Kjipe tanker og lite søvn

[luxuslexus]

Da er det min tur til å skrive litt igjen.

 

I de siste årene har jeg hatt søvnproblemer, og akkurat nå i de siste månedene har det vært værst. Når jeg legger meg klarer jeg ikke stenge av hjernen. Jeg tenker, og tenker, og tenker litt til. Tankene er som oftest negative, og jeg ligger hele tiden med en sårende og stikkende følelse i hjertet. Noen få ganger fører det til tårer, og for en-to måneder siden gren jeg faktisk skikkelig. Det kan ta 1,5 til 3 timer for at jeg skal sovne, sjeldent mindre.

 

Jeg drømmer HVER natt, uansett. Dette er veldig, veldig sjeldent depressive drømmer, og er som oftest bare rare eller gode drømmer. Jeg våkner flere ganger om natten når jeg først har sovnet, men sovner da som oftest ganske fort igjen.

 

De depressive tankene begynner ofte med jenten jeg er så forelsket i, og hvordan jeg ikke tror hun liker meg. Etterhvert baller det på seg med tanker om; dårlige karakterer, redd for å skuffe foreldrene mine med dårlig utdannelse, redd for å rett og slett bli den neste 40 year old virgin og aldri finne en jente som virkelig liker meg. Hvordan kan en jente bli forelsket i en som ikke er glad i seg selv? Jeg er rett og slett utrolig lei av å ha en smerte i hjertet som forfølger meg overalt, og som virkelig prøver å skade meg når jeg legger meg.

 

Skrev mer enn det som var meningen her, poenget er egentlig at jeg ikke klarer å stoppe hjernen. Noen andre som har/har hatt dette problemet? Hvordan kom du deg ut av depresjonen/søvn problemet?

 

Kan og legge til at jeg for en tid tilbake fikk meg noen paralgin forte, som hjalp veldig på søvnen. Tok en før jeg la meg, og sovnet på under et kvarter. Vil ikke bli avhengi av sovemedisiner, men gud så deilig det var med skikkelig søvn!

 

Har faktisk veldig lyst å skrive mer om denne jenten, for er en del jeg vil få ut og få svar på, men vil ikke virke som noen sytekopp. Har skrevet en del om henne her før, så noen vet sikkert litt.

[Mørbradbiff]

Du burde snakke med legen din om søvnmangel. Men du bør være forsiktig med sovetabletter / innsovningstabletter.

 

Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd, og jeg slet med mye med søvnen. Våknet ofte på natten. Var ofte deppa.

Jeg fikk valergan av legen. Det er ikke sovemedisin, og er heller ikke avhengighetsskapende. Men det gjør deg slapp og døsig. Det hjalp hvertfall meg. Kjente også når man fikk mere søvn, så ble man også i bedre humør. Og man blir bedre konsentrert.

 

Snakk med legen din om søvnproblemene.

 

Hvis du sliter med selvtillit, så anbefaler jeg deg og lese Mystery og Styles bøker om pickup og inner game.

Mange gode ting i fra dem om det og bygge opp selvtilliten. Samt at du lerer deg mere om hvordan du skal få kontakt med hun jenta

Endret 10. februar 2011 av Lakshore

[Kammizez]

Har faktisk veldig lyst å skrive mer om denne jenten, for er en del jeg vil få ut og få svar på, men vil ikke virke som noen sytekopp. Har skrevet en del om henne her før, så noen vet sikkert litt.

 

Bare å kjøre på det. Er nok ingen her som ville kalt deg en sytekopp for å skrive her. Hvertfall ingen med litt vett i hodet.

[Dufen]

Hvor gammel er du?

Kan det være at du er på tur å bli voksen som skremmer deg samtidig som hun damadama er i hodet ditt?

 

Jeg hadde det omtrent slik som du beskriver da jeg var yngre, og det høres kanskje ut som en klisje men det går over når du ser at ting ikke er så vanskelige eller skremmende lengre...

