Blir det bedre?

[eidriaen]

For omtrent 6-7 år siden var jeg en veldig selvsikker mann. Jeg kunne lett ta kontakt med nye personer og prate med de uhemmet, men det forandret seg etter jeg ble sammen med ex-dama. Vi var sammen i 4.5 år, og jeg trudde vi hadde det veldig bra sammen, jeg var lykkelig og fortsatt veldig forelska i dama.

 

Det var før jeg fant ut at hun hadde vert utro mot meg sammen med en annen kollega. Hun påstod det bare var en glipp en gang, og jeg tilgav henne. Par måneder senere fant jeg ut at hun fortsatt skrev tekstmeldinger med fyren, og jeg konfronterte henne om det. Hun hadde fortsatt å se fyren bak ryggen min flere ganger i løpet av de siste månedene. Jeg hadde endelig fått nok og gjorde det slutt, det var tungt å gi slipp på noe som hadde vart så lenge, men jeg gikk i håpet om at alt ble bedre over tid. For å komme så langt vekk som mulig studerte jeg til og med i en annen by, og kuttet ut all kontakt med eks dama.

 

Nå har det gått to år, og jeg møtte hun tilfeldigvis i juleferien. Vi begynte å snakke litt overfladisk, men jeg merket at jeg fikk en stor klump i magen da jeg såg hun og blir ikke kvitt den følelsen. Virker som hun er over meg for lenge siden, og jeg kunne aldri tenkt å ta hun tilbake, men hvorfor er jeg ikke over dette enda...?

 

Jeg nevnte det med selvsikkerhet. Jeg har problemer å bli med i en samtale og engasjere meg, jeg blir usikker og nervøs. Til og med når jeg snakker med familien min så er jeg ganske inneslutta, for jeg var veldig åpen før. Jeg merker at jeg foretrekker å være alene for tiden. Jeg har gått gjennom en depresjonsperiode for noen år siden, men jeg føler at dette er verre.

 

Spørsmålet mitt er om det er noen som har opplevd noe av det samme, om det ble bedre etter en stund. Par kamerater som vet litt hvordan jeg har det sier bare at jeg burde gå ut på byn og ta med meg den første beste jeg finner, men jeg er ikke typen til sånt.

[Winston Wolf]

At du fikk en klump i magen når du så henne er nok fordi du mer eller mindre underbevisst kom på følelsen du følte når hun var utro mot deg. Du er mest sannsynlig fortsatt ikke over henne fordi utroskapet hennes gikk såpass inn på deg at du fortsatt kjenner ettervirkningene. Det er helt normalt og de fleste anser det slik at det bare er tid som hjelper å lege dette såret.

 

Angående selvsikkerheten din så er også dette ganske forståelig. Når noen er utro mot en person så spiller dette mye inn på underbevisstheten til vedkommende. Man begynner å tvile på seg selv, legge skylden for utroskapet på seg selv o.l. Selvfølgelig vil dette gå på selvfølelsen man har, og følgelig også på oppførselen man har.

 

Rådet kompisene gir deg kan være greit å tenke på, men er ingen permanent løsning. Du får litt ekstra bekreftelse når du får med deg hjem en jente på byen, men denne følelsen kommer ikke til å vare lenge. Når man er så langt nede at det går på selvsikkerheten, så vil man til slutt uansett tenke at jenten bare ble med deg hjem fordi hun var full, det bare var flaks at du fikk hun, eller noe i den dur. Erfaringsmessig så vet jeg at det eneste som hjelper er å slutte å klandre seg selv for bruddet, og innse at man fortsatt er en like flott person som man var før forholdet. Det er en ganske vanskelig kneik å komme over, men når man har selv innsett at dette ikke har noe med deg å gjøre så blir alt mye enklere. Da kommer selvtilliten fort tilbake igjen.

 

TLDR: det tar tid å komme seg over et brudd, spesielt når den andre parten har vært utro. Slutt å klandre deg selv for det og innse at det er parten som er utro som er den latterlige parten.

[ikkeaktiv]

Har ikke vært innom den samme sitausjonen selv, men selvsikkerthetsdelen kan jeg prøve meg på.

 

Hadde før veldig liten selvtillitt, var misfornøyd med utseendet, hvordan jeg oppførte meg rundt familien, livssituasjonen osv. For rundt 2 år siden tok jeg tak i usikkerheten min og bestemte meg for å forandre hvordan jeg var sosialt sett.

 

Jeg mener dette er gjeldende uansett hva som trigger usikkerheten og har da kanskje en grei måte å bli kvitt denne på, dog den høres veldig overfladisk og litt for enkel ut.

 

Du må rett og slett bestemme deg for å bli mer utadvendt. Når en er/har blitt usikker på seg selv kommer du inn i en stygg sirkel det er vanskelig å bryte seg ut av, så du må rett og slett lære deg å åpne deg opp. Det er ikke gjort på null komma niks.

 

Selv lærte jeg dette etter å ha begynt å jobbe i butikk. Jeg fikk en helt annen "service-innstilt" personlighet der det å få folk til å føle seg vel, gå ut med et smil ble en prioritet. Jeg overførte dette til hverdagen og før jeg visste ordet av det gikk det på automatikk.

 

Nå vil jeg påstå at folk vil beskrive meg som åpen, utadvendt, engasjert og kanskje litt for pratsom, mens før blyg og stille. Jeg har forøvrig tonnevis med selvtillitt, både utseendemessig og personlighetsmessig, ettersom jeg har fått mye bekreftelse av fremmede og kjente etter at jeg ble utadvendt. Teit som det høres ut, så var det alfa omega for meg å bli bekreftet.

 

Konklusjon: Ha den innstillingen at folk skal gå fra et møte med deg med et smil. Vær utadvendt selv om det kan føles falskt, det vil etter hvert gå på automatikk.

 

Ingen fasit, men håper det hjelper.

Endret 15. januar 2011 av Dioxide

[eidriaen]

Takk for gode svar. Jeg forsøker å fremstå som litt utadvent, men der blir mer som en fasade. Jeg oppfører meg på en måte som jeg ikke føler meg helt komfortabel med. Vanskelig å forklare, men det å være sosial er ikke lenger min sterke side. Jeg foretrekker å hole meg for meg selv mesteparten av tiden.

 

Når det gjelder eksen så har jeg fått det litt på avstand nå, men glemmer det aldri. Jeg har merket at når jeg går rundt og tenker på ting som jeg hatet med mennesket så blir det nesten bedre på en måte. Men jeg blir bitter av det, kynisk overfor all form for relasjoner med motsatte kjønn.

 

Det har heller ikke hjulpet så særlig at de gangene jeg har forsøkt å komme meg ut på bylivet, så ender jeg opp for med å ta meg en tur alene og til slutt bare gå hjem. Jeg klarer ikke å hygge meg lengre.