Er nyfødte barn ateister?

[NikkaYoichi]

...

Hvordan kan du mene at ateist er noe annet enn "ikke-gudetroende"?

 

Jeg skal fortelle deg hvorfor de har denne trangen. Det er ene og alene at de vil anse det som et tap for deres religion om spedbarn regnes som ateister, frem til de har fått slått kloa i dem.

[Abigor]

Men det er enda mer pressist å si at spedbarn er ikke-religiøse. For å si at noen er ateist gjør dem ikke til ikke-religiøse, så dersom spedbarn kun var ateist så kunne de fortsatt tro på mye rart.

[kybstud]

Mener du at forholdet mellom fravær av gudetro og gudetro er samme greia som forholdet mellom en politisk ideologi og en annen politisk ideologi?

Nei, fordi ateisme ikke handler om fravær av gudetro, ifølge alle autoriteter på området.

 

(Med mindre du utvider begrepet til noe som aldri har blitt gjort på norsk før og importerer engelske 15 år gamle klassifiseringer som heller ikke har noen plass i det norske språket.)

 

Spebarn er apolitisk. De har ingen politisk overbevisning eller interesse.

Korrekt. Nå kan du si meg hvorfor ateisme har en tilsvarende stilling mtp. religiøsitet.

Fordi apolitisk består av a og politisk. Ateisme består av a og teisme.

 

Et spebarn er apolitisk fordi det ikke har noen politisk overbevisning eller interesse.

Et spebarn er ateistisk fordi det ikke har noen teistisk overbevisning eller interesse.

At betydningen er annerledes på gresk enn på norsk ser jeg ikke på som noe argument. Dette er ikke en diskusjon på gresk.

 

Er den norske definisjonen av "sofa" feil, fordi "sofa" egentlig betyr "pute" på arabisk?

 

Poenget er at på norsk brukes ordet "ateist" som en som har tatt et standpunkt eller har en oppfatning av religiøse påstander.

 

Noen definisjoner av ordets betydning på norsk:

"tro som går ut på at det ikke fins noen (personlig) gud"

"oppfatningen at Gud eller guder ikke eksisterer"

 

Og det er akkurat slik den lingvistiske professoren ville brukt ordet.

 

...

Hvordan kan du mene at ateist er noe annet enn "ikke-gudetroende"?

 

Av samme grunn som at jeg ikke mener at benk og stol er det samme.

 

-------------------------------------

 

Forresten, ta gjerne en kikk på profilen til den fagansvarlige på Store norske leksikon som skrev artikkelen om ateisme der. Dette er en mann som forsker på ateismens plass i det religiøse landskapet. Jeg regner derfor med at han gir en definisjon som går god innen religionsvitenskapen også.

 

http://snl.no/ateisme

 

http://snl.no/.users/9496

Endret 7. juni 2011 av TiD

[Bozzeye]

At betydningen er annerledes på gresk enn på norsk ser jeg ikke på som noe argument. Dette er ikke en diskusjon på gresk.

 

Er den norske definisjonen av "sofa" feil, fordi "sofa" egentlig betyr "pute" på arabisk?

Kommer ordet sofa fra det arabiske ordet pute?

 

Poenget er at på norsk brukes ordet "ateist" som en som har tatt et standpunkt eller har en oppfatning av religiøse påstander.

Løgn. Jeg og flertallet som diskuterer i denne tråden bruker ordet ateist om alle som har fravær av tro.

[kybstud]

At betydningen er annerledes på gresk enn på norsk ser jeg ikke på som noe argument. Dette er ikke en diskusjon på gresk.

 

Er den norske definisjonen av "sofa" feil, fordi "sofa" egentlig betyr "pute" på arabisk?

Kommer ordet sofa fra det arabiske ordet pute?

Sofa er arabisk for pute.

 

Poenget er at på norsk brukes ordet "ateist" som en som har tatt et standpunkt eller har en oppfatning av religiøse påstander.

Løgn. Jeg og flertallet som diskuterer i denne tråden bruker ordet ateist om alle som har fravær av tro.

Jeg ser at dette blir ord mot ord. Men jeg kan i alle fall finne et konsensus i norske ordbøker og leksika. I tillegg til at den lingvistiske professoren var enig.

[Bozzeye]

At betydningen er annerledes på gresk enn på norsk ser jeg ikke på som noe argument. Dette er ikke en diskusjon på gresk.

 

Er den norske definisjonen av "sofa" feil, fordi "sofa" egentlig betyr "pute" på arabisk?

Kommer ordet sofa fra det arabiske ordet pute?

