Ærlighet: hva er det godt for?

Ruskeladd · 22. februar 2011

Jeg er totalt ute av stand til å lyve. Med mindre det er en hvit løgn, eller en "moderering av sannheten" i situasjoner der ingen parter tjener på at den absolutte sannheten kommer fram, så klarer jeg det bare ikke. De eneste gangene jeg er i stand til å lyve og/eller manipulere, er hvis jeg eller andre er i stor fare. Og sånn har jeg vært helt siden jeg var guttunge.

Hvorfor jeg er "konstruert" slik, vet jeg ikke, men jeg har i alle fall én teori: filmer, bøker og medier generelt. Ærlighet, rettferdighet, mot og rakryggethet, er egenskaper som har blitt romantisert gjennom utallige historier og ulike karakterer over lang tid, og fortsetter også den dag i dag. Sannsynligvis påvirket av dette gjennom oppveksten, har jeg alltid sørget for å være et "eksemplarisk menneske" sånn sett. Og det har fungert strålende for meg! Folk viser tillit, sier generelt gode ting om meg, og jeg sitter også igjen med en god selvfølelse og en urokkelig selvtillit, bak mitt delvis sympatiske ytre.

Det var ikke før jeg for fullt begynte å ta del i "kjærlighetens verden" at jeg gradvis begynte å tvile på om mine ideologier, og ærlighet generelt, er den rette veien å gå. Før jeg begynner, så er jeg nesten nødt til å lage en beskrivelse av meg, for at folk skal se hvordan det først og fremst er mine ideologier som muligens står i veien for meg.

Jeg er 1.85 høy, slank(litt for slank vil mange si, men jeg har i det minste fått riktige proporsjoner gjennom trening), tykt hår som alltid er velstelt, god hygiene, dyp maskulin stemme, og et relativt pent ansikt, som kanskje er litt for feminint for mange, men likefullt et klart pluss i beskrivelsen av mitt ytre generelt. Jeg har også en helt grei klesstil. Det er med andre ord ikke det ytre det står på(stort sett). OK, det er selvsagt vanvittig mange jenter som ikke finner utseende mitt attraktivt, men nå er det heller ikke disse jentene denne tråden handler om.

La oss bevege oss over til det personlige. Jeg føler helt klart at det er det personlige jeg skårer høyest på. Jeg er moden, intelligent, høflig, altruistisk, ærlig, omgjengelig, pålitelig, lett å prate med, og alt i alt en person det er veldig lett å bli venn med, uten at jeg er en ”pushover” som lar meg styre av andre. De som åpenbart har noe imot meg, er folk som er fundamentalt annerledes, og derfor klarer å se forbi vennligheten min.

Henger dere fortsatt med, eller er dere for opptatt med å kaste opp? Jeg beklager hvis dette høres skrytete ut, men jeg vil bare få ”faktaene” unnagjort, slik at ikke misforståelser oppstår. Dessuten er det greit at jeg skriver noen positive ting om meg selv, ettersom dere gradvis vil få et mer negativt bilde av meg. Men nå går vi over til selve ”kjærlighetsspillet”:

Jeg er en liberal person, som ikke har noe imot one night stands, mange sexpartnere, sex uten forpliktelser, trekant eller den slags. Men jeg er på ingen måte en playboy. Jeg har ikke hatt spesielt mange sexpartnere, til tross for mine liberale ideologier. Her er de 4 viktigste grunnene:

1. Jeg er ikke ”kåt” nok.

I motsetning til veldig mange mennesker, så frykter jeg ikke ensomheten. Heller singel og ett år uten sex, enn å være i et middelmådig/litt dårlig forhold med masse sex. Min ”manglende” kåthet gjør også at jeg ikke er like mye på jakt som jeg burde være. Men noe av grunnen til dette, kommer i punkt 2 og 3.

