Amerikansk Parti system

[Zaftig]

Jeg har ikke helt skjønt hvordan to-parti systemet i USA funker, De to partiene er det Demokratiske parti og det Republikanske og de to alene har ca 99% av stemmene.

Men så er det flere partier, hvorav det største av de andre er det Liberalistiske parti med cirka 0.3-0.5% av stemmene.

 

Hvis det er et to parti system, hvorfor er det da flere enn to partier?

Og hvorfor har de ikke Demokratiske eller Republikanske partiene en så liten del av stemmene?

[MrLee]

Det er ett defacto 2 partisystem. Det er åpent for alle, men bare disse to kjempene har vekten til å være reelle kandidater til noe.

[Zaftig]

Det er ett defacto 2 partisystem. Det er åpent for alle, men bare disse to kjempene har vekten til å være reelle kandidater til noe.

 

Så de andre partiene har i teorien ikke lov til å vinne valget?

[del_diablo]

Det er ett defacto 2 partisystem. Det er åpent for alle, men bare disse to kjempene har vekten til å være reelle kandidater til noe.

 

Så de andre partiene har i teorien ikke lov til å vinne valget?

 

De andre partiene kan fint ville, men de har ikke sjansen til det.

Du kan si det er litt som at et rokkeband spiller den hardest musikken den kan med sterke høytalere som forsterker det. Musikk vil være veldig høy. Ingen som er i salen og prater av folkene vil være i stand til å høre værandre, volumet bare overdøver dem.

2 party systemet vil si at det er 2 partier som har en faktisk sjanse til å vinne, de andre er bare vingleparti i sammenligning. Litt som DLF, Rødt, og andre små partier her til lands, de har ikke en "reel" sjanse til å vinne.

Ikke glem at mye av Amerikansk kultur går ut på sort-kvit polarisering, de er VELDIG glad i kontraster. Dette forsterker igjen moral av 2partisystemet, for med tiden har faktisk partiene som har deltatt blitt byttet ut, men det har alltid vært 2 mastadonter som sloss om hvem som skal få stemmene.

[KarlRoger]

I de fleste statene har det heller ikke noe å si om et parti får 51% eller 100% av stemmene. Det gjør det ekstremt vanskelig for nye partier å gjøre seg relevante. Nærmest ubegrenset privat finansiering av valgkampanjer er også et stort hinder for de som ikke er etablerte.

Endret 15. februar 2011 av KarlRoger

[Mathias-S]

Grovt sett er det slik at i Norge, så er det slik at partiene er representert i Stortinget proporsjonalt med hvor mange stemmer de får. Så hvis et parti får 10% av stemmene, får de også en tilsvarende prosentandel representanter i Stortinget (grovt sett, det er en del regler som regulerer dette).

 

I USA, derimot, er det slik at statene sender representanter til kongressen. Da er det slik at "vinneren tar alt", altså det partiet som får flest stemmer i en stat får sendt representanter til kongressen. Og da hjelper det ikke om et tredje parti får 20% av stemmene hvis demokratene fikk 40%. Og siden folk i USA vet at det ikke nytter å stemme et tredje parti, siden de likevel ikke får noen representanter i kongressen, så stemmer de heller på et av de to store partiene. Det blir en ond sirkel som gjør at andre partier blir marginaliserte.

[Zaftig]

Grovt sett er det slik at i Norge, så er det slik at partiene er representert i Stortinget proporsjonalt med hvor mange stemmer de får. Så hvis et parti får 10% av stemmene, får de også en tilsvarende prosentandel representanter i Stortinget (grovt sett, det er en del regler som regulerer dette).

 

I USA, derimot, er det slik at statene sender representanter til kongressen. Da er det slik at "vinneren tar alt", altså det partiet som får flest stemmer i en stat får sendt representanter til kongressen. Og da hjelper det ikke om et tredje parti får 20% av stemmene hvis demokratene fikk 40%. Og siden folk i USA vet at det ikke nytter å stemme et tredje parti, siden de likevel ikke får noen representanter i kongressen, så stemmer de heller på et av de to store partiene. Det blir en ond sirkel som gjør at andre partier blir marginaliserte.

