Tungt deprimert pga forhold som skranter - HJELP!

[AnonymDiskusjon]

Valgte å poste anonymt fordi jeg har bruker på forumet, og folk som kjenner til den. Jeg har vært i et forhold i 8 måneder nå, og jeg elsker jenta like mye, eller faktisk enda mer enn jeg gjorde da vi var nyforelsket. Hun betyr alt for meg! Jeg drømmer om ei fremtid sammen med henne, hun er den vakreste, søteste, snilleste og mest sjarmerende jenta jeg vet om! Hun er helt fantastisk på alle måter! Hun har alltid skrevet fine ting til meg, sagt hun elsker meg, tenker på meg, savner meg. Plutselig, som lyn fra klar himmel, tok dette slutt, en november kveld. Nå i dag sa hun at hun føler at vi går mer og mer mot å være bare venner. Jeg er knust. Jeg poster i "helse" fordi dette virkelig tærer på helsa. Jeg har siden november vært tungt deprimert på grunn av dette. Jeg har søvnvansker, dårlig apetitt, konsentrasjonsvansker osv. Jeg ser mørkt på alt! Jenta jeg elsker over alt på jord, elsker meg plutselig ikke lenger! Jeg er livredd for å miste henne ut av livet mitt! Jeg er en ung mann, som vanligvis har en høy terskel for å ta til tårene, men i det siste har jeg gjemt meg bort, grått som et lite barn. Vi har hatt det så fantastisk, jenta mi og jeg. Hun er det beste jeg har opplevd i livet, det beste som noen gang har skjedd meg. Og nå, har jeg problemer med å sove om nettene, fordi jeg ligger i en konstant frykt for at neste dag blir min siste sammen med henne. Jeg spør henne om oss, hun sier hun vet ikke. Jeg har hatt det helt for jævlig i flere måneder nå, men jeg holder ut. Denne jenta er verdt det! Men det begynner å tære på psyken min nå, depresjonen begynner å bli temmelig heftig. Jeg har aldri vært av den dramatiske typen, men senest i dag tok jeg meg selv i å tenke at det kanskje hadde vært befriende å "ta kvelden". Jeg ville nok aldri funnet på å gjøre noe slikt, men det skremmer meg likevel at jeg kan finne tanken befriende, forlokkende. For livet mitt akkurat nå, er helt for jævlig! Jeg er følelsesmessig knust, ødelagt. Jeg ser liksom ingen lyspunkt med livet lenger, har mistet troen på meg selv, livet, folk rundt meg alt. Jeg har mistet troen på at jeg noen gang skal bli lykkelig, få det jeg drømmer om, min egen familie. For hvorfor skal jeg tørre å investere følelser i noen igjen, når drømmejenta mi, mitt eget lille mirakel, plutselig ikke er interessert i meg lenger?

 

Er det noen som har vært i samme situasjon, som vet hva jeg snakker om, som kan komme med tips til selvhjelp? Er fullt klar over at det er snakk om en alvorlig form for kjærlighetssorg, men om det har et navn, en "diagnose" eller ikke, det er jævlig likevel!

Jeg vurderer sterkt å skaffe hjelp, noen å snakke med, tross i at jeg syns det er vanskelig å snakke om. Jeg har hatt noen fantastiske stunder og opplevelser sammen med denne jenta. Nå er det tydeligvis på tide å ta regningen, i form av følelsesmessig tortur.

 

Jeg vil ikke høre noen nedlatende eller usaklige tilbakemelding rettet mot denne jenta. Hun er et fantastisk menneske, som jeg respekterer ufattelig mye! I tillegg elsker jeg henne fremdeles, så inderlig høyt! Det kommer jeg alltid til å gjøre!

[leonthine]

Skulle oppriktig ønske jeg hadde noen råd eller visdomsord, men alt jeg har er bare at jeg håper du får det bedre..

[dag1234]

Hei

Vi er mange som har opplevd det du opplever nå. Kjærlighetsorg er noe av det vanskeligste man kan oppleve.

 

Jeg tror at hvis det er sånn fatt at hun ikke har følelser for deg mer, så må du akseptere det så godt du kan. Du må prøve å holde avstand til henne, samtidig som du må la deg selv få utløp for sorgen og frustrasjonen din. Dette er nødvendigvis en prosess som vil ta noe tid, så du må vise utholdenhet.

 

Jo mer du gnir inn at hun ikke mer er glad i deg som før, jo mer vil du synke ned i en destruktiv spiral. Hvis du forsøker å trygle henne om å bli vil du sku henne lengre fra deg. Du må slippe taket i henne, og akseptere - så vanskelig det enn kan være - at det ikke er dere mer. Og du må åpne opp for sorgen, smerten og fortvilelsen - for det er psykens måte å bearbeide tap på.

