Bekymret for romkameraten min!

[AnonymDiskusjon]

Hei! Vet ikke helt om jeg har postet dette i riktig seksjon (burde kanskje vært i helse?), but here it goes. Jeg er ei jente i 20-årene som bor i et kollektiv med tre andre. I det siste har den ene roomien min (som forøvrig og har blitt en god venninne av meg) oppført seg ganske uvanlig. Hun har sluttet helt å være sosial, og kommer f.eks. aldri lenger ut og ser tv eller spiser mat sammen med oss andre. Denne endringen har skjedd litt gradvis, men den siste uka har det vært helt ekstremt; jeg omtrent ikke sett snurten av henne. Det hører med til historien at hun har en veldig slitsom og stressende jobb, og har i perioder før vært veldig sliten og lei av den. Likevel har hun alltid vært pliktoppfyllende og tatt jobben seriøst. I dag våknet jeg imidlertid til flere meldinger (både på facebook og på mobilen) fra kollegene hennes, hun hadde nemlig ikke møtt opp på jobb hverken i går eller i dag, ingen hadde greid å få tak i henne, og de var ganske bekymra. Jeg hadde ikke sett/hørt livstegn fra henne på flere dager, og ble naturlig nok ganske redd. Jeg banker på døra, og finner henne sittende i senga. Jeg er på gråten og forteller at både jeg og flere av kollegene hennes har vært redde for henne, men hun sier at alt er bra. Jeg spør om det har skjedd noe, hvorfor hun ikke har møtt på jobb, og hvorfor hun ikke hadde meldt fra (dette er jo helt ulikt henne), men det eneste hun svarer er at det går bra. Tydeligvis er det jo noe som ikke er bra, og jeg er helt fortvilt nå, er jo bekymret for jenta!! Vet hun har slitt psykisk før (for ca to år siden), men ikke nøyaktig hva disse problemene dreide seg om. Det er jo mulig at hun bare har blitt så lei av jobben at hun har fått nok, men man blir jo skremt av å oppleve en så stor endring i en person. De siste to dagene har jeg ikke sett at hun har vært ute av rommet sitt i det hele tatt, ikke en gang for å spise eller gå på badet. Når jeg prøver å snakke med henne, så sitter hun bare der helt rolig (hun virker ganske apatisk), og sier at alt er i orden. Hva i all verden burde jeg og kan jeg gjøre for å hjelpe henne??

 

Hilsen bekymret romvenninne

 

Postet av anonym: ee8144c32ca5b59e71f3e2dd9b23e514

[BuffyAnneSummers]

Ta kontakt med hennes familie, det er eventuelt de som kan få henne tvangsinnlagt hvis det trengs.

Endret 20. mars 2011 av BuffyAnneSummers

[notalive]

Huff. Det høres slettes ikke bra ut. :\

 

Jeg håper det ordner seg for henne. Ellers godt å høre at du bryr deg.

[Nostalgisk]

Det kan høres ut som at hun behøver en liten pause fra jobben, dersom den er veldig stressende. Dette kan gjøre underverker.

 

Prøv å få henne med ut på et eller annet. Ta henne med på en liten skogstur for eksempel. Bare for å komme seg vekk fra alt som kan minne om stress.

 

Tvangsinnleggelse er et alvorlig inngrep, og blir som regel ikke vurdert med mindre det er snakk om en overhengende fare for liv. Tungtveiende hensyn må tale for et slik inngrep. Der i mot må man jo følge vilkåret om at frivillig innleggelse skal ha vært forsøkt først. Det kan hende at hun selv går med på det. Hvis ikke kan det vurderes om hvor vidt det er nødvendig å legge henne inn mot sin egen vilje.

[BuffyAnneSummers]

Tvangsinnleggelse er et alvorlig inngrep, og blir som regel ikke vurdert med mindre det er snakk om en overhengende fare for liv. Tungtveiende hensyn må tale for et slik inngrep. Der i mot må man jo følge vilkåret om at frivillig innleggelse skal ha vært forsøkt først. Det kan hende at hun selv går med på det. Hvis ikke kan det vurderes om hvor vidt det er nødvendig å legge henne inn mot sin egen vilje.

 

Du vil ikke si at det er fare for livet hvis hun ikke går ut av rommet sitt overhode hverken for å spise eller å gå på do?

 

Det høres jo ut som en situasjon hvor familien uansett må kontaktes. Det å bli innlagt er også en måte å påtvinge henne en pause fra hverdagen, og i og med at hun sier at alt er bra når det tydeligvis ikke er det så hadde hun også garantert hatt godt av oppfølgingen man får når man er innlagt.

[Nostalgisk]

Tvangsinnleggelse er et alvorlig inngrep, og blir som regel ikke vurdert med mindre det er snakk om en overhengende fare for liv. Tungtveiende hensyn må tale for et slik inngrep. Der i mot må man jo følge vilkåret om at frivillig innleggelse skal ha vært forsøkt først. Det kan hende at hun selv går med på det. Hvis ikke kan det vurderes om hvor vidt det er nødvendig å legge henne inn mot sin egen vilje.