 

Ah, Takk da skjønner jeg litt mer hvordan det fungerer.

[jjkoggan]

Grovt sett er det slik at i Norge, så er det slik at partiene er representert i Stortinget proporsjonalt med hvor mange stemmer de får. Så hvis et parti får 10% av stemmene, får de også en tilsvarende prosentandel representanter i Stortinget (grovt sett, det er en del regler som regulerer dette).

 

I USA, derimot, er det slik at statene sender representanter til kongressen. Da er det slik at "vinneren tar alt", altså det partiet som får flest stemmer i en stat får sendt representanter til kongressen. Og da hjelper det ikke om et tredje parti får 20% av stemmene hvis demokratene fikk 40%. Og siden folk i USA vet at det ikke nytter å stemme et tredje parti, siden de likevel ikke får noen representanter i kongressen, så stemmer de heller på et av de to store partiene. Det blir en ond sirkel som gjør at andre partier blir marginaliserte.

 

 

Det er ikke partiet som gjelder men kandidatene selv. Amerikanere stemmer ikke på partiet men kandidaten selv. Det kandidaten(som et individ, ikke parti medlemm) som får flest stemmer i det gjeldene region blir sendt til kongressen.

 

Dette betyr i forhold til norsk politikk at enkelte uten noe som helst parti bakgrunn får bli en kandidat så lenge de har evnen til å få nok penger. En trenger ikke å jobbe på partiet og bli valgt av partilederne for å bli mektig kandidat. Donald Trump og Sarah Palin kan velge å bli uavhengig, demokrater eller republikanske kandidater samtidig som de irriterer partiet og gjør nesten som de vill. Partiet har lite kontroll på kandidatene. Etter amerikansk mening er dette mer demokratisk systemet enn europeiske parliamentisk mer elite politikk hvor det er få eliter som velger kandidatene. Er jeg sønnen til en afrikanske innvandrer med mørkt hud og lite politiske erfaringer, blir det mulig å bli president om noen få år...

 

Det er også slik at det finnes stor uenighet og forskjellige synspunkter innom hvert parti og generellt er det større forskjeller mellom konservative og liberale politiske synspunkter i USA enn norge, fra liberalister som Ron Paul til sosialister som Kucinich

[jjkoggan]

Ikke glem at mye av Amerikansk kultur går ut på sort-kvit polarisering, de er VELDIG glad i kontraster. Dette forsterker igjen moral av 2partisystemet, for med tiden har faktisk partiene som har deltatt blitt byttet ut, men det har alltid vært 2 mastadonter som sloss om hvem som skal få stemmene.

 

Det har blitt flere andre partier i tidlig amerikansk historie. Du glemmer også at det finnes en bredere debatt i USA enn i jantelov elskende norge, samtidig som det er store forskjeller innom hvert parti. Det er ikke så sort hvitt som du tror.

[del_diablo]

Ikke glem at mye av Amerikansk kultur går ut på sort-kvit polarisering, de er VELDIG glad i kontraster. Dette forsterker igjen moral av 2partisystemet, for med tiden har faktisk partiene som har deltatt blitt byttet ut, men det har alltid vært 2 mastadonter som sloss om hvem som skal få stemmene.

 

Det har blitt flere andre partier i tidlig amerikansk historie. Du glemmer også at det finnes en bredere debatt i USA enn i jantelov elskende norge, samtidig som det er store forskjeller innom hvert parti. Det er ikke så sort hvitt som du tror.

 

Dette er korrekt.

Men debatten og forskjellene skyldes bare størrelsen.

Vis USA hadde hatt 5-6 millioner inbyggere i stede for ca. 50 ganger dette, tror du virkelig de hadde hatt stå store debattmiljø som de har?

Vis de virkelig hadde vært så "upolariserte" hvorfor er det bare 2 partier som konkurerer i hver valgomgang? Hvorfor er det ikke større variasjoner mellom hvert valg? Hvorfor får da de mindre partiene kun under 1% av stemmene under nasjonal opptelling?

