Vil fysiske distribusjonsmedia forsvinne?

[Gjest medlem-82119]

Føler at færre og færre mennesker kjøper musikk og film, og at færre og færre kjøper det på plate.

For meg så er det utrolig viktig å ha den pakken en konkret CD gir, men en tidsmessig utgivelse, cover, konsept, og musikk fra start til slutt på en CD.

Musikkgleden min er basert på disse produktene, og jeg merker at tjenester som youtube, spotify, mp3`er osv ikke klarer å trigge musikkinterressen min slik den gjør med fysiske produkter.

Jeg synes også det er skjeldent å høre virkelige blodfans av band som følger bandet sitt i tykt og tynt, eller diskuterer utvikling, innhold, eller produkt.

Å etter humør kunne plukke ut en bestemt plate med ett bestemt tema i en bestemt stil og bevege seg inn i det universet og lukke verden rundt seg ute, er en greie for meg som jeg synes forsvinner totalt når man har 100000 låter eller streamer via spotify eller lignende.

Jeg synes også at verdien av det som tilbys enkeltvis eller som en uendelighet av utvalg er lik null og jeg skjønner ikke grunnen til at jeg skal betale for noe som ikke gir meg noe som helst utover en bakgrunnslyd jeg kan leve med.

Det er litt som en bok.

Man kunne samlet utdrag og kapitler fra diverse populære bøker og andre tekstkilder og gitt dem ut som en "best of" bok, men man mister konseptet med å få en leseglede en sammenhengende historie i en bok gir, eller for den del konseptet med å følge en bokserie hvor bok for bok hver for seg fortelelr en historie men hvor man som med en artist kan følge en historie i en serie hver for seg unike historier uansett om det gjelder bøker eller cder.

Film er mye det samme. Det å sette seg ned med gode venner eller alene og se en film hvor man blir grepet av handlingen og historien og hvor man anbefaler til og diskuterer med filmen til andre så er det en del av et nærmest rituale.

Å ha et videobibliotek med minner og favoritter man drar frem og ser påny og påny.

Å tilby en videoleietjeneste eller lignende med ubegrenset tilgang til uendelig antall filmer gir ikke meg den samme opplevelsen.

Det er litt som å se en film på TV.

Man kan ha en helt grei opplevelse, men det gir meg ikke den samme opplevelse som det å sette på en fysisk film gir.

Selv om det er samme film, teknisk sett, så føles det mindre viktig og interressant når man bare blir tilskuer til en tilfeldig forbipasserende hendelse.

 

Jeg tror det ligger en stor utfordring her.

Teknologisk sett, så er fysiske distibusjonsmedier på vei ut og erstattes med et ubegrenset tilgang til alt mulig.

Dette er en utvikling det ikke nytter å stoppe, og jeg ser jo at når man er født inn i en verden med streaming, pirate bay, mp3 og listemusikk så er begreper som fans, innhold, konsept, kvalitet og følelser uforståelige.

 

Samtidig så har man min generasjon som ikke ser verdien av eller har noe forhold til denne typen konsumering.

Jeg kan faktisk ikke tenke meg et eneste band jeg har musikk av som jeg ville blitt fan av hvis musikken ble spredt kun som mp3 filer man lastet ned, og jeg vet at for min del så forsvinner interressen for musikk og film den dagen fysiske medier forsvinner.

Jeg klarer rett og slett ikke å få samme engasjement for streaming og filer som jeg får av fysiske produkter.

 

Her er det en teknologisk utfordring.

Hvordan kan man opprettholde interressen og engasjementet nå en kultur legges ned og erstattes av uendelig tilgang til flyktige opplevelser?

Å være filsamler har ikke samme schwung over seg som å være platesamler.

Teknisk sett kunne man tilbud en utvidet opplevelse ved å levere musikk i høyere oppløsning med mer innhold i form av teksting og innblikk i produksjon, utvikling, konsept og idebakgrunn, men det er også ønskedrømmer da alt går mot konsumering uten engasjement.

 

Er det egentlig mulig å beholde restene av en musikk og filmkultur i fremtidens medievirkelighet?

[Decoman]

Jeg har en slags anti-materialistisk vinkling på eh dette her.