[NicolasDarvas]

Paralgin Forte er et "sterkt" smertestillende legemiddel som inneholder mest paracet, men også litt kodein(morfin) og er ikke et gunstig preparat å bruke som sovemedisin. Men det er klart at det hjelper på følelsene dine for morfinen fungerer på en slik måte at du føler deg vel, ikke bare at det er smertelindrende fysisk. Det samme om heroin (selvsagt en mye høyere dose det nå blir snakk om..), at de som tar det føler et enormt velbehag. Dessuten er det farlig å ta for mange av Paralgin Forte nettopp fordi det er et så høyt innhold av paracetamol, som ikke er det du er ute etter. Du vil bli utrolig kvalm og dårlig og kan lett få leversvikt eller du kan dø i verstefall og det er ikke verdt det for en så lav dose med morfin.

 

Du er en ung person uten så mye livserfaring(har jeg fått inntrykk av), men denne erfaringen er like viktig å få meg seg(altså det dummeste du gjør er å fortrenge virkeligheten via såkalt medisin), fordi vonde følelser er der for en grunn, og det er nettopp fordi du skal lære av dem. En vond følelse burde du bruke som motivasjon for å oppnå det som er godt, og for å finne ut av hva som egentlig er godt..

 

For det første, hva er det du kan lære av situasjonen din slik den er nå? Når du legger deg om kvelden, så får du tid til å samle tankene og faktiskt tenke over de, og den ene negative tanken kommer etter den andre og til slutt kjører du deg selv med vilje så dypt ned som du gjør. Du ender opp med å gråte og føler at alle de problemene du har, umulig kan løses ELLER du finner en kortsiktig trøst i å synes synd på deg selv. Enkelte ganger føles det bare deilig å gråte og være litt deprimert.

 

Men hvorfor er det umulig å få til en løsning på problemene og hvorfor synes du synd på deg selv? Jeg fant ikke igjen det samme dokumentet, men jeg leste en gang at når folk begynner å gråte, så henger det sammen med barndommen, hvor man gråter for å få oppmerksomhet. Men skal ikke snakke for mye om det, men uansett så synes du synd på deg selv da, for å si det enkelt. Og dette må du ikke se på som en "frekk" kommentar fra meg, men det er imidlertid tett opp mot virkeligheten og sannheten gir deg svar på problemer, ikke det å fortrenge virkeligheten, tvert imot. Det er slik det bare er. Men det blir for generelt å si det også, for det å "synes synd på seg selv" kan fortelles på en annen måte...

 

Hvis du gråter, vil du da få det du peker på? Når du var et lite barn, så fikk du kanskje som regel det du ville ha, hvis du bare gråt lenge nok, men i den voksne verden, så er det slik at INGENTING, ingen verdens ting daler ned fra himmelen og rett i fanget ditt. Hvis man vil ha noe, så må man jobbe for det.

 

Da blir jo det neste spørsmålet å finne ut av hva som egentlig er problemet ditt og hvordan du skal oppnå det du vil ha, og min mening er at det største problemet, som egentlig ville fått deg til å bli lykkeligere, var å finne en kjæreste. Men så er det også slik at man ikke kan la sin egen lykke være avhengige av andre, for i realiteten har du ingen andre enn deg selv til slutt, dermed er det deg selv du skal tenke på i slike situasjoner, ikke andre. Det er ikke jenta sin skyld at du gråter, det er din skyld. Og hva skulle du isåfall gjort om du ikke kan elske deg selv, når jenta etterhvert mest sannsynlig vil forlate deg? Hvem har du da?

 

Så hvorfor tror du at du ikke er verdig den jenta du er forelsket i? Hva er det som er galt med deg og hvordan skal du få rettet opp i dette? Noen ting kan rett og slett ikke gjøres noe med uansett hvor mye man vil det, som at du f.eks bare har en arm, men stort sett er det alltid noe du kan gjøre, og uansett er det noe som heter "å gjøre det beste ut av det man har". Når det gjelder denne jenta du er forelsket i, så burde du tenke nøyere igjennom om det er jenta du er forelsket i, eller om det egentlig bare er selve ideen om henne du er forelsket i? For jeg VET at om du hadde funnet deg en annen jente, eller om du hadde visst selv at du lett kunne få en annen jente, så ville ikke situasjonen vært så dyster. Kanskje det også er et spørsmål om dårlig selvtillit? For du har jo heller ikke tro på deg selv når det gjelder skole, og hva er det som gjør at du føler det slik? Dårlige karakterer, mye fravær? Hva kan du isåfall gjøre? Jobbe hardere! Og hva er motivasjonen for at du skal gidde det? Å ikke skuffe foreldrene dine, men først og fremst, ikke skuffe deg selv. Dessuten har alt arbeid som har en verdi for deg et endelig mål, en slags pokal eller gulrot om du vil. Utdannelse -> Arbeidsplass -> Penger -> Hus/underholdning <- og alt dette "drar damer" i seg selv. Det er mange jenter som synes det er sexy med gutter som har en høy utdannelse.. som vil noe her i livet.