Ikke glem at jeg sa at det har vært flere partier som har kjempet, men det har alltid vært 2 partier som sloss over kontraster, uansett hvor små kontrastene er.

Vis Teaparty øker, så vil 1 av de 2 partiene som er til stede i dagens 2 partie system gå "under"(miste all popularitet).

[jjkoggan]

Dette er korrekt.

Men debatten og forskjellene skyldes bare størrelsen.

Vis USA hadde hatt 5-6 millioner inbyggere i stede for ca. 50 ganger dette, tror du virkelig de hadde hatt stå store debattmiljø som de har?

Størrelse er ikke like viktig som miljøet og hvor segregert et samfunn er. Barn i en stor familie er mer like enn barn fra forskjellige familier. USA har alltid blitt en samling av folk fra verden rundt med helt forskjellige kulturer og bakgrunn og ofte bor segregert fra hverandre. Forskjellige etniske grupper og folk fra forskjellige økonomiske nivå ikke erfare lignende miljø og derfor har ganske forskjellige politiske synspunkter. Det er heterogenetitet som spiller en større rolle enn størrelse.

 

Hadde Norge lignende heterogenitet, ville velferd staten bli vanskelig å holde sammen. Måtte Ola og Knut støtte Muhammed og Akbar istedenfor Steinar og Kirsten så ville motstand til dette støtte blitt større. Antall invandre debatter i Norge viser dette motstand.

 

Vis de virkelig hadde vært så "upolariserte" hvorfor er det bare 2 partier som konkurerer i hver valgomgang? Hvorfor er det ikke større variasjoner mellom hvert valg? Hvorfor får da de mindre partiene kun under 1% av stemmene under nasjonal opptelling?

Ikke glem at jeg sa at det har vært flere partier som har kjempet, men det har alltid vært 2 partier som sloss over kontraster, uansett hvor små kontrastene er.

Vis Teaparty øker, så vil 1 av de 2 partiene som er til stede i dagens 2 partie system gå "under"(miste all popularitet).

 

Faktum at det amerikanske politiske system ble basert på "winner take all" valg er hovedgrunn til et to parti system. Det hjelper lite å vinne 30% av stemmene, ønsker man å vinne må man ha et parti som er like stort som det andre partiet. I norge kan et lite parti ha mye større innflytelse, i USA må dette liten parti blir et medlem av et større parti. Ron Paul har mye mer innflytelse som en republikaner enn hvis han startet sitt eget parti.

Det har lite å gjøre med om folk ønsker kontraster eller ikke, men heller at et lite parti har lite sjanse å vinne.

[PelsJakob]

Jeg tror det er misforstått å anta at flere partier nødvendigvis gir større bredde og større grad av debatt. I USA kan det diskuteres om det gir så veldig mye mening å snakke om partier i det hele tatt. Det er individuelle represenanter og til dels svært stor uenighet innad blant både Demokrater og Republikanere. Se for eksempel på Bernie Sanders og Claire McCaskill som begge representerer Demokratene i Senatet, der førstnevnte er erklært sosialist og sistnevnte er skeptisk til helsereformen; eller Ron Paul og Mike Pence, som begge representerer Republikanerne i Huset, men som er helt uenige når det gjelder for eksempel innvandring, forsvar og mye annet.

 

The Libertarian Party, USAs tredje største parti, er like mye en gruppering innad i det Republikanske parti som et eget parti. Ron Paul har for eksempel stilt som presidentkandidat for Libertarianerne, selv om han representerer Republikanerne i Huset. Det er heller ikke helt uvanlig at uavhengige eller tredjepartikandidater vinner valg. Nevnte Bernie Sanders er ett eksempel i Senatet; Joe Lieberman er et annet.