 

Prøv å gjøre ting som du har pleid å like, hold deg i aktivitet og med mennesker som er gode for deg, og som kan ta vare på deg i denne vanskelige perioden. Ta pause fra andre som har for mye å stri med, og aksepter at det gjør vondt. Ikke finn deg en ny dame for raskt, men gi deg tid til å slikke dine sår.

 

Lytt til musikk, les bøker og se filmer der du kan kjenne situasjonen din igjen. Sett deg om litt noen mål som du kan oppnå, og jobb for å komme dit.

 

Så en dag vil du oppleve at det ikke gjør så vondt lengre, men avfinn deg med at det kan ta lang tid. Er du heldig kan du komme ut av dette mer større kjennskap til deg selv, og hva du trenger fra en jente - og ikke minst hva du ikke trenger - slik at du neste gang bedre kan unngå å havne i så sterk kjærlighetssorg.

 

Lykke til.

 

Hilsen

Dag

[shozo]

hei!

 

har selv vært i samme situasjon da min ex slo opp med meg etter 5 og et halvt år i lag,

det jeg ville ha gjort for å liksom ikke tenke på dette som hjalp med meg var og finne noe som fenger din konsentrasjon som gjør at du ikke tenker på dette, vet det er vanskelig, men en ting som jeg syns er alvorlig er at du snakker det jeg tolker som "selvmord" dette har jeg gjort før, ja jeg er åpen om det men, jeg gjorde det av et annet grunnlag og det å gå med et selvmordsforsøk på samvittiheten er ikke lett, det gjorde stor skade på min familie og vil ikke at flere skal gjer det samme for du får det ikke lett etterpå, jeg kom så langt at hjertet mitt stoppett og min far måtte ta CPR på meg, men jeg ville bare si at ikke tenk på denne måten, vis hun er så ignorant mot deg så finnes det bedre jenter der ute, jeg trodde alt va over når hun slo opp men har nå funnet meg ei ny ei som virkelig setter pris på meg:)

 

vil med dette håpe at det jeg sa hjalp litt og ønske deg god bedring:)

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ganske sikkert at jeg aldri hadde gjort noe drastisk som kunne ødelegge for meg eller andre rundt meg, da med tanke på å "ta kvelden". Det skremmer meg bare at det er et tema som plutselig dukker opp i hodet mitt. Jeg har vært veldig dramatisk og spontan da jeg skrev tråden, men følelsene som beskrives er reelle. Setter pris på tilbakemeldinger!

[dag1234]

Hei igjen

Har lyst å føye til en liten kommentar.

I seg selv er det å ha tanker om å ville ta sitt liv ikke farlig. Heller ikke ønsker om å ville dø er farlige. Tanker og følelser er ikke farlige, der er handlinger som er farlige. Du kan ikke stå til rette for hva du føler eller tenker, kun hva du gjør.

 

Som en del av en sorgprosess vil det ofte melde seg tanker om livet er verd å fortsette. La tankene komme, men sett dem selvsagt ikke om i handling. Det er langt farligere å undertrykke og benekte slike tanker og følelser, enn å vedstå seg dem.

 

Hvis du imidlertid skulle ble så utafor og fortvilt at du ikke vet om du klarer å avstå fra å ta ditt liv, må du søke hjelp så snart du kan. '

 

Men jeg har forstått at du ikke er der nå, altså.

 

Hilsen

Dag

[Niram]

Hei,

 

Jeg går gjennom nøyaktig det samme som deg trådstarter. Er 21 år gammel, og i november tok det slutt med kjæresten etter over 4 år sammen. Det er fryktelig tungt, og det går veldig opp og ned om dagen merker jeg. Konsentrasjonsvansker, tendens til å tenke negativt om alt og ingenting osv. Jeg kunne aldri se for meg at det skulle bli slutt, da vi hadde vært sammen siden hun var 14 og jeg 18. Det var liksom ment at det skulle være oss to! Absolutt ALT jeg foretar meg minner meg om henne, og det er nesten like vondt hver gang. Musikk, film, bilder. Ja, ALT! Hun er den eneste jeg har vært sammen med og følt noe for, derfor var det veldig tungt når alt dette plutselig tok slutt.

 

Håper og tror det går bedre etterhvert, man må vel bare ta tiden til hjelp. Det er vel verdens eldste tips, men det skal visst fungere på sikt. Akkurat nå føles dette ganske langt unna det livet jeg egentlig ønsker å leve. Må bare prøve å holde hodet oppe og se fremover! Nytter lite å deppe over det som har vært.

Endret 12. januar 2011 av NiRaM