Fortjener jeg karakteren?

[sun4evah]

Hei!

Vi hadde stiloppgave i norsk som var å ha ''å reise'' som tema. Jeg valgte å skrive essay som var en letteste måten for meg. Da jeg ble ferdig med selve stilen, var jeg ganske fornøyd og tilfreds om at jeg ikke kunne bomme under karakteren 4.

Da jeg fikk den tilbake stod det en stor 3??

 

Jeg vet at jeg burde hatt mer enn denne karakteren, ikke bare fordi jeg tilbragte så mye tid, men fordi jeg vet at jeg ikke ligger på kar 3 i norsk!

 

Her er stilen i alle fall, håper dere kan lese og gi tilbake hva dere synes jeg burde fått!

 

Hilsen en veldig motivasjonsløs elev for øyeblikket!

[bögfisk]

Hvor?

[Kris]

Tror du har glemt å legge ved filen.

[roffenn]

Stod det ikke noen kommentar du vil dele med oss?

 

Selv har jeg hatt mange slike stunder der jeg tror det har gått bra. Men fått 3ere

Men snakk litt med læreren din, og hør med h"n

[sun4evah]

HER ER DEN!!! GLEMTE Å SETTE INN VEDLEGG X D

 

Slik vi velger, former vi

 

Jeg sitter på det innerste setet bakerst i toget. Gjennom vindusdugget kan jeg se et bilde av slik verden ser meg. Ansiktet er furet og rynkene har satt dype spor og det en gang så lange, svarte og krøllete håret, er nå ikke bedre enn grått og pistlette. Alt ved meg har forandret seg siden første gang jeg tok dette toget. Det inneholder så å si alle spor av mitt liv og hver gang jeg tok dette toget, var min kropp og mitt sinn atter en gang formet av følelser. For livet er jo bare en veldig lang reise?

Det første man velger å ta med i denne lange reisen er det som setter de dypeste sporene. Respekt og tålmodighet er det som burde vare lengst og det som burde ligge i underbevisstheten til en hver tid. Når man vokser og kontinuerlig formes av livets utfordringer, merker vi at; jo mer vi lærer, desto større kapasitet får vi til å ta imot ny lærdom. Men en ting er sikkert, ikke alt setter seg fast i hjernen slik det burde. Dette resulteres i at vi skaper vår egen hinderløype og eneste vei ut, er å ransake hjernen for den kunnskap vi en gang fikk.

Jeg kan minnes første skoledag på den nye ungdomsskolen min. Jeg kunne kjenne de andre elevenes blikk svi seg fast i nakken slik en løve iakttar dets bytte. Det var ubehagelig og følelsen av og ikke passe inn la seg som et tungt jernteppe over skuldrene mine. Men, jeg klarte å holde meg på beina og klatret sakte men sikkert over dette hinderet. Det var nok mitt første krevende hinder og slike hinder forekommer stadig. Derfor må man bare holde pusten ekstra hardt og slå på lyset når man slukes av et hav av mørke.

Bekymringer, sorg og tap er noe som alltid vil ramme enhver både nå og siden. For noen kan det ta lang tid før de er på rett kjør. Men, alle disse hindrene er med på å bygge opp en grunnmur slik at vi kan stå støtt og standhaftig når stormen er i anmarsj. Med andre ord, vi lærer av våre feil slik at vi ikke faller i samme sølepytt om igjen.

Så velger man å fortsette reisen videre, og for hver stopp får man en ny smakebit på hva livet har å tilby. Dette fører til at den allerede halvfylte lasten av erfaringer, igjen får tilskudd av nye tanker og meninger. Slik blir vårt sinn og kropp igjen formet lik våt keramikk i håp om at denne gangs forming, vil føre til neste gangs seier. Man kommer til et punkt hvor man må stå på egne bein og ingen er der for å holde oss oppreist når livet gir oss et slag i ansiktet. Frustrasjon preger våre handlinger og valg vi trodde vi var immune mot, blir gjort sterkt interessante. Dermed blir vi satt av på et stoppested hvor trafikklyset har hengt seg opp på rødt. Men, du husker vel de to første tingene vi burde ta med på livets reise? Vel, dette er tiden for å grave dem fram igjen. Tålmodigheten vil i dette punktet blomstre opp igjen fra der den først ble glemt igjen i lasten og små spirer vil vise tegn til håp. Sakte men sikkert vokser spirene og vil til slutt dra oss opp gjennom den seige kvikksanden og lyset skifter endelig til grønt.

