Psykisk syk: når alt raser sammen.

[Jentamihihi]

Blir nok et langt innlegg, en nettvenn sa jeg burde skrive her for å få råd. Gjør det mer fordi jeg må få alt ut, det blir for mye å holde inne...

 

De siste årene har vært kaos. Begynte i 3-4. klasse med at vennene mine snudde ryggen til meg og broren min var unormalt frekk (kalte meg mye stygt). Foreldrene mine gjorde ingenting. Jeg fikk dårlig selvtillit, og siden jeg følte meg ensom og venneløs fikk jeg selvmordstanker.

 

Går i 9. nå, og alt har blitt mye verre. Snakker knapt med broren min, for takler han ikke. De gangene vi snakker, krangler vi alltid. Som om vi ikke tåler hverandre. Hver gang vi krangler, gir foreldrene mine faen. De bor sammen enda, men for min del kan de gjerne skille seg. Jeg tåler knapt foreldrene mine heller - krangling, masing, kjefting. De truer ofte med å ta fra meg pcen/tlf hvis jeg ikke gjør som de sier, for de vet at det er det som holder meg i live. De tok pcen min i tre uker, noe som førte til selvmordsforsøk fra min side.

 

Jeg har sosial angst, agorafobi (og generalisert angst), som gjør at jeg ikke tør å gå ut. Jeg er nervøs nesten hele døgnet, uansett om jeg er ute eller hjemme. Har ofte en del angst-syner, hvor folk jeg bryr meg om/trenger blir skadet eller dør. Også en del at huset brenner ned, det kommer tyver, at noen kommer og kidnapper/voldtar meg, osv. Det er mye verre ute enn hjemme, men. På kvelden føler jeg at noen følger etter meg rundt i huset, noe som gjør at hvis jeg f.eks sove og må på do, tør jeg knapt stå opp. Tør heller ikke gå i en del rom, fordi føler at noen er der.

 

I 7. klasse ble jeg kjent med hun mest populære(fra nå kaller jeg henne Kari) på skolen. Jeg ble slaven hennes - hun bestemte hva slags klær jeg skulle gå med, fulgte etter henne. Skyggen hennes, på en måte. Men jeg ble aldri bedt på jentekvelder osv, så på kveldene satt jeg ofte for meg selv. Snakket med nettvenner, drømte meg bort. En dag jeg kranglet med nettbestevenninna mi, det fikk Kari vite. Jeg, hun og et par venner til + noen gutter, var hjemme hos hun ene venninna vår. Kari bestemte seg for å ta 'hevn' for at jeg og bestevenninna mi krangla, så de ringte henne. Sa utrolig mye stygt, mobbet henne stygt. Vennene til bestevenninna mi ga meg skylda, for de trodde jeg sa nesten alt.

 

Jeg fikk snakket ut med bestevenninna mi, og da Kari fant ut at vi hadde blitt venner igjen, overså nesten hele klassen meg. Jeg begynte å holde meg hjemme fra skolen, turte ikke møte de. Etter ca 3 dager fravær hver uke i en mnd, stoppet det opp. Jeg turte overhode ikke dra. Mamma snakket med læreren, så jeg fikk et trangt lite rom å være på. Der satt jeg, helt alene, mens de andre hadde timer, og gjorde lekser. Jeg satt for det meste å snakket i telefonen, og dro ved 11-tiden.

 

En dag bestemte læreren at jeg og Kari(som trodde vi var venner) skulle ha en og en halv skoletime, hvor vi satt inne i klasserommet og gjorde lekser sammen. Joda, det var fælt, men så skulle Kari gjøre klart i kantinen, siden hun skulle være der i friminuttet. Jeg måtte være med, OG være der i friminuttet. Jeg stod bak og så på at de jobbet, og på alle folkene som kom og gikk, smilte og lo. Jeg var på gråten, og jeg skalv. Hadde bedt mamma hente meg for lengst, men hun gadd ikke.