2. Jeg er ikke ”desperat” nok.

Her kommer noen av mine dårligere sider fram. Jeg har et visst ego, og jeg er overfladisk i den forstand at jeg er strengere enn gjennomsnittsmannen, når det kommer til hvilke jenter jeg går for. Da andre gutter rundt meg var desperate etter å miste jomfrudommen, og gav rimelig f*** i hvem de gjorde det med, så lenge de fikk jobben unnagjort, så valgte jeg å takke NEI til flere sjanser til sex, fordi jeg ikke følte at jeg kunne vise jenta fram med stolthet, og fordi jeg følte meg ”skitten” hvis jeg ikke gjorde det med ei jente jeg virkelig digget. Selv om jeg har forbedret meg de siste årene, så er jeg fortsatt ganske selektiv. For å være brutal: jenta må i alle fall være 6 av 10 for at jeg skal vurdere henne. Jeg trenger å vite at hun er det lille hakket foran gjennomsnittsjenta.

3. Jeg har problemer med å bryte isen.

Til tross for at jeg har veldig mye selvtillit og ikke er det minste nervøs rundt jenter, så har jeg faktisk problemer med dette. Jeg tror det kommer av at jeg er litt for selvhøytidelig, og fordi jeg synes det er vanskelig å ta det første steget generelt. Når isen er brutt derimot, så er jeg veldig komfortabel.

4. Jeg er for ærlig og redelig.

Dette er ikke en raljering over hvordan ”bad boys” får alle damene(ettersom det ikke stemmer), men i noen tilfeller, så lønner det seg helt klart å være litt ”bad”. Dette klarer jeg ikke. Jeg er en ”straight-shooter”, og jeg spiller ingen spill.

--

Hvorfor jeg valgte å lage en tråd om punkt nummer 4, og ikke de andre tre, er fordi jeg ønsker å ta utgangspunkt i en helt spesiell situasjon:

Jeg har altså bestått de ytre kravene, og det samme har førsteinntrykket hennes av personligheten min. Vi er allerede godt i gang med flørtinga, og har kanskje allerede passert kyssestadiet. Jeg er åpenbart i stand til å sjarmere henne, men som de fleste jenter, så trenger hun på en måte ”den siste overbevisningen”. Det som dytter henne over kneika. Bare så det er klart: jeg snakker ikke om one night stands nå. Dette gjelder også generelt, feks i samtaler etter vår første ”flørterunde”, som da naturligvis ikke endte med sex.

Jeg er en veldig god menneskekjenner, og jeg merker ofte når jenta har lyst eller ikke. Jeg blir sjeldent ”overrasket”, for å si det sånn. Men det jeg også legger merke til når ”forhandlingene” er i gang, er hvor utrolig mye lettere ting ville vært, om jeg bare kunne lyve og manipulere. Jeg merker ofte at min ærlighet og mangel på ”spill”, ødelegger for meg, selv med jenter som nærmest er klare for senga.

Min ekskjæreste sa én gang: ”du er for ærlig! Du vet at jeg elsker ærligheten din, men noen ganger kan det bli for mye for ei jente.” Slik jeg tolker dette utsagnet, så VIL egentlig jenter bli løyet for, i noen tilfeller. Noen ganger blir sannheten og mangel på spill en turn-off for dem, og det får meg til å tenke: er det kanskje bedre å være litt ”slem”, og heller takle konsekvensene i ettertid? Jeg er jo flink til å takle konsekvenser, men jeg er enda flinkere til å trøste folk. La oss si at jeg er litt uærlig, og spiller et spill med henne. Vil hun ikke huske de gode tidene vi hadde sammen? Vil hun glemme alle de POSITIVE sidene mine? Vil det være så forferdelig for henne at hun ikke kan snu ryggen til?

Jeg ser og hører om uærligheter hele tiden, og jeg ser også suksessen som følger med. ”Dårligere” menn enn meg, oppnår høyere grad av suksess fordi de tyr til uærlighet og manipulasjon. Det får meg til å tenke: hva er egentlig ærlighet godt for, om man ser bort i fra selvfølelse og ren samvittighet? Det er ingen logisk grunn til å sverge til et liv i fullstendig ærlighet! Personlig tjener man ingenting, og folk flest vil definitivt ikke lovprise deg for det.

