Gå til innhold

Til deg som bryr seg om sannheten ( muslimiske koranen )


Anbefalte innlegg

Vel, Norge er ikke et kristent land, så du har ingenting du skulle sagt.

 

Nei, ikke så lenge flagg, grunnlov og statsreligion ikke gjelder.

Det er et politisk spørsmål.

 

Friheten vi har idag har ingenting med kristendommen å gjøre. Religionsfrihet, politisk frihet, ytringsfrihet. Dette er eksempler på hva som var forbudt under det kristne teokrati som regjerte i den perioden som du mener avgjør hvaslags land Norge er.

Endret av Abigor
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg synes det er fint at du er engasjert i Norsk historie, og ønsker å trekke frem våre røtter. Det er beundringsverdig, for det er noe svært få tar seg bryet med, nå i disse iPhone-Lady Gaga-Fellesbarn tider. Jeg er dog ikke sikker på at du klarer å samle så mange nordmenn rundt den norrøne identiteten. Vikinger og troll blir sett på som suvenirer til japser med kamera på magen, ikke Norsk historie. Jeg vet at dette er feil, og trist er det definitivt, men det er nok slik de fleste nordmenn identifiserer seg selv.

Kulturen rundt det norske flagg i rødt hvitt og blått der i mot, er noe som vekker identitetsfølelsen vår og gir oss roser i kinnene. Det er derfor jeg mener at dette må være identiteten å bygge videre på, ellers vil folk bli helt kulturville.

 

Hvilke positive egenskaper kristendommen har ført med seg, kan hurtig oppsummeres ved å sammenligne Norge med et islamsk land. Hadde det ikke vært for kristendommen i europa så ville nemlig hele kontinentet vært under islams hus. Muslimene har forsøkt å ta europa i 1400 år, og har vært ganske nære to ganger før. Den tredje gangen er de kanskje nærmere enn noen sinne, men det er en annen tråd.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Tours

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Vienna

Endret av Huggslangen
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hah! Bruker du virkelig "den beste av to onder" som et argument? Det er mange negative aspekter ved kristendommen som enda henger igjen i landet vårt. Det er ikke slik at det er greit å miste foten til en hai fordi du kunne ha mistet hele livet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Sitat: "Vår kjærlighet til sønnen vår står fast, men det gjør også vårt syn på Guds ord. Vi elsker ham og ønsker ham velkommen hjem, men det ville vært et svik mot ham og Guds ord om vi skulle si at det livet han lever, er OK."

 

Er dette å vere intolerant? Er dette å vere avstøytande, hatefull eller trangsynt? Eller er dette å vise kjærleik i ein ekstremsituasjon der eins forhold til Gud vert testa mot dei næraste familierelasjonar til det yttarste?

 

Ja dette er i aller høyeste grad både hatefullt, intolerant og trangsynt når man ignorant tror på hva som står i en to tusen år gammel bok, skrevet i en tid da de som skrev dette ikke engang forsto hva en bakterie var og var ikke lenger i utviklingen enn at skribentene av denne "fantastisk avanserte" boken ville ha GAPT av beundring bare de hadde sett en trillebår!

 

At det går an å støte sitt eget kjøtt og blod fra seg på denne måten fordi de tror på dette idiotiske tankegodset er meg helt uforståelig! De eneste de klarer å se er pikk og fise ring, for å si det litt stygt, det er alt sønnen deres utgjør for disse ingorante menneskene...

Stakkars jævel som var så uheldig at han måtte være født av slike fordømmende trangsynte mennesker, men religion er fordummende av natur og her ser du jo beviset på det....

 

For det blir ikke mer trangsynt enn å la tankegods fra steinalderen bestemme hva som er rett og galt to tusen år etter at det ble skrevet... det blir bare dumt det. Merkelig nok slo de ham ikke ihjel for å si dem i mot da, så de følger tydeligvis ikke alt i den idiot boka....

  • Liker 3
Lenke til kommentar

At det går an å støte sitt eget kjøtt og blod fra seg på denne måten fordi de tror på dette idiotiske tankegodset er meg helt uforståelig!