 

Et annet dårlig minne er mattetentamen. De hadde lovet meg eget rom, men sånn gikk det ikke. Rett før jeg gikk inn i klasserommet, var jeg på gråten. Sendte en sms til pappa, som ringte til rektor. Inne i klasserommet, rett før tentamen startet, begynte jeg å gråte. Siden jeg satt foran la alle merke til det. Jeg fikk roet meg ned når jeg kom på et rom alene, men klarte ikke konsentrere meg helt. Fikk 5-, hadde nok fått 5 hvis jeg ikke hadde fått anfall (er veldig skoleflink, ja)

 

Etter det ble jeg mye reddere, og hver gang jeg går forbi den skolen (eller en annen skole her i byen) blir jeg nervøs. Blir også det når jeg ser Kari og/eller vennene hennes. Og, jeg tør heller ikke gå på skolen. Mest på grunn av angsten, men mye på grunn av dårlige minner (selv om jeg har byttet skole og har den beste læreren jeg vet om).

 

Jeg er deprimert, tenker på å ta livet mitt flere ganger om dagen, lager syke planer og til tider stenger jeg vennene mine ute. Føler jeg, nok en gang, er på vei inn i en periode hvor jeg stenger vennene mine ute.

 

Skulle ønske jeg var god nok for foreldrene mine. Men uansett hva jeg gjør, er jeg ikke bra nok. Får alltid kjeft for noe, de holder sjeldent det de lover, truer meg og lar meg knapt ha egne meninger. Noe som gjør at jeg ikke forteller de noe særlig, hvis jeg er ute med f.eks gutter, sier jeg alltid at jeg skal ut med ei venninne, og jeg forteller aldri hvor jeg er. Kommer jeg ikke hjem fordi jeg heller vil gå sammen med de andre når de skal hjem, ringer mamma og kjefter så høyt at alle hører det. Det gjør også at jeg ikke vil ut.

 

Dette er bare en litt av altfor mye som er galt i livet mitt nå.

 

Takk for at dere leste, dere er herlige. Det betyr mye for meg

[AnonymDiskusjon]

Du har vel en mening i livet? Et spesielt yrke du vil bli og kan kjempe for? Da betyr i isåfall ikke elever og familie rundt deg like mye, kanskje? Kan forstå at ungdomsskolen er veldig lite motiverende, siden nivået er lavt, venner er viktig og det sosiale presset er mye høyere. Men når alt kommer til alt betyr ikke venner så mye, særlig ikke slike du har havnet sammen med. Å være en skygge av andre, er bare dumt og du blir egentlig bare utnyttet.

 

Om du presterer å få gode karakterer på ungdomsskolen, har du grunn nok til å være fornøyd. At folk rundt deg kaller deg stygge ting er bare å ignorere.

 

Litt rotete, men vil bare prøve å si hvor herlig det er å slippe å tenke på alt du gjennomgår Du trenger ikke å svare på all dritten du får, bare vift det vekk og le av de Dessverre har ikke jeg opplevd noe som du har opplevd i hjemmet, så jeg kan bare se det fra et skoleperspektiv.

[Jentamihihi]

Du har vel en mening i livet? Et spesielt yrke du vil bli og kan kjempe for? Da betyr i isåfall ikke elever og familie rundt deg like mye, kanskje? Kan forstå at ungdomsskolen er veldig lite motiverende, siden nivået er lavt, venner er viktig og det sosiale presset er mye høyere. Men når alt kommer til alt betyr ikke venner så mye, særlig ikke slike du har havnet sammen med. Å være en skygge av andre, er bare dumt og du blir egentlig bare utnyttet.

 

Om du presterer å få gode karakterer på ungdomsskolen, har du grunn nok til å være fornøyd. At folk rundt deg kaller deg stygge ting er bare å ignorere.

 

Litt rotete, men vil bare prøve å si hvor herlig det er å slippe å tenke på alt du gjennomgår Du trenger ikke å svare på all dritten du får, bare vift det vekk og le av de Dessverre har ikke jeg opplevd noe som du har opplevd i hjemmet, så jeg kan bare se det fra et skoleperspektiv.