Sofa er arabisk for pute.

Du bommer på spørsmålet.

 

Poenget er at på norsk brukes ordet "ateist" som en som har tatt et standpunkt eller har en oppfatning av religiøse påstander.

Løgn. Jeg og flertallet som diskuterer i denne tråden bruker ordet ateist om alle som har fravær av tro.

Jeg ser at dette blir ord mot ord. Men jeg kan i alle fall finne et konsensus i norske ordbøker og leksika. I tillegg til at den lingvistiske professoren var enig.

Jeg kan finne et konsensus andre plasser. I tillegg var professoren uenig i at ordet er så begrenset som du vil ha det til.

[cuadro]

Onkel har flotte innvendinger, er helt enig med ham. Dere driver sirkelargumentasjon.

 

De er gode fordi han er enig med deg? Isåfall er jo flertallet enig med meg, og derfor "bedre". Ærlig talt, kjenner du i det hele tatt til kritikk mot 1. autoritetsargumenter, og 2. populæritetsargumenter?

 

Det spiller forøvrig heller ingen rolle hvor dårlig kartlagt det norske ordforråd er representert i orbøker; ateisme er et låneord, og all argumentasjon rundt dette ordet er (selvfølgelig) direkte av engelsk/fransk (hvor vi har lånt det norske ordet fra). Litt historie bør du kunne. Og videre eksisterer det ikke én eneste intellektuell artikkel hvor bruken av ordet ateisme blir rettferdiggjort i en historisk-vitenskapelig, eller filosofi-historisk artikkel av professorer, avsluttende studenter eller like - på norsk. Dette er utelukkende et låneord.

 

Når du da ekskluderer engelske kilder på emnet, så har du allerede valgt å være ignorant. Lykke til med det.

 

Ikke-teist og teist gjelder det for. Men utifra definisjoner og artikler er en ateist en som har en oppfatning e.l. av spørsmålet.

Disse artiklen og definisjonene er skrevet av teister, da spesiellt kistne, som har en agenda.

Se her! Cuadro som påstod at "kristenmafia-argumentet" ikke ble fremmet.

 

Deres respons er at kristenmafiaen har infisert alle ordboks- og leksikonredaksjoner i Norge.

Nei. Den har aldri vært det. Pen stråmann, men dine løgnaktige krampetrekk er rett og slett pinlige.

 

Dette er enda en stråmann. Å si at Zepticon har prøvd seg på en slik argumentasjon, rettferdiggjør ikke din generelle uttalelse, som også er en stråmann og fullstendig løgn: "Deres respons er at kristenmafiaen har infisert alle ordboks- og leksikonredaksjoner i Norge."

 

Makan til løgn.

Endret 7. juni 2011 av cuadro

[kybstud]

At betydningen er annerledes på gresk enn på norsk ser jeg ikke på som noe argument. Dette er ikke en diskusjon på gresk.

 

Er den norske definisjonen av "sofa" feil, fordi "sofa" egentlig betyr "pute" på arabisk?

Kommer ordet sofa fra det arabiske ordet pute?

Sofa er arabisk for pute.

Du bommer på spørsmålet.

Hva er poenget ditt? Hva vil du fram til?

 

Poenget er at på norsk brukes ordet "ateist" som en som har tatt et standpunkt eller har en oppfatning av religiøse påstander.

Løgn. Jeg og flertallet som diskuterer i denne tråden bruker ordet ateist om alle som har fravær av tro.

Jeg ser at dette blir ord mot ord. Men jeg kan i alle fall finne et konsensus i norske ordbøker og leksika. I tillegg til at den lingvistiske professoren var enig.

Jeg kan finne et konsensus andre plasser. I tillegg var professoren uenig i at ordet er så begrenset som du vil ha det til.

Hvor kan du finne et konsensus? Altså på norsk.

 

Men han mente ordet "ateist" helte mot en som har tatt et standpunkt Som sagt, om spørsmålet var "er nyfødte barn svake ateister?" hadde diskusjonen vært en annen.

[Bozzeye]

Du bommer på spørsmålet.

Hva er poenget ditt? Hva vil du fram til?

Ateisme kommer fra det greske ordet atheos. Kommer ordet sofa fra det arabiske ordet pute? Nettopp. Ikke sammenlignbart.

 

Jeg kan finne et konsensus andre plasser. I tillegg var professoren uenig i at ordet er så begrenset som du vil ha det til.

Hvor kan du finne et konsensus? Altså på norsk.

 

Men han mente ordet "ateist" helte mot en som har tatt et standpunkt Som sagt, om spørsmålet var "er nyfødte barn svake ateister?" hadde diskusjonen vært en annen.

