Forferdelig rødming

[AnonymDiskusjon]

Hei! Jeg er en gutt på 15 år. Jeg har så lenge jeg kan huske, fra tidlig på barneskolen, sletet med rødming. Jeg har prøvd å ignorert det så bra jeg kunne, men allikevel ganske vanskelig når du alltid får høre kommentarer som "Oi, se hvor rød han blir" o.l. Nå, det siste halvåret føler jeg det har blitt værre enn før, og jeg blir på en måte redd for å snakke mye foran mer enn mine nærmeste bekjente. Og er jeg med mange jeg ikke kjenner godt, sier jeg ofte nesten ingenting, redd for å bli ledd av o.l når jeg begynner å rødme.

Jeg føler jeg alltid har vært en av de populære, uansett om jeg er litt sjenert. Men problemet er at jeg hater når dette skjer, og det gjør det ofte! Snakker læreren til meg i timen, så blir jeg en tomat i trynet. Og jeg kunne dratt fram en haug med andre eksempler også. De fleste gangene kjenner jeg at jeg blir utrolig varm i fjeset, på kroppen og begynner å svette, noe som også har blitt en problem for meg i det siste.

Dette gjør liksom at jeg hele tiden blir sett på som sjenert og flau over alt, uansett om jeg egentlig ikke synes det er så flaut å si noe foran mange mennesker.

Finnes det en måte jeg kan løse dette på?

[Blåbær]

1. Bli eldre.

2. Begynn å ta sol.

3. La Roche Posay rosaliac

 

Men mest sannsynlig ligger problemet inni deg, altså psykisk. Det er normalt å rødme og at du tar deg nær av det gjør at du rødmer enda mer. Begynn å gi faen og ting vil nok ordne seg.

[AnonymDiskusjon]

Tusentakk for svar!

Dette med å ta sol er noe jeg har tenkt på kanskje kan fungere, men har bare blitt med tanken foreløpig.

Du sier at jeg bare bør gi faen og det er psykisk, tror det du sier er helt sant, men jeg vet ikke hvordan jeg skal la være å bry meg. Jeg hører liksom hele tiden bak ryggen min at folk kommenterer og flirer av rødmingen min.

[dag1234]

Hei

Kognitiv adferdsterapi er en psykologbehandling skal hjelpe en del personer som har plagsom rødming. Det kan jo være noe å sjekke ut i alle fall og kanskje benytte sammen med de andre rådene du har fått.

Hilsen

Dag

[Blåbær]

Problemet er nok ikke så ille til at du trenger psykolog, er nok andre som trenger hjelpen mer enn deg. Men det er mulig noen småerter deg litt for at du rødmer, men det er kun og bare kun for at du tar deg nær av det. Hadde du ikke brydd deg ville ingen kommentert det. Tror egentlig ikke noen snakker bak din rygg ang det problemet, men at det er noe du lurer deg selv til å tro. Igjen, ikke bry deg eller le med dem. Men føler du at du ikke alltid klarer det så begynn med litt sol så vil problemet bli mye mindre. Dessuten vil rødmingen bli mindre med årene.

[AnonymDiskusjon]

Ok!

Så hvis jeg prøver å bare ignorere det så vil det kanskje bli bedre etter hvert. Men noen ganger i timen sitter jeg å tenker på spesielle ting i timen og jeg kan faktisk bare begynne å rødme dag, eller hvis læreren snakker om kanskje flaue temaer og jeg tenker at det er flaut hvis noen ser på meg nå så begynner jeg også å bli helt varm og svett.

Er det samme løsning, bare ignorere dette? (Og ta litt sol ja)

[Blåbær]

Det jeg prøver å si er at rødming er helt normalt og alle opplever det fra tid til annen, hvorfor det skulle være så flaut for deg skjønner jeg ikke. Så ja ignorer at du rødmer, det finnes mye annet dumt å bli flau over.

[dag1234]

Hei

Nå synes jeg du bagatelliserer vel mye Blåbær. Er det vanskelig for TS, så er det vanskelig for ham. Hører han folk kommentere rødmingen, så hører han det. Klart snakking sårer og gjør han enda mer usikker. At du ikke tror noen sier noe, endrer jo ikke på det, men gjør ham bare mer usikker.

 

Han sier jo selv at han har forferdelig rødming, og det ha han gjort så lenge han kan huske. Det er det mange som gjør, og rødming er svært hemmende og plagsomt for dem som sliter med det.

 

Det finnes hjelp å få, og den kan han ta i mot, hvis han ønsker. Hvordan kan du så kjekt si at problemene ikke er så ille som han fremstiller det?

 

Dette blir å glatte for mye over. TS trenger, som alle som sliter, å bli møtt med forståelse og respekt, og det minste vi kan gjøre er å tro på ham.

