Hva kan helsevesenet gjøre med bitterhet?

[AnonymDiskusjon]

Nå sitter jeg her, på gutterommet - og spekulerer på hva jeg skal gjøre. Etter ørten forsøk som student må jeg innse at det ikke går. Trives ganske enkelt ikke godt nok med studentsituasjonen til at jeg klarer å komme meg gjennom et normalt studie uten å ende opp utslitt, utmagret og deprimert.

 

Jeg er godt over middels utrustet med intellekt, og evne til å lære. Det faglige nivået selv på de tyngste høyere utdanningene her i landet er uproblematisk for meg; men resten av studenttilværelsen går ikke.

 

Oppveksten min har ikke vært den beste; jeg sitter igjen med et sinn gjennomsyret av hat for systemet som lot meg lide gjennom barneskolen. Men jeg har ikke bare lagt systemet for hat; jeg tåler heller ikke mennesker. Jeg er alene, og det er alene jeg har det minst forferdelig. Nære venner har jeg aldri hatt, og nå i det siste har jeg kun kontakt med nær familie, og selv de vil jeg helst unngå.

 

Så, nå sitter jeg her, fortvilet, og spekulerer på hva som er logiske vei å gå videre. Enda står jeg registrert som student på papiret. Vet at bitterheten min ikke vil møte forståelse hos NAV, og at jeg sannsynligvis vil ende opp med å bli tvunget ut i en jobb der jeg vil vantrives, for så å kastes videre til neste miserable jobb når jeg har uttrykt hatet mitt nok.

 

Kan helsevesenet hjelpe meg på noe vis, slik at jeg vil få litt mer forståelse hos NAV, slik at jeg ihvertfall får en ordentlig utredning før jeg blir kastet imot en vegg som kun mater hatet mitt mer? Send meg på meningsløse kurs, og på typiske utplasseringsjobber, og jeg overlever neppe ut året.

 

Hatet mitt er så sterkt at jeg er redd konsekvensene om jeg blir tvunget i arbeid. I beste fall ufin oppførsel, provokasjoner, og ren ordrenekt, kun for å få krangle - i verste fall vold. Over tid, så vil det uansett bli meningsløst, og da er det ikke sikkert jeg klarer å holde meg fra å følge de konstante impulsene om å gjøre det slutt.

[_Amund_]

Situasjonen din høres ikke særlig OK ut. Jeg vil anbefale deg å ta opp problematikken med din fastlege og få henvisning til psykolog. Han eller hun vil kunne hjelpe deg med å bearbede det du har opplevd slik at du ikke renner over av bitterhet og hat hele tiden.

 

Forhåpentligvis vil du da komme lenger enn å få forståelse hos NAV, men dit at du kan fungere som student og i arbeid.

[Stulle]

Intelligens er ikke i dette tilfellet evnen til å tilpasse seg merker jeg.

[KnirketeDør]

Tror jeg sjelden har sett mer negativ innstilling. Du vet liksom hva som kommer til å skje så det er ikke noe vits i å prøve?

[dag1234]

Hei

TS er frustrert gir uttrykk for det i klare ordelag, uten selv å forstå at han(?) er deprimert, og mye mulig har vært det i lang tid. Synes ikke dette er bitterhet, men uttrykk for fortvilelse over å ha stått i for store problem forlenge uten å ha klart å løse dem.

 

Det finnes heldigvis god hjelp å få mot depresjon. TS må ta kontakt med fastlegen sin i løpet av få dager og fortelle om hvordan tilværelsen er, og TS vil få startet på behandling mot sin depresjon.

 

Hilsen

Dag

[AnonymDiskusjon]

Trådstarter her.

 

Nei. Jeg er ikke deprimert. Jeg har bare et rasjonelt syn på tilværelsen, og et voldsomt systemhat i meg. Det beste for alle parter ville vært selvmord. Men jeg er for sta til å gi meg, hatet driver meg videre. Kan jeg få fred, som en evig utgiftpost for systemet hadde det vært det beste.

 

Jeg forstår at det lyser depresjon av det jeg skriver. Men jeg er ikke deprimert. Jeg er frustrert på et system som sviktet meg, og kun hat driver meg framover. Har også fått konstantert at jeg ikke er deprimert hos en psykolog, for et års tid siden. Jeg nekter å tro at det kan dreie seg om noe så simpelt som en depresjon. Selv ikke i mine beste år (slutten av ungdomsskolen->vgs,) var jeg i nærheten av å være "normal" - til tross for at jeg opplevde selvutfoldelse og selvrealisasjon til de grader, og en tilværelse som var helt grei. Hele livet har jeg hatt det slik jeg har det nå; jeg er i nærheten av å være tilfreds når jeg får være alene, og fore hjernen med det jeg selv interesserer meg for. Jeg blir misfornøyd når andre styrer hva jeg skal gjøre.