Selvsagt må den være på norsk, ellers passer det ikke inn med ditt syn.

 

Han mente at ordet ateist ikke begrenset seg utelukkende til benektelse av gud(er).

[kybstud]

Onkel har flotte innvendinger, er helt enig med ham. Dere driver sirkelargumentasjon.

 

De er gode fordi han er enig med deg? Isåfall er jo flertallet enig med meg, og derfor "bedre". Ærlig talt, kjenner du i det hele tatt til kritikk mot 1. autoritetsargumenter, og 2. populæritetsargumenter?

For det første mente jeg ikke å si at innvendingene var gode, fordi jeg var enige med ham. Jeg prøvde å si at han har gode innvendinger og at jeg er enig med ham.

 

Og populatitetsargumentet er det jo utelukkende én side som har brukt

Jeg og flertallet som diskuterer i denne tråden bruker ordet ateist om alle som har fravær av tro.

Lignende påstander som det der har gått igjen. "Hvorfor er du den eneste som mener det da, TiD?"

 

Autoritetsargumenter er helt legitime i en debatt hvor ingen av oss skriver doktorgradsoppgave eller forsker på ateisme, som for eksempel forfatteren av denne artikkelen gjør: http://snl.no/ateisme

 

Det spiller forøvrig heller ingen rolle hvor dårlig kartlagt det norske ordforråd er representert i orbøker

Du synes det bare er dårlig kartlagt fordi du er uenig med definisjonen. Er det bedre kartlagt i engelske ordbøker? Vil du si meg hvorfor det er greit at ordet "sofa" ikke betyr pute på norsk, mens "ateist" må være i samsvar med den opprinnelige greske definisjonen?

 

Ikke-teist og teist gjelder det for. Men utifra definisjoner og artikler er en ateist en som har en oppfatning e.l. av spørsmålet.

Disse artiklen og definisjonene er skrevet av teister, da spesiellt kistne, som har en agenda.

Se her! Cuadro som påstod at "kristenmafia-argumentet" ikke ble fremmet.

 

Deres respons er at kristenmafiaen har infisert alle ordboks- og leksikonredaksjoner i Norge.

Nei. Den har aldri vært det. Pen stråmann, men dine løgnaktige krampetrekk er rett og slett pinlige.

 

Dette er enda en stråmann. Å si at Zepticon har prøvd seg på en slik argumentasjon, rettferdiggjør ikke din generelle uttalelse, som også er en stråmann og fullstendig løgn: "Deres respons er at kristenmafiaen har infisert alle ordboks- og leksikonredaksjoner i Norge."

 

Makan til løgn.

Det er jo helt sant. Det har vært innvendingen fra deres side opptil flere ganger. Jeg greier ikke å ha en individuell debatt med dere alle. Kan du forklare meg hvorfor alle norske ordbøker og leksikon er uenige med deg, cuadro? Gi din side av saken, jeg har ikke oppfattet den ennå.

Endret 7. juni 2011 av TiD

[cuadro]

Onkel har flotte innvendinger, er helt enig med ham. Dere driver sirkelargumentasjon.

 

De er gode fordi han er enig med deg? Isåfall er jo flertallet enig med meg, og derfor "bedre". Ærlig talt, kjenner du i det hele tatt til kritikk mot 1. autoritetsargumenter, og 2. populæritetsargumenter?

For det første mente jeg ikke å si at innvendingene var gode, fordi jeg var enige med ham. Jeg prøvde å si at han har gode innvendinger og at jeg er enig med ham.

 

Og populatitetsargumentet er det jo utelukkende én side som har brukt

 

Jeg har ikke benyttet meg av populæritetsargument i noen annen sammenheng enn å vise deg hvor idiotisk det er å benytte seg av populæritetsargument. Hva noen andre her har gjort , har ingenting å si med min argumentasjon overhodet. Hva alle på min "side" måtte si, er fullstendig irrelevant.

 

Det spiller forøvrig heller ingen rolle hvor dårlig kartlagt det norske ordforråd er representert i orbøker

Du synes det bare er dårlig kartlagt fordi du er uenig med definisjonen. Er det bedre kartlagt i engelske ordbøker? Vil du si meg hvorfor det er greit at ordet "sofa" ikke betyr pute på norsk, mens "ateist" må være i samsvar med den opprinnelige greske definisjonen?

