Begynner å utvikle angst!

[AnonymDiskusjon]

En gang jeg ble bedt om å lese høyt for klassen på VGS, mistet jeg helt kontrollen. Jeg begynte å skjelve, rødmet, stamme og greide enkelt og greit ikke å få frem noen ord på en fornuftig måte. Læreren så problemet, og stoppet meg midt i. Det var helt jævlig, og ikke så rent lite pinlig. Dette var noe som kom helt brått. Før denne episoden hadde jeg ingen problemer med høytlesing, det var noe jeg mestret bedre enn de fleste.

 

Jeg tenkte dette bare var et enkelttilfelle, og greide meg ganske fint noen måneder etterpå. Men så skjedde det plutselig igjen. Jeg mistet helt kontrollen når jeg skulle lese, og ble den store snakkisen i pausen. Jeg har aldri vert så skuffet over meg selv noen gang! Jeg mener, høytlesing, hva er egentlig problemet?

 

Etter dette gikk det bare nedover. Jeg grudde meg til alle timer vi hadde høytlesing, og slet med å konsentrere meg i timene. Til og med når jeg skulle lese noe for foreldrene mine stokket det seg litt. Dette tæret igjen på humøret, og jeg slet med å få meg på skolen. Heldigvis skjedde dette såpass sent i 3. klasse på vgs, at jeg likevel greide å gå ut med et meget bra snitt.

 

 

 

Vel, nå har jeg en kveldsjobb i kassen på en butikk. Inntil for bare noen uker siden stortrivdes jeg, og mestret jobben til fulle. Jeg gledet meg til å gå på jobb, og fikk mye skryt for hyggelig og god scervice. Så skjedde det igjen. Når jeg skulle betjene en jente jeg var småforelsket i tidligere, mistet jeg helt kontrollen. Følelsen var nett den samme som med lesingen, og jeg mistet helt konsentrasjonen. Skalv, svettet, stammet og greide ikke taste inn det jeg skulle i kassen. Det hele ble bare rot.

 

Etter dette har det samme skjedd mange ganger, med mange forskjellige. Det urovekkende er at det bare skjer oftere og oftere, samtidig som frykten for at det skal skje på nytt bare blir sterkere og sterkere. Slik det er nå så gruer jeg meg til å gå på jobb pga dette. Og når jeg først er på jobb, så er jeg veldig anspent, og bare venter på at jeg skal miste kontrollen igjen, noe som fører til at jeg oftere mister kontrollen. Det hele er selvforsterkende, og går selvsagt på bekostning av humøret og overskuddet.

 

Hva er dette for noe, og hvordan kan jeg få stoppet det?

[Gjest Slettet-77do0b]

Vil oppfordre deg til å ta kontakt med fastlegen din eller helsesøster på skolen, fortelle om problemet, og at du ønsker å få henvisning til psykolog. Dette er utrolig tunge steg å ta, selv drøyde jeg et år fra jeg først begynte å tenke på å ta kontakt med noen og til jeg faktisk tok kontakt med legen.

Hver gang jeg tenkte på det så kom jeg inn i en "god periode" hvor jeg ikke så behovet for hjelp men når angsten kom tilbake så var det med forsterket styrke. Jeg angrer ikke på at jeg først tok kontakt for omtrent et år siden. Jeg fikk henvisning til psykolog samt at jeg ble sykemeldt et par måneder. Deretter fikk jeg tilbud om gruppeterapi, noe jeg takket ja til. Det foregikk over en lengre periode med møter hver uke og jeg vil anbefale deg å takke ja til et slik tilbud dersom det melder seg.

[yoggi]

Jeg har det AKKURAT sånn som du beskriver, kunne trodd det var meg som skrev det. Jeg jobber selv i klesbutikk og har null problemer med kunder generelt, men hvis eks personer som jeg kjenner litt, eller vet hvem jeg er, og særlig hvis jeg vet at de har ett godt øye til meg eller omvendt så får jeg en panikk følelse når de kommer inn i butikken uforberedt , jeg blir kjempe flau og vil bare løpe vekk. Ellers er jeg en kjempe utadvendt persjon. Men den følelsen er ikke god. Mitt værste mareritt må være å måtte ta ordet i en stor forsamlin noe jeg er redd for jeg måtte komme til å gjøre senere i livet i arbeidslivet. Men du skal vite du ikke er alene hvertfall.

Endret 11. februar 2011 av yoggi

[lilko]

Har akkurat samme problem. Hjelp?