 

Spørsmålet om hvorvidt man som menneske virkelig kan like, glede seg over, eller verdsette ting her i verden, vil jeg si er såpass avgengig av andre faktorer enn bare tilgangen til teknologi og diverse forbrukssvarer.

 

Jeg tenker også at det vil være galt å generalisere menneskers opplevelse av ting, for det vil nok være slik at mennesker har dette med å lære over tid, slik at når man omsider kan si seg enig i hva man tror man liker eller er glad i, og dermed så er kanskje tidligere problem og kval om gitte valgmuligheter ikke like interessante for framtida som før. Tanken om at alle skal kunne forholde seg til et bestemt produkt som en mulig fetish er vel strengt tatt umulig og må forbli helt hypotetisk.

 

Og med dette hvor man nok omsider skjønner, at ikke alt av problemstillinger er relevant eller ønskelig, så tror jeg man kan si f.eks at "kultur" og "forbrukersamfunn" ikke er gjensidig ekskluderende, slik at det vil være vanskelig å snakke om noen bestemt teori for hvordan mennesker kan eller ikke kan verdsette eller glede seg over noe.

 

Med andre ord, hvis man ikke hadde noe i eie i utgangspunktet, så kunne man jo ikke si at man mista det.

 

Jeg var glad for å kunne kjøpe en tresleiv som var flat i enden tidligere denne uka (dette var visst en stekespade i tre), men jeg visste på forhånd at denne ville duge som en sleiv til å røre i kjelen med slik at ikke maten svir seg på bunnen av kjelen. Sånn sett fungerer produktet på en annen måte enn det som var tiltenkt (som sleiv til å røre med og ikke som stekespade).

 

Når det gjelder mitt engasjement til varer som kjøpes og f.eks musikk, så må dette settes i et perspektiv hvor pris ikke lenger er et meningsfullt parameter i forhold til tilbud/etterspørsel. Så jeg tør påstå at det å ha dårlig råd påvirker hvordan jeg forholder meg til det å skaffe meg ting.

 

Jeg blir forundret over at trådstarter skriver han kan "føle" at mennesker kjøper færre musikk og film. Det å "føle" er nok først og fremst en metafor, hvor noe er ment omtalt i overført betydning, men som desverre brukes til å omtale noe som i beste fall må forstås som veldig vage fornemmelser, og som best kunne forstås some rene intellektuelle anliggender med alt av vaner og uvaner som antagelig eh spiller inn. Autentiske "følelser" ville nok i beste fall kunne forstås som kun en mulighet og ikke egentlig en reell aktualisering av noe bestemt. (Hvordan kunne du egentlig i det hele tatt vite, eller bare, vite med sikkerhet, at du hadde følelser om "noe" bestemt?)

 

"Er det egentlig mulig å beholde restene av en musikk og filmkultur i fremtidens medievirkelighet?"

Jeg tror det, men jeg har ikke helt sansen for spørsmålet slik det er formulert.

 

"Forbrukersamfunnet" vil nok ikke forbli seg selv og det vi forstår som "kultur" vil vel ikke være noe man egentlig kan forstå seg på. Tenk dere en høylytt diskusjon om "kunst", mer konkret om dette å skulle definere hva som er eller ikke er "kunst", en diskusjon vil nok ikke være hyggelig. Hva som skal defineres som "kultur" vil nok også forbli et problem som er høyst diskutabelt og dermed omtvistelig.

 

Hm, jeg tror oss mennesker må tilpasse oss på nytt, men dette vil overhodet ikke være en tilpasning til noen gitt "kultur" eller et gitt "forbrukersamfunn". Altså, dette problemet vil nok forbli veldig individuelt, som med de fleste ting hvor man kan ha en personlig mening om noe. Men selvfølgelig, sånn som media prater videre om "demokrati", "frihet" og annet tull, så tenker jeg at vi ikke kan utelukke generell idioti på stor skala.

[Decoman]

Jeg synes det er artig å høre på "mindre bra" opptak av "live" konserter for å høre en ny variant i oppføringen av en bestemt sang, men jeg skjønner at dette er nok ikke noe som passer godt til å dekke andre behov, enn akkurat dette å kunne sitte foran en pc og se/høre på noe fra Youtube.

