Sosial intelligens

[€uropa]

Du kan være akkurat hvem du vil være. Ikke føl deg bundet til en holdning, en personlighet, eller et liv som du føler ikke passer deg.

 

Jeg vil ikke råde deg til å etterligne en annen person på alle områder, men la oss si at du vil være en mann som har mange venner, mange damer og er (tilsynelatende) intelligent. Da må du oppføre deg som den personen, gå som ham, snakke som ham, se ut som ham (ikke prikk lik), og finne ut hvorfor folk liker ham, hva som gjør at han virker intelligent, osv. Hva er det som gjør at en person skiller seg litt ut fra alle andre, og derfor er unik? Jeg mener ikke at du skal kopiere én person, men studer et antall slike mennesker du mener er suksessrike på de områdene du vil være suksessrik. (Siste advarsel: Ikke forfølg en person eller opptre upassende. Bare vær bevisst på det du ser og hører.)

 

I begynnelsen vil dette kanskje føles unaturlig. Men gjør noe nytt hver dag, og det vil etter hvert føles naturlig. Fokuser på den du vil være. Ikke vær bundet til den personen du var. Gjør akkurat hva du vil, når du vil.

 

Jeg kan anbefale et par filmer som illustrerer dette: The New Guy og Fight Club, begge blant mine favorittfilmer.

Endret 19. januar 2011 av Zarac

[freerun]

uten å spoile fightclub i en alt for stor grad, så prøver jo aldri han i fightclub å være noen andre.

 

For min del vil det å være seg selv å handle ut i fra de følelsene du har. De kan jo selvfølgelig variere ut ifra hvilken situasjon man er i. Med andre ord, være seg selv kan variere ut ifra settingen.

 

Kan godt tenkes det er mange som lykkes ved å få venner med å oppføre seg annerledes enn hva som føles naturlig, men tror ikke det er sunt for syken i lengden.

[Kammizez]

Kan godt tenkes det er mange som lykkes ved å få venner med å oppføre seg annerledes enn hva som føles naturlig, men tror ikke det er sunt for syken i lengden.

 

Hvordan kan du føle hva som er naturlig?

Følte du deg ukomfortabel første gang du pratet med en jente du likte? Skal det hindre deg i snakke med henne?

Poenget her er at du definerer selv hvordan du skal være. Det er ikke slik at du er dømt til å være stuck i en tilstanden for alltid, du kan alltid bestemme selv hvem og hvordan du skal være. Det handler om å lære seg å gå ut av komfortsonen og la det føles unaturlig. Det er slik du lærer.

[LtdEdFred]

Forskjellen på det (jeg tror) freerun mener og det du sier er at h*n snakker om å spille et skuespill og du snakker om personlig utvikling. Det er to forskjellige ting. Utvikling er positivt, men å leve som en annen person resten av livet kan umulig være sunt for en person.

[€uropa]

uten å spoile fightclub i en alt for stor grad, så prøver jo aldri han i fightclub å være noen andre.

 

Filmen begynner med hovedpersonen som beskriver det kjedelige A4-livet han lever, før han får den radikale forandringen han higer etter, og vi får se hvordan det utvikler seg. Han gjør store ting og lever et liv han er fornøyd med. Han får en bedre og dypere forståelse av virkeligheten.

 

Jeg vil ikke snakke om å "være seg selv" eller "være noen andre". Jeg sier ingen av delene, men jeg sier "vær den du vil være". De begrepene er for flyktige. For hvem er egentlig "du"? Hva definerer hvem du er? Hva du gjør? Hva du tror på? Hva du føler? Hvor du bor? Hva du sier? Hva du kler deg i? Nei, hvis vi skal diskutere om man bør være seg selv eller ikke, så vil vi til slutt misforstå hverandre så grovt at trådstarteren bare ender opp med å klø seg i hodet, for alle har forskjellige oppfatninger av hvordan man er seg selv.

Endret 19. januar 2011 av Zarac

[Kammizez]

Jeg vil ikke snakke om å "være seg selv" eller "være noen andre". Jeg sier ingen av delene, men jeg sier "vær den du vil være". De begrepene er for flyktige. For hvem er egentlig "du"? Hva definerer hvem du er? Hva du gjør? Hva du tror på? Hva du føler? Hvor du bor? Hva du sier? Hva du kler deg i? Nei, hvis vi skal diskutere om man bør være seg selv eller ikke, så vil vi til slutt misforstå hverandre så grovt at trådstarteren bare ender opp med å klø seg i hodet, for alle har forskjellige oppfatninger av hvordan man er seg selv.

