Alcoholic Car`s 120 videos of therapy

[Such]

HEI!

 

Jeg føler jeg bør redegjøre nettopp hvorfor jeg og ikke noen andre skal starte nettopp en tråd som dette. Jeg er først, det er mitt første argument.

Mitt andre og siste er: Jeg fylte nettopp år og har dermed tiltrådt mitt åttende år med komplekse psykiske evner/problemer. Jeg bruker aktivt musikk som en del av en slitsom hverdag og vil derfor gi litt av min medisin til andre. Se på dette som en terapigruppe, hvor du kan gjøre en forskjell i alcoholic car sitt liv og levne, ved å delta som en samtalepartner om musikk som karakteristisk og vanedannende hjelp til selvhjelp. Jeg vil ikke gå inn på stilskapende karakteristikker ved musikken jeg hører på, heller ikke stå på ett bein for å imponere dere som en altsluker innen musikk og muzak.

 

Jeg vil i denne innledningen si at jeg gjør dette mest fordi jeg aldri har hatt noen til å blåse opp en sulten megalomanisk drøm for meg.

 

pling plong, sluta ditt liv med en song.

[Such]

åpner fiffig med en greie fra TooL.

 

Dette er en telefonsvarerbeskjed som en tullete italiener la igjen på svareren til vokalisten.

Folk som dette får meg til å fråde, da denne mannen minner meg om en stefar jeg hadde en gang i tiden. Han var omtrentlig likedan i kjeften til søskenflokken min, han var av sør-amerikansk opprinnelse og oppdratt strengt kristent. Han var tullete i hodet.

 

http://www.youtube.com/watch?v=7-_8qZW1CBA

 

noen år senere (dere vet det der med tilfeldigheter) så kommer han inn på lakseslakteriet jeg jobbet, med en kniv, der for å jobbe. Jeg med vansker nok som det er ble lettet da ansiktet han etterhvert fikk utover dagen bare minnet om en sur fis. Han kom ikke på jobb så mange ganger.

 

Greetings from Norway J.M.P - you twirp.

Endret 9. februar 2011 av Alcoholic Car

[Such]

neste complaint/strain on my heart.

 

kan vitenskapen fortelle meg hvorfor jeg tror at andre skjønner hvem jeg er ut ifra noen få inntrykk? kan virkelig kognitiv tekning komprimere en personlighet ned til noen få inntrykk som definerer ett liv? mange sier man ikke bør leve i fortiden, ikke tenke for mye på fremtiden, leve her og nå - kognitiv terapi. Hva gjør at jeg blir dårlig ved å tenke på det? Jeg vet ikke. Jeg kan tenke meg til at det har noe med skamvett når det gjelder å snakke om fortid og fremtid med folk og fe. Men for at kognitiv terapi skal virke, så har jeg inntrykk av at man kun skal prøve å leve dag for dag, så og si. Dette betyr i mitt hode - frarøvelse av personlighet.

 

Det skremmer også hvordan folk skulle kunne bli kjent med hverandre under intens kognitiv fokusering.

http://www.youtube.com/watch?v=sgXnemZiRAY

[Such]

Jeg har seriøse impulsproblemer. De siste to årene har jeg gått fra selvskading til systematisk destruering av eiendeler. Jeg har kastet/brent/ødelagt CD`er, elektronisk utstyr, bøker og klær for omtrent 100 000 kroner, vil jeg tro. Jeg har snart ikke ting igjen her hjemme som er mine. Til det med selvskading, ja det har blitt mye bedre, men det så stygt ut en stund. Greien er bare det at nå har hele den biten blitt erstattet med å gå løs på tingene mine.

 

Det jeg sa om kognitiv terapi i sted, kan nå i alle fall helt avskriver som behandling for meg. den er uforenelig med mine impulsproblemer. Det hadde bare utviklet seg til en slags fysisk tourettes med destruktive anfall.

 

Tidlig i tråden sier jeg - grunnen til at jeg får meg til å skrive dette nå er fordi det går mye bedre med ting enn de har gjort.

http://www.youtube.com/watch?v=rSpqObhK4Rw

 

 

 

vold, død, dop, isolasjon og svik. alt dette kan det strøs rundt seg med, oss lovlydige i form av ord, men det velger vi vel ikke å gjøre i den intensjon å såre noen med stygge fortellinger? Dette er jo bare innhold?