At du ikkje forstår dette er fordi du tenkjer for rasjonelt og menneskeleg, di synsvidde er avgrensa til det verdslege og din konklusjon er prega av dette. Som kristne erfarar vi at det ikkje går an å ha åndeleg samfunn med Gud samstundes som vi ikkje har nulltoleranse for synd. Dette vert som ei bylle som hindrar det nye livet frå å utfalde seg, som fører sjela mot profan jamsæle og til slutt mot den åndelege død. Dette er grunnen til at foreldrene plasserte Bibelen framom sonen si synd, ikkje fordi dei ikkje elska han (noko artikkelen gir tydeleg uttrykk for), men fordi ei gudsforlatt familiesameining ville vore som å stupe mot sitt barn i kvikksand. Eit slikt val fortener respekt.

Lenke til kommentar

Som kristne erfarar vi at det ikkje går an å ha åndeleg samfunn med Gud samstundes som vi ikkje har nulltoleranse for synd. Dette vert som ei bylle som hindrar det nye livet frå å utfalde seg, som fører sjela mot profan jamsæle og til slutt mot den åndelege død. Dette er grunnen til at foreldrene plasserte Bibelen framom sonen si synd, ikkje fordi dei ikkje elska han (noko artikkelen gir tydeleg uttrykk for), men fordi ei gudsforlatt familiesameining ville vore som å stupe mot sitt barn i kvikksand.

Du spør: «Er dette å vere intolerant?» men skriver etterpå at en må ha nulltoleranse for slikt. Hva mener du?

 

Jeg tviler ikke på at de elsker/er glad i sønnen sin, men de elsker bibelen sin mer.

 

Eit slikt val fortener respekt.

Jeg mener foreldrene burde respektere sønnens valg, og ikke diskriminere han på grunn av hans mangel på tro.

Lenke til kommentar

Hvorfor kan ikke foreldrene elske sønnen, når Gud gjør det?

Kvifor spør du om dette, når du veit at det stikk motsette er tilfelle?

Sjølvsagt vil dei jo sonen det beste, og dette beste er ikkje syndenes tillatelse, men syndenes forlatelse. Å elske er ikkje å godta urett, men å irettesetje der det er på sin plass.

 

Dessutan; Korleis kan nokon elske utan at Gud elskar først? Er ikkje kjernen av all vår syndige naturs kjærleik meir eller mindre kamuflert egoisme? Er ikkje all menneskeleg hugleik eit fåfengt jag etter eiga vinning? Ein grundigare argumentasjon for dette kan finnast her.

 

Det eg ønskjer å poengtere er at den sanne kjærleiken berre kan verte skapt i hjarta hjå dei som trur på Gud av eit heilt hjarta. Dette er ikkje noko som vi skapar, men noko Gud skapar i oss. Lettsindig aksept av synd er aldri vegen å gå for å vinne denne høgare form for kjærleik, men fører derimot til åndsfattigdom og hjartekulde.

Endret av HEAL
Lenke til kommentar

Kvifor spør du om dette, når du veit at det stikk motsette er tilfelle?

Sjølvsagt vil dei jo sonen det beste, og dette beste er ikkje syndenes tillatelse, men syndenes forlatelse. Å elske er ikkje å godta urett, men å irettesetje der det er på sin plass.

Selvsagt vil de ikke nødvendigvis det. Kanskje de egentlig ønsker det, men de kan ikke på grunn av Gud. De kan vel tillate synderen, slik Gud gjør, uten å tillate synden, slik Gud gjør? Det var dette jeg mente.

 

Dessutan; Korleis kan nokon elske utan at Gud elskar først? Er ikkje kjernen av all vår syndige naturs kjærleik meir eller mindre kamuflert egoisme? Er ikkje all menneskeleg hugleik eit fåfengt jag etter eiga vinning? Ein grundigare argumentasjon for dette kan finnast her.

Jeg kan uten problemer elske uten at Gud elsker meg. Jeg tror du er uenig her, siden jeg snakker om såkalt «falsk kjærlighet». Det er så mangt som kan spores tilbake til egoisme, også «ekte kjærlighet» til Gud. Kristne elsker vel ikke Gud på tross av sine egne ønsker, gjør de vel?

