Er egentlig det å bli dumpa etter nederlag?

[StinaStina]

Er egentlig det å bli dumpa et nederlag... Det spør jeg ofte meg selv om.... Noen snakker som om vi er tapere når vi blir dumpa, men jeg er ikke enig. Hvis jeg dumper en person så har jeg ingen glede av det, og synes det er trist at jeg må gjøre det. Hvis jeg blir dumpet er jeg også lei meg, men jeg forstår at personen dermed var feil for meg. Hva tenker dere om dette?

[kaffebryggare]

Den som dumper deg får det som han/hun vil. Du får det ikke som du vil.

 

Ergo et nederlag.

[StinaStina]

Det er sant, men samtidig så tenker jeg at hvis en mann dumper meg, så er han samtidig ikke noe for meg. Tidligere tok jeg det som et kraftig nederlag å bli dumpet, men nå har jeg begynt å se saken i et annet lys. Samtidig så hvis jeg snur situasjonen, at jeg dumper en mann : så føler jeg meg ikke noe glad over å gjøre det, synes det er dritt å måtte såre. Så det er nesten bedre å bli dumpet selv da synes jeg, for da slipper jeg å såre noen hehe. Rar tanke, men sånn tenker jeg bare.....

[BuffyAnneSummers]

Jeg har aldri sett det som ett nederlag, selv om jeg på en måte ble avvist kun en gang.

 

Jeg ble sint på grunn av at han sendte signaler om at han likte meg godt og kunne tenke seg noe mer, men det gikk egentlig fort over.

 

Rotevenner ftw

[PolarCow]

Man kan jo se på det slik:

Blir du dumpet, så var det ikke dere to som var ment for hverandre. Man må begge ha følelser for hverandre for å være et par. Du gjør dermed den andre parten en tjeneste ved å bli dumpet, h*n slipper da å være sammen med noen h*n ikke vil være sammen med (og dermed bli depressiv/sint/agressiv/molefunken/lei seg etc).

I tillegg betyr det at du nå har gode muligheter til å finne noen som passer DEG, og som fortjener deg!

[StinaStina]

Ja, jeg vil ikke være sammen med en som ikke vil være sammen med meg, så jeg vil heller bli dumpa enn å leve i et falskt forhold.

 

Kommer ikke ifra at det er svært vondt å bli dumpet. Jeg har opplevd en del nederlag sånn sett, og har kjent på hvor vondt det er. Måten jeg taklet det på, kom veldig ann på måten jeg ble dumpet på. Noen er jo mer forsiktige i måten de gjør det på, andre er rett og slett rett frem og gjør det på en ufølsom måte. Jeg foretrekker den forsiktige men samtidig så liker jeg ærlighet.

 

Har man blitt dumpet mange ganger, så får man jo dårlig selvtilit.... Det er mitt problem, at det går meg på selvbildet løs, og troen på å finne meg en noensinne. Men samtidig er jeg glad for at de som dumpet meg dumpet meg, for de var ikke noe jeg ville leve med, siden de ikke følte det samme, og faktisk er jeg også glad at det var de som dumpet meg og ikke jeg dem, for jeg synes det er så vondt for meg selv å såre andre.

[ChrML]

Det er også forskjell på å 'savne forholdet' og å 'savne å være i et forhold'. Det kan føles veldig likt og mange blander det. Er man fortsatt forelsket kan man fortsatt se på den andre som "den eneste man kan like", men det går over. Mange fisk i havet .

 

Det er depressivt å være i et forhold som ikke funker eller hvor den andre ikke har tilsvarende følelser. Jo lengre det fortsetter, jo værre blir det. Vondt når det slutter, men får fort det mye bedre etter det er over .

Endret 15. mars 2011 av ChrML

[StinaStina]

Enig i det, er ikke kjekt å være i et forhold der en ikke føler seg elsket. Jeg har selv en slikt type, far til barna mine, som ikke klarer å bestemme seg for hva han vil. Han sier at han gir blaffen i om jeg forsvinner ut av livet hans, men samtidig så sier han at det kan være at han ønsker forhold med meg, han er bare ikke sikker. Ønsket meg flere barn i mange mange mange år, men han har hele tiden utsatt det også, og nå begynner det å bli for sent å få flere barn pga disse tingene. Veldig leit. Men jeg har funnet ut at jeg nå må bare slutte å snakke forhold med han når han ønsker å snakke om ting... for vi kommer ingen vei uansett.

Jeg føler at han ikke kan elske meg, siden han opptrer slik. Og det går såklart utover selvbilde, men samtidig så er jeg på en måte glad at jeg tror og føler jeg vet at han ikke elsker meg, for da er han ikke et tap som menneske heller. Eneste som er svært trist er den familiesituasjonen for de barna jeg har, som jeg ønsket. Men han er ikke noe å grine over.

