Erfaringer rundt brudd - jeg ødelegges

[AnonymDiskusjon]

Heisann! Har bruker på forumet, men velger å være anonym. Jeg har nettopp hatt et brudd med kjæresten, for snart en måned siden. Det var ikke et dramatisk brudd, ingen fiendtligheter eller krangling, vi ble enige om at det var slik det måtte være.

 

Jeg møtte nemlig ei fantastisk flott jente mot slutten av førstegangstjenesten min. Det var sommer og glede, alt var helt fantastisk! Vi var stormforelsket! Gleden ble doblet da jeg fikk lov til å fortsette i militæret, på samme sted. Vi fikk muligheten til å se hverandre videre! Jeg opplevde det jeg til nå anser som mitt livs beste sommer sammen med denne jenta, vi var stadig like forelsket, og alt handlet bare om den andre.

 

Da sommeren var over, flyttet hun til en annen by for å studere. Vi hadde vært kjærester i et par måneder bare, men tenkte at det kom til å gå fint. Jeg skulle besøke henne så ofte som mulig, og hun meg. Det fungerte kjempebra, vi storkoste oss sammen. Livet var fantastisk!

 

Dagens høydepunkt var tekstmeldingen om morgenen med "elsker deg", som gav meg energi til arbeidsdagen som ventet, samt tekstmeldingen om kvelden med "elsker deg gutten min, savner deg, god natt" osv. Jeg kunne sovne med et smil om munnen! Plutselig, en kveld rett før jul, tok dette slutt. Jeg fikk "god natt, sov godt", lite personlig, lite som minnet om følelser.

Jeg tenkte det kanskje var for at hun var trøtt, men det fortsatte slik. Hun ville omtrent ikke si at hun var glad i meg en gang. Jeg ble fortvilet, begynte å kjenne på kjærlighetssorg, begynte å klandre meg selv (noe jeg fremdeles gjør).

 

Det holdt ut til cirka 1 måned siden, da vi fant ut at vi skulle prøve å være venner. Men det hjelper meg ikke stort! Jeg elsker fremdeles jenta ufattelig høyt! Tanken på at jeg ikke betyr noe for henne lenger, er destruktiv! Jeg er en sjenert type, og har alltid hatt dårlig selvtillit i forhold til jenter, denne jenta var en velsignelse! Nå står jeg på bar bakke, ingen jente jeg får kalle kjæresten min, ingen jeg kan snakke med alt om, ingen! Jeg går og bærer på savn, sorg og fortvilelse. Jeg føler meg ufattelig ensom. Hva kan jeg gjøre for å få en lysere hverdag? Hvordan kan jeg få opp selvtilliten igjen? En vil kanskje si at det finner en ut av, men jeg har tenkt og fundert på dette så lenge uten å finne et svar, at jeg gir nesten opp. Det å miste noen du elsker, det er virkelig det jævligste som er!

[Ideal]

Vel her er det ingen gode råd annet enn at du må videre i livet.

 

Så er det noen ubehagelige sannheter du må innse. Hun har gjort et valg, og antagelig funnet seg en annen fyr, evt har hun blitt feid av flere forskjellige i løpet av helgefyll og studentfester. (Ja, det er stort sett det studentlivet går ut på. Drikke, sjekke, pule.)

 

Da kan ikke du sitte hjemme og grine. Vi har alle grått over ei eller anna kjerring som ikke var verdt det.

Det du må gjøre er å gå videre fra det stadiet hvor du sitter og tenker at denne dama var så flott og perfekt og bla bla bla, mens du griner.

Du må videre derfra, og til det punk at du skjønner at hun var verdiløs. Hun ville ikke ha deg mer. Hun vil knulle med andre menn.

Det gjør henne verdiløs, hun er ikke noe å kaste bort dine tanker og energi på. Hun er ei rotte, en parasitt. Du kan ikke bruke mer tid på følelser som suger livet ut av deg.

 

Hva gjør man da i mellomperioden, når man ikke er lykkelig og stadig litt lei seg?

Jo, gå på fest, plei vennskap med kamerater, meng deg med folk.

Hvor det er folk dukker det til stadighet opp kjerringer. Drikk deg drita og sjekk opp hun feite dama i baren, bare for morro skyld.

Dra til Praha og drikk billig øl i ei uke. Gå på konserter.

Selv om du ikke har lyst, så må du si ja til alt folk inviterer deg på.

Nytter ikke å sitte inne. Du må ut og sosialisere.

 

Etter at downperioden mentalt går over, vil du være på et sted hvor du er lykkelig med hva du driver med igjen.

Livet går seg til, vanene dine går inn i et spor som behager deg.

Min erfaring er at når du kommer til dette punktet er det punktet hvor du får deg ny dame.

 

Ergo - den største hindringen for at du skal få deg ny dame, er at du ikke er lykkelig. Hvordan bli lykkelig? Følg instruksjonene.

 

Ps. Det er dette uttrykket "ta det som en mann" går ut på. Rett opp ryggen og gå ut og knull. Enkelt og greit.

[slacky]

Jeg har ei datter, jeg hadde ei flott kjæreste. Varte lenge! Og jeg var bestemt på at dette var GREIA, og ting gikk bra..

Etter noen år så gikk det skeis. Hun ville ikke mer. "Ikke mer følelser" sa hun.

Og ga vidre blaffen. Sa vi skulle være venner etc.. Jeg forsøke være en venn etterpå.. Men hun kuttet kontakten. (skrev til alle at vi var gode venner uansett.. etc).

 

Jeg har ikke sett mi eiga datter på 3-4mnd, da dette er vanskelig for meg. Ikke psykisk. Men fysisk få muligheter for at dette skal la seg gjøre uten å legge stort press på andre. (Vi bor langt i fra hverandre, jobber for at det skal fungere PDD)..

 

Jeg var depressiv som faen. Men, livet var jeg klar over at gikk videre.

 

Så jeg tok initiativ, jeg startet å hjelpe til med snekkerarbeid (En ny hobby måtte til).. Så jeg snekkret og sto MYE på fysisik, startet å trene igjen... Ble kjent med nytt folk (gjennom de nye "sakene"), og ble litt mer sosial igjen. Stakk uansett av og til å tok meg en Pils, som førte til noen shots, som førte til litt mer drikking på baren. Men, var vel bare for å slappe litt av ALENE, snakket litt med andre (nye) folk der også

 

Og det snudde ALT på hode... Ting ble lyst og alt i løpet av et par korte måneder. Jeg er fremdeles singel, og har flørtet LITT med nye jenter.. Men, slett ikke nødvendig for min del, selv om ei ny kjerring ikke hadde skadet, og nermer seg påtide.

Om du finner deg ei dame så kan det være veldig greit.. Men, jeg ønsket ikke å innvolvere ei ny jente

 

 

Lykke til

Endret 6. mars 2011 av tROOP4H

[AnonymDiskusjon]

Trådstarter her. Har hatt en lysere dag i dag. Fortvilelse og sorg har gått over i frustrasjon og aggresjon. Jeg føler for å trene, trene som et hælvete! Hun bryr seg ikke om meg lenger, hvorfor skal jeg bruke hver time av døgnet på å tenke på hva jeg har mistet? Det er gode minner, så absolutt, men det er over. Jeg må bare bygge meg selv opp igjen, slik at jeg er klar for "en ny runde" med gode minner, som forhåpentligvis varer. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt ei boksepute her nå, jeg skulle gitt den inn som bare juling. Jeg må få utløp for aggresjon, nå! Faktisk en god følelse!

[Windoge]

Du driter i det så snart du møter ei annen.