Innrømmet jeg var betatt av han og skammer meg så utrolig mye pga det.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er jente og 29 år, jeg har merket mer og mer at jeg ble betatt av min venninnes stefar, som er sammen med hennes mor. Jeg hadde aldri (!!) planer om å si noe som helst til ham om det da jeg ikke så noen hensikt ved det.

 

Men en fest vi var på for noen måneder siden, der vi festet med både han og moren hennes, så fikk jeg sagt i fylla "er det noe mellom oss eller??" og jeg var så full at jeg ikke husker hva han svarte engang, jeg bare husker at han ba meg sette meg ved siden av han også la jeg hodet på skuldra hans og mimret om de gangene jeg hadde hadde merket noe i luften mellom oss, og han hadde da tydeligvis merket det samme.

 

Men jeg var altså så full at jeg bare ikke tenkte om hva i all verden jeg drev med, det er absolutt ingen unnskyldning, men en forklaring om dere skjønner :S Jeg er så glad i min venninne og hennes snille gode søte mamma, og jeg ville aldri gjort noe mot dem med vilje.. Men jeg var altså så idiot at jeg faktisk innrømmet ovenfor han da i fylla at jeg merket at det var noe. Og jeg hater meg selv for at jeg åpnet den idiotiske kjeften min!

 

Vel, dagen etterpå våknet jeg og hadde totalt fylleangst så det holdt. Han ringte meg utover dagen for første gang noensinne for å høre hvordan det gikk og jeg sa at jeg hadde det helt forferdelig og at de tingene som ble sagt i fylla burde aldri aldri ha blitt sagt, og jeg måtte faktisk spørre han hva han svarte etter jeg spurte han om det var noe mellom oss, og da sa han at han hadde svart at det var det og at han også hadde vært/blitt betatt av meg også.

 

Han ville dra ta en kopp kaffe og snakke om det men jeg sa aldri i livet om jeg ville det, da ville jeg ihvertfall følt at jeg gikk bak ryggen på min venninne og hennes mor. Jeg sa også til han at jeg aldri kunne gjort noe mot de to og at vi absolutt bare måtte legge dette vekk og i glemmeboken og at jeg angret på det jeg sa og at det aldri burde vært sagt. Han sa at vi kunne jo se an hvordan det gikk om det ble slutt mellom han og mora til venninna mi, men jeg sa at det aldri kom til å bli noe som helst.

 

Så jeg fikk sagt det klart i fra der og da at dette aldri kom til å gå noe sted og at jeg hadde det helt jævlig siden jeg i det hele tatt sa noe som helst.

 

Men jeg føler meg helt dårlig og har så innmari dårlig samvittighet. Er dette noe jeg kan leve med? Å ha denne hemmeligheten for venninna mi og hennes mor? Jeg har avsluttet det helt med han og kunne aldri gjort noe som helst. Men om jeg sier det så kommer mitt liv som jeg kjenner det nå til å gå i knus, min venninne kommer til å bli så utrolig såra og og hennes mor kommer også til å bli knust ganske sikkert. Og det kommer bare til å forårsake så utrolig mye smerte.

 

Jeg hater meg selv.

 

Hva burde jeg gjøre? Burde jeg si det som det er? Kan jeg noengang klare fortsette videre å se min venninne i øynene? Jeg er helt tynget ned av skyldfølelse, jeg gråter og gråter og angsten er på sitt høyeste. Jeg trenger virkelig råd

 

ps. Jeg er ikke uskyldig oppi dette her, for jeg har flørtet indirekte med han før flere ganger, da vi drakk sammen og slik, fordi det bare føltes så godt. Til og med en gang da vi skulle gå hjem fra et utested så gikk jeg, han og moren til venninna mi hjemover sammen, og mens mora gikk litt foran så lente jeg meg liksom inntil armen hans ganske lenge mens vi gikk bortover, bare for å få noe fysisk kontakt. Og den voksne dama hans, som jeg er så glad i, gikk bare to skritt foran oss..

 

Jeg skammer meg bare så ufattelig mye og jeg hater meg selv for dette her. Føles ut som at jeg har stukket min venninne og hennes mor i ryggen og at jeg har vært falsk, slu og jævlig egoistisk.

 

Det verste er også det at jeg vet ikke om det er egentlig bare er flaks at vi ikke har gjort mer fordi vi har bare ikke har vært alene. At det bare skal være tilfeldige omstendigheter som har rådd over dette plager meg veldig. Jeg kan ikke stole på meg selv.

 

Men jeg er TOTALT ferdig med han og dette tullete flørte greiene som har vært i luften mellom oss, og jeg vil bare glemme hele greiene men disse tingene plager meg veldig. Jeg får ikke til å føle meg "renvaska" om dere skjønner. Jeg blir kvalm av meg selv og tenke på hvordan kunne jeg bare la meg rive med slik..

 

Hva syns dere om meg? Hva ville dere gjort om dere var meg?

[bmaya]

Huff da.