[Gjest medlem-82119]

Det blir jo litt som å ta et bilde av mona lisa. Man ser det samme, mens verdien er svært ulik.

Mitt utgangspunkt er at jeg har vokst opp med å være fan av bestemte grupper, sammenligne og sette seg inn i utgivelsene og nyte produktet (en CD) for det konkrete produktet det er.

Jeg har elsket bestemte CDer nettopp fordi de har den for meg perfekte blandingen av historie, cover, tekster, melodier osv som gir en mening og substand ved å utgis som det gjør.

Å få presentert samme låter i en uendelig liste med titusenvis av mp3 låter vekker null interresse i meg, og blir til nød en bakgrunnsmusikk som summer og går.

Det har vel litt av skattejakten over seg også, har selv masse minner av å komme over plater jeg har lett etter i 15 år og som jeg har spillt i alle år etterpå, samtidig som de har vært tilgjengelig på nett hele tiden uten å interressere meg i det hele tatt.

 

Jeg ser mest på dette som en teknologisk utfordring som dekker massevis av ulike områder.

Flertallet idag gidder ikke kjøpe musikk og film når det ligger gratis på piratebay, spotify og lignende.

Verdien av disse produktene ødelegges ytterligere ved å tilby dem som en verdiløs vare, slengt ut i butikker og bensinstasjoner.

Løsningen har for mange vært å gi ut samme plate 8-10 ganger, med ulike ekstraspor og andre tillegg.

Så man har en ditribusjonssituasjon hvor film og musikk gis bort gratis, eller dumpes i sin tiende versjon mellom melk og brød.

Formatsiden er en annen sak.

Flertallet lytter på musikk på telefonen, en mp3 spiller, eller en pc.

Med lite fokus på kvalitet, tilbys lavoppløste filer.

Man hører uansett ingen forskjell gjennom dårlige headsett.

Så sitter vi som har investert i dyre kvalitetsanlegg for å nyte musikk og film

og fyller dem opp med skrot.

Jeg mener at man er et samfunn hvor fokuset er kvantitet og ikke kvalitet.

Man grafser til seg 5000 facebookvenner og sender gratulasjonshilsener til fb venenr som har dødd uten at man har registrert det og fyller opp mp3 spilleren med 20000 låter på laveste bitrate uten å ha noen følelser for noe av det.

Å ha 20000 låter er viktigere enn hva man har.

 

Jeg mener ihvertfall at man har mistet en viktig del av gleden ved musikk og film i prosessen ved å gjøre alt tilgjengelig og gratis samtidig som man får så mye av alt overalt at ingenting betyr noe lenger.

Også for min egen del ser jeg at engasjementet og interressen for musikk og film forsvinner etterhvert som hele sjela forsvinner.

 

Utviklingen er ikke mulig å stoppe, spørsmålet mitt er mer om det finnes eller er mulig å utvikle tekniske løsninger som ikke dreper musikkgleden ved å fjerne engasjementet, interressen og verdien av musikk og film.

[Bikeridr]

Jeg er også av "den gamle skole".

Musikk på CD er "normen", men mitt virkelige musikkbibliotek har jeg på vinyl. Det er en egen varm og god lyd av vinyl, i tillegg til at albumcoveret faktisk har plass til å romme litt bilder og ordentlig størrelse.

 

Jeg skal innrømme at jeg har kastet alle VHS-kassettene mine, men har en anseelig samlig DVD'er og nå begynt å bygge opp Blu-Ray bibliotek.

 

Musikk og film på fysisk media er det eneste gangbare for meg. Møkkakvalitet mp3 og avi gidder jeg ikke.

Selv om jeg innrømmer at jeg har et Sonos system og streamer musikk til anlegget, så er den musikken FLAC og i full kvalitet, rippet av mine kjøpte og betalte CD'er. Har også et digitalt lydkort, så jeg begynner å legge over min vinylsamling også nå.

 

Men ja, jeg slutter å kjøpe film og musikk den dagen det fysiske medium er borte. (Får håpe det er såpass langt frem i tid at jeg ligger i enmannshybel under gresset den dagen det skjer )