Er egentlig det å bli dumpa etter nederlag?

[StinaStina]

Ja, jeg har også mistet troen på forhold og kjærligheten. For man kan lett miste "kjærligheten". "Kjærligheten" elsker deg gjerne ikke hele livet... "Kjærligheten" kan forlate deg i neste time / minutt, eller sekund. Jeg mener kjærlighet er å elske og være glad i en person, og med tiden så hadde jeg håpet på at mannen ble så glad i meg at han aldri ville bare gi blaffen i meg...... Også er jeg mor til hans barn.... Hvordan kan han velge meg bort liksom?..... Også spør jeg meg selv: Har jeg lov til å sørge? ..... Hvor lenge skal jeg sørge, og hvor lenge skal jeg ha lov til å føle sorgen?.....

 

Jeg filosoferer veldig mye på hvor viktig det er å være glad i de som virkelig er glad i seg nå, blant annet barna! Så nå fokuserer jeg alt på barna. Mange sier at jeg må finne meg en ny mann, men jeg har ikke så mye tid på hendene heller, jobber mye, og når jeg først har tid til overs blir tiden brukt på barna, såklart, for jeg har veldig lite fritid på hendene, og prioriterer dem når jeg har den lille fritiden min. Hadde vi ikke hatt barn i det hele tatt, så hadde jo tiden blitt brukt til å finne meg en ny kjæreste, men slik er det ikke i min situasjon. Jeg ville aldri vært uten mine barn, og de er det beste jeg har nå, de får meg til å være oppe og gå føler jeg, samt se positivt på livet uansett

 

Men vet ikke om jeg noensinne klarer å stole på at en mann elsker meg av sann kjærlighet igjen altså... hehe...

[slacky]

Du har mye å si ser jeg

 

Det må jobbes litt for å holde på kjerligheten, og fra tid til annen så vil den forsvinne, men er du tolmodig, og jobber litt om litt, så vil den finne vei tilbake. Og slik fortsetter det. *humper og går*, som jeg ofte sier.

 

Fordi du er singel, og fordi du har barn... Du skal ikke rushe på med å finne deg type, finn en kar som du kan stole på med barna, en som du tror kan bli glad i dine barn. For en stefar er skumle saker mener jeg, og her skal det tenkes godt. Du vurderer ikke bare for deg selv, men du vurderer for de små også, for denne karen vil (om han blir) komme tett opp til barna

Det kan være veldig greit å bare finne en grei kar. Det er litt samme greia uansett hva du gjør. Men, for dine små, så tar du deg tid, tid til å bli kjent med denne karen.

 

Det er vel ingen skam å sørge over tap.. Jeg kjenner en kar, han tok det så hardt at han simpelthen falt HELT bort i neremere ett år, og ei barndoms venninne som tok sitt liv, også har vi meg selv som tok det litt og litt, starten var tung med det gikk videre etter 2-3mnd... Det jeg sier er at noen trenger tid, andre gjør ikke det... Men, du virker sterk og tar dette relativt bra ut i fra hva jeg kan bedømme

Endret 18. mars 2011 av tROOP4H

[ScienceSucker]

For meg var det et nederlag fordi jeg kunne kurert kreft på den tiden jeg brukte på å være der for eksen min og angsten hennes. Sjekkelinjen min fra nå av er "har du noen historie med angst eller depresjon?".

Endret 18. mars 2011 av ScienceSucker

[StinaStina]

Ja, vi mennesker takler brudd og situasjoner generellt forskjellig. Jeg synes ikke jeg er så sterk. Men før var jeg værre. Etter at jeg åpnet meg mer for noen nære venner og fikk fortalt litt om hva jeg var igjennom, osv, så følte jeg plutselig mye bedre og sterkere. Fikk inntrykk at det ikke bare var meg som ble såret og gikk rundt og fikk sorger osv. Det har de fleste på en eller annen måte, mer eller mindre. Samtidig har jeg lest en bok som heter " Tenk deg glad". Den hjelper utrolig når man er igjennom tøffe situasjoner i livet, og er god å ha med seg på sin vei

 

Det gjelder å tenke positivt, selv om livet kan være utrolig tøfft til tider.

 

Ny mann orker jeg nesten ikke å tenke på engang, folk ringer meg ned fra diverse nettkanaler og linjer, så jeg har ikke mangel på tilbud, men jeg tenker litt negativt om kjærlighet med menn nå. Men det er ikke bare det, jeg har ikke tid til dem heller og prioriterer barna.

 

Hørte faktisk om en situasjon da, der en dame med to barn, ble sammen med en mann, og barna tålte ikke mannen hennes. Datteren hennes skrev på en blogg om at stefaren ikke var hyggelig, og at hun ville at kungfu panda skulle ta han litt, samt at hun var glad da han var bortreist, for hun klarte han ikke. Det er en situasjon jeg ikke vil komme i, vil at barna skal like stefaren sin

[opticus]

Jeg synes man skal la seg sørge et dødt forhold så lenge man vil og har behov for. Virker på meg som et forhold mellom to personer blir som en tredje person i samlivet, man har forholdet, seg selv og kjæresten sin. Hvis en av disse går bort synes jeg man burde ta seg tid til å sørge dette tapet.