Ærligheten min, som jeg en gang så på med stolthet, begynner jeg nå gradvis og anse som en byrde. En annen grunn til at jeg valgte å skrive om punkt nummer 4, er fordi det er det problemet som er ”kjernen” til de andre problemene. Om jeg tillot meg å manipulere og lyve, så ville jeg også hatt mindre problemer med å bryte isen, ettersom jeg da kunne tatt på meg en ”maske”, og derfor ville heller ikke selvhøytideligheten min stått i veien. Ettersom jeg ville hatt mer suksess med jenter, så ville jeg også blitt kåtere. For er det én ting jeg har lært, så er det at desto mer sex jeg har, desto mer avhengig blir jeg av det. Noe som der igjen ville ført til mer ”desperasjon”, og senking av de litt for høye kravene mine.

Men det som er mest frustrerende av alt, er at jeg er en ypperlig manipulator. Jeg oppdaget disse evnene i ung alder, men forkastet dem til fordel for ærlighetens vei. Jeg sverget på at jeg kun skulle bruke de evnene i nødsituasjon, og det løftet har jeg holdt, med glede. Nå for tiden føler jeg meg mer som en tulling med et helte-kompleks. Tiden vil vise om jeg forblir en tulling, eller om jeg egentlig er et ”evil genius” som bare venter på og eksplodere.

--

Hva mener du? Opplever du det samme?

Burde jeg jobbe med helte-komplekset mitt, og tillate meg selv litt uærlighet, eller burde jeg tviholde på gamle ideologier? Hvis førstnevnte: hvordan foreslår du at jeg begynner forandringene mine?

Takk for at du tok deg tid til å lese hele innlegget.

eksotisk-lady · 22. februar 2011

jeg føler det samme noen ganger, at ærligheten er ikke det lureste man kan velge med noen mennesker.

Jenter liker å bli løyet for? jeg tror det stemmer.

Men jeg synes ikke du skal ta den veien heller, for ærligheten varer lengst. En dag vil jo hu jenta en løyet for våkne og finne ut at det var bare løgn skjønner du.

jeg likte innlegget, for den beskrev mye ting jeg ikke klarer å få skrevet ned om jeg var deg. flink er du til å beskrive

AnonymDiskusjon · 22. februar 2011

Ærlighet er oppskrytt, og jeg har valgt å gå vekk fra den ærlige og snille personen jeg en gang var. Etter hvert som man blir eldre finner man ut at man kan komme lengre ved å dra noen løgner og være litt "bad".

PgUp · 23. februar 2011

Jeg kjenner meg på mange måter igjen i personen du så artikulert beskriver. Det er meget få stunder det faller meg inn å lyve, jeg har alltid vært den ordentlige og snille i min guttegjeng, men samtidig jordnær slik at jeg har sluppet å bli utnyttet.

Jeg skulle ønske du kunne beskrevet litt grundigere i hvilken grad du er såpass ærlig som du er. Slik jeg ser det er det ikke umulig å inngå et kompromiss mellom det å være ærlig og vri på sannheten der det passer seg.

På enkelte ting kan det være OK å vri seg unna sannheten. Eksempel er hvis dama spør om du liker den nye kjolen hennes, om du liker resturanten hun har tatt deg med på, eller hva du syntes om moren hennes. Dette er personlige ting som betyr mye for henne, og det er viktig at du støtter valgene hennes, selv om du kanskje er litt uenig. Evt. kan du begynne med noe positiv du helt ærlig mener, så fortelle forsiktig det negative.

I visse situasjoner kan det også være greit å unnlate å fortelle sannheten, eller vri seg unna spørsmålet. Hvis hun spør deg hvor mange du har ligget med, kan det være greit å svare "det skulle du vel likt å vite" med et lurt smil, for å skape mystikk og gjøre deg interessant.

Det lønner seg aldri å tilegne seg egenskaper man ikke har, for å overbevise en jente om at du er noe å satse på.

