Gjøre det slutt med samboer? Trenger råd!

[Ertaberta]

Vurderer å gjøre det slutt med samboer, men situasjonen er komplisert. Vi har vært sammen i litt over ett år, og vært samboer i snart 5 måneder. I den første tiden hadde vi det veldig bra, mye til felles, og kunne legge planer for fremtiden. Da jeg flyttet (sa opp jobben og flyttet til en annen by) gikk det fint i begynnelsen, men etter en stund ble det veldig mye krangling og uenigheter. Det skal sies at han har delt omsorg for en gutt fra et tidligere forhold. Gutten er i barneskolealder. Å være stemor (ingen egne barn) har vært en stor utfordring, spesielt siden gutten er både krevende og til tider svært trassig.

 

De siste 3-4 mnd har vi hatt noen "samtaler" angående forholdet og fremtidsutsiktene. Han har uttrykt stor usikkerhet i forhold til vårt samboerskap, og dette kommer også frem i det daglige gjennom hans væremåte. Mye kjefting, irritabilitet, stygge kommentarer. Jeg forsøker å ligge lavt i terrenget, men det skal lite/ ingenting til før han får et utbrudd. Dette er jo ganske klassisk: mister man følelsene for en person, blir man også mindre tålmodig og har lettere for å uttrykke negative opplevelser. Dette er veldig vondt, fordi det ødelegger selvtillit og selvbildet. Grunnen til at jeg ligger lavt i terrenget, er at jeg i den siste tiden har blitt arbeidsledig...jeg står altså ovenfor en potensiell katastrofe: kjenner ingen i byen, ingen jobb, ingen sted å bo. Det kan jeg ikke la skje, derfor har jeg sagt at jeg ikke kan/ vil ta opp dette temaet NÅ.

 

Mange ting å tenke på...men det jeg ikke har nevnt..er at jeg ikke ser noen fremtid i dette forholdet selv. De siste 4 månedene har ødelagt alt jeg hadde av følelser og motivasjon for dette forholdet, til tider er jeg så lei av han og kjeftingen hans, at jeg skulle ønske jeg aldri dro hit. Jeg er voksen (30+), så jeg må ordne opp i dette..først få meg en jobb og deretter planlegge livet uten han. Er det frekt å bo her og "late" som om at alt er greit? Eller bør jeg gjøre det slutt med han nå? Vi har mange planer i de neste månedene..men jeg liker han ikke lenger, begjærer han ikke og har ikke lyst til å bruke mer tid på et slitsomt forhold....

[Ekko]

Korte svaret jeg tenker er at, ja det er "frekt" i mangel på et bedre ord.

 

 

Tror du at du ville møte forståelse hos ham hvis du forklarte det slik?

At "dette funker ikke, jeg må bo på gjesterommet til jeg er på beina, så skal jeg flytte". Hadde han vært forståelsesfull, eller hadde det vært på hue ut da?

 

 

Jeg skjønner ikke hvorfor du i det hele tatt er interessert i å bo hos ham og i den byen videre? Hvorfor vil du ikke bare flytte ut og dra hjem med en gang? Der har du ihvertfall et sosialt nettverk om jeg skjønner deg rett.

[tom waits for alice]

Det er ikke frekt å bli boende til du finner ut av ting. Du har tross alt flyttet der med ham og gitt opp egen karriere og venner i prosessen. (Jeg antar at det er til hans hjemby eller til stedet hans sønn bor, og at det var litt av motivet for å flytte?) Å hive deg ut ville være frekt, man skylder hverandre tid og anledning til å å områ seg.

 

Men det kommer ikke noe godt ut av å late som, tror jeg. Nå virker det jo som dere alt har snakket ut om saken, opptil flere ganger, så han er vel strengt tatt ikke ukjent med ditt ståsted i saken. Vær ærlig om det, at du som han ikke ser fremtiden i dette, og bør begynne å planlegge et liv hver for dere. Om han er "voksen" nok (og om du er det), så bør det kunne skje uten dramatikk.

 

Geir

 

(Som har flyttet med ektefelle til hjembyen hennes, og som har vært stefar.)

[Lumpness]

Det værste du gjør er hvertfall å vente til siste liten før du forteller hva du føler og hvordan ting ligger ann

[Ertaberta]

Takk for svar!

 

Ja, det er nok litt egoistisk og frekt å bli boende..men som Geir forsto..jeg har "ofret" mye for å leve sammen med han, og da bør jeg kunne forvente at han er tålmodig tilbake. Jeg hadde aldri akseptert å bli kastet ut sånn uten videre, vi er to om å få et forhold til å fungere. Synd at det må bli slik, men man har jo ingen garantier. Drømmen om mann og barn lever fortsatt, men like trist "hver gang" det går til helvete. Litt derfor jeg har blitt så lenge også...må jobbe for å få et forhold til å fungere...men til slutt har ingen det bra lenger.