 

Du vil ikke si at det er fare for livet hvis hun ikke går ut av rommet sitt overhode hverken for å spise eller å gå på do?

I så fall er situasjonen verre enn jeg først antok. Jeg trodde det bare var slik at hun plutselig ikke var sosial lenger.

 

Når hun ikke lenger er i stand til å vare på sin egen helse må noe gjøres før det blir for sent. Det er helt klart.

Endret 20. mars 2011 av SLIguy

[€uropa]

Du vil ikke si at det er fare for livet hvis hun ikke går ut av rommet sitt overhode hverken for å spise eller å gå på do?

 

Det høres jo ut som en situasjon hvor familien uansett må kontaktes. Det å bli innlagt er også en måte å påtvinge henne en pause fra hverdagen, og i og med at hun sier at alt er bra når det tydeligvis ikke er det så hadde hun også garantert hatt godt av oppfølgingen man får når man er innlagt.

 

Vi vet ikke at hun ikke spiser eller går på do, vi vet bare at trådstarter ikke har sett henne gjøre det. Hun overvåker vel ikke døra hennes døgnet rundt? Er hun frisk, eller har du sett tegn på sult og dehydrering? Eksempler er treg reaksjonsevne, utmattelse og blekhet.

 

At hun er blitt mindre sosial behøver ikke å bety at noe er galt. Kanskje en venn eller et familiemedlem har dødd, eller kanskje hun har tenkt over livet sitt, fått en åpenbaring og satt andre prioriteringer. Det kan være noe helt annet. Hun må få den tiden hun trenger. Hva det enn er, så vil hun fortelle det når hun er klar.

 

Vent og se. Du kan eventuelt snakke med henne. Si at du synes du har sett henne lite i det siste. Si at du stiller opp hvis hun trenger hjelp med noe. Men ikke mas om en redegjørelse.

[Hanske]

Er hun gravid?

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for alle svar! Ting er heldigvis bedre nå, hun har vært ute av rommet og fått spist ordentlig, stelt seg etc, og vi har fått snakket litt. Det som skjedde, var visst at hun har vært totalt utslitt og bare ligget rett ut i to dager. (I tillegg til å være stressende, er jobben veldig fysisk krevende.) Hun fortalte at hun er drittlei av jobben, både stedet, kollegene og alt, og hadde derfor bare ikke orket å svare.

Nei, jeg har jo ikke voktet døren hennes 24/7 akkurat, men i går var jeg hjemme hele dagen (med unntak av en 15 minutters tur på butikken), og da hørte jeg ingen livstegn til henne. Antok at hun var på jobb som vanlig, og da jeg fikk høre at hun ikke hadde vært der, fikk jeg en veldig ekkel magefølelse. Hjemme og i live var hun jo, men tidligere i dag (altså før jeg skrev innlegget her), så virket hun innmari apatisk og fjern, noe som bare gjorde at jeg ble enda reddere. Men jeg antar at man kan bli sånn dersom man er helt utslitt, og hun virker mye kvikkere nå, etter at hun har fått spist. Jeg ble så utrolig redd og ante ikke hva jeg skulle gjøre, så tenkte jeg kunne spørre her. Hvis ting ikke hadde bedret seg, så ville jeg helt klart tatt kontakt med familien, som flere av dere sa. Heldigvis skal hun ha fri noen dager framover nå, og tenker jeg skal finne på noe gøy for henne, så får vi satse på at ting blir bra igjen! Og forresten: Nei, hun er ikke gravid! (Så vidt jeg vet.. )

 

Postet av anonym: d4b16cd34a87d87c910dbaf9e715dd62

[Gjest Slettet-T9cKWhDpN0]

først må jeg bare be deg om å bruke avsnitt i lengre tekster.

 

hvordan kan du bry deg så mye om henne?

 

jeg tror det beste er å la henne være i fred. la henne tenke for seg selv, og prate med andre om hun vil.

[AnonymDiskusjon]

Hei igjen!

 

Nabogutten: Sorry, var så stresset med å få skrevet ned alt jeg vil si, så glemte helt å tenkte på avsnitt.. Hvordan jeg kan bry meg så mye om henne?? I løpet av tiden vi har bodd sammen (en periode som nærmer seg tre år) har hun blitt en veldig god venninne av meg, og hun har f.eks. stilt opp for meg når jeg har hatt det tøft. Det er klart at jeg blir redd når en god venn forandrer personligheten så mye!