 

Se på din kjærlighetssorg/forelskelse som en mulighet til å tenke på deg selv og finne ut av hva du må gjøre med deg selv for å ikke oppleve denne følelsen igjen. Det er ikke mulig at det skal la seg gjøre at du ALDRI føler det slik igjen, men det er absolutt mulig å gjøre det aller beste ut av det, altså slik at du har mye mindre sannsynlighet for et slikt utfall igjen. Bruk dette til å utvide horisonten og tilegne deg ny kunnskap. Jeg ser INGEN depresjon i innlegget ditt, kun muligheter og det er positivt. Dessuten er det viktig å påpeke at det å bevisst tenke negativt, eller la seg selv synke ned i kjelleren på den måten, det er ekstremt destruktivt. Det fjerner all motivasjon som du må bygge opp på nytt den dagen du igjen innser at ingenting skjer ved å tenke slik. Det hjelper altså ikke i det heletatt. Du har kanskje også lagt merke til at det kan ta 2 sekunder å gå fra velvære til depresjon, men å komme seg opp fra kjelleren igjen kan ta 2 år.

 

Så kort oppsummert: Man kan ikke bare sitte å stirre på veien og forvente at den skal ta deg et sted, du må tross alt ta beina fatt og begynne å gå også. Hvis du faller, så kan du ikke bare ligge der, du må reise deg opp og fortsette å gå dit du vil.

[luxuslexus]

Tusen takk for et veldig langt svar, NicolasDarvas. Tok det ikke som noe negativt i det hele tatt, og setter stor pris på at du tok deg tid til å skrive. Takk til dere andre også.

 

For å fortelle litt mer, så er jeg 19 år, nærmer meg 20. Henger allerede et år bak de fleste barndomsvennene mine, da jeg gikk et år om igjen på skole. Jeg vil ha bedre karakterer, men jeg klarer ikke å konsentrere meg lenger. Har egentlig alltid hatt det problemet. Når jeg leser skolerelaterte ting, ruller bare tankene i hode fra det ene til det andre. Jeg får ikke med meg det jeg leser, og må lese det om igjen, men med akkurat det samme resultatet. Det er selvfølgelig noen få ting jeg får med meg, men det er bare småtterier.

 

Har bodd for meg selv i 3 år, da jeg måtte flytte fordi jeg ikke kom inn på en av skolene jeg hadde søkt på. Tror kanskje det er etter det at søvnproblemene kom, men husker ikke helt.

 

Når det kommer til de negative tankene, så prøver jeg å tenke på andre ting, men havner alltid mot det negative. Det er som når noen sier til deg "ikke tenk på elefanter", hva tenker du på? Jeg vil så gjerne stoppe disse tankene. Har prøvd å konsentrere meg på å KUN tenke på at jeg vil sove eller bare mørket, men samtidig føler jeg at jeg da bruker hjernen, og klarer dermed ikke få roen jeg trenger for å sovne.

 

Kan godt være jeg er forelsket i tanken om å ha en kjæreste, men jeg har ALDRI følt så sterkt for en jente før. I dag var jeg en del med henne (fri fra skolen). Vi var å så på noe jobbrelaterte saker, og hadde det egentlig ganske gøyt, ihvertfall jeg. Men samtidig føler jeg at jeg ikke klarer å være i det gode humøret jeg burde vært i, og dermed blir jeg "kjedeligere". Vet ihvertfall det at når jeg er med noen som er f.eks. negativ, så blir det kjedelig, og jeg blir liksom litt "smittet" av det. Jeg føler jeg bør ha det enda gøyere med henne, og flørte mer (noe jeg egentlig ikke gjør så mye), men klarer det ikke da de kjipe tankene mine sleper seg etter meg hele tiden. Jeg bare MÅ få de vekk fra hode mitt, ødelegger alt! Men hvordan?