[Such]

Av utdanning har jeg lite å vise til. Jeg har fire avbrutte forsøk på videregående skole og ikke rent lite tid hjemme i stuen. Jeg har litt over ett halvt år som fotbalspiller på idrettslinje, to halve skoleår med tegning, form og farge og halvannen uke med allmennfag. Jeg har ikke kurset meg i noe som helst og de jobbene jeg har hatt har gått ut på matlaging/produskjon/slakting, eventuelt så kan det jo nevnes at jeg satt med overveldende psykiske problemer i kassen på forskjellige butikker. På den tiden jeg har brukt på å komme videre med diagnosene mine, kunne en annen ha utdannet seg og blitt mer eller mindre hva som helst.

 

Nå har jeg også flyttet mye. Jeg har flyttet på meg 12 ganger. Det med skifte av skole, miljø og bekjente med forskjellig bakgrunn innkludert. Jeg flyttet sammen med ei jente første gangen når jeg var seksten år. Flyttingen gjør at jeg føler meg rastløs og gidder sjeldent å knytte bånd til steder og/eller personer. Krokete greier.

 

Skal søke skole til høsten igjen. På bygda.

http://www.youtube.com/watch?v=nq4CTgj88PY&feature=related

[Such]

jeg under hvilken generasjon som har fostret de flinkeste psykologene? jeg har gått fra en til en annen og jeg observerte blant annet dette. "pappa" som runder 55 stiller ingen spørsmål når man kommer til time med selvpåførte knivstikk og er mildt sagt likegyldig til rusproblemer. Han er bosatt på bygda, men likefremt psykolog som burde ha kjennskap til annet en medisiner han kan ty til. "datteren til pappa" blomsterbarn med klovnesko blir sittende og måpe av problemstillinger man presenterte for "pappa", man kommer ikke lenger der heller. Neste generasjon, "barnebarn", vil kanskje kjefte om man ikke gjør som de sier. Hvem vet. Jeg vet ikke om psykologen jeg trenger er ferdig med praksisen sin eller noe slikt enda.

 

Jeg er av den gamle skolen når det kommer til psykologi. Frontal pannelapp-lobotomi. Fjern det primtive og la pasienten sitte igjen som en tankekladd til den dagen han dør. Neida. Man kommer ett stykke med sympati fra en psykolog. Helt til man går lei den og begynner å åpne seg for tilbakemeldinger. Det vil si, snakk om det man sliter med til det er tomt, for da begynner rådgivningen.

 

http://www.youtube.com/watch?v=aUUt25IXD6g

[Such]

Alle kjenner noen. Jeg kjenner også folk rundt omkring, men jeg hører så og si aldri noe fra noen. Bursdagsselskapet mitt ble ett anti-klimaks hvor det virkelig kom frem at siste rest av kompiser er på vei ut av bekymringsringene mine (se på bekymringene som ett solsystem med deg i midten). Det er ganske surt, jeg har ikke noen gang hatt kamerater med èn annen fellesnevner for samhold annet enn rus. Nå sier jeg ikke at livet er langt og lengre enn langt, venner er nok på vei inn også. Men ikke her hvor jeg bor nå, hvor jeg har måttet "motbevise" at jeg ikke er psykisk ustabil for at diverse mennesker i det hele tatt aksepterer at de er nødt til å møte meg på gata.

 

Det er kjedelig her. Dette er min hyllest til venner jeg ikke lenger kjenner.

http://www.youtube.com/watch?v=PuP_cCheMCo

It was all falling down and a long way from cheap

So tell me why did we live where we lived?

Above the old fish shop where they served up slop

And all the alley cats talked in their sleep

 

I spent a year there with B

After I quit the Mitsubishi,

Dragged my mattress up some stairs by the sea

Then watched the old van rust in the gusts of the coast

Ending its knightly expeditions for beer

 

B went psychotic in the navy and he wouldn't mend

Something about a sunk junk and speed

Well he couldn't shake the illness or endure the cure

And there was no point switching treatments in the

Timor Sea

 

I have never known someone who needed to talk so much

Or even fool himself disguising a guess

I just steered his bullshit through the next diversion

Never bothering with reality checks

 

Bowerbird, you'd turn a birdbath black

What the hell could be the matter with you?

Where did you come from and why'd you go collecting

Anything that turns the colour blue?

