Skillsmisse.

[nO0_o]

Fikk nettopp melding av bestevennina mi om at hun ikke kommer på skolen på tirsdag (i dag). Så jeg spurte og fikk svar. Svar om at hun ikke orket å dra fordi moren skulle flytte ut etter vinterferien. Hun virker veldig deprimert.

 

Jeg har aldri opplevet noe slikt, så kan ikke sette meg inn i hennes situasjon. Noen tips som kan hjelpe?

[Hanemann]

Er ikke så mye du får gjort dessverre. Få henne ut av huset kan være en idé, dersom tilværelsen hjemme ikke er optimal. Fortell at du er der for henne. Tid leger sår, og det er nok den beste medisinen her.

[K N]

Enig i det Hanemann sier, men ikke at det ikke er mye å få gjort. Det er viktig at du er der for hu, kan snakke med hu om det og få hun til å fortelle hva hun føler. Er viktig å snakke om slikt. Det er noe som går over seg selv. Du kan jo også minne hun på at det kanskje var like greit at de ble skilt istedenfor at de skulle bodd sammen og ikke vært happy. Hvis moren og faren beholder kontakten er det jo også en fin ting

[iChristian]

Etter å ha blitt skilt selv, samt opplevd to skillsmisser som barn, første husker jeg nok ikke, så ville jeg i hvertfall satt pris på å få høre at noen var der for meg, samt kanskje en kveld med felleslagd hjemmelaget pizza og teite über-Hollywood komedier

[weebl]

som folk sier, "tving" henne med ut av huset en tur for å få henne på andre tanker

[nO0_o]

Takk for svar. Dessverre nekter hun å komme ut.

[iChristian]

Hva med å se film og spise is hos henne?

[Hank Moody]

Folk reagerer forskjellig på skillsmissse. Hvis hun absolutt ikke vil ut av huset med en gang burde du respektere det. Du kan heller vente noen dager og se ann. Jeg har også erfaring fra skillsmisse, heldigvis kom ikke det så brått på, ettersom de hadde krangla i flere år synes jeg det var like greit til slutt.

[J-nome]

Tror nå det viktigste er at hun vet at du er der for henne og at hun kan snakke med deg om hun vil, men at hun ikke må. Ofte er det beste man kan gjøre å være en god lytter. Hun kan også føle sorg over at mor og far skiller lag og da kan det være greit å lese seg opp om de ulike sorg stadiene. De brukes for det meste opp mot tap(død) av nære, men er fortsatt relevant.

 

typiske ting som er ekstra relevant i skilsmisser er fornektelse (Dette kan da ikke skje med meg?), Skyldfølelse (Hva gjorde jeg feil?), Sinne (Hvordan kunne mor/far gjøre dette?). Noen ganger kan det ta år før man kommer til den siste fasen som er aksept.

 

1.Fornektelse anses å være det første skritt i sorgprosessen' date=' og folk flest tror at sjokk og fornektelse er ett og det samme. Dette er scenen når en person ikke vil akseptere at en er glad i ikke er der lenger.

 

2. Skyldfølelse er en vanlig under sorgprosessen fordi en person automatisk tror at han eller hun ikke gjør nok eller kunne ha gjort ting annerledes for å unngå tapet av en elsket én.

 

3. Etter skyld kommer frykt der personen begynner å usikre på grunn av den situasjonen han eller hun er i. Frykt er mer tydelig hos barn enn voksne som de fleste voksne ender opp med å ikke vise dette stadiet av sorg til omverdenen.

 

4.Følelser av sinne og raseri er normal del av sørgende. Mange psykologer mener at dette stadiet er en av de mest essensielle stadier i sorgprosessen som hjelper personen flytte til nærmere akseptere tapet av den elskede. Dette sinne er vanligvis rettet til folk rundt, og ikke mot den tapte. Dog i skilsmisse kan en av partene bli en syndebukk.

 

5. Depresjon er noe alle mennesker som er sorg går gjennom. De føler seg som om det liv er ikke verdt å leve og eventuelle symptomer på depresjon bør ikke tas lett på. I denne fasen en person kan lide av søvnløshet, manglende matlyst, og har ingen konsentrasjon.

 

6. Den siste fasen av sørgende er aksept når en person endelig lærer å takle tapet av den kjære. Dette er scenen når personen endelig aksepterer at tapet er et permanent, og når en person når dette stadiet, begynner helbredelsesprosessen.

[/quote']

[Lucy_Nyu]

Er enig med mange andre her, vis at du er der for henne, og støtt henne så godt som råd. Ikke press henne til å fortelle deg om det om det er vanskelig for henne, vent til hun er klar for det og forteller deg om det på eget initiativ.

 

Har gått igjennom det samme selv, og hadde ganske få som var der for meg i den tiden. Skulle gjerne hatt en bestevenninne i den tiden slik at jeg hadde fått den støtten jeg trengte. Selv bare for å snakke om ting (ikke nødvendigvis det som skjedde, men dagligdagse ting som f.eks. musikk, film, sminke, latest-crush osv.)

 

Men vær oppmerksom på endringer i adferden hennes, mye kan gå igjennom hodet hennes nå og ikke alt er like sunt. Det er forståelig at hun er deprimert etter dette, men om hun lar alt gå innover så kan det fort bli en vond sirkel å bryte ut av. Merk deg om hun bli hemmelighestfull, spise-vaner, slutter å gå med klær hun elsket å gå med før osv. dette kan være fare tegn på at noe mer holder på å skje. Jeg mener ikke at du skal overvåke alt hun gjør, men lær deg til å legge merke til små endringer.

 

Det viktigste er at hun bør snakke om det som skjedde, men la det gå i hennes tempo. Gi henne komplimenter når du kan og bygg henne opp slik at hun ikke blir fanget av sine egne tanker. Og når hun er klar for det, ta henne med på noe for å få tankene på noe annet, ikke la vennskapet deres endres på grunn av dette, hun trenger nok noe som er stabilt nå.

 

Så det jeg prøver å si er at du skal vise at du er der for henne uansett hva som skjer.