 

Helt enig. Har heller aldri helt forstått definisjonen av å være deg selv. Det er egentlig meningsløst, for alle tolker det på helt forskjellige måter.

[Martin HaTh]

Man må ta intiviativ, det fungerer ikke om du bare sitter og ser på og ler av vitsene deres (her snakker jeg av egen erfaring ). Dette er ikke alltid lett hvis man er i grupper.

Men det er også viktig å ikke være slitsom eller masete, ingen, jeg gjentar, INGEN liker folk som er masete.

 

Klarer man disse to har man kommer langt imo. Dette med å være seg selv er vel i grunn en selvfølge, men for å understreke det: ikke lat som om du er noen du ikke er.

 

 

 

 

 

[€uropa]

Hva mener du med å late som om man er en man ikke er?

[Martin HaTh]

Ehh .. å late .. som om .. man er en .. man ikke er? Har vel noe med roller å gjøre, jeg tror det ikke er så lurt å ha flere helt forskjellige roller, feks med familie, venner og hvordan man egentlig er (altså, for de som ikke skjønner hva jeg mener, sett deg alene og tenk over hva du liker og hvordan du vil oppføre deg, det er den du egentlig er). Det er ikke dumt å ha forskjellige sider, men å bygge en rolle ut ifra potensielle venners forventninger, for så å tvinge deg selv inn i denne rollen kan jeg ikke tenke meg er bra i det hele tatt.

[€uropa]

Å late som om man er en annen, er det å oppføre seg slik andre forventer? Og man er seg selv når man oppfører seg slik man vil oppføre seg? Hva om man vil oppføre seg annerledes enn det man har pleid å gjøre?

 

Du nevner roller. Hvilken rolle er ditt virkelige jeg? Den du har sammen med familien, den du har med venner, eller en helt annen?

 

Som sagt er det ingen klar definisjon på begreper som å være seg selv, så det vil gjøre diskusjonen mye lettere dersom alle kan si helt konkret hva de mener.

[Onkel Kompost]

Sosial intelligens trenger ikke være det samme som å være populær. Det er første ting. Men, om du har en god trent sosial intelligens så fremstår du ikke så forferdelige kantete ovenfor potensielle venner, og da har du plutselig mer sjanse til å få nye venner.

 

Når det gjelder sosial intelligens, så er det en alvorlig jobb å få den opp. Jeg hadde selv fryktelig dårlig sosial intelligens når jeg var yngre. Jeg måtte gå inn i meg selv og tenke over hva jeg gjorde, hva jeg sa og hvordan jeg sa ting. Du må også tilpasse deg andre, noe du ofte gjør gjennom å tenke gjennom hvordan folk reagerer. For min egen del var jeg litt ute på byen med folk som jeg tidligere ikke hadde tenkt på som kamerater. Jeg brukte mye av den tiden til å se hvordan folk oppførte seg mot hverandre, hva de sa og hvordan de sa det. Jeg virket sikkert mer spesiell under denne prosessen enn tidligere.

 

Men etterhvert må man prøve seg. Det går litt fra og til. Jeg ble oppfattet som creepy av noen, og helt ok som andre. Etterhvert så bedret det seg. Denne bijobben jeg har nå ble tilbudt meg delvis på grunn av mine sosiale egenskaper. Men det er en fryktelig lang prosess.

 

Edit: og selv nå. 15 år etter jeg begynte på den prosessen så gjør jeg sosiale feiltrinn...

Endret 23. januar 2011 av Onkel Kompost

[Martin HaTh]

Å late som om man er en annen, er det å oppføre seg slik andre forventer?

Det kan hende. Problemet her er at man dermed ikke oppfører seg på en bestemt måte fordi man vil, men fordi man tror andre vil like deg bedre.

 

 

Og man er seg selv når man oppfører seg slik man vil oppføre seg?

Ja, det vil jeg si.

 

 

Hva om man vil oppføre seg annerledes enn det man har pleid å gjøre?

Vel, da har du (selvsagt) ikke gjort som du vil, altså er det noe som hindrer deg, og den du egentlig vil være kommer ikke ut.

 

 

Du nevner roller. Hvilken rolle er ditt virkelige jeg?

Ganske sikker på at jeg sa det.

 

 

Som sagt er det ingen klar definisjon på begreper som å være seg selv, så det vil gjøre diskusjonen mye lettere dersom alle kan si helt konkret hva de mener.

Det er helt riktig, jeg brukte egentlig kun dette begreper fordi det illustrerte veldig godt det jeg tenkte, i alle fall min oppfatning at begrepet.