 

For din egen del så tror jeg du burde ta deg litt tid til å sjekke opp og finne en kjæreste, når barna og du selv ligger med spysyke kan det være ålreit å dele på opppgavene. samme med økonomi, husarbeid osv osv, det er mye lettere når man er to om det og man får enda mer tid/energi til barna. Så det å prioritere å finne seg en kjæreste kan jo være en idè. Kan jo bruke internett til å lete litt feks?

[StinaStina]

Det er mange situasjoner i livet mitt som har fått meg til å forstå at jeg takler ikke så godt det med dating, og de situasjonene rundt det. Jeg er vel veldig usikker, og jeg har det bra med meg selv ellers men ikke oppi slike situasjoner. Så det er vel derfor jeg har gitt litt blaffen i det. Vet hvor jeg har psyken min, og jeg har det best når jeg har ro. Jeg skal alltid klare meg selv uansett . Er ikke ute etter en mann kun for nytteverdi heller, jeg er ute etter en med samme syn i livet som meg selv på mange måter, og en som jeg har det kjekt med. Står åpen på en måte, dukker det opp en som er intressant så vil det gjøre det, men gjør det ikke det, skal jeg klare meg selv alene Jeg har ungene og i det minste livet også, og hvem bestemmer hvordan jeg skal leve? jo meg selv , og jeg vet hva som er best for meg

[ScienceSucker]

Er imponert over at folk gidder i det hele tatt jeg, utover sexen så ser jeg ikke noe poeng i være i et forhold. Jeg har fått utført en vasektomi. Ja, selv om jeg er ung og uten barn fra før av. Mitt ene brudd vekket meg på en måte. Jeg har ikke gullfiskhukommelse. Investerer du, så blir du skadet. Så enkelt er det. Kanskje ikke induksjon kan avvendes på menneskelige relasjoner, men jeg er sta. Så sånn er det med den saken. Kudos til dere som gidder. Kanskje dere bare ikke har blitt såret skikkelig nok enda.

[StinaStina]

Nei , har mistet troen på kjærligheten , men jeg håper uansett på at jeg plutselig har griseflaks og at en herlig ny mann med full av kjærlighet dukker opp i livet mitt ... men tror lite på det, for folk dumper hveandre hvert sekund på denne kloden, så hva er sann kjærlighet og det å elske?

 

Sann kjærlighet har man som regel til familien, - dvs barna, og foreldrene og søsken osv, men har man sann kjærlighet til en partner.....Jeg følte jeg hadde det, men jeg har etter mye krøll med han mistet troen.

 

Så jeg skjønner jo de som ikke orker å binde seg, og distanserer sine følelser da, for slik har jo nesten jeg blitt.....

[ScienceSucker]

Forhold kan sees på som en kompleks matematisk formel. Kompleks i kraft av at den har et tilnærmet uendelig antall variabler. På et gitt på punkt i livet ditt, så har du behov som skal tilfredsstilles. Dette gjelder alt egentlig, det positive såvel som det negative. Det samme går for en eventuell partner. Psykologisk sett kan være et ønske om å bli anerkjent for den du er, det kan være at du har en vrangforestilling om at et forhold vil være en eventuell løsning på diverse problemer du har i livet ditt nå. Det kan være økonomiske motiver, eller bare sex. Alt dette endres over tid, derfor er det per definisjon umulig å vite om et forhold kommer til å vare. Ofte er de faktorene, som på et uunngåelig punkt vil utgjøre eller være opphav til bruddet, synlig fra starten av. Noen ønsker å være en martyr, ofre alt for en person. De vil gjerne definere hvem de er utifra hvor godt de behandler partneren. Et annet eksempel kan være en kvinnelig student som inngår et forhold med en som jobber fulltid. Motivasjonen der kan være å få en økt levestandard igjennom studietiden.

 

Kjærlighet er et behov, en vane. Uvane som jeg kanskje vil kalle det. Alle er erstattelig. Derfor syns jeg at man ikke bør ofre mye for en fremtid med som noen som ikke engang sikkert eksisterer om 6 måneder. Tenk først og fremst på deg selv. Samtidig som vi er sosiale skapninger så er vi også egoistiske. All denne informasjonen og disse tankene gjør at et forhold for meg virker totalt meningsløst. Det er tidsfordriv, som andre ting. Noe du velger å bruke tid på fordi det har en verdi for deg. Jakt gjerne på en partner, men det er utelukkende for din nytelse og ditt velvære. Ikke for hans.