 

Nei, jeg synes det er dårlig kartlagt fordi låneordet ikke bruker kildehenvisning til det ordet stammer fra. Det er ingen etymologisk samsvarlighet. Samtidig er det heller ingen konsekvent kontinuitet i betydningen av ordet, med dets samsvarlighet på andre språk, der det er det eneste låneords-partner.

 

Og ja, ordet er bedre kartlagt i det engelske språk - ikke nødvendigvis begrenset til ordbøker, som igjen er helt forbi poenget, da ordbøker i seg selv må oppgi sine kilder(hvilket dine norske ordbøker ikke gjør). Sofa er også et låneord, akkurat slik som ateist, så det er bra at du bruker dette ordet. Sofa, derimot, er ikke lånt fra arabisk, men igjen engelsk. På engelsk betyr sofa det sofa betyr på norsk. Det er også feil at sofa betyr pute på arabisk. Det er i alle fall feil at sofa kun betyr pute:

 

"sofa

1620s, "raised section of a floor, covered with carpets and cushions," from Turk. sofa, from Arabic suffah "bench." Meaning "long stuffed seat for reclining" is recorded from 1717."

 

Sakset fra etymonline.com, en side som er dedikert til å vise ords etymologiske opphav (dette er kun for å understreke den engelske og arabiske bruken av ordet).

 

Ikke-teist og teist gjelder det for. Men utifra definisjoner og artikler er en ateist en som har en oppfatning e.l. av spørsmålet.

Disse artiklen og definisjonene er skrevet av teister, da spesiellt kistne, som har en agenda.

Se her! Cuadro som påstod at "kristenmafia-argumentet" ikke ble fremmet.

 

Deres respons er at kristenmafiaen har infisert alle ordboks- og leksikonredaksjoner i Norge.

Nei. Den har aldri vært det. Pen stråmann, men dine løgnaktige krampetrekk er rett og slett pinlige.

 

Dette er enda en stråmann. Å si at Zepticon har prøvd seg på en slik argumentasjon, rettferdiggjør ikke din generelle uttalelse, som også er en stråmann og fullstendig løgn: "Deres respons er at kristenmafiaen har infisert alle ordboks- og leksikonredaksjoner i Norge."

 

Makan til løgn.

Det er jo helt sant. Det har vært innvendingen fra deres side opptil flere ganger. Jeg greier ikke å ha en individuell debatt med dere alle. Kan du forklare meg hvorfor alle norske ordbøker og leksikon er uenige med deg, cuadro? Gi din side av saken, jeg har ikke oppfattet den ennå.

 

Det er ingen sammenheng i "deres" eller "vår" side. Jeg og mange andre brukere her kan ikke anklages for hva én bruker hevder. Det er fullstendig feil. Det er også fullstendig løgn å påstå at det er den "stadige innvendingen" fra "vår side". Jeg har allerede forklart deg at jeg ikke forholder meg til de norske ordbøker alene, fordi dette er i seg selv idiotisk. Jeg har inget forklaringsproblem der. Du, derimot, har et forklaringsproblem der du ekskluderer alle andre kilder.

[kybstud]

Ok, hvis etymologien er deres fremste argument. La oss ta en titt på det.

 

Det meste tyder på at vi har lånt ordet av fransk, fordi ordet var innom fransk før engelsk, altså at engelsk "tok" ordet fra franskmennene. [1] Og at fransk var aristrokatiets lingua franca helt inn til 1900-tallet, altså at de som diskuterte filosofi o.l. diskuterte på fransk. [2]

 

Derfor er det det franske ordet vi bør ta en titt på, om vi skal finne den opprinnelige betydningen av ordet. Jeg kan ikke påberope meg ekspertkunnskaper i fransk, men ord som "négation" og "refus" skjønner jeg jo hva betyr. Så da er det vel bare å gi seg i veg.

 

 

1

Først kan vi se på engelsk Wikipedias artikkel om ordets etymologi:

The term atheist (from Fr. athée), in the sense of "one who denies or disbelieves the existence of God",[19] predates atheism in English, being first found as early as 1566

Altså, på fransk betydde ordet en aktiv motstand mot guds eksistens. Noen som har tatt et standpunkt. Verbet "to deny" vet de fleste hva betyr. Disbelief forklares slik: "Refusal or reluctance to believe."

 

2

Grand Larousse encyclopédique (som også er en dictionary [3])

Doctrine qui nie l'existence de Dieu.

 

Attitude de quelqu'un qui nie l'existence de Dieu ; incroyance religieuse.

