18 år, studere juss?

[pesekatt]

Hei, eg er ein 18 år gammal gutt frå ei småbygd på vestlandet, og vurderer å gå direkte videre frå studiespesialiserande vgs til jussutdanning på eit universitet til høsten. Men eg er ganske usikker rundt dette, både på grunn av uvisshet når det gjelder universitetsmiljø, direkte utfordringar rundt teorien og studiene, arbeidsmarknaden osv. Eg har lest litt på nettsidene til universitet og snakka litt med rådgivar, , men siden dette er ein ganske stor avgjørelse tenkte eg at å fiske etter råd her kunne vere ein god idè.

 

Det er nok universitetet i Bergen som er mest aktuellt, både fordi eg har slekt i byen, er litt kjend der og fordi eg har høyrt at det er betydeleg meir oppfølgjing på rettsstudiumet der enn det som er vanleg på universitet.

 

Når det gjeld fag og karakterar så har eg alltid klart meg bra, julekarakterane i år trur eg var berre 5 forutan to 4 karakterar. Dette har desverre ført til at eg har ganske dårlege studievanar (ikkje at eg ikkje bryr meg om fag, men sjølv ved innleveringar, framføringar og prøvar brukar eg ikkje så mykje fritid på det.) Sidan universitets utdanning ser ut til å være på eit mykje, mykje høgare nivå enn vgs utdanning, er eg redd for at eg ikkje kjem til å klara meg særleg bra. I tillegg er jo juss eit lukka studium, og eg tvilar på at eg som ein "lat, naiv" 18 åring er særleg konkurransedyktig mot dei sikkert meir sikre, målretta "sosse" studentane som ryktet seier skal være vanlege på juss-studium. Sjølv karakterane mine som eg ser på som ok og kanskje faller denne våren når det kjem masse eksamenar osv er kanskje ikkje gode nok for juss (høyrde at gjennomsnitt karakteren var 5 på UiB i fjor?)

 

Eg vurderer mest juss fordi eg har meir annlegg for språk/samfunnsfag heller enn realfag, og eg tvilar på at eg kan finne noko lett veg til arbeid og pengar seinare i livet med utdanning i språk eller historie (og avansert sosiologi ser veldig kjedeleg ut.) Men eg har og høyrt dårlege ting om advokat-situasjonen i Noreg, om kunstige ordningar og monopol eller noko slikt, og endatil får eg kanskje vanskar med å gå i lære hos ein advokat etter universitetsutdanninga, fordi eg ikkje har noko "kontaktnett" slikt som mange juss-studentar som skal arve familiebedrifta osv kanskje har.

 

Til sist, er eg ikkje heilt sikker på om studentmiljøet og bylivet er noko for meg. Eg har alltid vært sjenert og har sjølv i dag vanskeleg for å finne venner, sjølv om eg prøvar å bli meir sosial nå med russefeiring osv. Er i heile tatt usikker på om å gå direkte over til universitetet er særleg smart, men på same tid er dyr folkehøgskule eller eit friår ganske uaktuellt.

 

Svar frå folk som har hatt lignande erfaringar eller veit noko om dette vil bli satt stor pris på.

[Nostalgisk]

Studentmiljøet på jussen er ikke særlig sossete, for å si det slik. Jordbær- og champagne faktoren er lav.

 

Juss er i stor grad et modningsfag. Det vil man også merke etter som studiet bærer i vei. Men er man en normalt fornuftig person, som du virker å være, vil ikke studiet by på store problemer.

 

Hvis du har et drivende godt språk vil du få mye gratis. Juss handler i stor grad om det å kunne formulere seg på en mest mulig oversiktelig og presis måte. Bare det å ha et godt språk kan bety en hel karakter, om ikke mer. Derfor er språket meget viktig.

 

Hvor vanskelig det er å få jobb som advokatfullmektig avhenger av hvor høyt du sikter. Hvis din våte drøm består av å starte i et stort firma rett etter endt studium, så er karakterer fullstendig avgjørende. Da bør du ikke ha dårligere karakterer enn B/A, men selv med gjennomsnittelige D/C er ikke løpet kjørt. Da tar det bare litt lenger tid å nå toppen, hvis det er dit du ønsker deg.

 

Lykke til, og ikke tro på alt du hører om studentenes ekstreme lesestrategier. Det meste av dette er bare ren løgn.

Endret 18. mars 2011 av SLIguy

[Henrik C]

Til sist, er eg ikkje heilt sikker på om studentmiljøet og bylivet er noko for meg. Eg har alltid vært sjenert og har sjølv i dag vanskeleg for å finne venner, sjølv om eg prøvar å bli meir sosial nå med russefeiring osv. Er i heile tatt usikker på om å gå direkte over til universitetet er særleg smart, men på same tid er dyr folkehøgskule eller eit friår ganske uaktuellt.

Nå studerer ikke jeg juss, så lar de spørsmålene ligge, men kan jo lufte litt tanker om studentmiljø.

 

Noe av det første som skjer når du starter på universitetet er fadderuken. Vi startet på skolen en uke før fadderuken startet, men det var bare for å repetere litt grunnleggende matte og fysikk, og så gikk vi løs på fadderuken. Jeg skal ikke legge skjul på at den er veldig alkoholpreget, men det er utrolig sosialt og det er her du får møtt folk masse folk i klassen din og blir kjent med de. Nå er det jo ikke et krav at du drikker alkohol, men det er jo et virkemiddel for å løse opp stemningen og la småpraten flyte, men hvis du klarer å gi av deg selv uten å drikke vil du nok ikke støte på noen problemer.

 

Ellers kan jeg anbefale å bare hoppe rett i det. Jeg var sikker på at jeg ville studere rett etter videregående, men mer enn det visste jeg ikke. Jeg hadde noen løse tanker om hva jeg ville studere, men jeg endte til slutt opp med 5-årig master i offshoreteknologi ved UiS. Jeg hadde en periode litt før jeg skulle dra hvor jeg var veldig usikker og ikke visste om jeg ville det allikevel, men det gikk fort over og nå stortrives jeg.

Så lenge man har et snev av interesse tror jeg at resten vil komme av seg selv. Dessuten, folkehøyskole/friår vil jo bare utsette problemet ett år, og for min del var det heller ikke aktuelt. Bestemte meg for å hoppe i det og la det stå til, og jeg angrer absolutt ikke.

 

Ellers, for å skaffe et kontaktnett, engasjer deg i linjeforeningen eller i andre foreninger. Nå har ikke jeg fått surret meg til det helt enda, men det er noe jeg kommer til å gjøre i løpet av neste semester. Da knytter du ofte kontakter med næringslivet og du får organisasjonserfaring som ser bra ut på CVen.

[pesekatt]

Takk for gode svar , er nok sant at det er berre å hoppe i det. Og om eg ikkje kjem inn eller trivst dårleg så er jo intet skreve i stein, blir vel ikkje "verre" enn å ta eit fri år.