 

De psykologene/psykiaterne/legene jeg har vært i kontakt med gir meg opp. Først spør de meg ut for å forsikre seg om at jeg ikke er en umiddelbar fare for meg selv eller for andre; så forklarer de at det er lite de kan gjøre for meg.

 

Jeg vet jeg vil bli deprimert av å tvinge meg igjennom en vanlig jobb, evt. studier/skole. Jeg vet at hatet mitt vil boble over, og gjøre meg til en plage for alle rundt meg om jeg blir tvunget inn i en slik situasjon. Mennesker rundt meg er et irritasjonsmoment, og i beste fall representerer de en underholdningskilde; jeg har lært meg å kontrollere impulsene, og intellekten min gjør meg istand til å provosere enhver. Jeg alene kan ikke stille opp mot systemet, men jeg kan la hatet mitt gå ut over noen andre.

 

Men rasjonaliteten i meg gjør at jeg prøver så best som mulig å unngå det. Jeg føler meg mest ensom når jeg er ute blant folk. Jeg vil kun få være i fred, uten trykk utenifra.

[dag1234]

Hei igjen

Jeg er ikke ute etter å prakke på deg noen plager du mener du ikke har. La bare det være sagt. Likevel virker du på meg deprimert og jeg synes psykologen din ikke gjorde skikkelig arbeid når det ikke ble avdekekt.

 

Det er en form for depresjon som i DSM kalles 'agitert depresjon', der sinne, frustrajon og suicidale intensjoner er typiske og ofte lettere å få øye på enn tristheten. Ofte ligger det mange år med krenkelser til grunn for å utvikle slik depresjon. Pasienter med denne diagnosen har over tid stått i vansker som har oversteget deres mestringsevne, og er av den grunn dypt avmektige og ydmyket. Avmakt og ydmykelser utløser ofte sterkt raseri.

 

Det er likevel en depresjon, og behandlingen vil i hovedsak være like annen depresjonsbehandling.

 

Bitterhet er å ha bestemt seg for ikke å legge bak seg en urett man mener har skjedd - oftest en krenkelse man har vært utsatt for. Det er alltid mye sinne i bitterhet, og strengt tatt er vel bitterhet også en form for depresjon.

 

Derfor opprettholder jeg min anbefaling om å bestille time hos fastlegen din.

 

Hilsen

Dag

[vidor]

Du har jo motivasjon i massevis. Det er jo bare å sette seg et mål på hva du vil i forhold til de forutsetningene du har, for det er det som er nøkkelen her. Med de ressursjene du rår over kan du helt fritt selv velge hva du ønsker å studere som f.eks et nettstudie. Da slipper du jo alt du misliker med miljøet. Du kan jo også gjøre selvstudier og bli selvstendig næringsdrivende og jobbe f.eks over internett hvor du slipper å forholde deg direkte til folk. Alle har potensiale i seg, det gjelder bare å finne omstendighetene som lar de komme fram på dine premisser.

 

Hvis du går rundt å hater systemet så er jo det nesten som de har vunnet over deg, så bruk heller den energien til å oppnå målet ditt innenfor de forutsetningene du har og vis at de tar feil og at du slett ikke er noe offer. Man er aldri så godt rustet til å oppnå noe som når man har opplevd motgang, og da smaker gevinsten så uendelig mye bedre. Hvis du ser på historien så ser du dette temaet om og om igjen.

 

Terapiformer som kan være effektive for deg: Tankefelt terapi, gestalterapi, (resonans)homøopati, akupunktur og refleksologi. For de kroppslige terapiformene bør de ha fokus på leveren din om de ikke finner andre ubalanser.

 

Antar da at du har vært til medisinsk diagnose hvor de ikke har kunnet påvise noe fysiologisk.

[_Amund_]

Trådstarter her.

 

Nei. Jeg er ikke deprimert. Jeg har bare et rasjonelt syn på tilværelsen, og et voldsomt systemhat i meg. Det beste for alle parter ville vært selvmord. Men jeg er for sta til å gi meg, hatet driver meg videre. Kan jeg få fred, som en evig utgiftpost for systemet hadde det vært det beste.