 

L'athéisme' date=' affirmation de l'inexistence de Dieu (« Le monde n'a été créé par aucun dieu », dit Héraclite), ne se confond pas avec l'agnosticisme, refus délibéré de penser que Dieu existe ou n'existe pas ; il n'a aucun rapport avec le déisme, croyance vague en l'existence d'une divinité, diffuse ou polymorphe, et n'est assimilé qu'abusivement avec le panthéisme, croyance selon laquelle Dieu et monde ne font qu'un, ce qui implique que Dieu est partout et nulle part à la fois.[/quote']

Link til artikkelen

Norsk oversettelse med Google translate

Oversettelse til engelsk

 

I denne artikkelen ser en helt klart at på fransk er ordet ateist beskrivende for noen som har tatt et standpunkt. La meg sitere oversettelsen: "Lære som benekter eksistensen av Gud." - "forsettlig nekter å tro at Gud eksisterer"

 

 

3

Videre ser vi på den andre ordbok-artikkelen jeg fant om begrepet på fransk

Doctrine ou attitude fondée sur la négation d'un Dieu personnel et vivant. Anton. déisme, théisme.

A.− DOGM. Refus des croyances religieuses, par cécité de l'intelligence relativement à l'existence de Dieu

 

B.− PHILOS. Athéisme (absolu). Négation explicite de l'existence de Dieu, avec généralement instauration d'un humanisme sans religion

Artikkelen på fransk

Oversettelse av Google translate til norsk

Oversatt til engelsk

 

 

 

Konklusjonen:

 

Den norske definisjonen er helt i samsvar med den opprinnelige og den nåværende franske definisjonen av ordet. Både definisjonen på norsk og på fransk avfeier klart og tydelig at spedbarn ikke kan være ateister. Ingen kilder på noen av språkene som jeg har funnet definerer ateisme som "gudløshet".

 

 

Kilder:

 

[1] "The term atheism was derived from the French athéisme, and appears in English about 1587"

http://en.wikipedia.org/wiki/Atheism#Etymology

 

[2] http://no.wikipedia.org/wiki/Verdensspråk#Verdensspr.C3.A5k_etter_den_franske_revolusjon

 

[3] http://en.wikipedia.org/wiki/Grand_Larousse_encyclopédique

 

[freke]

Ok, hvis etymologien er deres fremste argument.

Nyfødte er ateister, og ateister har ikke en gudstro. Det at du er kristen forhindrer deg i å tenke klart. Tenk om alle var like korte som de kristne. Grøss...

[kybstud]

Nyfødte er ateister

Hva baserer du den påstanden på?

[freke]

Hva baserer du den påstanden på?

Det faktiske forhold at nyfødte er ateister. Som sagt så er det din kristendom som forhindrer klar tanke (eller er det ditt fravær av klare tanker som førte deg til kristendom?)

[kybstud]

Der argumenterte du bra for synet ditt, freke!

Endret 8. juni 2011 av TiD

[Yoshii]

Filosofisk satanist er svaret

[cuadro]

TiD: "Etymology is the study of the history of words, their origins, and how their form and meaning have changed over time."

 

Prøv igjen. At ateist er et begrep som i stor grad ble brukt om alt og alle som ikke var kristne spesifikt, og senere om alle som ikke var religiøse (av gudetro), er basiskunnskap som virkelig ikke er omstridt noe som helst sted.

 

Atheism has regularly been defined as the denial of the existence of a deity. Under such a definition—one that implies a positive, dogmatic assertion of antitheism—the role of atheism in American history (and in most other histories) would be limited. It is important to note, however, the existence of some unabashedly atheistic individuals and organizations in America, such as the American Association for the Advancement of Atheism (founded in 1925). A more capacious definition of atheism is available, however, one in which the stress is on a lack of belief or even a sheer lack of philosophical interest, in God, rather than on a positive denial of God's existence. Such an atheism, grounded in Enlightenment rationalism and supported by a scientific paradigm insisting that the matter of the physical world represents reality in its entirety, was bolstered (albeit in different ways) by the nineteenth-century attempts of Feuerbach, Marx, and Nietzsche to offer naturalistic accounts of religion, and by a positivist current within twentieth-century philosophy in which any and all questions about the existence of God were dismissed as unintelligible. While these intellectual movements derived much of their energy and personnel from Europe, they have intersected dynamically with the broader tradition of American free thought. Individuals such as Clarence Darrow, John Dewey, Robert G. Ingersoll, Abner Kneeland, and Joseph Lewis (some of whom can be defined as atheists; others, not) have all helped to define the varieties of atheism, antitheism, and agnosticism. An important contribution to the history of atheism has been the recent effort, beginning with those of the American Atheists organization, founded by the late Madalyn Murray O'Hair, to comprehend and protect atheism within the terms of the First Amendment and Jefferson's wall of separation between church and state. The 1963 Supreme Court decision on school prayer in Murray v. Curlett marked the beginning of a strenuous effort to defend the civil rights of atheists through the court.

