På tide å si stopp

[thomaslov]

Det er lørdag morgen. Gårsdagens festligheter setter virkelig preg på formen, og satt på kjøkkenet hjemme og leste en artikkel i adresseavisen over et perfekt speilegg for å prøve å reparere litt.

 

Jeg kom over en artikkel om "Trine" i Ukeadresse lørdag 26.02.11. Hun hadde blit avhengig av Facebook som begynte å gå utover både mann og barn pågrunn av den konstante følelsen av at hun MÅTTE være tilgjengelig på Facebook til en hver tid. Artikkelen anbefales til alle her på nettsamfunnet.

 

Det jeg vil få frem med dette notatet er at jeg nå er blitt kvalm om hvordan samfunnet har blitt i dag. Jeg pleier å si: En person i dag er kun blitt en profil på internett. En jente som skal finne ut hvordan en gutt er går først inn og ser på profilbildet. Deretter ser hun på hvor mange venner han har. Er han populær og har over 700 venner? Check. Så sjekker hun bildene. Er han mye med vennene sine, og er en populær og attraktiv type? Check. Så har hun muligheten til å se hvilke interesser han har - hva han jobber med å hva han brenner for. Det tar med andre ord ca 2 minutter å finne ut om denne personen er verdt å bli videre kjent med.

 

Hvordan i huleste kan alle dere på Facebook - inkludert meg selv - bli så naive i løpet av den tiden den geniale Mark Suckerberg har utviklet Facebook til å bli noe så stort som det faktisk er. Det hele begynner faktisk å bli psykotisk.

 

Jeg har selv lurt på hvordan forholdet til min ekskjæreste hadde vært i dag om sosiale medier ikke har eksistert? Vi møttes face to face og ble kjent med hverandre på en "ordentlig" måte. I dag - 4 år etter - er vi ikke kjærester på grunn av sosiele medier. Hun ble avhengig av fenomenet, og fant ut at hennes pene ytre gjorde det lett og få kontakt med andre mennesker på internett. De hadde muligheten til å selv sensurere alt som ble sagt - ved å sjekke hvert et ord de skrev til hverandre før det ble sendt. Selv er jeg utrolig flink til å si myyyye dumt under en samtale med noen jeg liker. Men under en Facebook chat kan jo alle virke som konger-av-karisma.

 

Om 5 år kan jeg garantere at ALLE som er på Facebook i større grad har en LAVERE sosial intelligens. Man har ikke lenger en plakat klistret i trynet som forteller om hvor mange venner man har og hva man driver med. Man må faktisk FORTELLE det med ord. Skummelt....

 

Jeg har noen ganger møtt på folk som faktisk ikke har en Facebook profil. Og jeg tror folk rundt denne personen tenkte "Å jaha - du er en sånn type du ja. USOSIAL og UPOPULÆR......"

HVORDAN HAR SAMFUNNET BLITT?

 

Om en person har vært på en heidundranes ferie i Spania - og IKKE legger ut hvert et bilde og kommer med minst 12 statusoppdateringer i løpet av ferien - begynner ting å virke som om personen IKKE har vært der.. Er ikke en samtale med denner personen, der han eller hun forteller om opplevelsene sine nok til at folk skal tro på at vedkommende har vært der?

 

Selv er jeg "avhengig" av å sjekke oppdateringer på Facebook, jeg leter opp folk jeg har møtt for å finne ut mer. I stedet for å spørre. MEN FRA OG MED I DAG er dette slutt. Jeg sletter herved min profil på Facebook, og kommer til å leve et liv der jeg må ta kontakt enten face to face eller via telefon. Jeg tror livskvaliten min kommer til å øke betraktelig i forhold til resten av de

 

2,5 MILLIONENE nordmenn som er på FACEBOOK. ADJØ!

 

:) :)

[Benjamin]

Jeg er helt enig i at Facebook kan få for stor plass i noens liv, og at det er feil å basere sitt sosiale liv utelukkende på Facebook. Personlig er jeg stort sett innom hver dag, men det er sjelden mange minuttene hver gang. Jeg føler jeg har mest nytte av det som et hjelpemiddel når det er noe som organiseres som feks fester o.l.