 

Selvmordstanker bør du få hjelp med, uavhengig om de er akutte eller ikke. Helsepersonell har plikt til å hjelpe deg med det. Har det vært tatt opp med lege/psykolog at du ser på selvmord som en OK løsning på dine problmer ?

 

Det er for såvidt lite interessant å diskutere om du er deprimert eller ikke, hovedsaken (slik jeg ser det) er om du kan få hjelp til dine opplevde problemer eller ikke.

 

Jeg ville ha sett på tilbud i forhold til sinnemestering. Uavhengig av årsakene vil så mye bitterhet og systemhat som du formidler gjøre det vanskelig å fungere i samfunnet. På denne siden http://www.bedresinnemestring.no/default.htm

kan du lese litt om sinnemestring.

 

 

Jeg håper du får hjelp til å lette noe på plagene dine.

[admin@]

Det er likevel en depresjon, og behandlingen vil i hovedsak være like annen depresjonsbehandling.

 

Stemmer dårlig hvis han har opplevd seg på samme måten mesteparten av livet. Da blir kanskje mer riktig å snakke om dysfunksjonelle personlighetstrekk og/eller dystymi, som ikke har like god effekt av medisiner som "vanlig" depresjon. Samtaleterapi kan absolutt hjelpe hvis man selv er sterkt motivert for endring, men det virker det kanskje ikke som trådstarter er nå, da han primært ønsker hjelp til å slippe NAV-mølla for å kunne trekke seg tilbake.

 

 

 

[dag1234]

Det er likevel en depresjon, og behandlingen vil i hovedsak være like annen depresjonsbehandling.

 

Stemmer dårlig hvis han har opplevd seg på samme måten mesteparten av livet. Da blir kanskje mer riktig å snakke om dysfunksjonelle personlighetstrekk og/eller dystymi, som ikke har like god effekt av medisiner som "vanlig" depresjon. Samtaleterapi kan absolutt hjelpe hvis man selv er sterkt motivert for endring, men det virker det kanskje ikke som trådstarter er nå, da han primært ønsker hjelp til å slippe NAV-mølla for å kunne trekke seg tilbake.

 

Jeg skrev i hovedsak lik, fordi det er mer enn en viss sannsynlighet for at dette ikke er en typisk depresjon, men mer personlighetsforankret problematikk, som jo dystymi ofte er. Tidligere fantes det en depressiv personlighetsforstyrrelse diagnose som lagt på vei dekket disse plagene. Den eksisterer ikke lengre. Behandlingen vil likevel ideelt sett være lik annen depresjonsbehandling, dvs psykoterapi.

 

TS er som du skriver, ikke spesielt motivert for å ta tak i problemene sin ved hjelp av behandling.

 

Hilsen

Dag

Endret 5. februar 2011 av dag1234

[Emancipate]

Jeg er ikke deprimert. Jeg har bare et rasjonelt syn på tilværelsen

Det går vel for det samme?

[-Léon-]

Hva med å få en jobb hvor du har minimal kontakt med andre mennesker? Eller er all form for kontakt uansett om det bare skjer i noen minutter et stort hat for deg?

 

Hvorfor lagde du denne tråden egentlig, var det for å bare blåse ut litt eller vil du ha et svar på om helsevesnet kan gjøre noe med bitterhet?

Hvis det er det siste så tror ikke de kan gjøre så mye, du virker hvertfall overhode ikke villig til å prøve ut å forandre holdningen din.

 

Jeg er vel kanskje ørlite granne lik deg, jeg har vel kanskje mye hat og bitterhet inn i meg for et liv som jeg ikke selv er så veldig fornøyd med. Men jeg vet at jeg hvertfall må gjøre mitt daglige for å overleve, som jobb og klare å forsørge meg selv.

[Blåbær]

Hvorfor få en jobb du kommer til å hate når du faktisk kan bli grunder. Mange av de store firmaene er idag skapt av folk som hatet skolen og aldri kom noen vei men visste seg å være fantastisk flinke når de fikk gjøre det de likte å gjøre.

 

Eksempler: Bill Gates, Steve Jobs osv.

