grønn laser med synlig stråle. vil strålen synes i verdensrommet?

[Gjest Slettet-T9cKWhDpN0]

en 100 mw grønn laser har en godt synlig stråle, i alle fall her på jorden, men vil den synes i verdensrommet om man har den med seg ut dit? eller er det "urenheter" i vår atmosfære som gjør at den synes på jorden?

[Malvado]

en 100 mw grønn laser har en godt synlig stråle, i alle fall her på jorden, men vil den synes i verdensrommet om man har den med seg ut dit? eller er det "urenheter" i vår atmosfære som gjør at den synes på jorden?

 

 

Urenhetene våre i atmosfæren er nettop hva som gjør at lengden på strålen er direkte proporsjonal til styrken på laseren , mens i verdensrommet skal rekkevidden på denne være langt større.

 

Når det gjelder synligheten så antar jeg at du har rett med at det er urenhetene som gjør selve strålen direkte synlig , husk på at treffpunkt på selve strålen er som regel det vi ser best (en dott) og dermed så vil man sannsynligvis ikke kunne se en stråle direkte i verdensrommet med mindre det er partikler på veien dit strålen lyser.

 

 

[SeaLion]

I verdensrommet er alle lystråler usynlige sett fra siden, også laserstråler. Uansett hvor kraftige de er. Når man i starwarsfilmer kan se laserstråler som strek gjennom rommet, så er dette altså en filmeffekt uten rot i virkeligheten. Likeledes er det umulig å høre passerende romskip og eksplosjoner i verdensrommet, man ville kun sett lysglimtet (selve eksplosjonen) og selvsagt ettervirkningene (vrakrestene).

 

Romskip kan dessuten ikke styres som fly i verdensrommet som med jagerfly i atmosfæren. For å skifte retning må man både rette rakettmotoren framover for å bremse ned den forovrettede farten og samtidig sette på en rakettmotor som gir den nye retningen. Hadde man bare vridd romskipskroppen, så ville romskipet bare fortsatt i uendret fart rett framover, men nå sidelengs gjennom rommet.

[kyrsjo]

I verdensrommet er alle lystråler usynlige sett fra siden, også laserstråler. Uansett hvor kraftige de er. Når man i starwarsfilmer kan se laserstråler som strek gjennom rommet, så er dette altså en filmeffekt uten rot i virkeligheten. Likeledes er det umulig å høre passerende romskip og eksplosjoner i verdensrommet, man ville kun sett lysglimtet (selve eksplosjonen) og selvsagt ettervirkningene (vrakrestene).

 

Romskip kan dessuten ikke styres som fly i verdensrommet som med jagerfly i atmosfæren. For å skifte retning må man både rette rakettmotoren framover for å bremse ned den forovrettede farten og samtidig sette på en rakettmotor som gir den nye retningen. Hadde man bare vridd romskipskroppen, så ville romskipet bare fortsatt i uendret fart rett framover, men nå sidelengs gjennom rommet.

 

I tillegg til at du også måtte bruke en rakettmotor for å starte/stoppe en vridning - du har ikke noe å "vri deg imot"...

[Sink]

Det er spredning i luftmolekylene i atmosfæren som gjør at vi ser den grønne strålen. Av samme grunn er himmelen blå. Rayleigh scattering.

 

I tillegg til at du også måtte bruke en rakettmotor for å starte/stoppe en vridning - du har ikke noe å "vri deg imot"...

"vri deg mot"?

En rakett i atmosfæren uten vinger ville også vært nødt til å bruke en motor for å stanse\starte vridning på samme måte som i verdensrommet. Kraft\motkraft er vel like gyldig her som der oppe.

Endret 5. februar 2011 av Sink

[kyrsjo]

Det er spredning i luftmolekylene i atmosfæren som gjør at vi ser den grønne strålen. Av samme grunn er himmelen blå. Rayleigh scattering.

 

I tillegg til at du også måtte bruke en rakettmotor for å starte/stoppe en vridning - du har ikke noe å "vri deg imot"...

"vri deg mot"?

En rakett i atmosfæren uten vinger ville også vært nødt til å bruke en motor for å stanse\starte vridning på samme måte som i verdensrommet. Kraft\motkraft er vel like gyldig her som der oppe.

 

Ja, selvsagt. Poenget var en presisering av det SeaLion sa, hvor jeg påpekte at du trengte en rakettmotor allerede for å vri romskipskroppen

 

Forøvrig har vel (så vidt jeg vet?) mange raketter noen små "control-surfaces" på de små styrefinnene sine, som brukes inne i atmosfæren.