 

Det eg ønskjer å poengtere er at den sanne kjærleiken berre kan verte skapt i hjarta hjå dei som trur på Gud av eit heilt hjarta. Dette er ikkje noko som vi skapar, men noko Gud skapar i oss. Lettsindig aksept av synd er aldri vegen å gå for å vinne denne høgare form for kjærleik, men fører derimot til åndsfattigdom og hjartekulde.

Den «falske» kjærligheten er like mye verdt. Jeg mener faktisk den er mer verdt enn den «ekte». Dette er fordi sistnevnte krever, som du sier, at en ikke kan godta synd, men ha nulltoleranse. En skal skyve fra seg de en elsker, så lenge man elsker Gud høyere.

Lenke til kommentar

Selvsagt vil de ikke nødvendigvis det. Kanskje de egentlig ønsker det, men de kan ikke på grunn av Gud. De kan vel tillate synderen, slik Gud gjør, uten å tillate synden, slik Gud gjør? Det var dette jeg mente.

Det er jo ikkje slik at sonen blei skyvd ut på den måten foreldra ikkje bryr seg om han som person. Her trur eg du har misoppfatta eit eller anna. Dei elskar han og ber til Gud om at han må finne tilbake til eit "rett" kristenliv, det er dette som er sonens reelle behov, ikkje tomt pjatt om toleranse, empati og "nestekjærleik".

 

Jeg kan uten problemer elske uten at Gud elsker meg. Jeg tror du er uenig her, siden jeg snakker om såkalt «falsk kjærlighet». Det er så mangt som kan spores tilbake til egoisme, også «ekte kjærlighet» til Gud. Kristne elsker vel ikke Gud på tross av sine egne ønsker, gjør de vel?

Ok, berre for å definere kva eg kallar "ekte kjærleik" kan eg vise til 1. Kor 13, der Paulus snakkar om fruktene av eit heilagt liv i Anden. Når du her referer til egoistisk kristen kjærleik, er det viktig at vi framleis har vår syndige natur som freistar til fall. I kva grad vi let denne naturen halde fram å prege oss er vidare omvendt proporsjonal av den grad Jesus får forme våre liv (mogninga av den heilage natur som står i strid med kjødet). Dersom vi pleiar vårt Gudsforhold, vil vi derfor få meir av Kristi sinnelag, vi vil få eit anna syn på livet og våre medmenneske, og vi vil i større grad elske utan at det ligg sjølvhevdande motiv bak. Døme

 

Den «falske» kjærligheten er like mye verdt. Jeg mener faktisk den er mer verdt enn den «ekte». Dette er fordi sistnevnte krever, som du sier, at en ikke kan godta synd, men ha nulltoleranse. En skal skyve fra seg de en elsker, så lenge man elsker Gud høyere.

For ein ikkje-kristen kan ein slik logikk verke fengjande, og eg kan frå ditt syn forstå at du meiner det slik. Ein kristen vil på den andre sida erkjenne sin tilstand som syndar, og vidare at det nettopp er syndenaturen som hindrar livet frå å fullendast til det optimale. Målet for ein kristen er ikkje å leve på "kanten av stupet", men å søke å bli meir og meir lik Kristus, for gjennom dette å bli meir fullkome som menneske og inneha meir av den sanne kjærleiken. Synda kan kan hende verke forlokkande i sitt ytre, men ein kristen veit at dette ytre berre er ein flyktig illusjon og at dens reelle andlet er døden. Som det står i salmen:

 

Han tek ikkje glansen av livet,

den frelsar som kallar på deg.

Fyrst då kan for alvor du leva,

når han får deg fylgja på veg.

Du høyrer dei dårande røyster,

som lovar deg gullglim og glans.

men ingen legg lys over vegen,

som Jesus og kjærleiken hans.

 

EDIT: Sette inn feil link, retta opp no

Endret av HEAL
Lenke til kommentar

Det er jo ikkje slik at sonen blei skyvd ut på den måten foreldra ikkje bryr seg om han som person. Her trur eg du har misoppfatta eit eller anna. Dei elskar han og ber til Gud om at han må finne tilbake til eit "rett" kristenliv, det er dette som er sonens reelle behov, ikkje tomt pjatt om toleranse, empati og "nestekjærleik".