 

Jeg trodde som sagt at ting var på bedringens vei, men tvert imot. Venner og kolleger har fortsatt ikke oppnådd kontakt med henne, og derfor spør de jo meg hva som skjer. Og det har jeg jo ikke noe svar på. Jeg prøvde å snakke med henne på nytt igjen i går, og da begynte hun å skjelve og gråte, men hun nekter å si hva som er i veien. Hun påstår det ikke er noen som kan hjelpe henne, og vil helst bare isolere seg. Hun nevnte også ting som at verden ville vært et bedre sted dersom hun ikke hadde blitt født.. Huff, jeg blir redd!

 

Hun ville bare legge seg og sove igjen, og jeg lot henne vite at jeg er der for henne uansett hva. Dette virker jo ikke bra i det hele tatt, og uansett hva hun sliter med, så er det ingen løsning å stenge seg inne. Tenker at jeg burde ta kontakt med moren hennes og fortelle hvordan situasjonen er, selv om hun sikkert kommer til å bli sint på meg. Tror dere ikke familien burde kontaktes i en sånn situasjon?

 

Postet av anonym: d4b16cd34a87d87c910dbaf9e715dd62

[Samegerilja]

først må jeg bare be deg om å bruke avsnitt i lengre tekster.

 

hvordan kan du bry deg så mye om henne?

 

jeg tror det beste er å la henne være i fred. la henne tenke for seg selv, og prate med andre om hun vil.

 

Jeg syntes det er utmerket at noen bryr seg om en. Det er også beroligende for familien til denne jenta at det finnes slike som trådstarter som gjør de også kan føle seg trygg. Det er flott at det finnes enda mennesker som tar vare på hverandre både på godt og vondt, kanskje hun som "stengte" seg inne bare trengte å vite at noen også tenker på henne.

 

DErsom det var stressende jobb kan det være hun trenger å komme seg bort litt oftere fra mas og kjas. Fjelltur kan være noe hun trenger, kanskje trådstarter kunne som andre kommenterer foreslå det for henne?

[- Slaktarn -]

først må jeg bare be deg om å bruke avsnitt i lengre tekster.

 

hvordan kan du bry deg så mye om henne?

 

jeg tror det beste er å la henne være i fred. la henne tenke for seg selv, og prate med andre om hun vil.

 

Det finnes mennesker som bryr seg om hverandre, som ikke bare vil være "nabogutten" i nabolaget....

( hø hø hø..)

 

Synes det er imponerende og flott å se at det fortsatt finnes gode venner som bryr seg såppas som TS har vist at hun gjør.

 

Flott at det går framover iværtfall!

 

Jeg hadde en overordnet en gang som opplevde noe lignende ved arbeidsplassen jeg jobbet for en del år siden.

Det kalles "utmattelsessyndrom" og er vanlig i stressende, tunge jobber, desverre.

Vedkommende sykmeldte seg og kom aldri tilbake.

 

Det er viktig å vite sin egen grense for arbeidsmengde og tyngde,

det er ikke verdt å jobbe seg ihjel, man lever tross alt bare en gang.

 

Lykke til videre, TS!

 

-Anders-

[BuffyAnneSummers]

Tenker at jeg burde ta kontakt med moren hennes og fortelle hvordan situasjonen er, selv om hun sikkert kommer til å bli sint på meg. Tror dere ikke familien burde kontaktes i en sånn situasjon?

 

Postet av anonym: d4b16cd34a87d87c910dbaf9e715dd62

 

Gjør det, det kan være snakk om ett liv i fare.

[notalive]

Jeg må nesten si meg enig med vår kjære Buffy her. Første jeg tenkte da jeg leste siste innlegget av trådstarter her, var voldtekt eller noe

 

Vel, det blir bare spekulasjoner. Skjønner for så vidt at hun vil være alene og at hun ikke vil snakke med noen - Men samtidig synes jeg det blir feil å la henne være alene. Hvis det er en eller annen vond opplevelse er det forståelig at hun ikke vil dele det, selv om det kanskje er best.

 

Jeg håper det bedrer seg for venninnen din snart. Og jeg liker at du stiller opp slik du gjør.

[insolvent]

Avhengig av hvor du bor i landet, har legevaktene egne psykiatriske akutteam. Jeg ville nok ringt dit og spurt om råd.

 

Det er ikke normalt å reagere slik hun gjør, så jeg ville forhørt meg med legevakten om jeg var deg. De tar seg ikke kun av somatiske lidelser!

 

Lykke til!

 

 

[BuffyAnneSummers]

Avhengig av hvor du bor i landet, har legevaktene egne psykiatriske akutteam. Jeg ville nok ringt dit og spurt om råd.

 

Det er ikke normalt å reagere slik hun gjør, så jeg ville forhørt meg med legevakten om jeg var deg. De tar seg ikke kun av somatiske lidelser!

 

Lykke til!

 

De kommer mest sannsynlig bare til å be henne om å kontakte familien hennes. Dessverre er det slik at det er veldig lite man kan gjøre hvis man ikke er nær blodsfamilie med personen det er snakk om.