Eks. bør du ikke fortelle at du kan spille gitar plettfritt, fikk kun 6-ere på skolen, og elsker klassisk musikk (med mindre du gjør det) Dette kan fort komme tilbake til deg på en veldig negativ måte. Ihvertfall om du er interessert i et seriøst forhold.

Mange jenter liker gutter som ikke er flaue over å fortelle om feil de har gjort i din fortid. Dette beviser bare at du ikke er for selvhøytidlig, og er en ærlig person. Fortell om den gangen du klinte med en jente og glemte navnet hennes på en russefest. (selvopplevd)

Trofast og ærlighet er to viktige egenskaper som ofte nevnes i forbindelse med anskaffelse av partner. Men flørtingen og oppbygningen av et forhold er ofte preget av "småspill" og forventninger. I starten er det ofte mannen som skal stå for den verbale kontakten, og ofte jenten som må stå for det intime.

Jeg har ikke stor erfaring, eller en en spesiellt stor fan av "spill", som å flørte med bestevenninen hennes, eller prøve å gjøre henne utro. Dette ødelegger mer enn det skaper, spør du meg. Men du får selv se hva som fungerer.

Jeg har ihvertfall all tro på at ærlighet varer lengst, med en modifisering av sannheten der det skulle passe seg mest.

Lykke til =)

KongKebab · 23. februar 2011

Kjenner meg veldig igjen i hvordan du beskriver væremåten din mtp ærlighet, og har gjort meg opp endel erfaringer med det og damer oppigjennom.

Kort oppsummert:

Erfaringsmessig så er det damer med dårlig selvtillit som ikke takler ærlighet (selv om de påstår noe annet). De spør spørsmål de egentlig ikke vil vite svaret på, fisker etter komplimenter og faens oldemor. Styr klar av sånne usikre fjortiss-hurper, og heller finn deg ei som faktisk er komfortabel med segselv, så skal du se at dette med ærlighet og motvilje til å spille disse tafatte "spillene" ikke er noe problem, men faktisk blir satt stor pris på.

----

Nå skal det sies at det ikke akkurat er lett å oppdrive noe slikt, men de finnes.

Det viktigste er uansett å ikke gå på akkord med segselv...

Raven_Heart · 23. februar 2011

Noen spørsmål som ramler meg inn her...

1 - hva får du ut av å være ærlig?

2 - er du ærlig overfor deg selv?

3 - hva frykter du vil skje hvis du er uærlig og/eller gir slipp på kravene og selvhøytideligheten din?

Grunnen til at jeg spør er at ordvalget ditt leder mistankene mine hen på ego og at du på tross av påstått selvtillit fremdeles bryr deg om hva andre syns, ref. "(...)så valgte jeg å takke NEI til flere sjanser til sex, fordi jeg ikke følte at jeg kunne vise jenta fram med stolthet."

Jeg trenger å vite at hun er det lille hakket foran gjennomsnittsjenta.

Hvorfor?

Endret 23. februar 2011 av Raven_Heart

Ruskeladd · 23. februar 2011

På enkelte ting kan det være OK å vri seg unna sannheten. Eksempel er hvis dama spør om du liker den nye kjolen hennes, om du liker resturanten hun har tatt deg med på, eller hva du syntes om moren hennes.

Som jeg skrev i topic, så er jeg selvsagt i stand til hvite løgner eller moderering av sannheten, så lenge alle parter tjener på det.

Det er de "harde" løgnene jeg tenker på. La oss si at hun er av typen som ikke ligger med gutter som ikke er klare for et seriøst forhold, og derfor ser seg nødt til å spørre deg om hvor du står hen. Du vet innerst inne at du kun ser for deg et vennskap, men allikevel ønsker sex. Hva gjør du?

Eller hva om feks en tidligere kjæreste har lyst til å bli p*levennen din, med den betingelsen at du ikke ligger med andre jenter enn henne, og at du sier tydelig i fra når du har funnet ei annen jente. Hvis du er som meg, så vil du alltid starte "sakte" og "useriøst". Så om jeg møter ei annen jente og starter et eller annet med henne, så er det aldri noen garanti for at ”det blir noe”. Og blir det noe, så er det fortsatt uskyldig moro, uten særlig forpliktelser. Men det betyr jo allikevel at du må si i fra til p*levennen din! Hva gjør du?