[StinaStina]

ChrML du sier noe intressant her..... - at det er forskjell på å savne et forhold og å være i forhold, jeg tror faktisk mest av alt at jeg alltid bare savner å være i et forhold, for de mannfolk som ikke har ønsket å ha meg har ikke jeg selv ønsket heller, men blir mest lei meg pga savn....

[-Just-Me-]

Med mindre man vil slå opp, men ikke klarer det psykisk og blir så dumpa. Det er jo direkte ikke et nederlag.

[franky12]

Å bli dumpa = erfaringer

[Dufen]

Den som dumper deg får det som han/hun vil. Du får det ikke som du vil.

 

Ergo et nederlag.

Et forhold handler vanligvis ikke om å vinne over hverandre

[DBM]

Det er helt klart et nederlag å bli dumpa, men det betyr ikke at livet er over og man bare kan grave seg ned.

[kaffebryggare]

Et forhold handler vanligvis ikke om å vinne over hverandre

Selvfølgelig ikke. Poenget mitt er dette: Når du er forelsket i noen håper du at du kan oppnå et forhold. Når den andre personen ikke går med på dette er det et nederlag for deg, da du hadde håpet på noe mer. Har ingenting med "å vinne over hverandre" å gjøre.

[StinaStina]

Sant det, å dumpe eller ikke, er ikke å vinne over hveandre, men jeg mener selv at det er vondt å dumpe / skuffe, så er jo glad når jeg slipper det. Men det er såklart fryktelig vondt å bli dumpet, for da er det et nederlag med at man håpet kanskje på mer, men det er ikke alltid man egentlig håpet på mer - og allikevel blir man dumpet hehe... så denne saken er temmelig komplisert i grunnen . Av og til legger også folk opp til å bli dumpet selv, fordi man er rett og slett ikke intressert.

Nei kompliserte saker dette følelseslivet

 

Tror også at mange liker best å skryte over seg selv, og ikke fortelle om sine nederlager. Leser på mange innlegg og svar på nettet at mange forteller at de kun har blitt dumpa en gang maksimum. Og ingen forteller om alle de gangene de har blitt det....hehe..... Så tror det har noe med at alle ønsker å oppfatte seg selv, og bli oppfattet som attraktiv. Det å bli dumpet går jo utover selvtilliten tror jeg. Men som sagt: Jeg synes det er bra å bli dumpet når personen ikke ville ha meg, bedre det enn å leve med en fake person

[slacky]

Så tror det har noe med at alle ønsker å oppfatte seg selv, og bli oppfattet som attraktiv

*Mange ønsker kansje...

 

Jeg har blitt dumpet to ganger, ene gangen tok jeg det rett frem.. Og var litt småtrist i noen dager.. Mine yngre dager!

 

Min oppfattelse av attraktiv er hva jeg selv gjør det til. At jeg blir dumpet spiller meg ingen rolle i den situasjonen.

Hvor vidt jeg ser eller føler meg bra spiller ingen rolle, jeg føler meg bra uansett nederlag/tap

 

Jeg ønsker å leve i ro med ei enkelt dame. Noe stabilt. Følelsen av å våkne opp med den du ser på som nummer en i ditt liv, den vakreste jenta du ser! Du får kose (ikke misstolk) så mye du vil: Se TV sammen, sitte på sofaen å prate om dagens store "hendeleser", og denne personen kjenner du GODT, og tenker du kansje kan ha en sprø fremtid sammen! Det er det som er tapet. MER er det ikke til tapet for MIN del.

 

Det er lærerikt å tape, men jeg står med større tap, enn gevinst.

- Og gjentar dette seg ofte, så lærer du da ikke noe? Hva kan du ha lært, du ble jo dumpa like fort denne gang som sist.. Skal det fungere, så må du legg hjerte dett i det

 

Hørt om svenskene som strøyk på alle prøvene?

- De var sikker på at de lærte av sine feil!

 

 

Og ingen forteller om alle de gangene de har blitt det

Jeg ønsker ikke bryne "alle" andre med mine tanker, mine føelelser... Stort sett tror jeg folk flest føler det er kjedelig å høre om ditt og datt som gikk feil. Og listen er oftest LANG.. Og tankene er ikke små.. Det er mye å formulere i ord, men dekker bare noen celler i hjernen din.

 

Jeg prater med de nermeste i familien min, om jeg er HELT på tryne, da ønsker jeg oftest råd, ikke for mye trøsteprat.