[grovetussen]

Hvorfor er du så sur og bitter egentlig? Hva har "samfunnet" gjort for å fortjene å ha deg som en evig utgiftspost/snylter? Hvorfor skal du spørre NAV om hjelp? Kan du ikke ta saken i egne hender og skjerpe deg, siden du er godt over middels intelligent som du sier? Det er ikke så mange valg du har:

 

- Ta deg sammen (på egenhånd eller oppsøk profesjonell hjelp).

- Finn noe å gjøre som du liker (må nok også se punkt 1 her).

- Ikke syns så synd på deg selv, du har det bedre enn mange andre.

 

Kanskje det hadde vert en idé å bruke menneskeforakten din til noe, f.eks vekterkurs kombinert med overdreven styrketrening og anabole steroider?

Hva med å melde deg til førstegangstjeneste? Hva med å prøve deg på en kriminell løpebane eller narkotiske stoffer, da vil du i allefall bli en byrde for samfunnet som du ytrer at du ønsker.

 

Ha en fisefin dag.

S

[AnonymDiskusjon]

grovetussen: systematisk mobbing over 6-7 år. Idiotisk og mislykket indoktrinering i et system basert på ond ideologi hele veien fram til slutten av videregående. Et kaldt møte med den idiotien høyere utdanning i Norge er.

 

Mobberne er tilgitt. Maktpersonene som lot mobbingen skje skulle jeg gjerne sett brenne, men å handle på den impulsen frarøver legitimiteten fra mine argumenter mot systemet. Ingen tar en drapsmann seriøst.

 

En jobb med lite menneskelig kontakt og grei inntekt hadde vært et greit kompromiss, men samtidig så medfører det å støtte et system jeg vil se kollapse. Det samme går for gründervirksomhet;

 

Systemet hindrer meg fra å ta tingene i mine egne hender og skape min egen tilværelse. Systemet har skapt meg, og det verste jeg kan gjøre for systemet er å motarbeide det - både i form av egen oppførsel, og i form av å oppfordre andre til å gjøre det samme. Jeg vil gjerne se Norge brenne, for å oppstå igjen fra asken som små uavhengige samfunn basert på rasjonell og enkel livsførsel, milevis unna den vi fører i dag.

 

Et av få yrker jeg kan akseptere er å kritisere systemet. Dobbeltmoralen i å få betalt av systemet for å kritisere det på det groveste er en dobbeltmoral og logisk brist jeg kan nyte.

 

Hadde det ikke vært for systemet så hadde det vært fritt fram for meg å skape min egen hverdag med mine egne hender, alene. Men nei, enda jeg har evner, så vil jeg ikke få lov. Systemet legger for mye begrensninger på hva jeg kan produsere. Setter jeg meg opp et hus kun i evne av eget arbeid, av det naturen har å tilby, så vil de rive det ned. Kultiverer jeg ukultivert, verdiløst land, så vil jeg få protester fra eieren, selv om landet aldri ville blitt brukt til noe vettugt om jeg ikke hadde kultivert det. Altså gjør systemet det umulig for meg å leve isolert, på egne premisser.

 

Ellers så har jeg et forsøk til på høyere utdanning som kan friste. Selv om det kan høres helt feil ut i forhold til det jeg har skrevet så langt, så frister det faktisk å bli psykolog. Jeg har sympati for andre som sliter på grunn av det idiotiske systemet.

 

Dessverre så ødela kombinasjonen av korttenkte reformglade politikerne og udugelige rådgivere mulighetene mine til å prøve det ved å over natten gjøre mine valg på vgs ugunstige.

 

Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei før jeg får tatt et skikkelig oppgjør med systemet. Det kan bli interessant å gjøre livet surt for det lokale NAV-kontoret. Hvor skal de plassere meg når jeg ikke vil få napp på en eneste jobbsøknad jeg sender? Når jeg er uegnet for enhver typisk utplasserings-arbeidsplass?

 

Potensielle arbeidsgivere vil sky meg som pesten om jeg spiller med åpne kort. Å la være å gjøre det er med på å legitimitere systemet, og det vil jeg ikke.

[AnonymDiskusjon]

Lat som om du er deprimert hos legen og psykolog, så får du ett fripass hos NAV så å si, så kan du råtne hjemme mens du hater alt og alle. Tror folk heller hadde foretrukket deg trygdet og hjemmesittende enn i en jobb hvor du må forholde deg til mennesker.

 

Problem solved.

[-Léon-]

grovetussen: systematisk mobbing over 6-7 år. Idiotisk og mislykket indoktrinering i et system basert på ond ideologi hele veien fram til slutten av videregående. Et kaldt møte med den idiotien høyere utdanning i Norge er.