Vi står nå i en masse hvor ting kanskje føles flytende. Som om vi bare renner videre sammen med tusenvis av andre reisende, som til sammen skaper en stor elv. Vi har vært gjennom nok utfordringer og i den selvskapte hinderløypen kan vi skimte målet i det fjerne. Nå vil overlevelsesinstinktet synke inn, fordi demningen i elven kun slipper gjennom de med jobb, karriere og penger. Mange velger å gjøre det smarte som tydeligvis er å finne seg en godt lønnet jobb mens andre velger å gå i dvale. Heldigvis finnes det ikke noe som heter å tape og man får all hjelp man trenger slik at den grusete veien blir feiet og smørblomstene skinner.

Slik fortsetter denne korte men samtidig veldig lange reisen til du en dag befinner deg på det samme stedet som da reisen først begynte. Dette er det punktet hvor føre-var-prinsippet sniker seg innpå oss og man tenker på alle dumme feilene som har blitt gjort.

Toget nærmer seg stasjonen hvor jeg skal av. Med et trist blikk ser jeg meg rundt i toget jeg har brukt som fast transportmiddel siden før jeg kan huske. Det virker så ubehagelig, nesten som om hemmelighetene mine ligger dypt begravd under det faste setet helt innerst i toget. Jeg går av og venter til det siste glimtet av toget forsvinner inn i den mørke tunnelen. Og en annen antakelig har startet sin reise og allerede varmer setet opp med sine føleleser. Jeg tar et dypt åndedrag før jeg går opp de tunge trappene inn til terminalen. Inne i bygningen forsvinner jeg blant tusenvis av myldrende føtter. Jeg finner meg et ledig sete innerst i et hjørne og forsvinner inn i et uendelig mørke hvor helbredelsen ikke kommer over natten.

 

Stod det ikke noen kommentar du vil dele med oss?

 

Selv har jeg hatt mange slike stunder der jeg tror det har gått bra. Men fått 3ere

Men snakk litt med læreren din, og hør med h"n

 

 

Det står at jeg bruker fortellerstilen for mye, og at jeg ligger på kar 3 språklig..

:/

[Zivole]

Du kan vel ikke si noe om oppgaveteksten og hvilken klasse/linje du går?

Da vil det være lettere å vurdere det også

[sun4evah]

Du kan vel ikke si noe om oppgaveteksten og hvilken klasse/linje du går?

Da vil det være lettere å vurdere det også

 

 

Jeg går andre året på vgs og oppgaven løs som så;

Skriv et kåseri eller essay med reise som tema!

[Atmosphere]

Synes den var temmelig bedritten.

[sun4evah]

Synes den var temmelig bedritten.

 

 

Hva mener du?

[bögfisk]

Jeg ga opp halvveis i teksten. Elendig flyt i språket, og litt vel pretensiøst uten å få frem noen reelle poeng.

[Atmosphere]

Synes den var temmelig bedritten.

 

 

Hva mener du?

Bare masse vas, uten noe poeng. Jeg synes det ble veldig kjedelig.

[KKake]

Gadd ikke lese, men den virket veldig kort ...

[sun4evah]

Gadd ikke lese, men den virket veldig kort ...

 

Det trenger ikke være langt!

[Tensai]

Teksten var litt i det korteste laget, men lengden er helt grei for et essay skrevet på en 5 timers skrivedag.

 

Mine tanker etter å ha skumlest: For mange adjektiv. Spesielt i starten. Språket er veldig pretensiøst i forhold til hvilke poeng som blir lagt fram.

Endret 16. februar 2011 av Tensai

[Dassen]

Du sier du valgte å skrive et essay, men jeg sliter med å finne et eneste sjangertrekk som minner om essay, ærlig talt så sliter jeg med å finne dette poenget i teksten din. Hvorfor skildrer du alt mulig? Også må jeg spørre, hvorfor har du plassert jeg-personen på et tog? Det tilføyer jo ikke teksten noe som helst. Det virker som du ønsker å bruke denne togreisen som en rød tråd gjennom teksten din siden du nevner den i første og siste avsnitt. Men i stedet for å holde deg til den røde tråden refferer du til grunnmurer, trafikklys, blomster og elver og jeg vet ikke hva. Det blir rotete og leseren sitter igjen med masse rare bilder i hodet som ikke sier han eller hun noe som helst.

 

• Få fram poenget ditt!
  
• Skriv et essay! Bruk sjangertrekk.
  
• Følg en rød tråd
  

[NikkaYoichi]

I tillegg til det de andre påpeker så synes jeg du bommer på oppgaven. Når du betegner livet som en reise, uten å rettferdiggjøre det skikkelig i teksten din, så faller du fort ned fra stigen.