 

Personlig mener jeg at det amerikanske systemet legger langt bedre til rette for debatt og reell påvirkningskraft selv for mennesker med avvikende meninger. Det å være Republikaner eller Demokrat er ikke absolutt definert, slik som det kan være å være Ap- eller Høyre-mann. Dermed er det også rom for representanter som har avvikende syn, og det er rom for å endre innholdet i politikken. Republikanerne ser for eksempel nå ut til å ha blitt påvirket av The Tea Party i noen grad, med den følge at de har tatt flere skritt i retning av en mer liberal økonomisk politikk.

[del_diablo]

jjkoggan: Hva mener du med hetrogenitet?

Og: Jeg legger opp "er du ikke meg meg, er du mot meg/min fiende" som polaritet. Altså å lage kontraster der det egentlig er en skala i varierende grad. Noe jeg anser å være ganske tilstede i den amerikanske poltiske synspunktene, mentaliteten. Hva har det å si om det er diskusjon når folket ser på den som stemmer på partiet som respresenterer nesten det samme som stående parti som en kommunistjævel som er på motsatt side av den økonomiske teoretiske skala?

Og ja, jeg er bare oppgitt over landet. Og jeg er fult klar over at det er mange fornuftige folk der også.

 

PelsJakob: Debatt != Å gjøre det som må gjøres. USA har nok debatt, men de er ikke i stand til å gjøre noe med probleme sine fordi systemet bortsett fra debatten er ganske ødelagt. Av det jeg prater med oppgående amerikanere så frykter de å bli et uland på lang sikt, fordi ingen setter seg ned og fikser problemene ordtellig.

[KarlRoger]

Personlig mener jeg at det amerikanske systemet legger langt bedre til rette for debatt og reell påvirkningskraft selv for mennesker med avvikende meninger. Det å være Republikaner eller Demokrat er ikke absolutt definert, slik som det kan være å være Ap- eller Høyre-mann. Dermed er det også rom for representanter som har avvikende syn, og det er rom for å endre innholdet i politikken. Republikanerne ser for eksempel nå ut til å ha blitt påvirket av The Tea Party i noen grad, med den følge at de har tatt flere skritt i retning av en mer liberal økonomisk politikk.

Veldig uenig med det. Folket får sjelden mer enn to vinklinger når de faktisk får muligheten til å velge. Og partiene selv kan tvinge ut de som er for langt unna partiet, eller etablere "offisielle" meninger for partiet som alle må rette seg etter, f.eks. slik de kristenkonservative har gjort i GOP de siste årene.

[PelsJakob]

PelsJakob: Debatt != Å gjøre det som må gjøres. USA har nok debatt, men de er ikke i stand til å gjøre noe med probleme sine fordi systemet bortsett fra debatten er ganske ødelagt. Av det jeg prater med oppgående amerikanere så frykter de å bli et uland på lang sikt, fordi ingen setter seg ned og fikser problemene ordtellig.

Jeg mener at den aller mest positive egenskapen ved det amerikanske systemet er nettopp at det er vanskelig å få gjennomført noe. Lover er i stor grad undertrykkende, og bør således være svært vanskelig å innføre. Det er derfor veldig bra at vi nå har en situasjon der presidenten og kongressen er fra forskjellige partier; det er en situasjon som fremmer frihet og økonomisk vekst.

 

 

Veldig uenig med det. Folket får sjelden mer enn to vinklinger når de faktisk får muligheten til å velge. Og partiene selv kan tvinge ut de som er for langt unna partiet, eller etablere "offisielle" meninger for partiet som alle må rette seg etter, f.eks. slik de kristenkonservative har gjort i GOP de siste årene.

Partiene kan ikke tvinge ut noen, fordi hver enkelt blir valgt individuelt. Et godt eksempel er Joe Lieberman, som var valgt inn i Senatet for Demokratene, men som ble vraket i primaries i 2006. Han stilte da som uavhengig og beholdt plassen. Det er også i liten grad slik at man må rette seg etter offisiell partipolitikk. Det er svært stor uenighet innad i partiene om de fleste saker, blant annet kan nevnes gårsdagens sak om forlengelse av Patriot Act, som møtte motstand fra både Demokrater og Republikanere, men som til slutt ble vedtatt.