 

Det siste året har eneste drømmen min vært å dø... Før var det å flytte til Rogaland, men jeg klarer meg uansett ikke alene, når jeg ikke tør å handle mat, osv. Føler jeg ikke klarer å få jobb uansett, er ikke noe jeg er flink til.

 

Ligger ca. et år bak de andre når det gjelder lekser, så det blir vanskelig.. Kommer meg rett og slett ikke dit, jeg feiger ut, selv om jeg går i en liten klasse med to lærere og fem-syv andre elever.

 

Tusen takk for hjelpen, iallefall :-) betyr utrolig mye for meg ^-^

[Yamas]

Går du på normal-skole? Hvis ikke, begynn der.

Du har bygget opp sosial angst fra der du er.

Flytter du, vil du få en ny start.

Jeg er 2 år bak de andre skolemessig.

[eksotisk-lady]

du minner meg om noe jeg har opplevd i ungdomsperioden min, og kanskje litt verre enn det du forteller. jeg vet nesten hvordan du har det.

 

jeg vil først be deg om å fortsette slik som du er når det gjelder karakterer,stå på! jeg vil være veldig imponert og stolt av at du ikke lar noe eller noen påvirke deg til å la være å gjøre det så bra på skolen som du gjør nå for det vil bare bevise at du virkelig er super flink.

 

når det gjelder foreldrene dine, hm. fleste foreldre krangler,la oss si diskutere høyt og det fører til at de kjefter på hverandre. det er jo stor feil av dem at de gjør det mens du er der, men det er ofte slik at foreldre ikke tenker over det selv. prøv å ikke lytt til alt dem sier, eller du kan jo avbryte dem med å si at du har fått nok av det, tro meg dem vil bli flaue akkurat der og da.

 

jeg liker at du skal være ærlig med dem,ikke lyv. for dem som lyver er svake personer og det nekter jeg å tro at du er, som ikke klarer å stå for hva dem gjør eller vil gjøre. ikke ta den veien.. for den veien er uklar, og man vet ikke hvor den ender. foreldre kan være vonde, men noen ganger er det for barna skyld. men hvis dem går over grensen, må du stoppe dem og si at sant dem er voksne og vet mye, men du er også klar over hva som er rett og hva som er galt, og at du ikke trenger å bli kjeftet på, men at de kan fortelle deg isteden for å bruke den slemme tonen. snakk med dem som en voksen, vær rolig og ikke kjeft tilbake.

 

 

selvmord, at du tar livet av deg. hva mer? tro meg det er ingen løsning. du har rett til å leve, og dem som plager deg må du bare overse, ikke heng med de som gjør deg noe vondt, for dem fortjener deg ikke som en venn, dem taper en god venn. jeg vet at det er vansklig men samtidig er det ikke umulig. du klarer deg bra hvis du virklig vil hjelpe deg selv ut av den situasjonen.

 

det kan være vansklig å klare seg alene, jeg fant noe her:

 

Hvis du trenger noen å snakke med kan du ringe Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

 

 

håper du ikke gir opp!

[Jentamihihi]

Går du på normal-skole? Hvis ikke, begynn der.

Du har bygget opp sosial angst fra der du er.

Flytter du, vil du få en ny start.

Jeg er 2 år bak de andre skolemessig.

 

Ja, jeg går på normal skole... Men det er for mange folk til at jeg klarer å være der. Klarer knapt gå utenfor døren, så tror jeg må starte med å være litt ute generelt først. Blir for mye å gå rett til skolen..

[Flatlus]

At det hindrer deg fra å gjøre lekser og det skolen EGENTLIG er ment til, vil resultere i å gjøre deg enda mer depressiv. Du må gjøre det bedre på skolen. Å få venner på skolen burde ikke etter min mening bli prioritert på langt nær som det å få gode karakterer. Kom deg ut av ungdomsskolen med gode karakterer, få en kjempebra jobb (kjipt å måtte vente helt til helgene før livet blir verdt å leve) og drit i alt som har skjedd i de årene du gikk på barne- og ungdomsskolen

Endret 13. februar 2011 av Flatlus

[Jentamihihi]

 

håper du ikke gir opp!