 

Kan også legge til en annen til som driver meg nedover. Faren min er en "periode alkoholiker". Når han drikker så "klarer" han ikke å stoppe før etter en uke eller mer. Dette sliter veldig på moren min. Hun skriker og kjefter på han i et sett når han drikker, og det ender ofte med at faren min truer tilbake når han har fått nok. Det har vært slag, og kasting på ting, men det er lenge siden nå. Jeg har også "sloss" med faren min når han har drukket, som dytting og slenging i vegger. Er mest jeg som går fysisk tilverks for jeg blir så forbanna. Han har aldri skadet meg, men han har endt med brukne ben når jeg har skubbet han osv. Er utrolig glad i både moren og faren min, og vil ikke at noen av dem skal ha det vondt.

 

Shit, det var hardere å skrive det siste avsnittet enn jeg trodde. Måtte ta meg skikkelig sammen nå.

 

Jeg vet at det er min skyld at jeg er så negativ, og jeg tar all skylden på meg selv, ingen andre. Jeg savner faktisk fortiden. Ja, jeg fikk mye av det jeg pekte på, men har aldri vært en "grinunge". Har alltid hatt mange venner (det har jeg fortsatt), men etter at jeg begynte på ungdomsskolen så ble jeg veldig sjenert over jenter.

 

Rødmeproblemet mitt har mye av skylden her. Jeg kan til og med rødme når jeg sitter aleine og ser noe kleint på tv, er HELT overdrevet. Klarer ikke bare å gå bort å snakke med nye jenter, da jeg vet jeg vil rødme, og situasjonen vil bli klein etterhvert. Nesten så jeg har lyst å fortelle folk at jeg har et rødmeproblem med en gang jeg møter dem, men hvor teit vil ikke det være? Right?

 

Føler meg som en skikkelig dramaqueen nå. Sitter bare her og sutrer. Men, det må på en måte til, jeg må ha råd til å fjerne de dårlige tankene. Håper dette forteller dere litt mer. Ble masse, og regner ikke med at mange kommer til å lese alt. Håper på å høre flere gode råd ihvertfall.

 

Jeg vil prøve å tenke positivt istedenfor negativt!

[Kammizez]

Jeg må bare si at jeg syns du har en veldig fin innstilling, og du har god innsikt over problemene dine og hva du bør jobbe med. Da er du allerede godt på vei.

 

Må også spørre, kan du gi noen eksempler på de negative tankene du har?

[luxuslexus]

Jeg må bare si at jeg syns du har en veldig fin innstilling, og du har god innsikt over problemene dine og hva du bør jobbe med. Da er du allerede godt på vei.

 

Må også spørre, kan du gi noen eksempler på de negative tankene du har?

 

Tankene handler vel om det jeg har fortalt om her, som alkoholismen i hjemmet, at kjærligheten ikke er som den kanskje burde vært og at jeg ikke er der jeg vil være i livet. Jeg vil ikke bli hengende etter og vil klare alt på første forsøk. Vil ikke feile.

 

Når det kommer til selvmordstankene så er det forskjellig. Har "fantasert" om å ta bilen å kjøre uten sele inn i en betongvegg i 160+km/t, samt å binde hendene mine fast i en stor stein å spasere ut i sjøen/vannet, og da kommer tankene over hvor såret foreldrene og familien min vil bli, for jeg vet de er like glad i meg som jeg er i de. Jeg vil ikke såre de på noen som helst måte. Er ofte når jeg kommer til selvmordstankene jeg virkelig bryter sammen. Jeg skjønner da hvor fucked up jeg er som kan tenke på det, og jeg må bare tenke annerledes. Igjen vil jeg si at jeg ikke kommer til å fullføre selvmordstankene, men bare det at de er der skremmer meg.

 

Er ikke ofte jeg griner, for jeg pleier å ta meg sammen eller tvinge meg selv til å stoppe, jeg vil ikke føle meg svak, og det gjør jeg når jeg griner.