 

Når du snakker om de kristenkonservative i GOP, ser jeg situasjonen helt motsatt. Det er en liberal vind i det republikanske partiet for tiden, delvis forårsaket av Tea Partys tilstedeværelse i senere år. Fokuset på kristne verdier og sosialpolitikk var tidligere langt mer fremtredende, men nå ligger fokuset nesten utelukkende på økonomi og konstitusjonelle rettigheter.

[del_diablo]

Jeg mener at den aller mest positive egenskapen ved det amerikanske systemet er nettopp at det er vanskelig å få gjennomført noe. Lover er i stor grad undertrykkende, og bør således være svært vanskelig å innføre. Det er derfor veldig bra at vi nå har en situasjon der presidenten og kongressen er fra forskjellige partier; det er en situasjon som fremmer frihet og økonomisk vekst.

 

Har du hørt om ordet "maktfordelingsprinnsipp"?

Men tilbake til noe litt annet, for å dra noe fra en av mine kilder til amerikansk poltikk:

Quick example.

 

Let's say you want to pass a bill that changes the voting age to 18. This bill is pretty short, coming in at about 200 pages, and the bill costs, say, $500 million dollars to properly fund.

 

There are upwards of 500 members of the US House of Representatives. For a bill to pass, a majority have to agree to it. Now let's focus in on Bob Smith, congressman from the great state of Mossossoppo. Bob Smith is in favor of the bill, but he knows that votes are valuable things. He's a member of the Republicrat party, and his party really needs his vote. So the head of the party comes to him and says, "Hey Bob, we need your vote. Can we count on you?"

 

Bob smiles and says, "Sure thing. But you see, Mossossoppo has a real lizard problem. We could sure use some help with that."

 

And the party leader promises that, if Bob votes for the bill, they'll include a $50,000 add on that will send money to Mossossoppo to help rid the state of lizards. Deal! Bob votes for the bill.

 

Repeat for every other congressman, not to mention all the senators, and now you'll see why what started out as a $500,000 voters rights bill turned into a 3 million dollar bill that includes everything from lizard elimination to toothbrush research. When the president gets the bill on his desk, he can't just accept the parts he likes. He has to take the whole thing or leave it. And since voters rights was a huge part of his election campaign, he signs it into law even though he doesn't give a crap about anything else in the bill.

 

Now you know what an earmark is, more or less. Reform that prevents earmarks from being included onto bills would be a major step. Line-item veto would be another (i.e., where the president can exercise his veto for certain parts of a bill). Most US governors have this power, but the US president does not. Bill Clinton had it for a little while, but usually congress doesn't like to give the president this power, or the Supreme Court rules it unconstitutional.

 

Så hvordan skal de fikse denne knipa?

[PelsJakob]

Har du hørt om ordet "maktfordelingsprinnsipp"?

Ja. Hvorfor spør du?

 

Så hvordan skal de fikse denne knipa?

Ved å sørge for at politikerne får mindre makt, noe som nettopp er poenget med maktfordeling. Antyder du for øvrig at dette er et sær-amerikansk problem?

[del_diablo]

Har du hørt om ordet "maktfordelingsprinnsipp"?

Ja. Hvorfor spør du?

 

Å ha det vanskelig å utføre poltikk er ikke det samme som maktfordeling så ingen sitter med for mye autoritær makt.

Jeg finner det en uting at det er vanskelig å gjennomføre reformer, spesielt når man kunne ha brukt bedre mekanismer for å forhindre korrupsjon og overgrep.

Og nei, poltisk stagnasjon er ikke sær-amerikansk, det som er sær-amerikansk er at de har vel hatt det siden 70-tallet, og de har ikke løst det enda.

[jjkoggan]

jjkoggan: Hva mener du med hetrogenitet?

Beklager, dårlig norsket mitt, vet du. Ingen formelle norsk utdannelse!