Som du sikkert skjønner, så oppstår mange sånne situasjoner når man er liberal og setter pris på frihet. Og som nevnt i topic, så har jeg allerede flere handicap (selektiv, ikke kåt nok, og sliter med å bryte isen). Da er det ganske bittert å endelig ha funnet ei pen og kul jente, for så å miste henne pga ren ærlighet, synes du ikke?

Jeg har ihvertfall all tro på at ærlighet varer lengst, med en modifisering av sannheten der det skulle passe seg mest.

Ærlighet varer nok lengst hvis man er ute etter et seriøst forhold. Er man ute etter uforpliktende moro derimot..

----

Nå skal det sies at det ikke akkurat er lett å oppdrive noe slikt, men de finnes.

Word. Selvtillit er kanskje den egenskapen jeg setter høyest hos jenter. Men det er dessverre en veldig sjelden egenskap..

----

1 - hva får du ut av å være ærlig?

2 - er du ærlig overfor deg selv?

3 - hva frykter du vil skje hvis du er uærlig og/eller gir slipp på kravene og selvhøytideligheten din?

Grunnen til at jeg spør er at ordvalget ditt leder mistankene mine hen på ego og at du på tross av påstått selvtillit fremdeles bryr deg om hva andre syns, ref. "(...)så valgte jeg å takke NEI til flere sjanser til sex, fordi jeg ikke følte at jeg kunne vise jenta fram med stolthet."

1. God selvfølelse. Enkelt og greit. Jeg føler meg rett og slett dårlig hvis jeg forsøker å lyve om noe seriøst og viktig. Selvsagt kan jeg finne på skrønehistorier, for så å fortelle sannheten etterpå. Men det blir litt verre hvis jeg skal fortelle ei jente at jeg kan se for meg et seriøst forhold, når jeg bare har lyst på sex. Da rakner jeg bare. Samvittigheten, stoltheten og selvfølelsen min får seg en skikkelig knekk hvis jeg prøver på noe sånt.

2. Hvorvidt jeg er ærlig ovenfor meg selv har ingen betydning. Selv om jeg ØNSKET å lyve, så ville jeg ikke vært i stand til det. Det er en psykisk blokade som hindrer meg. Innerst inne ønsker jeg nok ikke å lyve, ettersom jeg har en "drøm" om å bli det jeg kaller "en god player". Dvs en person som alltid er ærlig, og til tross for mange partnere, ikke ender opp med å såre en eneste av dem. Dette går stort sett bare hvis du er en mann av status, som jentene flyr etter. Ettersom jeg ikke er det, så er oppgaven tilnærmet umulig.

3. Jeg klarer ikke forestille meg hva som skjer hvis jeg tyr til uærlighet, for jeg har aldri prøvd det. Det jeg kanskje frykter mest, er at jeg lar det bli en vane. Når jeg får se hvilke muligheter og fristelser som åpner seg når jeg tyr til løgn og manipulasjon, så kan det hende det blir for vanskelig å returnere til mine tidligere ideologier. Jeg sa en gang i tiden at jeg skulle holde meg unna alkohol og kun ha sex med jenter jeg var forelsket i. Det er ganske langt unna det livet jeg lever nå.

Hvis jeg gir slipp på kravene, så får egoet mitt seg et spark. Jeg forlater også en "trygg havn". Jeg liker tanken på at jeg alltid vil ha vissheten om at jeg ikke har "tatt det første som tilbyr seg". Tanken på at alle mine partnere i det minste har vært mer attraktive enn gjennomsnittet, og at det er jenter som ikke hvem som helst ville klart å kapre. Det gir meg også en god unnskyldning hvis jeg noen gang går inn i et langt "tørke". Hvis alle rundt meg ser at jeg ikke setter særlig høye krav, men allikevel går lang tid uten å få meg noe, så kan de bli fristet til å anta at jeg ikke har draget. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva folk tror, men det gjør egoet mitt. Dessuten er Norge et "gruppesamfunn", der adaptering er viktig. Blir jeg på noe som helst vis kjent som "han som ikke får seg noe, selv om han stiller lave krav", så er ikke det særlig attraktivt for jenter.