[AnonymDiskusjon]

Hei! Kjenner meg igjen i det du skriver. Var sykelig besatt av en jente i tillegg til stress fra skolen. Endte med at jeg sov mindre og mindre i ukesvis, og tilslutt så sov jeg ikke i det hele tatt.

 

Etter å ha gått 2 dager uten søvn begynte jeg å hallusinere og ble ekstremt psykotisk (løp rundt naken, trodde jeg var gud). Etter 1 mnd der jeg var tvangsinnlagt og tvangsmedisinert så slapp jeg ut.

 

Søvnproblemet ble løst ved medisinering, men tankekjøret varte fortsatt. 2 år etter at jeg først ble tvangsinnlagt så gikk jeg på en ny psykose (jobb relatert stress) og ble tvangsinnlagt på nytt selv om jeg gikk på antipsykotika. Sov også veldig dårlig selv om jeg gikk på sterkere medisiner, virket nesten som at hjernen overstyrte medisinene.

 

Nå sover jeg 12-14 timer hver natt, og gir generelt blaffen i tanker som måtte stresse meg. Det var rett og slett tanken på at all tenkingen egentlig ikke førte noen vei, som gjorde slik at jeg tilslutt bare slutta å tenke mye.(teit formulert) Prøver også å fokusere all tankekraften over på ting som dataspill, lese forum, lese nyheter.

 

Prøv å lev et variert liv, litt av alt.. men ikke formye av en ting. Gå turer hver dag, trening og frisk luft hjelper på nattesøvnen. Lykke til!

[NicolasDarvas]

Tusen takk for et veldig langt svar, NicolasDarvas. Tok det ikke som noe negativt i det hele tatt, og setter stor pris på at du tok deg tid til å skrive. Takk til dere andre også.

 

For å fortelle litt mer, så er jeg 19 år, nærmer meg 20. Henger allerede et år bak de fleste barndomsvennene mine, da jeg gikk et år om igjen på skole. Jeg vil ha bedre karakterer, men jeg klarer ikke å konsentrere meg lenger. Har egentlig alltid hatt det problemet. Når jeg leser skolerelaterte ting, ruller bare tankene i hode fra det ene til det andre. Jeg får ikke med meg det jeg leser, og må lese det om igjen, men med akkurat det samme resultatet. Det er selvfølgelig noen få ting jeg får med meg, men det er bare småtterier.

 

Har bodd for meg selv i 3 år, da jeg måtte flytte fordi jeg ikke kom inn på en av skolene jeg hadde søkt på. Tror kanskje det er etter det at søvnproblemene kom, men husker ikke helt.

 

Når det kommer til de negative tankene, så prøver jeg å tenke på andre ting, men havner alltid mot det negative. Det er som når noen sier til deg "ikke tenk på elefanter", hva tenker du på? Jeg vil så gjerne stoppe disse tankene. Har prøvd å konsentrere meg på å KUN tenke på at jeg vil sove eller bare mørket, men samtidig føler jeg at jeg da bruker hjernen, og klarer dermed ikke få roen jeg trenger for å sovne.

 

Kan godt være jeg er forelsket i tanken om å ha en kjæreste, men jeg har ALDRI følt så sterkt for en jente før. I dag var jeg en del med henne (fri fra skolen). Vi var å så på noe jobbrelaterte saker, og hadde det egentlig ganske gøyt, ihvertfall jeg. Men samtidig føler jeg at jeg ikke klarer å være i det gode humøret jeg burde vært i, og dermed blir jeg "kjedeligere". Vet ihvertfall det at når jeg er med noen som er f.eks. negativ, så blir det kjedelig, og jeg blir liksom litt "smittet" av det. Jeg føler jeg bør ha det enda gøyere med henne, og flørte mer (noe jeg egentlig ikke gjør så mye), men klarer det ikke da de kjipe tankene mine sleper seg etter meg hele tiden. Jeg bare MÅ få de vekk fra hode mitt, ødelegger alt! Men hvordan?

