Dødsfall i kameratens familie. Hvordan forholde seg som venn?

[chrohl]

En kamerat av meg har nettopp opplevd dødssfall i familien. Han har mistet en forelder. Og mitt spørsmål er hvordan å håndtere dette. Hva skal man si, og hvordan skal man oppføre seg? Skal jeg backe unna eller ta mer kontakt.

Jeg har tenkt at jeg ikke vil være så sinnsyk forsiktig og dramatatisk, tenker at det kan bli litt mye, siden familien sliter nok som det er.

Kanskje jeg kan være en ok støttespiller om jeg oppfører meg relativt "vanlig", mens jeg såklart har i bakhodet at han sørger og trenger å ta ting rolig.

 

Hva tenker dere? Noen tips dersom dere har opplevd sorg selv?

[Læremester]

Oppfør deg slik du pleier og samtidig uttrykke at "dette var veldig trasig, og synes det gjør veldig vondt". Samtidig må verden gå videre og det er ikke lurt å sitte å sture for lenge.

[Azidops]

Lurt at du tar deg tid til å tenke over dette. Jeg har selv vært i samme situasjon.

 

Det kan bli litt mye når alle skal kondolere, men samtidig er det viktig at du som kammerat viser at du ønsker å være der for ham. Derfor kan det være lurt å formidle at du tenker på ham og ønsker å være der for ham, samtidig som han må bestemme tempoet på kontakten selv.

 

Jeg sendte min kompis en sms ala dette:

"Hei xxxxx, jeg fikk høre det tragiske som har skjedd. Jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg, om det skulle være noe du trenger hjelp til eller bare for å snakke. Kondolerer for meg og min familie. Vi tenker på deg. Azidops"

 

Veldig formelt i forhold til hvordan jeg ellers ville ordlagt meg ovenfor ham, men i den situasjonen følte jeg at det ble riktig. Jeg tror det er viktig at du gir ham ro og aksepterer at han kanskje ikke vil snakke med alle de første dagene, men samtidig tror jeg han vil sette pris på at du bryr deg. Tar han ikke kontakt i løpet av den første stunden er det ikke noe i veien for å ringe for å følge opp omtanken.

 

Nå vet jeg ikke omstendigheten eller alderen på dere, men skjedde det brått og uventet, f.eks en ulykke så må du innstille deg på at det går lang tid før han er tilbake i tilnærmet normalt gjenge igjen. Mange som mister en de er glad i opplever stor forståelse den første stunden, men så opplever de at de rundt dem forventer at livet skal gå videre etter en stund. Det skal det selvfølgelig gjøre, men vær klar over at dette sitter lengre i hos ham enn hos deg. Vis forståelse.

 

Lykke til.

Endret 16. januar 2011 av Azidops

[chrohl]

Godt svar. Fra dere begge. Tusen takk. Jeg håper dette går seg til, når det skal.

[Lommebok]

Jeg ville gjort det Azidops gjorde, men kan ikke akkurat skrive det opp igjen så jeg ønsker deg masse lykke til med å være en god støtte for han og hans familie!

[Læremester]

Godt svar. Fra dere begge. Tusen takk. Jeg håper dette går seg til, når det skal.

 

 

Ja, diskusjon.no er et godt forum

[ilpostino]

broren min døde for halvannet års tid siden og jeg kjenner meg ganske godt igjen i det Azidops skriver. det viktigste er at du viser du er der for han gjennom handling og ikke kun ord.

[Azidops]

broren min døde for halvannet års tid siden og jeg kjenner meg ganske godt igjen i det Azidops skriver. det viktigste er at du viser du er der for han gjennom handling og ikke kun ord.

Kondolerer.

[Sitronsaft]

@ilpostino: Kondolerer så mye.

 

Var nylig i denne situasjonen selv, bare at det gjaldt en jente jeg har hatt et forhold til, og ikke en kompis. Meg og hun er ikke egentlig på talefot, men jeg sendte en sms a lá den Azidops skrev. Når hun har betydd så mye for meg, og jeg til og med har møtt avdøde, så følte jeg at det var på sin plass å vise at jeg var klar over hva som hadde skjedd, og å vise min støtte.

 

Har aldri selv opplevd at noen i nærmeste familie har dødd, men jeg tror jeg ville likt å være for meg selv, og at ingen hadde kommentert det på noen som helst måte. Jeg er gutt, og misliker generelt at folk har noe med mitt privatliv å gjøre. Så jeg tror dette er veldig individuelt, og man bør ta en avgjørelse deretter.

Endret 17. januar 2011 av Sitronsaft

[ilpostino]

Har aldri selv opplevd at noen i nærmeste familie har dødd, men jeg tror jeg ville likt å være for meg selv, og at ingen hadde kommentert det på noen som helst måte. Jeg er gutt, og misliker generelt at folk har noe med mitt privatliv å gjøre. Så jeg tror dette er veldig individuelt, og man bør ta en avgjørelse deretter.

 

jeg ser poenget ditt og jeg tror dette kan variere litt på konfortabel en er med å snakke om sine egne følelser, spesielt i forbinnelse med at en nær slektning, venn, eks eller tilsvarende går bort. uansett tror jeg det er viktig å ikke bli for passiv og brenne inne med alle tanker og følelser etter en slik opplevelse. balansegangen med hensyn til å ta kontakt for de rundt en som har mistet noen er omtrent som å balansere på et knivsegg.

[Nostalgisk]

Jeg synes det er greit å forholde seg litt passiv. Det er ikke mitt tap og derfor ikke min sorg, i hvert fall ikke sånn direkte. Der av er det på mange måter best å la dem få sørge på det viset de synes passer best, og i det hele tatt gi dem litt pusterom. Jeg kan selvsagt bidra med noe trøst dersom det skulle bli så ille, men uten om det forholder jeg meg passiv.

[ilpostino]

selv om det ikke er din sorg så kan du vise at du bryr deg om de du kjenner som har mistet noen.

[Nostalgisk]

Ja, men man behøver ikke å bli voldsom, om man får uttrykke det så. En enkel trøst og kondolering holder.

[AnonymDiskusjon]

det viktigste er at du viser du er der for han gjennom handling og ikke kun ord.

This.

[ilpostino]

Ja, men man behøver ikke å bli voldsom, om man får uttrykke det så. En enkel trøst og kondolering holder.

 

en gjør ikke det. det er veldig individuelt og en hårfin balansegang.

[Nostalgisk]

Det er veldig personlig hvordan man velger å løse det. Jeg har løst det på min metode, og det virket å fungere i mitt tilfelle.

[trollhatt]

Som en som ved gjentatte ganger nå har vært den kameraten som har opplevd dødsfall så har jeg alltid satt pris på at venner oppfører seg som de vennene de er, altså - som vanlig. Avhengig av hvor nær familie det var og hvor nære venner dere er, vurder å gå i begravelsen - det setter man pris på, om ikke annet enn fordi at du er der.

[fox]

jeg tror at jeg ville ha forsøket å snakke om det, lar kompisen mimre litt om sin forelder.

 

Husker godt at jeg gjorde akkurat det samme som Azidops gjorde, i ettertid fikk jeg vite av kompisen min at det var han glad for. Men han følte at han hadde behov å snakke mer om det, altså at vi skulle få ham til å snakke om det. Mimre og sånt. Men han var likevel glad for det.

 

Bare et tips