 

B took his refuge in the open where it stings

You think you'd seen him but he's gone in a blink

Once those Stilnox hit their target don't trust nothing,

No one

And don't go believing anything that you think

 

He'd say, "I'm half way through

But I don't know what I'm doing

I ain't feeling much of nothing at all

But it's my first time too, if that's a valid excuse

I'm going to wait here for the engines to stall

 

I've seen the tracks of some giant, the smoke of some fire

Fuse like hot sands in a bottleneck

Does all of beauty lie in being dead and gone

Or is all history made of chickens and their unhatched eggs

 

I've seen the specter of a frigate on a dry rock face

A stone axe held together with an old bootlace

Anything betraying the drift of dead headway

You can shake it but it won't let go

 

All that so men can live like girls to keep their might pert

Digging music made by millionaires for car adverts

Save the whales, invade Iraq and have a hamburger

I can't distinguish between the nightmare and the joke

 

I was in Tokyo once without any cash

Koda Kumi sang a coda pink as sarin gas

I took a trip to Nagasaki in a rented Mitsubishi

Then went camping in the Jukai under Mount Fuji"

 

Bowerbird, you'd turn a birdbath black

What the hell could be the matter with you?

Where did you come from and why'd you go collecting

Anything that turns the colour blue?

 

But when his pension got suspended,

Well that spelled the end

And I joined his life of leisure in flight

It's too hard to row a boat using a periscope

Sometimes you gotta do wrong to do right

 

He got in trouble years back, I haven't see him since

In a men's room in a night club in Madrid

He sold some dexedrine or something to a plain clothes D

Then raised a stink so bad they ended up deporting him

 

Then last I heard he was as free as a bird or into Scientology

Or into Heaven's Gate or Sharon Tate

Or in the Legionnaires

Or gone to Georgia with the Mujahideen

 

And someone else was walking eggshells in his birdcage

Someone else shared his unending lease on hamstrung rage

He was someone else's problem, and that made me glad

They can indulge him 'till he's ironclad

 

Bowerbird, you'd turn a birdbath black

What the hell could be the matter with you?

Where did you come from and why'd you go collecting

Anything that turns the colour blue?

 

I wound up working in a hospital

Renting TV's to the bored and the blind

Seems the DSS got sick of my BS

And had my unemployment privatised

 

They made a date with me, some agency

And I went down there like a fool in love

They made a few phone calls, found a real cure-all

Like I wasn't miserable enough

 

I was working night shift when he got there

The first time I'd seen a coma on the ward

The sister said he won't be needing TV now

Probably won't be needing nothing at all

 

He was in Tokyo for once until he stabilised

They flew him back here and the story unfolded

They found him frozen in a hollow in Aokigahara forest

Where those harrakiri weirdos go

 

He died a little later, and was wheeled away

I'd blame his morbid fascination for it all

And his doubtless, groundless faith

In his outdoorsmanship

He didn't kill himself, he didn't have the balls

 

Hope dies last in a hospital

But has a habit of doing it next to you

While you shit kick around with your eyes to the ground

Like a bowerbird appropriating anything

The colour blue.

[Such]

Nå tenkte jeg at jeg kunne fortelle litt om hvordan jeg ble utpsyket av meg selv, ett av tilfellene. Se for deg først at du sitter i en crummy liten leilighet, der har du bodd i ett år uten tv og internett. Den tiden du ikke har vært hjemme har vært på psykiatriske avdelinger, gjerne da under tvangsparagrafer. Slik hadde jeg det og slik bodde jeg. Jeg hadde besøk noe sånt som en gang i uken og da var det blanding av medisiner og øl som gjorde sammenkomsten verdt å sitte våken for. Du blir ren kuriosa å betrakte blant de du kjenner, fordi du er så "spesiell" og fjern at du knapt henger med i en samtale. Sånn var det. Substraher da også det meste av all nødvendig nattesøvn.

 

Jeg sto hjemme på stuegulvet og funderte på hvor eufrat og tigris ville ha runnet gjennom stuen min om de skulle gjort det. En pose med gardiner lå ved gangen og de var det viktig å merke seg, huske til senere. Jeg hadde hatt problemer med å høre stemmer i hodet en stund, men den dagen ble de mer bestemte og de begynte å komme i hele setninger. En plakat jeg hadde stjålet av en gammel rom-kamerat begynte med ett å proklamere verdens undergang for meg, med stemmen til en gammel bekjent. Jeg var ikke ruset. Stemmen begynte en slags formell nedtelling og stemmen kom fra en bestemt ting på plakaten, ett skjell. Den kunne fortelle at om jeg ikke trykket på skjellet innen tiden gikk ut, så ble det gjort en ende på det meste. Stemmen var klar som om den kom fra en telefonsvarer oppe i hodet mitt, det vr som sagt stemmen til en bekjent og jeg har ikke sjangs til å gjengi den for meg selv, hverken i hodet eller høyt på den måten den kom for meg i hodet. Jeg trykket skjellet med pekefingeren og stemmen så "wups!" og det ble stille.