 

Kan også legge til en annen til som driver meg nedover. Faren min er en "periode alkoholiker". Når han drikker så "klarer" han ikke å stoppe før etter en uke eller mer. Dette sliter veldig på moren min. Hun skriker og kjefter på han i et sett når han drikker, og det ender ofte med at faren min truer tilbake når han har fått nok. Det har vært slag, og kasting på ting, men det er lenge siden nå. Jeg har også "sloss" med faren min når han har drukket, som dytting og slenging i vegger. Er mest jeg som går fysisk tilverks for jeg blir så forbanna. Han har aldri skadet meg, men han har endt med brukne ben når jeg har skubbet han osv. Er utrolig glad i både moren og faren min, og vil ikke at noen av dem skal ha det vondt.

 

Shit, det var hardere å skrive det siste avsnittet enn jeg trodde. Måtte ta meg skikkelig sammen nå.

 

Jeg vet at det er min skyld at jeg er så negativ, og jeg tar all skylden på meg selv, ingen andre. Jeg savner faktisk fortiden. Ja, jeg fikk mye av det jeg pekte på, men har aldri vært en "grinunge". Har alltid hatt mange venner (det har jeg fortsatt), men etter at jeg begynte på ungdomsskolen så ble jeg veldig sjenert over jenter.

 

Rødmeproblemet mitt har mye av skylden her. Jeg kan til og med rødme når jeg sitter aleine og ser noe kleint på tv, er HELT overdrevet. Klarer ikke bare å gå bort å snakke med nye jenter, da jeg vet jeg vil rødme, og situasjonen vil bli klein etterhvert. Nesten så jeg har lyst å fortelle folk at jeg har et rødmeproblem med en gang jeg møter dem, men hvor teit vil ikke det være? Right?

 

Føler meg som en skikkelig dramaqueen nå. Sitter bare her og sutrer. Men, det må på en måte til, jeg må ha råd til å fjerne de dårlige tankene. Håper dette forteller dere litt mer. Ble masse, og regner ikke med at mange kommer til å lese alt. Håper på å høre flere gode råd ihvertfall.

 

Jeg vil prøve å tenke positivt istedenfor negativt!

 

Hva så om "alle de andre" ligger ett år foran deg? Jeg kjenner mennesker som har begynt sin utdannelse i en alder av 40+, og hvordan var deres liv før de gjennomførte denne perioden med studier og deretter fikk en mye mer intressant jobb og ikke minst mye bedre betalt? Arbeidsgivere er ute etter spesiell/nødvendig kompetanse og de betaler deretter. Selvfølgelig kan du tilegne deg kunnskap selv og starte din egen bedrift med egne ansatte, men det er absolutt ikke enkelt det heller..

 

Alle er forskjellige, men at du ikke klarer å konsentrere deg, eller huske hva du leser, det er det ingen andre enn deg selv som kan gjøre noe med. Men jeg er helt overbevist om at du faktiskt har mye bedre forutsetninger for å kunne klare det enn mange andre. Det å ha innsikt i seg selv, som du har, det beviser en ting, og det er at du klarer å tenke langsiktig, og det betyr at du er smart. Det er en grunn til at du føler alt dette som problemer. Enkelte andre er så "dumme" at de finner seg komfortable i en slik situasjon, fordi de ikke forstår bedre, og slik skulle jeg egentlig ønske jeg var, men slik er hverken du eller jeg.

 

Du sier det selv, du tenker på så mye rart, at det du leser må du lese om og om igjen, men om det da bare gir et lite fremskritt, så fortsett med det og gjør det to ganger hardere neste gang, for du vet at det gir resultater. Hjernen er som en muskel, den må trenes for å bli større, og trening det er ikke bare bare, det krever noe av deg og din innsats. Slik er det for alle. Noen har fått skinnene lagt opp fra starten av, andre ikke, men det er ingen hindring, kun en utfordring.

 

Over på det andre du nevner i neste avsnitt, så er jeg helt enig med deg. Det er ikke bare å si "ikke tenk negativt". Men da la jeg også inn noen metoder, eller en annen måte å tenke på. For du må bruke de negative tankene. Du må klare å se det positive i det negative, som jeg nevnte; det finnes mer positivt i en negativ tanke, enn omvendt. Nettopp det at du kan lære av de og finne ut av hva motsetningene er og dermed finne ut av hvordan du skal oppnå det du vil for å føle deg bedre.