Endret 16. mars 2011 av tROOP4H

[StinaStina]

Takker for svar. Jeg har kun hatt et skikkelig forhold,ellers har jeg hatt bare noen "æffærer" der vi ikke erklærte oss sammen, og ble skikkelig sammen. Forholdet er tyngst å miste selvfølgelig, jeg er jo glad i ham, opplevd mye med han, og han er far til barna mine. Det er tungt når et forhold med barn går i oppløsning, for det er familiesituasjonen man taper mest av alt av da..... Liker å ha en trygg god familiesituasjon.... Derfor håper jeg av og til på at det kan ordne seg mellom meg og far til barna mine.

 

Jeg har også møtt andre mens det var slutt mellom meg og barnas far. Det merkelige er at alle sier at de synes jeg er dødssøt og kjempefin, og viser meg en helt enorm interesse, og etter en stund så viser noen det motsatte, og da er det spesiellt vondt selvbildemessig, men samtidig så vet jeg jo at de kan erstattes ellers. Men det er bare så tungt å komme meg videre, og jeg mister troen.

 

Husker at det var en mann jeg forelsket meg veldig i, han viste en enorm interesse for meg, og jeg ble helt betatt. Jeg ble forelsket i det jeg trodde han var som person, lagde meg et bilde som ikke fantes tror jeg. For i begynnelsen var han snill, for så å bli direkte ufin, frekk og vemmelig, så tror at jeg dannet meg et forelskelsesbilde i hodet mitt

[slacky]

" Derfor håper jeg av og til på at det kan ordne seg mellom meg og far til barna mine. "

Ja, det er vel ikke altid så lett.. Ser at sjansen for min del (meg og mor til barnet mitt).. Den er tapt.

- Jeg hadde håpet å kunne holde et lite vennskap i det minste etterpå, noe hun virket fast bestemt på... Men, hun driter fullstendig i meg.

 

Men, dagene humper og går uansett Livet går videre, og du vil oppleve mange flotte år uansett.

 

Selv har jeg aldri vært i et forhold av den useriøse typen. Jeg har dog ikke møtt andre i min periode som fri, men jeg har ikke forsøkt heller. Jeg tar det sakte men sikkert fremover, ser ikke noe rush i det

Endret 17. mars 2011 av tROOP4H

[StinaStina]

Fornuftig det TROOP4H.

 

Forholdet mellom meg og far til mine barn hanglet lenge. Vi gjorde våre feil begge to. Begge traff andre, men det var slutt når vi gjorde det, men vi hadde ikke flytta fra hveandre. Og da ble det bitterhet for det også mellom oss, og klandring. Men da vi begge traff andre var det jo brudd, og begge gjorde det.. Han klandrer meg mye for det at jeg traff andre, men han traff jo andre selv , og det var jo slutt. Jeg mener fra min side at hvis han er ordentlig glad i meg så kan vi glemme det, og leve i nuet, og ha blanke ark på alt. Og jeg er helt klart i mot utroskap da, og det sier jo han at han også er. Føler at han mangler innstillingen på å fortsette med meg, og det føles som en sorg på en måte. Kjenner en som mistet en mann til døden, mens jeg mister mannen min på en annen måte. Jeg kjenner jo på sorgen selv om jeg ikke mistet han til døden, og det er vondt. Men tror at det er spesiellt vondt siden vi har barn sammen, vet ikke. Jeg skulle gjerne sett meg videre i livet nå, men klarer det ikke helt. Jeg konsentrerer meg fullt og helt om barna først og fremst nå. Har også mistet litt troen på forhold, men det er nok naturlig at man kan gjøre.

 

Finner jeg en mann igjen så skal jeg ihvertfall passe på at ikke samme feil skjedde som sist, men lett å si

[slacky]

Vi begår alle våre feil. Et forhold skal kunne stå, selv om vi begår feil. Akkurat som i livet alene, så vil et forhold kunne humpe å gå, selv i de verste daler og svinger

 

Sorgen vil ofte være tung, men du ser ut til å ta dette ganske bra, er vel bare å stå på! Men, for nå er mitt råd til deg, fokuser på dine små, og ikke minst: fokuser på DEG SELV. Ikke la deg forfør ved første øyekast, det er vel ikke altid det ender godt. Gi deg TID, bli kjent med personen, så slipper du å gå gjennom så alt for mange idiotiske mannfolk.

 

Det å miste troen på forhold er vel en naturlig reaksjon for de aller fleste som faktisk forsøker. Jeg har dog mistet litt troen på følelser rundt et forhold. Tenker noen dager, om jeg kan føle noe slikt igjen, på et så dypt nivå... Om jeg ikke bare blir slik at jeg dalter fra "dame til dame", uten å ha føelelser, uten å kunne legge meg selv i det hele, en robot.

 

Tiden vil vise