 

 

 

 

Jeg tenker at denne tråden handler, i gunn og grunn, om hvordan man kommer i kontant med andre mennesker, og gjerne klarer å knytte bånd mellom seg selv og disse menneskene.

Nr.1 er ikke så veldig vanskelig, alt du egentlig må tenke på er at hvordan ting går ikke er så viktig. Jeg har vært litt borte i P.U, som (etter mitt syn på saken) går ut på noe av det samme, i noen versoner poengteres dette veldig, og har er selv, akkurat nå, failet på dette.

 

For å komme videre til nr.2 er det også ganske viktig at du ikke gjør nr.1 feil, og her kommer dette med å "være deg selv" inn, som en del har vært inne på. Etter min oppfatning går det ut på at hvis du vil finne noen å være med hjelper det ikke å løpe etter de for å fylle deres forventninger, poenget er at et vennskap (evt andre forhold) går begge veier.

 

Uten å ha tenkt gjennom noe av hva jeg har skrevet her fungerer frasen "take it, or leave it" her. Dette betyr ikke at du skal være drittsekken som hater alle fordi de ikke er idealvennen, men du bør ikke forandre deg helt, her tenker jeg ikke på mindset, dette må forandres i de fleste tilfeller, men "kjernen" din, ... kommer egentlig ikke unna uten å si "hvem du er". Har litt problemer med å forstå at det er mulig å ikke skjønne hva som menes med "hvem man er", rimelig åpenbart imo.

 

 

 

 

Hva tråden anngår har jeg noe annet jeg ville si: vær rund. Nei, jeg tenker ikke på fysisk oppbygning, men samtlige her har vel hørt om en "kantete person", og da er det vel ikke så vanskelig å tenke seg hva en "rund" person er.

Igjen, for dere som tenker "WTFFFFFF" så forklarer jeg gjerne min oppfatning av dette også: Å være rund er muligheten til å tilpasse seg nye miljøer. Det handler om å ikke stikke ut. Selv ser jeg på meg selv som en veldig rund person, siden jeg er rimelig passiv i nye miljøer, men alikevel ikke fremstår som en vegg. Se på det som det motsatte av kresen. Er man kresen skal man ha alt på en gitt måte, ikke noe annet fungerer. Er man rund fungerer det meste.

 

 

Endret 24. januar 2011 av Martin HaTh

[Left Blank]

Jeg syntes ved å være seg selv så stoler man på sin egen dømmekraft, sine egne meninger og preferanser samt hva man syntes er sosialt akseptabelt. Med andre ord hvis man føler man er den personen man vil være så burde man være denne personen sammen med andre, og de som faktisk liker den personen vil bli ens beste venner med tiden. Hvis man ikke viser hvem man er gjennom sine meninger og naturlige oppførsel så blir folk aldri kjent med en... Selvom en person kan syntes man er dum eller motbydelig på en måte så er det helt sikkert en annen som IKKE syntes man er det. Hovedgreia er at man har ikke ansvar for andres meninger om en. De må selv gjøre det de må, og det må du også...

 

Dog, om man finner at man gjerne har veldig vanskeligheter med å få venner, og det er noe veldig plagsomt med en så kanskje se om man kan gjøre noe med det.

[€uropa]

Jeg er enig i at man må ha venner man trives med. For å få disse vennene, må man selv være en trivelig person. Det er altfor lett å bli oppfattet som nesevis, frekk, apatisk eller lignende uten å mene noe vondt. Dette gjelder spesielt før man blir kjent med mennesker. Hvis man drar en vits, for eksempel, den første gangen man treffer en person, så kan det bli misforstått hvis vedkommende ikke forstår den. I de groveste tilfellene kan man bli tatt for å være rasist, kvinnehater eller verre.

 

Så hvis man har vanskeligheter med å få de vennene man trives, så kanskje man må se på seg selv. Man kan tvinge seg selv til å smile litt mer og bli litt hyggeligere, blant annet. Man kan endre måten man går fram på. Til en viss grad må man tilpasse seg andres forventninger, i hvert fall i begynnelsen. Men man må finne en grense. Det skal ikke (på sikt) være ubehagelig å opprette vennskap.

 

Man får som oftest venner som er ganske lik en selv. Hvis man oppfører seg som en drittsekk, så vil man være mest tilbøyelig til å få slike venner også, selv om man ikke liker dem noe særlig.

[Gjest Slettet-T9cKWhDpN0]

IKKE vær deg selv!