 

Ikke se sånn ned på deg selv. Du skulle ikke ha flørtet med ham, men jeg tror ikke du tenkte så langt der og da. Det begynte som en uskyldi flørt og når det ikke var så uskyldig lenger, så innså du alvoret i det hele. Bedre sent enn aldri eller hva? Og du kuttet det hele før dere tok det altfor langt!

 

Når det kommer til din dårlige samvittighet så tror jeg ikke du blir kvitt den uten å si noe. Lette noen kg fra dine skuldre. Du trenger nødvendigvis ikke å si alt, da tenker jeg på fyllaepisoden hvor du erklærte dine følelser og tlf neste dag. Jeg ser ikke noen grunn til å ødelegge et samhold. Du gjor rett i å sette ham på plass hva det gjaldt dere to, så det er du feredig med nå. Men snakk med venninna di, forklar disse følelsene, at det er noe du ikke har kontroll over. Mitt råd er at du sier til henne at du ønsker ikke å komme hjem til henne pga dette, ikke før det har roet seg og du har gjennvunnet kontrollen over dine følelser. Jeg tror hu vil forstå, og viderformidle dette til dem hjemme. Forhåpentligvis så får du ikke flere tlf.

 

Lykke til, uansett hva du gjør!

[-Léon-]

Jeg ville prøvd å forklart det til venninnen din, du kan ikke være 100% sikker på at hun vil reagere slik du beskriver. Eller det er vel uansett bedre å få deg sagt å så får hu ta det derfra.

Men neste gang så bør du være litt smartere å ikke flørte med mannen til en som er sammen med en nær venninne av deg.

[AnonymDiskusjon]

(Ts)

 

Tusen takk for svar. Hvis jeg sier det til min venninne så kommer hun til å bli rasende og alle våre liv vil bli forandret. I og med at det er hennes mor som blir offeret oppi dette her så blir hun ganske defensiv og jeg kommer til å miste henne som venn og alle livene våres vil bli snudd på hodet.

 

Jeg er totalt ferdig med han og jeg blir kvalm bare jeg tenker på at jeg har i det hele tatt fått de følelsene og faktisk agert litt på dem. De følelsene er over og ut nå som jeg har sett alvoret i det.

 

 

Finnes det noen måte å komme seg utenfor det å måtte ødelegge 4 liv som vi kjenner det idag? :S

[Gjest medlem-1432]

Enten så ville jeg bare ha glemt hele greia og ikke sakt noe. Det kunne ha vært verre.

 

Eller så kan du jo lette ditt hjerte, og gi mora en liten heads up. Fordi ærlig talt så høres han ikke ut som han er til å stole 1 sekund på. Det blir nok litt drama av å si det da

[AnonymDiskusjon]

(ts)

 

Han er nok til å stole på når det gjelder andre damer, men det er bare det at jeg og han hadde så innmari god kjemi fra starten av og jeg har kjent meg betatt av han første gang jeg møtte han :S Men jeg tenkte ikke noe over det for aldri i verden trodde jeg at jeg skulle agere på det eller si det til han.

 

Men jeg har snakket ut med ham ferdig om dette og jeg har gitt han klar beskjed at det ikke blir noe og at dette nå kan gå over og at det var en ufattelig dum ting å gjøre og at jeg skammer meg for det jeg har gjort hittil.

 

For det lå liksom noe i luften mellom oss og det skal bare slukkes helt ned nå, og det har allerede begynt å gå vekk, for før så jeg han som en som jeg synes var kjekk og kul og det var spennende, men nå som jeg har "våknet til" så ser jeg bare det som noe som kan ødelegge alt og det vil jeg aldri skal skje. Jeg vil ikke såre de to andre, men jeg har gått over grensa veldig og det skulle jeg så gjerne tatt tilbake men det kan jeg ikke.. :S

 

 

Alt jeg vil er at det skal bli som før, men...

[AnonymDiskusjon]

(ts)

 

Så det jeg lurer på egentlig er vel om dere syns jeg er en dårlig person og dårlig bestevenninne om jeg bare legger dette i fortiden og går videre og prøver å glemme det mest mulig uten si noe til de to andre resten av livet?

 

Det gnager sånn på meg og jeg skulle så gjerne sagt det til dem, men da går alt til helvete for alle.. Feiger jeg ut?

[Blåbær]

Legg det bak deg og glem det fortest mulig. Ingenting har skjedd og du vet at du ikke vil mer, så da er det bare å la det gå over.

[AnonymDiskusjon]

Ja det hadde vært godt å få fred med dette, men jeg sitter her og kjenner på den gnagende angsten enda, den vil ikke gi slipp. :S

 

Føler ikke at jeg får puste ut ordentlig eller slå meg til ro med dette, da jeg ser min venninne hver dag og jeg har så lyst å si det. Men jeg kan ikke. Hun stoler på meg hundre prosent også kan jeg ikke dele dette med henne.

 

Vi snakket igår om at når man blir full så tenker man ikke klart og at man ikke er seg selv, men at grenser og fornuft flyter og man glemmer de man er glad i.. Og det sa hun seg enig i.

 

Jeg måtte bare få et eller annet snakk om det med henne, for å lette en prosent av hjertet mitt men det er fortsatt 99% skyldfølelse igjen og det er tungt og vondt å svelge..