 

 

The early modern period in Europe has been called an age of unbelief, with its materialist and mechanistic view of the world in natural philosophy, increased liberalism and toleration in political thought, and advances in the secularization of culture. Early modern atheistic thinkers are supposed to have laid the philosophical groundwork for much of later irreligion.

 

Early modern Christian writers often failed to distinguish between non-belief in "the true God" and non-belief in a supreme being per se, and atheism usually meant the assertion of the non-existence of the Judeo-Christian God. Strictly speaking, however, atheism is the denial of the existence of a divinity. As such, it is different from agnosticism (a suspension of belief on the question of God's existence) or simple theological heterodoxy. In the sixteenth through eighteenth centuries, however, the term atheist was used without great precision, even carelessly. The epithet was applied to religious dissidents, political enemies, and debauched libertines, usually with little concern for a person's real beliefs on the question of God's existence. Thus, when the sixteenth-century French cleric and writer François Rabelais (c. 1494–1553) was accused of being an atheist because of the fun had at religion's expense in his comic novels Gargantua and Pantagruel, he lost no time in returning the charge at his sectarian opponents. Agnostics and religious skeptics; rationalists, deists, pantheists, materialists, members of dissenting religious sects, or those belonging to no recognized confessional religion; moral, religious, and political subversives; and general non-conformists as well as true unbelievers were all called atheists. In this respect, the early modern period was no different from earlier historical eras. As Socrates himself had discovered, "atheist" was a convenient label for any person who did not believe what everyone else believed and who showed independent, critical, and iconoclastic tendencies.

 

It is thus difficult to determine who in this (or any) period was, in fact, an atheist and who was simply unorthodox or annoying. Few individuals actually proclaimed themselves atheists or argued explicitly against the belief in God, and many people caught in the dragnet were undoubtedly innocent of the charge. On the other hand, despite this rhetorical laxity and consequent confusion in the use of the term, the historian Lucien Febvre's claim that before the end of the seventeenth century a true systematic atheism was impossible, and that "atheist" was nothing more than a widely used but nearly meaningless insult, cannot be accepted.

 

Early modern thinkers distinguished between theoretical or speculative atheism and practical atheism. The theoretical atheist was someone who claimed to believe that there was no God, but for whom this belief had no real pragmatic consequences. It was a philosophical position, not a moral, social, or devotional one, and it had little effect on his behavior. The practical atheist, on the other hand, was someone who, while probably not really denying "in his heart" the existence of God, nevertheless led a dissolute and immoral life and engaged in the overt mockery of religion. While there were undeniably many such libertines in early modern Europe, there was great debate at the time over whether there were, in fact, any sincere theoretical atheists. The idea of a providential God, some asserted, is innate in the human mind. René Descartes (1596–1650) argued as much in his Meditationes de Prima Philosophia (1641; Meditations on first philosophy). Although the concept of God may become obscured by the more vivid and compelling material from the senses, ultimately—in dire circumstances or as the end of life approached—all professed atheists were said to acknowledge God.

 

Another recognized category was the indirect atheist. Although probably not a nonbeliever himself, the indirect atheist was someone whose ideas, if taken to their logical conclusion, led to atheism. Descartes, with his employment of hyperbolic skepticism and, according to his critics, allegedly fallacious demonstrations of God's existence, was often considered a proto-atheist in this sense.

 

The long list of real and alleged atheists in the early modern period includes, besides Rabelais, the Italian Lucilio Vanini (1585–1619), the English materialist and political philosopher Thomas Hobbes (1588–1679), the Dutch-Jewish philosopher Baruch Spinoza (1632–1677), and numerous French philosophes of the eighteenth century, including Julien Offroy de La Mettrie (1709–1751); Paul Thiry, baron d'Holbach (1723–1789); and the encyclopédiste Denis Diderot (1713–1784). While some of these and other figures were indeed atheists in the strict sense of the term, there is nothing that they really have in common other than unorthodox beliefs about God and religion and the fact that they generated a good deal of concern among ecclesiastical and political authorities.

 

Italy enjoyed perhaps the greatest reputation in the seventeenth century as a congenial home for atheism. This perception was fostered by the presence of thinkers like Vanini, an open and avowed atheist who denied the possibility of an immaterial God creating a material world and communicating with embodied beings. Religion, Vanini insisted, was a fiction, and the only true worship was that of nature. He was burned at the stake for his "blasphemous" beliefs.