 

Mobberne er tilgitt. Maktpersonene som lot mobbingen skje skulle jeg gjerne sett brenne, men å handle på den impulsen frarøver legitimiteten fra mine argumenter mot systemet. Ingen tar en drapsmann seriøst.

 

En jobb med lite menneskelig kontakt og grei inntekt hadde vært et greit kompromiss, men samtidig så medfører det å støtte et system jeg vil se kollapse. Det samme går for gründervirksomhet;

 

Systemet hindrer meg fra å ta tingene i mine egne hender og skape min egen tilværelse. Systemet har skapt meg, og det verste jeg kan gjøre for systemet er å motarbeide det - både i form av egen oppførsel, og i form av å oppfordre andre til å gjøre det samme. Jeg vil gjerne se Norge brenne, for å oppstå igjen fra asken som små uavhengige samfunn basert på rasjonell og enkel livsførsel, milevis unna den vi fører i dag.

 

Et av få yrker jeg kan akseptere er å kritisere systemet. Dobbeltmoralen i å få betalt av systemet for å kritisere det på det groveste er en dobbeltmoral og logisk brist jeg kan nyte.

 

Hadde det ikke vært for systemet så hadde det vært fritt fram for meg å skape min egen hverdag med mine egne hender, alene. Men nei, enda jeg har evner, så vil jeg ikke få lov. Systemet legger for mye begrensninger på hva jeg kan produsere. Setter jeg meg opp et hus kun i evne av eget arbeid, av det naturen har å tilby, så vil de rive det ned. Kultiverer jeg ukultivert, verdiløst land, så vil jeg få protester fra eieren, selv om landet aldri ville blitt brukt til noe vettugt om jeg ikke hadde kultivert det. Altså gjør systemet det umulig for meg å leve isolert, på egne premisser.

 

Ellers så har jeg et forsøk til på høyere utdanning som kan friste. Selv om det kan høres helt feil ut i forhold til det jeg har skrevet så langt, så frister det faktisk å bli psykolog. Jeg har sympati for andre som sliter på grunn av det idiotiske systemet.

 

Dessverre så ødela kombinasjonen av korttenkte reformglade politikerne og udugelige rådgivere mulighetene mine til å prøve det ved å over natten gjøre mine valg på vgs ugunstige.

 

Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei før jeg får tatt et skikkelig oppgjør med systemet. Det kan bli interessant å gjøre livet surt for det lokale NAV-kontoret. Hvor skal de plassere meg når jeg ikke vil få napp på en eneste jobbsøknad jeg sender? Når jeg er uegnet for enhver typisk utplasserings-arbeidsplass?

 

Potensielle arbeidsgivere vil sky meg som pesten om jeg spiller med åpne kort. Å la være å gjøre det er med på å legitimitere systemet, og det vil jeg ikke.

 

Herregud.... *riste på hodet*

[grovetussen]

Om jeg forstår deg rett.. Du vil helst ha anarki og se systemet kollapse, men når ikke det går så vil du bygge et hus på andres eiendom av det du måtte finne i skogen eller på dynga. Du vil "kultivere" andres eiendom (hva enn det betyr). Du vil ikke produsere en dritt, bare klø deg på puddingen, og være sur og hate alt og alle, men du vil likevel ha penger fra nav/staten? Da er det jo som å si at du er fornøyd da.

 

Klart du kan leve isolert, det er bare å ta med deg telt og sovepose og flytte ut på gaten eller i skogen det. Skjønner ikke problemet her.

[-Léon-]

Om jeg forstår deg rett.. Du vil helst ha anarki og se systemet kollapse, men når ikke det går så vil du bygge et hus på andres eiendom av det du måtte finne i skogen eller på dynga. Du vil "kultivere" andres eiendom (hva enn det betyr). Du vil ikke produsere en dritt, bare klø deg på puddingen, og være sur og hate alt og alle, men du vil likevel ha penger fra nav/staten? Da er det jo som å si at du er fornøyd da.

 

Klart du kan leve isolert, det er bare å ta med deg telt og sovepose og flytte ut på gaten eller i skogen det. Skjønner ikke problemet her.

 

Han vil vel finne ut om 'Helsevesnet kan gjøre noe med hans bitterhet' noe jeg ikke tror de kan. Siden han ikke vil ha noe hjelp og helsevesnet er jo en del av "systemet" osv osv osv osv osv....