Har vurdert å ringe RK-telefonen, men tør ikke.. Har snakket/snakker med psykolog og barnevernet, men føler ikke at det hjelper. Når jeg prøver å fortelle det til mamma, blir hun sur og sier at jeg ikke tar imot hjelpen jeg får...

 

Fant et dikt om beskriver godt hvordan jeg har det : http://www.korspahalsen.no/Diskusjonsforum/Det_kreative_hjornet_2/4262/

 

Har allerede gitt opp, eller..lever litt for venninna mi sin skyld, men klarer ikke det stort lenger.

 

Lyver for foreldrene mine så de skal vite minst mulig om meg. Vil ikke ha dem i livet mitt lenger, de ødelegger nok bare med å være her.

Endret 13. februar 2011 av Jentamihihi

[Jentamihihi]

At det hindrer deg fra å gjøre lekser og det skolen EGENTLIG er ment til, vil resultere i å gjøre deg enda mer depressiv. Du må gjøre det bedre på skolen. Å få venner på skolen burde ikke etter min mening bli prioritert på langt nær som det å få gode karakterer. Kom deg ut av ungdomsskolen med gode karakterer, få en kjempebra jobb (kjipt å måtte vente helt til helgene før livet blir verdt å leve) og drit i alt som har skjedd i de årene du gikk på barne- og ungdomsskolen

 

Jeg prøver, virkelig, men tør ikke.. Alt i byen her er ti ganger skumlere enn i andre byer.. Har prøvd å gjøre lekser hjemme, men klarer ikke konsentrere meg - tankene går bare tilbake til selvmord... :-l

[eksotisk-lady]

jeg vet at barnevernet er dårlig når det gjelder sånt. så ikke rart at dem ikke hjalp så mye, det er mange som jobber der uten å ha studert engang. men en psykolog burde ha hjulpet.

 

Men hvis du vil så kan vi snakke sammen? jeg er villig til å hjelpe hvis du er villig til å hjelpe deg selv også.

[Jentamihihi]

jeg vet at barnevernet er dårlig når det gjelder sånt. så ikke rart at dem ikke hjalp så mye, det er mange som jobber der uten å ha studert engang. men en psykolog burde ha hjulpet.

 

Men hvis du vil så kan vi snakke sammen? jeg er villig til å hjelpe hvis du er villig til å hjelpe deg selv også.

Ja, det virker sånn.. Det forstår ikke foreldrene mine - de elendige rådene barnevernet gir dem, blir lover og regler som ødelegger meg mer.. Ja, det trodde jeg også..

 

Aww, tusen takk :') setter stor pris på det, men vet ikke helt hvor villig jeg er til å hjelpe meg selv.. :/

[Flatlus]

Jeg prøver, virkelig, men tør ikke.. Alt i byen her er ti ganger skumlere enn i andre byer.. Har prøvd å gjøre lekser hjemme, men klarer ikke konsentrere meg - tankene går bare tilbake til selvmord... :-l

Selvmord er bare tull, hvorfor skulle du ta livet ditt om du har noe å kjempe for og leve opp til? Du lever ganske sikkert ikke flere ganger, så det er smartest å gjøre det beste ut av det.

 

EDIT: Skal det sies at jeg ikke kan hjelpe deg noe mer enn dette, om du ikke klarer å realisere noe annet enn at "selvmord er eneste utvei uansett og jeg er overbevist om det", så burde du søke hjelp hos profesjonelle.