Et kristens liv er ikke et reellt behov. Skulle det av en eller annen merkelig grunn være slik, kan du begrunne hva konsekvensen av å ikke dekke dette behovet? Jeg kan si at å ta avstand fra kristendom er hans reelle behov, og siden ingen av oss har begrunnelse stille vi likt.

 

Den «falske» kjærligheten er like mye verdt. Jeg mener faktisk den er mer verdt enn den «ekte». Dette er fordi sistnevnte krever, som du sier, at en ikke kan godta synd, men ha nulltoleranse. En skal skyve fra seg de en elsker, så lenge man elsker Gud høyere.

For ein ikkje-kristen kan ein slik logikk verke fengjande, og eg kan frå ditt syn forstå at du meiner det slik. Ein kristen vil på den andre sida erkjenne sin tilstand som syndar, og vidare at det nettopp er syndenaturen som hindrar livet frå å fullendast til det optimale. Målet for ein kristen er ikkje å leve på "kanten av stupet", men å søke å bli meir og meir lik Kristus, for gjennom dette å bli meir fullkomne som menneske og inneha meir av den sanne kjærleiken.

Jeg erkjenner ikke min tilstand som synder. Dette er fordi jeg ikke erkjenner bibelens syn på synd som korrekt. Dette hindrer meg i å bli som Jesus Kristus, men det er heller ikke et mål.

 

Kristus omga seg syndere på alle kanter, men en må gjøre motsatt for å bli som Kristus?

 

Synda kan kan hende verke forlokkande i sitt ytre, men ein kristen veit at dette ytre berre er ein flyktig illusjon og at den reelle andlet er døden. Som det står i salmen:

 

Du høyrer dei dårande røyster,

som lovar deg gullglim og glans.

men ingen legg lys over vegen,

som Jesus og kjærleiken hans.

 

Slik som Guds egen hage?

 

Esek 28,13:

Du bodde i Eden, Guds hage,

og var dekket av alle slags edelstener:

rubin, topas og diamant,

krysolitt, karneol og jade,

safir, turkis og smaragd.

Dine håndtrommer og smykker

var innlagt med gull;

de ble gjort i stand

den dagen du ble født.

 

Siden Jesus ikke eksisterte enda, var ikke Gud og hans kjærlighet nok?

Endret av Bozzeye
Lenke til kommentar

Nå kommer jeg ramlende inn fra sidelinjen, og har ikke helt satt meg inn i denne homo OT-tråden.

Jeg vil uansett ta et skritt tilbake, og utfordre HEAL & co med følgende tankegods:

 

Er det ikke et paradoks at vi som mennesker er i stand til å utfordre Guds ord/befalinger/formaninger angående hva som "kvalifiserer" til å være synd?

I dette tilfellet er det homofili; det å elske, begjære og ha seksuelt samkvem med en person av samme kjønn.

Ifølge Bibelen er dette mindreverdige, syndende mennesker.

I realiteten er det da de hedenske mennesker som viser varme og omtanke for et medmenneske, ikke de som følger Guds ord.

 

Jeg lurer på om HEAL & medsammensvorne noen gang stiller spørsmålstegn ved det Bibelen prediker?

"Virkelig Gud? Er det virkelig dette du mener er moralsk opphøyethet og gode gjerninger? Hvorfor er det viktig for deg hvem Per begjærer og hvilken av de to kroppsåpninger han foretrekker å penetrere med sin penis?"

 

God is not great - how religion poisons everything.

- Biskop Hitchens

Endret av phydeaux
Lenke til kommentar

At du ikkje forstår dette er fordi du tenkjer for rasjonelt og menneskeleg, di synsvidde er avgrensa til det verdslege og din konklusjon er prega av dette.

Selvfølgelig bærer svaret mitt preg av at jeg IKKE ser noen som helst grunn til å adlyde påstander i en bok som sier ditt og datt, det skulle nå bare mangle!!! Merkelig at du er så lite reflektert at du og dine "sammensvorne" setter denne påståtte guden over andre levende menneskers ve og vel, men dette er jo akkurat den dumskapen som det snakkes om når jeg sier at du trenger religion for å få et i utgangspunktet OK menneske til å gjøre fryktelige ting mot andre.... Religionen din forgifter ditt sinn og din dømmekraft og innsnevrer ditt syn til å tro at du må følge PÅSTANDER....