 

Ang. Rayleigh-spredning - hvor stor effekt er det i forhold til støv og små vanndråper? Det er da en god del forskjell på hvor godt du ser en beam når det er småtåkete kontra 100% klar natt? Jeg har ikke særlig mye erfaring med "utelasere" - har stort sett vært borti de bordmonterte variantene (men helt opp i multi-MW-området (i korte pulser) )

 

Se forøvrig:

http://en.wikipedia.org/wiki/Rayleigh_scattering#Rayleigh_scattering_from_molecules

[Kahuna]

Sånn ut fra min egen leking med en 50mW-laser så er rayleigh-effekten svakere enn støv/røyk/tåke osv.

 

Det minner meg på at jeg må teste laseren min i et rent-rom..

[Rata101]

Er det ikke ekstremt vanskelig å holde en laser konsentrert over de avstandene man er nødt til å forholde seg til ute i verdensrommet?

[Kahuna]

Det spørs jo hva du skal bruke den til.

 

Jeg leste en gang at for å 'ringe hjem' fra en annen stjerne, dvs flere lysår unna, så trengte du en IR-kilde på ca 1kW og en reflektor på 15 meter. Hvi du klarer å sikte riktig med en sånn sak så skal det være grei skuring å se den fra jorda.

[Rata101]

The Apollo 15 array is three times the size of the arrays left by the two earlier Apollo missions. Its size made it the target of three-quarters of the sample measurements taken in the first 25 years of the experiment. Improvements in technology since then have resulted in greater use of the smaller arrays, by sites such as the Côte d'Azur Observatory in Grasse, France, and the Apache Point Observatory Lunar Laser-ranging Operation (APOLLO) at the Apache Point Observatory in New Mexico. The first measurements were made by the McDonald Observatory in Texas, although lunar laser ranging at this site stopped in 2009.[5] Although this (i.e., the report that lunar laser ranging was discontinued at McDonald Observatory) was the case at the time of that interview, temporary and interim funding has been procured and lunar laser ranging at McDonald Observatory continues into its 4th decade of operation.

 

At the Moon's surface, the beam is only about 6.5 kilometers (four miles) wide[6] and scientists liken the task of aiming the beam to using a rifle to hit a moving dime 3 kilometers (two miles) away. The reflected light is too weak to be seen with the human eye: out of 1017 photons aimed at the reflector, only one will be received back on Earth every few seconds, even under good conditions (they can be identified as originating from the laser because the laser is highly monochromatic). This is one of the most precise distance measurements ever made, and is equivalent in accuracy to determining the distance between Los Angeles and New York to one hundredth of an inch.[4][7] As of 2002[update] work is progressing on increasing the accuracy of the Earth-Moon measurements to near millimeter accuracy, though the performance of the reflectors continues to degrade with age.[4]

 

Avstanden til månen er vel astronomisk sett utrolig liten, og allikevel virker det å være en stor utfordring å utføre en vellykket laserrefleksjon.

 

Edit: kilde - http://en.wikipedia.org/wiki/Lunar_Laser_Ranging_experiment

Endret 8. februar 2011 av Rata101

[Kahuna]

Problemet der er vel at selve reflektoren ikke er særlig stor. Den dekker bare en brøkdel av det området laseren belyser. Strålingsintensiteten til det reflekterte lyset er ektremt mye svakere enn det som sendes ut.

 

Hadde du plassert en *detektor* på månen for å se om vi lyste på den med laser så hadde nok den fått en vesentlig enklere jobb.

[Rata101]

Mulig dét, men avstanden til nærmeste planet er vel forholdsmessig mye mer vesentlig enn størrelsesforholdet på reflektorene. For å sette det i perspektiv, så tar det ca. ett sekund å sende fotoner til månen, mens det tar godt over fire år for de samme fotonene å nå vårt nærmeste solsystem.

 

Hadde man brukt en detektor, for så å sende et nytt signal tilbake, så hadde det selvfølgelig fjernet mye av forringingen i signalet, men uansett, så synes jeg det å treffe en detektor som står plassert fire lysår unna med en laser virker ekstremt mye vanskeligere enn å treffe noe som står plassert ett sekund unna. Jeg inbiller meg også at de vil oppstå endel problemer med en så lang avstand, som man ikke trenger å tenke så mye på når man sender til en så relativt kort avstand som det er til månen. F.eks. så vil det ta åtte og et halvt år før du kan vite om du gjorde noe galt eller riktig.

 

 

edit: fant en grafisk fremstilling av månemålingsprosessen som kanskje kan være interessant

 

Endret 9. februar 2011 av Rata101