 

Hilsen

Dag

[Blåbær]

Det er ingen som betviler hans problemer og som jeg har skrevet tidligere så er ett ganske normalt problem som veldig mange andre også opplever, og i de fleste tilfeller er det nok å ta seg selv i nakken og bare innse at dette ikke bør være ett problem med mindre man selv vil at det skal være ett problem. Jeg har listet opp ting han kan gjøre med problemet, bl.a medisiner, hvis trådstarter vil gjøre noe med det.

 

Jeg tror bare ikke på å tilkalle hjelpeapparatet med engang man føler seg litt uvel.

[dag1234]

Det er ingen som betviler hans problemer og som jeg har skrevet tidligere så er ett ganske normalt problem som veldig mange andre også opplever, og i de fleste tilfeller er det nok å ta seg selv i nakken og bare innse at dette ikke bør være ett problem med mindre man selv vil at det skal være ett problem. Jeg har listet opp ting han kan gjøre med problemet, bl.a medisiner, hvis trådstarter vil gjøre noe med det.

 

Jeg tror bare ikke på å tilkalle hjelpeapparatet med engang man føler seg litt uvel.

 

Det er jo akkurat det som er å bagatellisere. Han har hatt "forferdelig rødming" "så lenge han husker", og merker at andre påpeker det. Han kan rødme selv om oppmerksomheten ikke er rettet mot ham selv, men bare ved tanke på pinligheter eller at læreren snakker om noe som kan minne om pinligheter.

 

At det skulle være et "ganske normalt problem" som du mener "nok ikke er så ille", og at man "ikke må tilkalle hjelpeapparatet med en gang man føler seg litt uvel", vil jeg si er nesten å håne ham. Du viser ikke gutten mye respekt.

 

Du kommer med noen råd, det er sant, men så sier du samtidig at du tror "ikke dette behøver å være et problem, med mindre man vil det skal være et problem". Så det er en viljessak, altså? Han vil ha dette rødmeproblemet? Så om det ikke går over, så er det fordi han ikke vil nok? Han kan bare bestemme seg for ikke å rødme eller bry seg med hva andre synes om rødmingen. Dette kan du virkelig ikke mene. Sånn er det nemmelig ikke å være plaget med rødming. Da vil jo man absolutt ikke rødme, men gjør det likevel og sånn havner i en vanskelig og selvforsterkende sirkel der man opplever å ikke ha kontroll over kroppens signaler.

 

Jeg tror du mener godt, og vil normalisere og trøste, men dette faller ganske feil ut.

 

Dag

[AnonymDiskusjon]

Dag;

Kognitiv adferdsterapi, hva går dette i egentlig?

Jeg vet ikke om jeg trenger gå så langt som dette, kan først prøve enkle råd fra Blåbær.

[Kokobananas]

Dag;

Kognitiv adferdsterapi, hva går dette i egentlig?

Jeg vet ikke om jeg trenger gå så langt som dette, kan først prøve enkle råd fra Blåbær.

 

Kognitiv atferdsterapi går ut på å lære seg å kjenne igjen visse tanker som gjør at problemene oppstår. Det handler om å komme ut av den vonde sirkelen som gjør at problemet bare blir verre og verre, og når du først er blitt bevisst på de tankene som faktisk forverrer problemet ditt, så lærer du etter hvert å se at disse tankene ikke alltid er sanne.

 

(Eksempel på "tankefeil" kan være "å nei, nå ser alle at jeg rødmer, og alle synes jeg er teit fordi jeg rødmer". Realiteten kan være at du sitter bakerst i klasserommet, og at alle andre var fokusert på læreren og dermed ikke så på deg i det hele tatt. Men tanken på at alle ser deg kan få deg til å rødme ytterligere, selv om den ikke er sann.)

 

Etter en stund med denne terapien så kan du de teknikkene som skal til, og du har lært noe som kan hjelpe deg hele resten av livet hvis du bruker det riktig.

 

Og det er selvsagt bedre å starte tidlig, enn å vente til selvtilliten din er helt fullstendig på viddene. Det bør ikke være veldig høy terskel for å be om dette, og hvis du snakker med legen din kan du få henvisning videre. Som regel er det psykiatriske sykepleiere som tar seg av kognitiv atferdsterapi, og behandlingsformen er veldig positiv fordi man i størst mulig grad unngår medisiner, og i stedet lærer seg å bli bevisst på egne tankemønstere.

[dag1234]

Dag;

Kognitiv adferdsterapi, hva går dette i egentlig?

Jeg vet ikke om jeg trenger gå så langt som dette, kan først prøve enkle råd fra Blåbær.

 

Crikcet gir en grei beskrivelse av terapien. I alle fall den kognitive delen av den.