 

Som kristne erfarar vi at det ikkje går an å ha åndeleg samfunn med Gud samstundes som vi ikkje har nulltoleranse for synd. Dette vert som ei bylle som hindrar det nye livet frå å utfalde seg, som fører sjela mot profan jamsæle og til slutt mot den åndelege død. Dette er grunnen til at foreldrene plasserte Bibelen framom sonen si synd, ikkje fordi dei ikkje elska han (noko artikkelen gir tydeleg uttrykk for), men fordi ei gudsforlatt familiesameining ville vore som å stupe mot sitt barn i kvikksand. Eit slikt val fortener respekt.

Som phydeaux sier: "I realiteten er det da de hedenske mennesker som viser varme og omtanke for et medmenneske, ikke de som følger Guds ord."

 

Kunne ikke sagt det bedre selv... Du tror du sitter på godhet og kjærlighet fordi du blindt følger påstander i denne gamle boka og skjønner ikke selv hvor stupid dette idiotiske og forkastelige tankegodset gjør deg... Trist å se oppegående mennesker sitte så til de grader fast i et slikt tankefengsel som disse verdiløse ideologiene, og trist å se hvordan i utgangs punktet OK mennesker kan forfølge og forkaste sitt eget kjøtt og blod over di samme verdiløse påstandene....

 

Og du er ikke lite frekk og ignorant når du klarer å klandre MEG for å være den dumme her som faktisk ikke dømmer et annet menneske på grunnlag av gamle dogmer og idiotiske påstander? Vokn opp er du snill, den verden vi lever i inneholder ingen guder og det er derfor MYE smartere å ta vare på menneskene som lever i denne verden og holde disse gudene utenfor. Men jeg er redd du ikke skjønner dette, tror du rett og slett sitter så til de grader klistret i tankefengslet ditt at du ikke engang skjønner at det er mennesker vi må ta hensyn til, ikke guder... Som om guder vandrer rundt på denne jorden liksom.... er'e mulig å bli så jævlig som dette over noen påstander? Jeg er sjokkert....

Lenke til kommentar

De som aldri har hørt om gud kommer til himmelen.

 

Dermed vil homofile i et samfunn som ikke har hørt om kristendommen, hvor homofile kan leve fritt, forbli ustraffet fordi legningen ligger i vår natur.

 

 

 

...

 

Siden ABSOLUTT ALLE dyr (mennesket er et dyr; en ape) har seksuelle preferanser -- altså ALLE DYR (les pattedyr) er varierende grader av heterofile eller homofile -- er homofili og heterofili naturlig per definisjon.

 

Men hvorfor er slaveri tillatt i bibelen, selv etter Jesus, og hvorfor får vi ikke lov til å ta slaver slik som slave-eieren som Jesus berømte da han kom til Jesus for å få helbredet slaven sin, slik at slaven kunne slave for eieren sin resten av livet?

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det eg ønskjer å poengtere er at den sanne kjærleiken berre kan verte skapt i hjarta hjå dei som trur på Gud av eit heilt hjarta. Dette er ikkje noko som vi skapar, men noko Gud skapar i oss. Lettsindig aksept av synd er aldri vegen å gå for å vinne denne høgare form for kjærleik, men fører derimot til åndsfattigdom og hjartekulde.

Den sanne kjærligheten har sitt utspring i gudinner som Athene, Frøya og lignende, ikke sant?

Lenke til kommentar

Det eg ønskjer å poengtere er at den sanne kjærleiken berre kan verte skapt i hjarta hjå dei som trur på Gud av eit heilt hjarta.

Som om man trenger å tro på påstander og ville gjettninger fra en gammel bok for å kunne vise og føle kjærlighet... :roll:

 

Men igjen viser religiøse sitt sanne ansikt der de tror de er bedre ann alle andre fordi de tror blindt på påstander.... Stakkars mennesker, for en fall høyde disse vil ha den dagen de ramler ut av tankefengslet de sitter frivillig og dypt inne i... Vet om en del som kommer til å slå seg ihjel til og med....