 

Jeg satte meg på sofaen og da begynte en ny stemme. Denne gangen fra hunden i etasjen over. Naboens hund. Den fortalte meg at den hunden, den var søsteren min og at jeg måtte komme innom for å gå tur med henne snart. Jeg gikk fra sofaen og inn mot kjøkkenet, nye stemmer fra gamle bekjente. Denne gangen svarte jeg stemmen med å si "Nei! Er du her du også!" - som for å på en måte vise at jeg var glad for å høre stemmen til den personen. Jeg liker å tenke på det som mentalcase vitsing.

 

Jeg fikk deretter for meg at jeg måtte ut og gå. Jeg gikk ut, tok ikke på meg sko, begynte å labbe utenfor. Litt tidligere hadde jeg fått for meg at jeg måtte komme meg til ett hus jeg kunne se fra stuevinduet mitt, der mente jeg helt seriøst at noen bekjente av meg fra Bergen hadde flyttet inn for å passe på meg og om jeg ikke kom dit kjapt nok ville det skje forferdelige ting. Vel ut begynte jeg å finne veien til huset. Da ble det med ett klart som dagen for meg "Jeg er død, jeg ble drept for lenge siden, jeg ble gravd ned og når er det bare jeg som er ett spøkelse. Med innsiden vrengt ut. Tarmene utenpå kroppen"

Ingen så at jeg jeg var ute og gikk før etter jeg hadde brutt meg inn i ett tomt feriehus, hvor jeg lette etter andre spøkelser. Når jeg omsider ble sett, så ble jeg spurt om jeg trengte hjelp. Jeg bare ristet på hodet og gikk hjemover. Nesten hjemme ble jeg plukket opp av psycho-stefar fra sør-amerika med null innsikt i europeisk psykologi, kun ting med religiøse- og tradisjonelle fortoner. Han måtte ha trodd jeg var full. Jeg ble dagen etter sendt avgårde i sykebil til nærmeste lukkede avdeling. På turen inn hoppet jeg ut av sykebilen i fart og ble etter det spent fast i sele og fikk politivakt. Etter 2-3 måneder på lukket avdeling, nesten tre uker på isolat, ble jeg transerert til en annen institusjon.

 

Jeg synes det var tungt på lukket avdeling, hvor man sitter med folk i alle aldre og med alle slags tilstander.

http://www.youtube.com/watch?v=qSrLlhLJ-eA

[Such]

Vold har aldri hatt noen stor del av livet mitt. Men jeg har bestandig vært redd for vold. Jeg har blitt truet flere ganger og jeg har sett konsekvensene av vold. Jeg har påført meg selv skader og gjort andre usikre den veien. Ett moment som stikker seg ut for min del når det kommer til det å volde andre skade, så står det veldig klart for meg at andre mennesker i stor grad har påført meg lidelse ved ting de har sagt. Det kommer så mye nærmere når man får høre det fra personer man stoler på, være seg slekt eller folk man kjenner. Drapstruet allerede som baby så vet jeg hvordan ting personer kan få seg til å si, setter seg i hodet. Ikke minst måten det blir sagt på. Jeg har opplevd at noen som står meg nær har tatt kvelertak og sagt "hold kjeft, ellers så smører jeg deg utover veggen". Dette etter at moren min en stund i forveien fortalte meg at når jeg var baby så hadde samme person sagt "jeg skal skjære dere (meg og mamma) opp i småbiter og smøre dere utover veggen"

 

Det at personen tok kvelertak på meg kan jeg saktens komme meg helskinnet fra, men når personligheten til ett menneske kommer frem med det som ble sagt og på den måten så får det langt verre virkning. Jeg har derfor bli veldig sky for konflikter. Det er for meg klart som dagen at når noen gjentar en ting for deg flere ganger, så blir det hengende igjen, i mange tilfeller i årevis.

 

Jeg har lagt meg til uvaner med at jeg automatisk tvinger meg selv til å ta ting som er galt for gitte sannheter, siden det er blitt gjentatt mange ganger i viktige sammenhenger. Aller mest utslag har det fått i det at jeg lar være å snakke med andre, siden jeg har rykte på meg for å være en tulling.

http://www.youtube.com/watch?v=Z7EMfkI4Olc

 

http://www.youtube.com/watch?v=RA40bmSC6Ek&feature=BF&list=PL086A549E148A9512&index=9