 

Neste avsnitt, det er ikke bare det å være forelsket i tanken om en kjæreste jeg mente, når jeg nevnte om du er forelsket i jenta eller i ideen om henne. For hva er ideen om henne, det er jo den nærheten til et menneske, å ha en å være glad i og ha en som er glad i deg. En å "dele livet med", men også opplevelsene av dette som du har fått en "smakebit" på gjennom å tilbringe tid sammen med akkuratt denne jenta. Men den tanken om at du "aldri før har møtt en slik jente", det er mye mulig, men absolutt ikke et endelig svar på den beste jenta. Tenk på hvor mange som føler det slik.. Da finnes det relativt mange bra jenter i Norge for å si det mildt. Og helt ærlig, det å være sammen med en negativ person, det KAN være humoristisk fordi alle har sine problemer man kan relatere til, men å konsekvent være negativ til alt uansett hva det er, det er å være kjedelig, ja.

 

Og så virker det som om du tar på deg skylden for din fars alkohol-misbruk. Det er selvfølgelig like mye din feil som at miljøet rundt deg påvirker deg. Dette er absolutt ikke din skyld, men nå vet jeg hvordan det er å være en rusmisbruker. Jeg har misbrukt alt fra heroin til cannabis, men i mitt forsøk på å dempe abstinensene når jeg helhjertet ville slutte, så tydde jeg til benzodiasepiner og alkohol(for dette er lovlig og anbefalt, ikke sant? Ikke at alkohol et anbefalt i sammenhengen, men slik ble det), og det hjalp det. Jeg kunne ikke engang huske hva jeg hadde gjort dagen før eller hva jeg spiste til frokost. Men hva lærer man av dette? Og jeg har ikke hatt en far som er alkohol-misbruker, men jeg kan forestille meg det.. Og jeg har blandt annet en venninde som har prøvd å ta livet at seg fordi hun er adoptivbarn, ikke bare det men alt som følger med.. Jeg forstår det, men livet lever man bare en gang, det er synd å kaste det bort! Jeg reddet livet hennes to ganger, ved å finne henne halvdød ved en overdose med narkotika. Begge gangene fikk jeg kjeft av henne for å ødelegge rusen eller at jeg bare skulle latt henne dø. Men i dag lever hun i beste velgående og er lykkelig. Hun forstod poenget.

 

At du rødmer, hva så? Det er bare trening som skal til, og det er å rødme mer og mer! Rødme helt til du forstår at det du hører og sier ikke er den smule dummere enn hva alle andre sier. Legg merke til hvor mye dumt andre egentlig sier, så tror jeg du føler deg litt bedre. Ikke vær redd, men filtrer det du har lyst til å si, ved å først si det til deg selv for så å analysere hva du selv ville tenkt om noen andre sa dette til deg.

 

Uansett håper jeg du ser mulighetene. Livet er som det er, for noen er det et helvette, for andre ikke, men det er en grunn til at det er slik. Man skal ikke legge skjul på at systemet er som det er heller, men hva kan du alene gjøre med det? Ingenting, derfor må du gjøre det beste ut av det du har.

[eksotisk-lady]

jeg vil bare si at det siste du bruker er medisiner, uansett om du ikke blir avhengi la det ikke

være løsningen.. det vil ikke hjelpe så mye, og det kan man se utfra at søvn problemene ikke forsvant helt.. jeg råder deg å ikke henvende deg til en lege, men en psykolog. jeg mener at psykolog vet mye mer om det. dessuten så vet en psykolog mer om følelser enn en lege. for søvn problemer kommer ikke av seg selv, det må være noe bak. så om man vil behandle det må man vite hva som ligger bak det.

vær positiv, ikke bare si det men føl det. smil og ikke vær slem mot deg selv når det gjelder karakterer, for å klare seg bra på skole er bare å lese,

jeg har erfaring med at når jeg tenker at nei jeg kommer ikke til å klare meg bra, jeg klarer ikke det faktisk, men når jeg sier det motsatte og minner meg selv og tror på det klarer jeg meg bra. du tror ikke på det jeg sier sikkert, men prøv det !

[Kammizez]

Legg merke til hvor mye dumt andre egentlig sier, så tror jeg du føler deg litt bedre. Ikke vær redd, men filtrer det du har lyst til å si, ved å først si det til deg selv for så å analysere hva du selv ville tenkt om noen andre sa dette til deg.