 

Hobbes is often cited by his seventeenth-century contemporaries as one of the period's leading atheists, but his case is a vexed one. His materialism explicitly rules out the possibility of any incorporeal substance (including the human soul and God), and he seems to have had an ambivalent attitude at best toward Christian doctrine. He claims that it is wrong to attribute any human properties to God and thus rules out the personal God of Western religion. But Hobbes nowhere denies God's existence; in fact, he explicitly affirms it, and adds that God should be worshiped. Moreover, he advocated Christianity as the proper civil religion for England. But this did not prevent his critics (including Samuel Clarke) from reading his Leviathan (1651) and other works—probably correctly—as expressions of an atheistic philosophy.

 

Practically all major discussions of atheism in the late seventeenth and eighteenth centuries, however, centered on the ideas and influence of one figure: Spinoza. The excommunicated Jewish thinker was considered to be the most dangerous atheist of his time. The great French philosopher and man of letters Pierre Bayle called him "the greatest atheist who ever lived." However, Bayle also believed Spinoza to be a perfect example of a theoretical atheist: despite his denial of a providential God and his promotion of a view seen as corrupting of others, Spinoza was, Bayle insists, a man of outstanding character and conduct who led an exemplary life.

 

In his Tractatus Theologico-Politicus (1670; Theological-political treatise), Spinoza argued that the Bible is not literally the word of God but simply a collection of human writings. He also believed that while the prophets were men with highly active imaginations, they were not intellectually superior to ordinary human beings and had no privileged access to any kind of divine communication. It is in his Ethica (1663, 1677; Ethics), however, that the real nature of Spinoza's atheism appears. Spinoza denies the providential God of Scripture. There is no wise, benevolent, all-knowing, just God governing the world and standing in judgment over us. Such an anthropomorphizing of God, he argues, can lead only to superstition and a life of bondage to the passions of hope and fear. In fact, Spinoza denies that there is a transcendent God at all. Rather, God is nature; or, more accurately, God is equivalent to the most universal, active causal principles in nature, which cover all phenomena. In a famous phrase, Spinoza speaks of "God, or Nature" (Deus, sive Natura), and it is clear that his goal is not to deify nature but to completely naturalize God and reduce the divinity to the same laws that govern everything that happens in nature.

 

Spinoza thus denies the supernatural, and consequently any theology, sectarian religion, or morality that depends upon it. This is not to say that he rejects all religion. Rather, he insists that the true religion consists in the observance of some basic moral principles, above all, love of one's fellow human beings. If what was essential to early modern atheism was the denial of the existence of a transcendent God, a rejection of the creation of the world, and the elimination of any divine foundation for morality, then Spinoza's philosophy, if any, was indeed atheistic. Many thinkers in the late seventeenth and eighteenth centuries were caught up in the controversies around Spinoza, and the term Spinozist became synonymous with atheist in the period.

 

In early-eighteenth-century France there was a good deal of "atheism" in the many clandestine manuscripts that circulated in society and especially in the unregulated discussions that took place in the salons and cafés of Paris. Here could be found diverse libertines, radicals, and freethinkers expressing doubts about Christian dogma (including the divinity of Christ) and mocking religious beliefs in general. Many of them (including the declared atheist Nicolas Fréret) were influenced by the writings of Henri de Boulainvilliers (1658–1722), a nobleman who, by the end of his life, was a devout Spinozist. In his Essai de métaphysique (c. 1700; Essay on metaphysics), which circulated in manuscript form, Boulainvilliers insisted that the divine creation of the world was impossible, and that nature was governed not by providence but by necessary laws. Above all, he rejected the notion of a transcendent, personal God endowed with the usual moral and psychological characteristics.

 

An equally great cause of concern for eighteenth-century theists lay in the radical materialism of such thinkers as La Mettrie. In his work L'homme machine (1747; Man, a machine), La Mettrie, who was a physician, rejected even the progressive, dualist scientific philosophy of the Cartesians and presented an extreme mechanistic account of the human being, doing away with an incorporeal soul and any non-material causes in nature. Fancying himself a Spinozist, he argued that there was no evidence in nature to support the belief in a transcendent, intelligent, and providential deity. Although La Mettrie has disparaging words to say about atheism—he calls it a "strange opinion"—there can be no question that it is his own position. He undoubtedly agreed with his colleague Holbach, like Vanini one of the few self-proclaimed atheists of the time, who said in his Systéme de la nature (1770; System of nature) that "sacred opinions are the real source of evils among human beings. . . . An atheist . . . is a man who destroys chimerae harmful to the human race, in order to lead men back to nature, to experience, and to reason, which has no need of recourse to ideal powers to explain the operations of nature." Holbach justified atheism not merely on its truth, but also its utility; he insisted that the doctrine was clearly the most conducive to human happiness and tranquility.