  • Liker 1
Lenke til kommentar

En kristens liv er ikke et reellt behov. Skulle det av en eller annen merkelig grunn være slik, kan du begrunne hva konsekvensen av å ikke dekke dette behovet?

For å forstå dette må du hugse på at Gud berre har gode planar for ditt liv. Jer 29,11: "For eg veit kva tankar eg har med dykk, seier Herren, fredstankar og ikkje ulukketankar. Eg vil gje dykk framtid og von." Dette er meir enn tome kjensler, og noko kristne som lever nær Gud opplever kvar dag. Sjølvsagt er gudsforholdet umogleg å forklare utan ein sjølv lærer Gud å kjenne, dersom ein ikkje har fått tilfredsstilt sitt åndelege behov er det derfor uråd å sjå skilnaden mellom det ein har og ikkje har i Kristus.

 

Likevel kan vi prøve med ein parallell til eit verdsleg behov. Tenk deg for ein augneblink at du er Robinson Crusoe, nyst stranda på si aude øy, forleten utan eit fnugg av sosial omgongskrins. Så ein dag møter du Fredag. Sjølv følte du deg ikkje spesielt einsam før dette møtet, men ettersom du blir kjent med han, merkar du at venskapet til Fredag er av stor verdi for din livskvalitet. Litt på same måten er det med forholdet til Gud også. Konsekvensane av å ikkje følgje han er at du held fram på den same vegen som du går, du kan med deg sjølv føle deg tilfreds, du kan føle at ditt åndelege behov er ikkje-eksisterande. Hugs då likevel: "Jamvel når du seier at du ikkje ser han, ser han di sak, og du må venta på han." (Job 35,14)

 

Kristus omga seg syndere på alle kanter, men en må gjøre motsatt for å bli som Kristus?

Jesus forklarar dette "paradokset" i Joh 17,14-16: "Eg har gjeve dei ditt ord. Men verda hatar dei fordi dei ikkje er av verda, liksom eg ikkje er av verda. Eg bed ikkje at du skal ta dei ut or verda, men at du må vara dei frå det vonde. Dei er ikkje av verda, liksom eg ikkje er av verda."

 

Med andre ord: Gud har skapt ein ny natur i oss, ikkje med det føremål at vi skal isolere oss, vere eksklusive, introverte og avvisande, men at vi skal elske verda med den same kjærleiken som Gud har vist oss. Dette betyr ikkje at vi skal la saltet miste si kraft ved å ta etter ikkje-kristne i deira levesett, noko som er ekvivalent med eit liv i mørkret, men dersom vi derimot held fast på Ordet som sanning, har Ordet sjølv kraft til å verke i hjarta åt ufrelste, tydeleggjere vår fortvilte tilstand som syndarar, og leie sjela til sann kvile hos Gud gjennom Jesus. Vi er framleis i verda, men ikkje av verda. Dette er ein tydeleg skilnad.

 

Siden Jesus ikke eksisterte enda, var ikke Gud og hans kjærlighet nok?

Kvifor seier du at "Jesus ikkje eksisterte"? Står det ikkje: "Då sa Gud: «Lat oss skapa menneske i vårt bilete, i vår likning!" (1. Mos 1,26) Sjølvsagt var Jesu = Guds kjærleik til Adam og Eva like stor som til alle andre menneske, men det var ikkje Guds feil at dette kjærleiksforholdet brått fekk sin ende. Nettopp dette er kjærleik, ikkje at Gud tvingar oss til noko vi ikkje vil, men at han lèt oss sjølve avgjere om vi vil ha noko med Gud å gjere eller ikkje.

 

De som aldri har hørt om gud kommer til himmelen.

 

Dermed vil homofile i et samfunn som ikke har hørt om kristendommen, hvor homofile kan leve fritt, forbli ustraffet fordi legningen ligger i vår natur.

Godt spørsmål, sjå post #2 i denne tråden. Eg ser ikkje korleis ein rettferdig Gud kan straffe menneske som lever uvitande i synd, eg trur heller ikkje at så er tilfelle.

Endret av HEAL
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...