Så selvtilliten min er ekte nok. Jeg har alltid vært en besluttsom mann som går egne veier, og blåser i hva andre måtte mene. Det er ego og stolthet som setter begrensinger for meg.

Og der fikk du også svaret på hvorfor jeg alltid går for jenter som i det minste er LITT penere enn gjennomsnittet.

PgUp · 23. februar 2011

Tror jeg har misforstått problemet ditt litt isåfall. Det virker på meg som om du ønsker et svar på hvordan du skal bli mindre ærlig slik at du lettere kan få jenter i seng. Altså bli mer kynisk når det kommer til det følelsemessige.

Du skal være stolt av karaktertrekkene dine. Hvis du ønsker et liberalt sexliv syntes jeg du og jenta skal være enige på de premissene dere setter. Hvis det er vanskelig å finne en jente som stiller dine krav for personlighet/utseende men samtidig ønsker å ha et like liberalt forhold til sex som deg, er det ditt problem.

Du kan ende opp å såre mange hvis du velger å lure jenta kun for din egen vinning.

Endret 23. februar 2011 av Cuz

KarlRoger · 23. februar 2011

Ærlighet er godt for samfunnet som helhet, det er viktig at vi kan stole på den informasjonen vi deler med hverandre. Og jeg ville tro det er vanlig i forhold å ha et ønske om at en kan stole på partneren. Det ville vært slitsomt å måtte overvåke partneren hvis du var redd for at de skulle være utro osv. Men utover å bruke løgner egoistisk til å skaffe seg selv fordeler, så kan de f.eks. brukes til å unngå å såre følelser eller forhindre at et skjørt selvbilde forverres.

Er litt usikker på hva slags uærlighet du snakker om. Du bør hvertfall ikke begynne å lyve om at du skal være trofast hvis du ikke har planer om å være det. Og hvis du for øvrig ikke har noen problemer med din tilværelse nå, så går det vel greit? Om du ønsker å slå deg ned til slutt med en partner, så bør du heller gå inn for å få en som kan tolerere åpenhet enn en som ønsker å leve på et falsk grunnlag.

wil · 23. februar 2011

Hei. Ærlighet varer nok lengst ja.

Det som er dumt om man lyver eller ikke snakker sant, så blir det ikke noe særlig den man sier det til finner ut at det ikke er sant.

Blir man spurt om en ting så skal man svare ærlig. Eventuelt, hvis man ikke vet eller ikke husker, så kan man si. "Det vet jeg ikke" eller "det husker jeg ikke".

Det er noe som heter å stole på hverandre. Det er viktig, og som sikkert man vet så er det jo slik at hvis man lyver endel eller kanskje bare en gang også, så kan dette påvirke hvor mye den ene parten stoler på den andre.

Selv mener jeg det hvis en jente spør gutten om hva han synes om f. eks klærne hennes, så synes jeg at han skal svare ærlig. Hvis han ikke synes at klærne var noe fine så synes jeg at han skal si det. Riktignok kan jenta bli såra, men da har han iallefall fortalt sannheten.

Problemet blir at hvis han har sagt til henne at klærne hennes var fine, mens han har sagt til venner at de var stygge, så kan det i værstefall for gutten ikke ta så veldig lang tid før jenta får vite sannheten.

En annen ting er om man f. eks har vært med på et tja. Noe ulovlig eller som ikke var så lurte så skal man svare ærlig på det man blir spurt om, hvis man da blir spurt.

Hvis man da har den evnen å ha samitet så kan man si det selv, hva man har vært med på.

Jeg er slik at hvis jeg f. eks har gjort noe dumt og som ikke var så lurt, så sier jeg det til noen som regel.

Konsukvensen kan bli så mye større om vedkommende finner det ut selv.

Slik er jeg iallefall.

wil · 23. februar 2011