[StinaStina]

Er glad jeg var i et forhold, for pga det fikk jeg to barn, men han er jo ute av livet mitt på en måte. Han er far til barna og jeg bryr meg om han, men han er jo ellers ute av mitt liv...... Trist og fakta.... Fikk nytelse av forholdet ja, og jeg elsket ham kjempehøyt, og ønsket å leve med han for resten av mitt liv. Men føles sviktende ut når ting ikke klaffer og den ene part sier at den ikke ønsker forhold mer..... Da føler man sviket.... og spørsmålet: var personen glad i meg egentlig, siden personen velger å la meg være alene og utrygg?

 

Jeg var i forhold med far til barna siden jeg var tenåring til nå.... Nå er jeg midt i tredveårene, og det var ikke akkurat drømmen å ende opp alene nå. Men det var jo det ikke tidligere heller Jeg har mistet troen, men ikke drømmen og håpet på en måte. Det kan jo være at han dukker opp, men innerst inne tror jeg ikke på at jeg vil finne den sanne kjærlighet. Og fins den sanne kjærlighet? Ja, jeg tror at noen elsker hveandre mer enn noen andre par gjør.... Men det er altfor mange brudd, og som sagt : mange erstatter kjæresten med en ny en like etter bruddet allikevel...... Sann kjærlighet har jeg til barna mine. Men tør jeg å få sann kjærlighet til en mann igjen? Det er spørsmålet til meg selv.... Kanskje, kanskje ikke...... Nei kjærligheten er veldig komplisert....

[ScienceSucker]

Han var nok glad i deg der og da. Han har sine grunner akkurat som du har dine. Du skal være fornøyd. Det høres ut som du har, etter dagens standard, hatt et langt og fint forhold med noen som var glad i deg. Den sanne kjærligheten er mer tilfeldig vil jeg tro, at ting bare klaffer. Mindre problemer, dere velger å prioritere hverandre likt, ingen utenfra som prøver å ødelegge forholdet deres osv. Er mye rart, stort sett tilfeldige ting, som avgjør om et forhold varer. Du finner nok noen igjen, men selvsagt vil det ta tid før du stoler på vedkommende. Det skader ikke å være litt reservert heller. Jeg ble erstattet. Så jeg kjenner den følelsen. Merkverdig hvordan så positive følelser kan bli til et så sterkt hat. Menneskelige relasjoner er komplisert. Jeg liker matte jeg.

[slacky]

Hva du ser og føler nå kjenner jeg ikke HELT. Jeg er optimistisk til livet, og til hvert hjørne jeg går rundt.

Jeg ønsker deg det beste av lykke. Håper at ting klaffer for deg. Mist ikke troen på kjærlighet, den er der. Slik som den er der mellom deg og dine barn, og det er vel aldri for sent

 

 

Hadde håpet for meg selv at ting skulle gå bra mellom meg og exen.. Og det er fremdeles tungt. Jeg føler det tungt å møte henne, finner det tungt å stikke på facebookprofilen hennes, bloggen hennes etc.. Men selv i frykt så gjør jeg det...

 

Hun er ofte på facebook, men alt hun skriver på veggen etc er blokkert (for meg), så jeg får ikke sett det. Sett bort i fra en enkelt sak hun skrev for noen mnd siden..

What I hate the most, is not when a person act like a bitch or say things behind my back, but when a person I thought was something special, turned out to be just like everybody else

Det er vel kansje en "vanelig" greie.. Men, jeg ble syket helt ut, ned til null (Det sa så mye om meg, følte jeg).. Føler meg truffet.. Skutt, rett og slett. Det var ikke meningen at det skulle bli slik, jeg hadde mer å gi, mer å tilby, men jeg klarte ikke altid vise henne det, for uansett hvor mye jeg ga, så ville hun ha litt mer Så jeg ga nesten opp en periode, og det ødela oss. Jeg ødela oss. Selv så ser jeg at dette er det jeg delvis ønsket, jeg liker å jobbe for det jeg har, liker å vise at jeg faktisk bryr meg.. Men, uten å få et enkelt smil når man trenger det, så blir det tungt.

 

Jeg føler for å gå videre, men er så lite folk jeg kommer i kontakt med.. At det er vel heller vanskelig...

 

- Humper og går.

Endret 18. mars 2011 av tROOP4H

[StinaStina]

Jeg også føler for å komme meg videre, selv om jeg har mistet troen på at en mann kan elske meg på rette vis... Men har jeg tid til det? .... Nei... for jeg har havnet i en litt vanskelig situasjon.... Dagene går som regel kun til jobb, har en spesiell jobb, og den tiden jeg får til barna er svært knapp, og den kan jeg ikke bruke på en mann.... for da går det utover barna.... Har jo knappt tid til dem..... Så det er den største grunnen til at jeg ikke helt klarer å gjøre noe med den situasjonen.

 

Men jeg tror dårlig på kjærligheten. Tror den er veldig overfladisk... Og det er jo bare av og på med mange, mye dumping, og sårelser, så jeg tror dårlig på den, men jeg håper, så jeg har på en måte ikke mistet troen fullstendig