 

The early modern period's attitude toward atheism was complex. On the one hand, the seventeenth and eighteenth centuries were, in important respects, an era of rationalism and enlightenment. Descartes, Locke, Leibniz, Newton, and others all argued for the separation of philosophy and science from religion, and believed in the general toleration of new or heterodox ideas. But none of these figures was willing to do without the traditional Judeo-Christian conception of God; in fact, all of them devoted a good deal of effort to demonstrating God's existence. (It should be noted, though, that offering a proof for God's existence was not, by itself, sufficient evidence that a thinker was not an atheist. As the case of Spinoza shows, it all depended on what one meant by "God.") The English chemist Robert Boyle sought to counter atheism by appealing to the argument from design, while the French priest and philosopher Pierre Gassendi was concerned to show that the ancient atomism of Epicurus and Democritus could be purified of its atheistic elements and made consistent with Christianity. But as forerunners and leaders of the Enlightenment, they were committed at least in a general way to certain liberal values, including (for the sake of philosophical and scientific progress itself) the free expression of ideas.

 

And yet there were certain ideas that not even these progressive thinkers were willing to tolerate. Locke, for one, drew the line at atheism. He argued strenuously for the toleration of different religions. But "atheism and epicurism" were not religions, he insisted, and in his Third Letter for Toleration (1692) he argued in favor of "the magistrate's power to restrain and suppress them." The intellectual world of early modern Europe had its radical currents, fueled in some cases by atheism, which in turn generated a backlash from its more moderate wing.

 

 

Det vi lærer er at ateisme er "den som ikke tror på den Sanne gud". Et simpelt skjellsord for teister verden over, etter gresk, til amerikansk, engelsk, fransk og italiensk - til verden over - et simpelt skjellsord for alle som ikke faller i den samme boksen som seg selv. Teister. Uten teisme, ateist. Atheist, a-theism, a'theos.

 

Du kan gjerne kalle ateist det du vil, for et skjellsord er ikke noe jeg ønsker meg. Jeg er fornøyd med å være en "ikke-troende", og at spedbarn også er "ikke-troende", er ingenting annet enn en konseks av hva jeg legger i det. Eller respektivt, hva "vi" legger i ateisme.

Endret 8. juni 2011 av cuadro

[Zepticon]

Autoritetsargumenter er helt legitime i en debatt hvor ingen av oss skriver doktorgradsoppgave eller forsker på ateisme, som for eksempel forfatteren av denne artikkelen gjør: http://snl.no/ateisme

Per Kværne (født 1. april 1945 i Oslo) er professor emeritus i Religionshistorie, tibetolog og katolsk prest.

Forøvrig skrev han doktor om An Anthology of Buddhist Tantric Songs, noe som er veldig relevant for debatten.

 

Greit om du finner noen som IKKE er partisk. For han, er jeg som satan å regne. En simpel hedning som vil føre det fromme lam fra den smale sti og ut i synd og fordervelse, hor og helvette, ved å oppfordre til å tenke selv i steden for å følge den hellige bok.

 

Såklart han mener at ateisme er benektelse av Gud.

 

Den gutten har like mye saklig omløp i toppen som en grevling på syre. Det at man i det hele tatt står frem som kristen burde frata en all kredibilitet i enhver saklig debatt.

Endret 8. juni 2011 av Zepticon

[NikkaYoichi]

1

Først kan vi se på engelsk Wikipedias artikkel om ordets etymologi:

The term atheist (from Fr. athée), in the sense of "one who denies or disbelieves the existence of God",[19] predates atheism in English, being first found as early as 1566

Altså, på fransk betydde ordet en aktiv motstand mot guds eksistens. Noen som har tatt et standpunkt. Verbet "to deny" vet de fleste hva betyr. Disbelief forklares slik: "Refusal or reluctance to believe."

 

Så lite frekk er du, at du unnlater å sitere DETTE fra wikipedias artikkel om ateisme:

 

"Atheism is, in a broad sense, the rejection of belief in the existence of deities.[1] In a narrower sense, atheism is specifically the position that there are no deities.[2] Most inclusively, atheism is simply the absence of belief that any deities exist.[3] Atheism is contrasted with theism,[4][5] which in its most general form is the belief that at least one deity exists."