Kanskje heterogent er ordet, motsatt til homogent? På grunn av innvandring og høye lønnsforskjeller er amerikaner mindre like enn nordmenn på alle måter. Det skaper en politikk som er annerledes. En velferds stat krever at de rike gir til de fattige, noe som er politiske vanskelig når fattige og rike er meget forskjellige i livsyn, kultur og etnisitet. Hvis jeg gir penger til broren min håper jeg at han ikke sløser det bort og krever mer. Hvis broren min ikke snakker norsk, er meget religiøs og det ser ut som han ikke prøver å integere seg i norsk samfunn eller finne jobb så mister jeg tillit i han og da ville jeg ikke gi ham noe penger, eller kanskje bare nok at han ikke sulter. Hvis broren min ser ut som meg og bare har noe små problemer før han finner veien fram så hjelper jeg han med en gang.

 

Slik er politisk virkelighet mellom et heterogent og homogent samfunn.

 

 

Og: Jeg legger opp "er du ikke meg meg, er du mot meg/min fiende" som polaritet. Altså å lage kontraster der det egentlig er en skala i varierende grad. Noe jeg anser å være ganske tilstede i den amerikanske poltiske synspunktene, mentaliteten. Hva har det å si om det er diskusjon når folket ser på den som stemmer på partiet som respresenterer nesten det samme som stående parti som en kommunistjævel som er på motsatt side av den økonomiske teoretiske skala?

Og ja, jeg er bare oppgitt over landet. Og jeg er fult klar over at det er mange fornuftige folk der også.

 

Tidlig i amerikansk historie spådde de fleste europeiske stater at dette forsøk med å styre et land uten et monarki og særlig uten en adel klasse å ta kontroll ville sikkert ikke overleve. At de laveste klassene ville velge ledere ville sikkert ødelegge landet. Helt fra begynnelsen så merket europeerne at demokratiet i USA var "noisy" og usivilisert, mange forskjellige sider slåss hverandre istedenfor et mer sivilsert debatt med elite klassen i europa.

 

Fra en kulturelle perspektiv så har vi arvet disse tradisjoner særlig fordi parliamentariske systemer støtter enda en elite politisk klasse og velgerne stemmer på et partis politiske filosofi mer enn kandidatene selv. I USA er kandidaten en "free agent", mer eller mindre og de som stemmer evaluere kandidatens personlig egenskaper nesten mer enn hans politiske synspunkter. Kandidatene skjønner det og det blir viktigere i det amerikanske systemet å vise hvordan han-hun er annerledes enn de andre kandidatene, både på personlig karakteristikk og politiske syn. Det er en helt forskjellige tankegang når en stemmer på en partiliste enn kandidaten selv, både fra velgernes sysnpunkt og fra kandidatenes perspektiv.

 

 

Så ja, både systemet og kulturen bidrar til disse forskjller mellom våre land og jeg finner det veldig intersannt at det europeiske perspektivet om USAs politiske kultur ikke har forandret så mye siden 1800. Det er synd fordi det fører til mange falske merkelapper for de som ikke har en dypere forståelse om amerikansk kultur.

 

Vi finner det idag som helt fra USAs fødsel, etter hver amerikansk krise eller nedgang så spår europeerne at USAs manglende evne til å løse sine problemer, særlig pga av sine usivilisert politiske systemet og banale folk fører til USAs kollaps. Etter 230 år synes jeg det blir litt tidlig eller logisk å gjør det en gang til.

 

Jeg mener det blir ingen kollaps men heller at USA ikke varer lenge som den eneste supermakt. Jeg antar de fleste nordmenn ønsker dette. Vi får se.

[del_diablo]

jjkoggan: Hva mener du med hetrogenitet?

Beklager, dårlig norsket mitt, vet du. Ingen formelle norsk utdannelse!