 

Ikke helt enig her. Jeg har hvertfall selv erfart at om jeg prøver å analysere det jeg skal si, så blir det bare ennå mer dumt, det tar litt tid, og du ender ofte opp med å ikke si det fordi du syns det høres litt dumt ut. Det gjør egentlig ting bare verre.

 

Jeg vil heller si bare si det du føler for der og da(med begrensninger såklart), og ta ting som det kommer deretter.

Jeg mener "Det er viktigere å si noe, enn å ha noe å si."

[Gekonody]

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver angående søvnmangel og forelskelse. Det har hendt jeg har ligget og tenkt på henne til type 6 om morgenen.

 

Jeg har funnet ut at jeg synes det er vanskelig å uttrykke meg overfor denne jenta direkte, det er litt som om alt av selvbeherskelse og mot renner ut av meg. Ser for meg at jeg på samme måte som deg er litt sjenert når det kommer til den slags følelser. Derfor har jeg funnet ut at det hjelper meg å skrive ned mine tanker og følelser i en slags dagbok, da får jeg dem ihvertfall "ut av hodet", så og si. Jeg ville anbefalt deg å prøve.

[luxuslexus]

...

 

Høres ut som du har hatt en verre tilfelle enn meg, og jeg håper jeg ikke får samme utfall. Dataspill vil jeg ikke sitte meg ned med. Spilt altfor mye data i barndommen og føler det egentlig har stjelt litt for mye tid.

 

...

 

Tusen takk for et så langt svar, igjen Er mye jeg vil skrive, men er så sinnsykt trøtt. Fikk ikke sove så tenkte eg skulle sjekke her, men klarer ikke tenke helt klart nå.

 

Rødmingen: Kan ha med selvtilliten min å gjøre, samt at jeg er ganske sjenert, men jeg rødmer uten å bli flau. Jeg får ikke den "flaue" følelsen, bare merker at jeg blir veldig varm i kinnene, og egentlig hele kroppen.

 

...

 

Vil ikke begynne på medisiner av noe slag, men har jo tenkt tanken. Jeg har også tenkt på å gå til psykiater, men er usikker på priser og vet ikke helt om det passer meg.

 

...

 

Her for litt siden skrev jeg faktisk en slags dagbok til meg selv. Hadde tenkt å poste noe av det her, men feiget ut. Kan ikke si det ble så mye bedre med en gang, men de vonde følelsene forsvant litt etter en stund. Men så hadde jeg noen "nesten sammenbrudd" og fant ut at kanskje noen her hadde noen ideer om hvordan jeg kunne fikse søvnproblemene. Uansett, takk for tipset

[Camlon]

Problemet er at du ser på den jenta som den eneste jenta i verden du kan bli sammen med. Det er veldig destruktivt, fordi du kommer til å tenke dag og natt om hun liker det og at du vil bli jomfru og ensom om du ikke treffer henne. Det er ikke riktig, det er mange fantastiske jenter der ute. Jeg hadde ingen seksuelle erfaringer før jeg var 18 år. Etter det jeg husker hadde jeg mange destruktive tanker når jeg var yngre, men det kan snus på hodet om du jobber med det. Begynn å les litt om PUA.

 

Jeg tror at du vil føle deg bedre om du finner noe å se frem til. F.eks. i sommerferiene, meld deg på camper som intereserer deg. Mye lettere å få seg kjæreste på slike camper. Du kan dra på utveksling fra universitet, eller du kan ta hele graden i utlandet. Du ka også gjøre veldedghetsarbeid. I mange land (spesielt uland) blir nordmenn sett på som eksotiske, og du kan få deg en kjæreste lett hvis du kan snakke språket deres. I tilegg er det en god erfaring. For min del føler jeg at jeg snudde livet mitt rundt etter at jeg dro til USA. Ikke at jeg ble magisk mye bedre sosialt, men det var første steg.

 

BTW: Hvis du ønsker å henvende deg til noen er jeg helt enig med eksotisk-lady at du skal henvende deg til en psykolog, ikke lege. En lege kan gi deg 15-20 minutter en gang i måneden. Det holder ikke.

Endret 12. februar 2011 av Camlon