Endret 13. februar 2011 av Flatlus

[Jentamihihi]

Jeg prøver, virkelig, men tør ikke.. Alt i byen her er ti ganger skumlere enn i andre byer.. Har prøvd å gjøre lekser hjemme, men klarer ikke konsentrere meg - tankene går bare tilbake til selvmord... :-l

Selvmord er bare tull, hvorfor skulle du ta livet ditt om du har noe å kjempe for og leve opp til? Du lever ganske sikkert ikke flere ganger, så det er smartest å gjøre det beste ut av det.

http://www.korspahalsen.no/Diskusjonsforum/Det_kreative_hjornet_2/4262/ det beskriver det ganske godt..

[Flatlus]

Jeg prøver, virkelig, men tør ikke.. Alt i byen her er ti ganger skumlere enn i andre byer.. Har prøvd å gjøre lekser hjemme, men klarer ikke konsentrere meg - tankene går bare tilbake til selvmord... :-l

Selvmord er bare tull, hvorfor skulle du ta livet ditt om du har noe å kjempe for og leve opp til? Du lever ganske sikkert ikke flere ganger, så det er smartest å gjøre det beste ut av det.

http://www.korspahalsen.no/Diskusjonsforum/Det_kreative_hjornet_2/4262/ det beskriver det ganske godt..

Dessverre er det en veldig god stund siden jeg har noen ganger tenkt lignende tanker, og jeg tror det er fornuftig av meg å ikke gjøre det om det er dødsfarlig. Det er en uvane du har.

[Jentamihihi]

Jeg prøver, virkelig, men tør ikke.. Alt i byen her er ti ganger skumlere enn i andre byer.. Har prøvd å gjøre lekser hjemme, men klarer ikke konsentrere meg - tankene går bare tilbake til selvmord... :-l

Selvmord er bare tull, hvorfor skulle du ta livet ditt om du har noe å kjempe for og leve opp til? Du lever ganske sikkert ikke flere ganger, så det er smartest å gjøre det beste ut av det.

http://www.korspahalsen.no/Diskusjonsforum/Det_kreative_hjornet_2/4262/ det beskriver det ganske godt..

Dessverre er det en veldig god stund siden jeg har noen ganger tenkt lignende tanker, og jeg tror det er fornuftig av meg å ikke gjøre det om det er dødsfarlig. Det er en uvane du har.

Å? Har bare lyst til å dø...

[€uropa]

Ungdomsskolen, og alt som hører med, er et helvete. Men det blir bedre. Hvis du tar livet ditt vil alt som kjemper mot deg vinne, og det vil du ikke.

 

Jeg er en gutt på 18 år. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier.

[Jentamihihi]

Ungdomsskolen, og alt som hører med, er et helvete. Men det blir bedre. Hvis du tar livet ditt vil alt som kjemper mot deg vinne, og det vil du ikke.

 

Jeg er en gutt på 18 år. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier.

Det som kjemper mot meg har vunnet uansett...

[€uropa]

Du har ikke tapt før du har gitt opp. Og så lenge du ikke gir opp, vil ting bare bli bedre, selv om det ikke virker slik nå.

 

Alle har problemer. Ingen får alt servert på et fat. Det handler ikke om å slå tilbake, men å fortsette å bli slått, og likevel fortsette. Det er hvordan vi overlever som definerer oss.

 

 

Somewhere between happy, and total fucking wreck

Feet sometimes on solid ground, sometimes at the edge

To spend your waking moments, simply killing time

Is to give up on your hopes and dreams, to give up on your...

 

Life for you, (who we are) has been less than kind

So take a number, (who we are) stand in line

We've all been sorry, (who we are) we've all been hurt

But how we survive, (who we are) is what makes us who we are

 

An obvious disinterest, a barely managed smile

A deep nod in agreement, a status quo exile

I shirk my obligations, I miss all your deadlines

I excel at quitting early, and fucking up my life

 

Life for you, (who we are) has been less than kind

So take a number, (who we are) stand in line

We've all been sorry, (who we are) we've all been hurt

But how we survive, (who we are) is what makes us who we are

 

All smiles and sunshine, a perfect world on a perfect day

Everything always works out, I have never felt so fucking great

All smiles and sunshine, a perfect world on a perfect day

Everything always works out, I have never felt so great

 

(Life isn't like this)

(Life isn't like this)

(Life isn't like this)

(Life isn't like this)

(Life isn't like this) Life isn't like this

(Life isn't like this) Life isn't like this

(Life isn't like this) Are we verging on an answer,

or fucking up our...