 

Men jeg vil også legge til at det er å øve seg, systematisk og litt etter litt, på de situasjonene du opplever som vanskelig og se at hun har større mestring og kontroll enn du først fryktet. Ofte trengs det hjelp til å akkurat dette. Det er adferdsdelen av terapien.

 

Sammen blir det kognitiv adferdsterapi.

 

Det er imidlertid ikke vanlig at sykepleiere driver med dette, selv om det nok unntaksvis kan skje. Dette er en spesialisert videreutdanning i hovedsak for psykologer og leger. Man må ta minst to års ekstra opplæring i dette før man blir sertifisert kongitiv terapeut.

 

Helt enig med Cricket i at du ikke trenger å være veldig, veldig plaget for å få slik behandling. Tvert i mot, jo før du kommer til behandling, jo bedre er det. Snakk med legen din, så finner dere en i nærheten som kan disse teknikkene.

 

Hvis du er interessert i å lese mer om kognitiv terapi, kan du lese her: http://www.kognitiv.no/

 

Hilsen

Dag

[Kokobananas]

 

Men jeg vil også legge til at det er å øve seg, systematisk og litt etter litt, på de situasjonene du opplever som vanskelig og se at hun har større mestring og kontroll enn du først fryktet. Ofte trengs det hjelp til å akkurat dette. Det er adferdsdelen av terapien.

 

Sammen blir det kognitiv adferdsterapi.

 

Ja, man bruker det man lærer under samtaletimene i det daglige liv, og får "lekser" fra time til time (gjerne et skjema som skal fylles ut der man går gjennom tanker og reaksjoner i diverse situasjoner som man havner i). Det er veldig lite tidkrevende, men likevel veldig nyttig.

 

Det er imidlertid ikke vanlig at sykepleiere driver med dette, selv om det nok unntaksvis kan skje. Dette er en spesialisert videreutdanning i hovedsak for psykologer og leger. Man må ta minst to års ekstra opplæring i dette før man blir sertifisert kongitiv terapeut.

 

Beklager litt bastant påstand. I min kommune er det vel å merke slik jeg sa. Jeg kan selvsagt ikke svare for hvordan det er andre steder.

[dag1234]

 

Men jeg vil også legge til at det er å øve seg, systematisk og litt etter litt, på de situasjonene du opplever som vanskelig og se at hun har større mestring og kontroll enn du først fryktet. Ofte trengs det hjelp til å akkurat dette. Det er adferdsdelen av terapien.

 

Sammen blir det kognitiv adferdsterapi.

 

Ja, man bruker det man lærer under samtaletimene i det daglige liv, og får "lekser" fra time til time (gjerne et skjema som skal fylles ut der man går gjennom tanker og reaksjoner i diverse situasjoner som man havner i). Det er veldig lite tidkrevende, men likevel veldig nyttig.

 

Det er imidlertid ikke vanlig at sykepleiere driver med dette, selv om det nok unntaksvis kan skje. Dette er en spesialisert videreutdanning i hovedsak for psykologer og leger. Man må ta minst to års ekstra opplæring i dette før man blir sertifisert kongitiv terapeut.

 

Beklager litt bastant påstand. I min kommune er det vel å merke slik jeg sa. Jeg kan selvsagt ikke svare for hvordan det er andre steder.

 

Mot rødning, og noen andre sosiale plager, er det heller ikke uvanlig å bruke videoopptak, slik at man selv kan se hvor rød man blir - og forhåpentligvis få rettet på sine feilantakelser når man ser at man faktisk ikke rødmer så mye som en trodde.

 

Dag

[AnonymDiskusjon]

Det er ingen som betviler hans problemer og som jeg har skrevet tidligere så er ett ganske normalt problem som veldig mange andre også opplever, og i de fleste tilfeller er det nok å ta seg selv i nakken og bare innse at dette ikke bør være ett problem med mindre man selv vil at det skal være ett problem. Jeg har listet opp ting han kan gjøre med problemet, bl.a medisiner, hvis trådstarter vil gjøre noe med det.

 

Jeg tror bare ikke på å tilkalle hjelpeapparatet med engang man føler seg litt uvel.

 

Du har tydeligvis ikke peiling. Rødming er et problem som er vanskelig å bli kvitt, og det har ødelagt flere liv.

 

Trådstarter:

Har du dårlig selvtillit? Jeg fikk veldig dårlig selvtillit etter noen måneder med rødming. Det jeg da gjorde var å begynne på karate, Brasiliansk Jiu-jitsu og Muay Thai(ja, alt på en gang). Etter noen få måneder med trening bygde jeg opp selvtilliten min. Etter å fått tilbake selvtilliten forsvant problemet med rødming. Vet ikke om man får selvtillit av fotball og sånt, men selvforsvar hjalp meg veldig og gjorde meg trygg. Prøv å begynn med en hobby og vær sosial. Heldigvis klarte jeg å gjøre noe med det, før det gikk galt.

