da i skriftlig form..

 

Send dem en mail, en til hver:p forklar situasjonen.

 

Eller bare vis dem dette innlegget.. Fordi om det nok kan virke som ett personangrep på moren din..(For henne)

 

Jeg tror din mor ville reagert mye bedre på en skrevet dialog, en på en muntlig.. Ved en muntlig vil hun kun fyre seg opp å smelle til før du rekker bli ferdig.

 

Stefaren din vet vel at du klarer bite fra deg, å skjønner godt han vil være litt konfliktsky når det gjelder moren din.. Kan ikke være noe koselig bo sånn når hun tydelgivis ikke er helt stabil. Virker som hun sliter med litt psykisk bagasje.. Hvorfor ellers sprekker man opp over de minste ting?

Ofte er det usikkerhet på seg selv og sin situasjon.. Sånn jeg har erfart det i allefall.

 

Lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Heia!

 

Vil vel anbefale deg snakke med de. Men da i skriftlig form..

 

Send dem en mail, en til hver:p forklar situasjonen.

 

Eller bare vis dem dette innlegget.. Fordi om det nok kan virke som ett personangrep på moren din..(For henne)

 

Jeg tror din mor ville reagert mye bedre på en skrevet dialog, en på en muntlig.. Ved en muntlig vil hun kun fyre seg opp å smelle til før du rekker bli ferdig.

 

Stefaren din vet vel at du klarer bite fra deg, å skjønner godt han vil være litt konfliktsky når det gjelder moren din.. Kan ikke være noe koselig bo sånn når hun tydelgivis ikke er helt stabil. Virker som hun sliter med litt psykisk bagasje.. Hvorfor ellers sprekker man opp over de minste ting?

Ofte er det usikkerhet på seg selv og sin situasjon.. Sånn jeg har erfart det i allefall.

 

Lykke til!

 

Hun er psykisk ustabil til de grader og har absolutt ingen selvkontroll over hva som kommer ut av hennes munn, dette er dog noe hun aldri vil erkjenne og anklager således sin egen sønn for å bruke hersketeknikker og være manipulerende.

 

Hun har ikke søkt hjelp som jeg vet og tviler på at hun har det ettersom hun blir verre med årene som går, men hun mener alle andre rundt seg bør få hjelp. Det sier vel sitt kanskje? Stefaren min vet at jeg klarer å bite fra meg, men han er kanskje den personen som er nærmest grensen for den jeg absolutt ikke vil ha noe som helst mer med å gjøre mer nettopp fordi han gjør det jævlig vanskelig for meg. Fordi han ljuger, prøver å være smart. Det å vise denne posten til min mor eller stefar tror jeg nok ville ført til verdenskrig i tredjepotens. Jeg syns dog at det var ganske morsomt at min far kjente seg ekstremt godt igjen i hvordan jeg opplevde hvordan min mor oppfører seg, og da snakker vi om hele hennes negative register.

 

Jeg kan avtale et møte med de og bli ferdig med det. Jeg kommer iallefall gå ganske simpelt til verks hvor enkle spørsmål kanskje er det beste som f. eks

 

"Om jeg hypotetisk sa at "dere er ustabile" hvorfor spurte dere meg ikke om hva jeg mente med det istedet for å reagere med sinne og gå helt av hengslene"

 

"Om jeg hypotetisk sa at "der er ustabile" men mente "de er ustabile" tror dere meg?"

 

 

Stefaren min skal få passet påskrevet, men han får det på en manns hånd:

 

"Er det realt ovenfor meg å først si at du ikke hørte hva som ble sagt for så 15 minutter senere påstå at "de er ustabile" var det som ikke ble sagt?"

 

Og ja moren min er en usikker person, helt klart.

 

 

Nei jeg skal ikke skrive mail med min stefar eller min mor igjen. Sist jeg gjorde dette var de så usikre på hva de skulle svare at de kontaktet kjæresten til min søster. Min mor er en person med ekstremt dårlig selvtillit. Det var det samme de hun var i ekteskap med min far. Da kontaktet hun venninner for å få støtte om de hadde en diskusjon. For så fortelle min far at de var enige med henne, hvilket selvfølgelig er argumentasjon fra personer som er inhabile og kun har hørt en side av saken. Det der er dog ganske typisk moren min å gjøre, og likeså ekstremt fjollete og barnslig.

 

Moren min er dessverre kapabel til å gjøre mye rart så mail og tekst utgår.

 

 

Postet av anonym: f238967ee2b538ac1e081f4a6e806357

[Greddi]

Høres ut som ei typisk hjemmeværende mor som går mot overgangsalderen i det nye århundre. Eneste løsning er å flytte ut og ikke se tilbake.