Usikker på forholdet - mangler følelser

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke helt hva jeg lurer på, men føler for å skrive litt og håper det er noen som har noe å si til det.

 

Det hele har seg sånn at jeg i det siste har tenkt mye over forholdet jeg er i. Vi har vært sammen i 3 år, bodd sammen i over 2. Alt går egentlig helt fint, men jeg er veldig usikker på hva jeg vil. I det ene øyeblikket tenker jeg på å gjøre det slutt; egentlig uten noen grunn, kun fordi jeg kjeder meg. I neste øyeblikk driver jeg å planlegger hvordan jeg skal fri til henne. Det hele forvirrer meg veldig. Jeg klarer ikke å se meg selv sammen med noen andre enn henne, men samtidig er det noe som ikke stemmer helt, jeg vet bare ikke hva.

 

Jeg har vært i flere langvarie forhold før, så jeg har prøvd litt forskjellig. Dette er altså ikke snakk om at jeg egentlig vil slå opp, men ikke tør å gjennomføre det.

 

Elsker jeg henne? Vet ikke. Tror ikke jeg vet da det er å elske. Dette er et av problemene. Jeg har vanskelig for å føle noe som helst. Det finnes kun 2 personer i verden jeg ville gjort alt for; og det er søstrene mine. Reiser jeg vekk over lengre tid er det kun de jeg savner, kun de som betyr noe for meg. Ellers har jeg aldri brydd meg særlig om andre. Flere kjente og bekjente som har dødd de siste årene, jeg har ikke felt en tåre. Det eneste som fikk meg til å føle meg i hvertfall litt trist var å se ene søsteren min knekke helt sammen i den ene begravelsen. Da var jeg lei meg på hennes vegne, ikke på mine vegner, selv om den avdøde var en mye større del av livet mitt. Vet dette kanskje sporer litt av fra tema, men tror det kan være en del av problemet i forholdet; jeg har problemer med å føle noe. Har flere ganger hørt folk som misunner meg fordi jeg aldri hisser meg opp eller blir sint, og det stemmer nok, jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har blitt sint de siste årene (da har jeg riktig nok også blitt sintere enn de fleste og skremt vekk alt rundt meg), men jeg er sikker på at de ikke hadde misunnet meg om de visste at det skal like mye til for at jeg skal bli glad.

 

Jeg føler meg altså litt som en zoombie, går rundt uten å være verken glad eller trist. Dette fører jo til at alt egentlig er ganske kjedelig.

[AvidGamer]

Hm, kan ligge mer bak dette. Mulig deperasjoner, eller annet psykologisk.

 

Prat med legen om nettopp det du sier. Så kan du kanskje få snakke med psykolog.

[nnys]

Det er godt mulig at ting henger med det psykologiske.

 

Jeg tror i dette tilfellet, at det er lurt at du tar en liten pause, eller kommer deg vekk fra kjæresten din en liten stund. Da blir det lettere å klargjøre følelsene og tankene dine. I samme slengen, så får du også se om du faktisk savner henne når du er borte fra hennes nærvær.

Endret 17. januar 2011 av Frk. Snasen

[AnonymDiskusjon]

Trådstarter her.

 

Det blir veldig upraktisk å komme meg vekk fra henne for en stund, med mindre en av oss kjøper ny leilighet eller bor på gaten. Når det er sagt så har jeg jobbet natt (inkludert helger og helligdager) for det meste den siste perioden, og vi har derfor hatt minimalt med kontakt. Og joda, det er en form for savn der, det er bare langt i fra så sterkt som jeg føler det burde være, og det går fort over om jeg tenker på noe annet.

 

Takker uansett for svar...er litt deilig å få det ut, men lege/psykolog har jeg liten tiltro til.

[AvidGamer]

Nå sier du jo selv det hjal å få prate om det. Det er jo nettopp det du gjør hos en psykolog.

 

Mange som har inntrykk at folk som har "seriøse hode problemer" går der. Det er ikke tilfelle. Jeg har gått der pga problemer med sjalusi, og seinere gikk jeg igjen pga deperasjon.

 

Du vil være overrasket hvor gode de er å prate til.

Endret 17. januar 2011 av AvidGamer

[AnonymDiskusjon]

Trådstarter igjen.

 

Har vært hos psykolog før. Ikke pga dette, men fordi folk rundt meg hadde mistanke om at jeg hadde spiseforstyrrelser. Vel, jeg hadde ingen spiseforstyrrelser, hadde aldri hatt spiseforstyrrelser og tviler på at jeg kommer til å noen gang få det. Gikk mye tid og krefter på å få en psykolog til å skjønne at jeg ikke hadde spiseforstyrrelser.

 

Leger har jeg også mistet min tiltro til, etter at jeg gikk syk i over 2 år uten at de en gang kunne stille en diagnose (jeg ble frisk av meg selv...ca rett før jeg fikk diagnosen). De testet meg til og med for THC og det som verre er...uten mitt samtykke, uten og en gang spørre meg om jeg gikk på noe.

 

Men dette er vel egentlig ganske langt utenfor tema.

 

 

 

Alt jeg vil er egentlig å klare å holde på følelsen av at jeg elsker hun jeg er sammen med, men den er så fluktig.

[Blåbær]

Kjeder du deg i forholdet ditt?

Gjør dere mye sammen, har dere sammenfallende interesser?

 

Jeg har forståelse for om man mangler litt i forholdet om man enten ser hverandre for lite, eller tar hverandre for gitt. Men om ingen av de to alternativene passer så vet jeg ikke hva som feiler deg.

[AnonymDiskusjon]

Er litt i samme situasjon som trådstarter og kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har dog kun vært sammen med dama i svært kort tid, maks et par mnd. Men jeg kjenner meg svært godt igjen. Blir heller aldri sint og når det først skjer så eksploderer jeg, gjerne på feil tidspunkt slik at de andre ikke helt forstår hvorfor. Da er det ting som har bygd seg opp over lengre tid. Jeg er i motsetning generelt glad mesteparten av tiden, men blir ofte trøtt og sliten og må sove. Har også et rimelig godt kosthold rent generelt, men trener ikke.

 

Kjenner meg veldig igjen i dette med følelsene. Jeg kjenner heller ofte ingenting, mens andre perioder kjenner jeg dritmye. Det er veldig forvirrende i grunn. Jeg var også i et langvarig forhold som varte i 8 år, som det ble slutt på for ca. et halvt år siden. Mulig jeg enda er preget av det. Da hadde jeg nemlig ingen problemer med følelsene og kjente dem hele tiden såsi. I den situasjonen var det motsatt, at eksen ikke kjente så mye. Nå er det motsatt av det igjen, dama kjenner nesten for mye og jeg kjenner litt for lite.