 

En annen ting som også hjalp var å ta laser hos hudlege Jon Langeland. Du blir ikke helt bra etter en runde med laseren, men jeg merket at jeg ble mindre rød etter hver laser. Det koster ca 1500 per gang, men det anbefales hvis du sliter veldig med rødming. Andre folk har hatt suksess med betablokkere og hjertemedisiner som gjør at hjertet slår saktere. Dette kreves resept, men mange har blitt kvitt rødmingen med de medisinene.

[AnonymDiskusjon]

Det er ingen som betviler hans problemer og som jeg har skrevet tidligere så er ett ganske normalt problem som veldig mange andre også opplever, og i de fleste tilfeller er det nok å ta seg selv i nakken og bare innse at dette ikke bør være ett problem med mindre man selv vil at det skal være ett problem. Jeg har listet opp ting han kan gjøre med problemet, bl.a medisiner, hvis trådstarter vil gjøre noe med det.

 

Jeg tror bare ikke på å tilkalle hjelpeapparatet med engang man føler seg litt uvel.

 

Du har tydeligvis ikke peiling. Rødming er et problem som er vanskelig å bli kvitt, og det har ødelagt flere liv.

 

Trådstarter:

Har du dårlig selvtillit? Jeg fikk veldig dårlig selvtillit etter noen måneder med rødming. Det jeg da gjorde var å begynne på karate, Brasiliansk Jiu-jitsu og Muay Thai(ja, alt på en gang). Etter noen få måneder med trening bygde jeg opp selvtilliten min. Etter å fått tilbake selvtilliten forsvant problemet med rødming. Vet ikke om man får selvtillit av fotball og sånt, men selvforsvar hjalp meg veldig og gjorde meg trygg. Prøv å begynn med en hobby og vær sosial. Heldigvis klarte jeg å gjøre noe med det, før det gikk galt.

 

En annen ting som også hjalp var å ta laser hos hudlege Jon Langeland. Du blir ikke helt bra etter en runde med laseren, men jeg merket at jeg ble mindre rød etter hver laser. Det koster ca 1500 per gang, men det anbefales hvis du sliter veldig med rødming. Andre folk har hatt suksess med betablokkere og hjertemedisiner som gjør at hjertet slår saktere. Dette kreves resept, men mange har blitt kvitt rødmingen med de medisinene.

 

Jeg tror egentlig ikke jeg kan si at jeg sliter med dårlig selvtillit. Jeg har ingen problemer med å bare snakke med folk av begge skjønn, dog en fordel hvis jeg kjenner de litt ihvertfall. Men på en måte kan det være noe i det og, jeg føler liksom at "bildet" folk har på meg forandres veldig fort. Det har jeg alltid gjort. Jeg er liksom redd for å drite meg ut av og til, for da har jeg liksom en følelse av at folk kommer til å endre mening om meg med en gang. Når jeg får tenkt litt over dette så kommer jeg alltid frem til at det ikke stemmer.

Dette med hobby; jeg er vel et realtivt stort talent innen fotball og trener en del med voksne, der jeg tror faktisk jeg finner rødming som et mindre problem.

[Hanske]

Hei! Jeg er en gutt på 15 år. Jeg har så lenge jeg kan huske, fra tidlig på barneskolen, sletet med rødming. Jeg har prøvd å ignorert det så bra jeg kunne, men allikevel ganske vanskelig når du alltid får høre kommentarer som "Oi, se hvor rød han blir" o.l. Nå, det siste halvåret føler jeg det har blitt værre enn før, og jeg blir på en måte redd for å snakke mye foran mer enn mine nærmeste bekjente. Og er jeg med mange jeg ikke kjenner godt, sier jeg ofte nesten ingenting, redd for å bli ledd av o.l når jeg begynner å rødme.

Jeg føler jeg alltid har vært en av de populære, uansett om jeg er litt sjenert. Men problemet er at jeg hater når dette skjer, og det gjør det ofte! Snakker læreren til meg i timen, så blir jeg en tomat i trynet. Og jeg kunne dratt fram en haug med andre eksempler også. De fleste gangene kjenner jeg at jeg blir utrolig varm i fjeset, på kroppen og begynner å svette, noe som også har blitt en problem for meg i det siste.

Dette gjør liksom at jeg hele tiden blir sett på som sjenert og flau over alt, uansett om jeg egentlig ikke synes det er så flaut å si noe foran mange mennesker.

Finnes det en måte jeg kan løse dette på?

 

Jeg er i en ganske lik situasjon. Jeg rødmer ikke av å snakke for mange mennesker, eller med fremmede, men hvis jeg blir flau...TOMAT!

Endret 21. januar 2011 av Hanske