Følelsene rundt forholdsbrudd?

[StinaStina]

Jeg sliter veldig med følelser rundt forholdsbrudd. Har gått litt att og frem med meg og far til barna mine. Og det gjør svært vondt, når han forteller meg at han egentlig driter i meg.... Og at det ikke gjør noe å miste meg...... Har dere hørt mye rart med brudd? Hvordan takler dere det? Jeg sliter med selvbildet. Men prøver å ta meg inn.... Jeg er en veldig følsom type da, gjerne pga mye andre ting som jeg har opplevd i livet mitt.... Men synes det er så vondt at når vi bare lever en gang, og når han har levd så lenge med meg, så kan han si og ta så lite hensyn til mine følelser.

 

Til tider er jeg mer positiv , men tiltider mer negativ rundt dette.

[vidarkri]

Det er aldri morsomt med brudd, spesielt ikke når man har satset alt på ett kort.

Jeg ble separert i juni etter 11års ekteskap og med 2 små unger og kan skrive under på at det er det værste jeg har gått gjennom. Det er lettere idag enn i fjor sommer, men det plager meg daglig at ting plutselig kan bety så lite for den andre parten. Jeg tror vel strengt tatt det hele bunner i en følelse av tillitsbrudd av ypperste klasse.

 

Det som egentlig svir værst er jo det at gresset som regel aldri er noe grønnere på andre siden av gjerdet.

Da tenker jeg ikke på de som forlater forhold med fysisk eller psykisk misbruk da det ikke var tilfelle for meg og det høres ikke ut som det er det i ditt tilfelle heller.

 

Nå skal det jo tillegges at skilmisser og brudd i forhold nesten ser ut til å være en motesak nå til dags.

[StinaStina]

Ja, det er det jeg føler også. At man plutselig etter en haug med års samboerskap/ekteskap betyr så lite for den ene parten. Han sier at han fortsatt er altfor glad i meg.... men ville han forlatt meg da?..... Og det at jeg er mor til barna hans betyr ingenting sier han..... Det sårer sterkt..... Samtidig så går han veldig att og frem og jeg er dum og venter på at han skal forstå meg og at alt skal ordne seg, men kommer det til å gjøre det? Det har jo ikke gjort det inntil nå. I det siste har jeg tenkt at det viktigste for meg nå er barna. Gjøre alt for dem, jeg har dem å leve for. Samtidig så tjene penger, opparbeide kapital for å sikre meg selv og barna økonomisk.

 

Men føler jeg har levd livet mitt ganske feil, når jeg har levd det med en mann som driter i meg når alt kommer til alt...... Men vi er vel mange som gjør feil i livet....

Ekssamboeren min på sin side skjønner ikke hvorfor jeg er lei meg for brudd sier han. Brudd er normalt, og ikke noe å være lei seg for sier han.... Rare tanker han har.....

Og i dag så jeg en annonse han hadde på en kanal på nettet der det sto: mann med barn søker en bedre halvdel i livet sitt. Jeg har alt untatt dame, og savner en dame som jeg vil tilbringe resten av livet mitt med. Følte den var utrolig sår......

Mens jeg på min side føler meg lite klar for noe nå...

[Whist1er]

Så lenge du står der med åpne armer og venter kommer slasken til å dukke opp hver gang han er kåt, sulten, trøtt, kald, tørst, (you name it), om han ikke har noen andre på hånden.

 

Brudd er vondt, men så lenge du skal knekke det opp igjen så snart det begynner å gro kommer det aldri til å gå over. Akkurat som et skrubbsår du driver og peller på kommer det adri til å gro før du lar det være i fred. Den eneste som kan forandre livet ditt er du. Alt annet er kunstig åndedrett.

Endret 14. mars 2011 av Whist1er

[vidarkri]

Det er relativt tydelig at han har bestemt seg for hva han vil her. Det han ikke har tenkt på er at å gå inn i ett nytt forhold med unger fra før, kanskje på begge sider er en veldig vanskelig situasjon.

 

At du føler deg veldig såra og tråkka på er forståelig, og siden du nå veit hva han tenker så er vel det eneste rådet jeg kan gi er at du prøver å komme deg over han. Det høres ikke akkurat ut som om det er så mye dvele ved lenger.

 

Det er vondt men noe du må igjennom og antagelig like greit å hoppe i det først som sist.

[StinaStina]

Enig med deg "vidarkri". Eneste jeg kan gjøre er å se meg videre. Han vingler for mye. Går att og frem, uten at han viser de "sanne" interesser for meg. Han bryr seg for lite om det som får meg til å føle meg vel, eller det som gir meg velfølelse i livet.

 

Jeg har problemer med å takle brudd, men jeg leker bare med såret, dersom jeg ikke tar beslutninger. Det gjør jo alt vondt værre.

 

Har funnet ut at jeg må leve videre. Har barna der, og alt å leve for. Prøve å tenke positivt tross situasjonen er viktig.

 

Takker dere for fine svar