 

tenk litt over det. om du må spørre på diskusjon.no om hvordan man øker den sosiale intelligensen, så mangler du nok en del. vær falsk og folk kan like deg, om du prioriterer slikt.

[Kakofoni]

Fourth: Selvtillit.

 

Dette er jeg ikke så enig i. Jeg synes det er helt feil å si at "god selvtillit -> suksess" når alternativet "suksess -> god selvtillit" er 100 ganger mer logisk. I dag får man det matet inn i hodet sitt at selvtillit er det som trengs for å nå et sted her i livet, noe som er så til de grader selvdestruerende. Man må faktisk jobbe for selvtillit, og man har ikke selvtillit før man er kommet et godt stykke på veien.

 

Eneste løsningen for deg, trådstarter, er at du bør bare henge mer med folk. Det tror jeg. Når det gjelder hvordan du burde oppføre deg, så kan du prøve å være ærlig om deg selv (ikke nikk og smil når du er uenig f.eks), og forstå at man ikke alltid blir godtatt og at det er veldig sjeldent noen sier det åpenlyst. Vær kompromissløs slik sett. Samtidig må du ikke utlevere for mye om deg selv. Det er kjedelig. Prøv heller å lære mer om den personen som du vil vurdere som en ny venn.

 

Det finnes mange andre "tips og triks", men du vil komme til å finne ut av dem selv. Nøkkelen er i hvert fall å ha litt integritet, og ikke sette andre over deg selv hele tiden.

Endret 27. januar 2011 av Kakofoni

[Onkel Kompost]

 

Eneste løsningen for deg, trådstarter, er at du bør bare henge mer med folk. Det tror jeg. Når det gjelder hvordan du burde oppføre deg, så kan du prøve å være ærlig om deg selv (ikke nikk og smil når du er uenig f.eks), og forstå at man ikke alltid blir godtatt og at det er veldig sjeldent noen sier det åpenlyst. Vær kompromissløs slik sett. Samtidig må du ikke utlevere for mye om deg selv. Det er kjedelig. Prøv heller å lære mer om den personen som du vil vurdere som en ny venn.

 

Det finnes mange andre "tips og triks", men du vil komme til å finne ut av dem selv. Nøkkelen er i hvert fall å ha litt integritet, og ikke sette andre over deg selv hele tiden.

 

Men samtidig må du tenke på hvordan du er kompromissløs. Ikke si ting som "Jeg er uenig med deg, og det sølet du kommer med viser bare hvor stor tulling du egentlig er" med mindre du har lyst å bli kvitt denne personen. Vær uenig, men på en litt "mildere" måte.

[djgudleif]

Hvordan blir man en person "alle" vil være med?

 

Ved å ikke ha det som mål.

Gjør det du selv vil, ikke let etter bekreftelser fra andre om at du er bra, drit i hva andre synes om deg.

(Men ikke drit i hva du selv synes om deg.)

 

Da blir man uavhengig og livet blir enklere.

Endret 27. januar 2011 av ikkespisgress

[Kakofoni]

 

Eneste løsningen for deg, trådstarter, er at du bør bare henge mer med folk. Det tror jeg. Når det gjelder hvordan du burde oppføre deg, så kan du prøve å være ærlig om deg selv (ikke nikk og smil når du er uenig f.eks), og forstå at man ikke alltid blir godtatt og at det er veldig sjeldent noen sier det åpenlyst. Vær kompromissløs slik sett. Samtidig må du ikke utlevere for mye om deg selv. Det er kjedelig. Prøv heller å lære mer om den personen som du vil vurdere som en ny venn.

 

Det finnes mange andre "tips og triks", men du vil komme til å finne ut av dem selv. Nøkkelen er i hvert fall å ha litt integritet, og ikke sette andre over deg selv hele tiden.

 

Men samtidig må du tenke på hvordan du er kompromissløs. Ikke si ting som "Jeg er uenig med deg, og det sølet du kommer med viser bare hvor stor tulling du egentlig er" med mindre du har lyst å bli kvitt denne personen. Vær uenig, men på en litt "mildere" måte.

Ja, så klart. personlig liker jeg å skille mellom "kompromissløs" og "idiot" men det er jo forsåvidt svært mange som ikke gjør det.

[Onkel Kompost]

Ja, så klart. personlig liker jeg å skille mellom "kompromissløs" og "idiot" men det er jo forsåvidt svært mange som ikke gjør det.

 

Ja, både av folk som anser seg selv som kompromissløse så vel som de som er på den mottagende delen. En manns spøk er en annen manns blodige alvor. Desverre.