 

Life for you, (who we are) has been less than kind

So take a number, (who we are) stand in line

We've all been sorry, (who we are) we've all been hurt

But how we survive, (who we are) is what makes us who we are

 

(Who we are)

It's what makes us who we are

(Who we are)

Makes us who we are

(Who we are)

It's what makes us who we are

(Who we are)

 

http://www.youtube.com/watch?v=19X7rttooH0

 

 

Det er greit å tape et slag, men du vil ikke tape og vite at det var lett for motstanderen.

Endret 13. februar 2011 av Zarac

[Jentamihihi]

Du har ikke tapt før du har gitt opp. Og så lenge du ikke gir opp, vil ting bare bli bedre, selv om det ikke virker slik nå.

 

Alle har problemer. Ingen får alt servert på et fat. Det handler ikke om å slå tilbake, men å fortsette å bli slått, og likevel fortsette. Det er hvordan vi overlever som definerer oss.

 

 

Somewhere between happy, and total fucking wreck

Feet sometimes on solid ground, sometimes at the edge

To spend your waking moments, simply killing time

Is to give up on your hopes and dreams, to give up on your...

 

Life for you, (who we are) has been less than kind

So take a number, (who we are) stand in line

We've all been sorry, (who we are) we've all been hurt

But how we survive, (who we are) is what makes us who we are

 

An obvious disinterest, a barely managed smile

A deep nod in agreement, a status quo exile

I shirk my obligations, I miss all your deadlines

I excel at quitting early, and fucking up my life

 

Life for you, (who we are) has been less than kind

So take a number, (who we are) stand in line

We've all been sorry, (who we are) we've all been hurt

But how we survive, (who we are) is what makes us who we are

 

All smiles and sunshine, a perfect world on a perfect day

Everything always works out, I have never felt so fucking great

All smiles and sunshine, a perfect world on a perfect day

Everything always works out, I have never felt so great

 

(Life isn't like this)

(Life isn't like this)

(Life isn't like this)

(Life isn't like this)

(Life isn't like this) Life isn't like this

(Life isn't like this) Life isn't like this

(Life isn't like this) Are we verging on an answer,

or fucking up our...

 

Life for you, (who we are) has been less than kind

So take a number, (who we are) stand in line

We've all been sorry, (who we are) we've all been hurt

But how we survive, (who we are) is what makes us who we are

 

(Who we are)

It's what makes us who we are

(Who we are)

Makes us who we are

(Who we are)

It's what makes us who we are

(Who we are)

 

http://www.youtube.com/watch?v=19X7rttooH0

 

 

Det er greit å tape et slag, men du vil ikke tape og vite at det var lett for motstanderen.

Jeg vet det.. men motstanderen har alt slått meg ut, og jeg klarer ikke fortsette... Det skjer for mye på en gang, samtidig som det ikke skjer noen ting.. Men tusen takk for hjelpen :') skal prøve å kjempe..

[Klatt3n]

Det er trolig mange som vil være uenig med meg angående dette, men for meg hjalp det veldig å ha noen å snakke med over internett; både nære og ikke fult så nære. Omtrent som du gjør her, bare litt mer personlig. Noen som kan følge utviklingen din, støtte deg underveis, noen du kan fortelle om gode og dårlige dager til, uten at du føler deg presset, truet, mobbet eller lignende. Det har alltid hjulpet meg gjennom det aller meste. Den dag i dag har jeg utallige venner spredt rundt i hele Norge som jeg besøker i ny og ne når jeg har muligheten.

 

Forresten så er slaget aldri tapt. :3

Endret 13. februar 2011 av Calath