Kanskje heterogent er ordet, motsatt til homogent? På grunn av innvandring og høye lønnsforskjeller er amerikaner mindre like enn nordmenn på alle måter. Det skaper en politikk som er annerledes. En velferds stat krever at de rike gir til de fattige, noe som er politiske vanskelig når fattige og rike er meget forskjellige i livsyn, kultur og etnisitet. Hvis jeg gir penger til broren min håper jeg at han ikke sløser det bort og krever mer. Hvis broren min ikke snakker norsk, er meget religiøs og det ser ut som han ikke prøver å integere seg i norsk samfunn eller finne jobb så mister jeg tillit i han og da ville jeg ikke gi ham noe penger, eller kanskje bare nok at han ikke sulter. Hvis broren min ser ut som meg og bare har noe små problemer før han finner veien fram så hjelper jeg han med en gang.

 

Slik er politisk virkelighet mellom et heterogent og homogent samfunn.

 

Ok.

MEN, jeg tror det ikke er splider som gjør "sosial utjevning" til den store fienden, mer at staten har en lang historie på å kaste penger ut av vinduet, og de betaler allerede tonnevis av skatt.

Å legge mer i poteten, samt at sosialmoral allerede har igjen noen rester av den kalde krigen er vel et større problem en hetrogeniteten?

Og blir ikke ordet "sammenligning" bedre en "virkelighet" siden vi prater hypotetisk om ord sammenlignet med ord?

 

Tidlig i amerikansk historie spådde de fleste europeiske stater at dette forsøk med å styre et land uten et monarki og særlig uten en adel klasse å ta kontroll ville sikkert ikke overleve. At de laveste klassene ville velge ledere ville sikkert ødelegge landet. Helt fra begynnelsen så merket europeerne at demokratiet i USA var "noisy" og usivilisert, mange forskjellige sider slåss hverandre istedenfor et mer sivilsert debatt med elite klassen i europa.

 

Vil anbefale deg å faktisk lese Europeisk historie.

Det er en god del mer komplisert en som så....

 

Fra en kulturelle perspektiv så har vi arvet disse tradisjoner særlig fordi parliamentariske systemer støtter enda en elite politisk klasse og velgerne stemmer på et partis politiske filosofi mer enn kandidatene selv. I USA er kandidaten en "free agent", mer eller mindre og de som stemmer evaluere kandidatens personlig egenskaper nesten mer enn hans politiske synspunkter. Kandidatene skjønner det og det blir viktigere i det amerikanske systemet å vise hvordan han-hun er annerledes enn de andre kandidatene, både på personlig karakteristikk og politiske syn.

Det er en helt forskjellige tankegang når en stemmer på en partiliste enn kandidaten selv, både fra velgernes sysnpunkt og fra kandidatenes perspektiv.

 

Er det egentlig noen vist å ha et partisystem da?

Og utgjør det noen forskjell for den menige mann?

 

Så ja, både systemet og kulturen bidrar til disse forskjller mellom våre land og jeg finner det veldig intersannt at det europeiske perspektivet om USAs politiske kultur ikke har forandret så mye siden 1800. Det er synd fordi det fører til mange falske merkelapper for de som ikke har en dypere forståelse om amerikansk kultur.

 

Hvem, hva, hvor?

 

Vi finner det idag som helt fra USAs fødsel, etter hver amerikansk krise eller nedgang så spår europeerne at USAs manglende evne til å løse sine problemer, særlig pga av sine usivilisert politiske systemet og banale folk fører til USAs kollaps. Etter 230 år synes jeg det blir litt tidlig eller logisk å gjør det en gang til.

 

Man sa det samme om Norsk grunnlov i 1814 også, for å ikke glemme internett før wikipedia og søkemotorerne kom shikkelig på banen.

Eller Frankrike og deres revolusjon, eller hva som helst annet som var en forandring.

Jeg hiver meg ikke på kollapsbåten enda, men det er mer fordi jeg har innset at noe fungerer kun fordi det fungerer, uansett hvor store sjansene er for at det egentlig ikke skal fungere, eller hva samtiden sier.

Og igjen: "Vi har et problem" != "Det er et problem", å forvirre disse 2 gir vel mange sære spørsmål som er virkelighetsfjerne. F.eks styresett kan falle under nr 2, mens bare konkrete problem(f.eks at lovforslag endres til noe de ikke har noe å gjøre med, og det er en moral!), faller under nr 1.