Bekymret for samboer

[Henriette123]

Hei hei alle sammen. Håper noen tar seg tid til å hjele meg i en hjelpeløs situasjon.

 

Jeg begynner å bli bekymret for samboer som nå er en uke ut i førstegangstjenesten i militæret.

 

Han har dårlig syn og problemer med ryggen som førte til at vi var sikre på at han skulle få fritak. Han fikk beskjed av lege om å møte opp og levere papirene (synstest, legeerklæring og røntgenbilder) for så å reise hjem igjen. Dette skjedde ikke og han fikk beskjed om at han ikke skulle få reise hjem.

 

De fleste har det vanskelig de første dagene, spesielt de som trodde de skulle få fritak, men nå begynner jeg å bli nervøs for at samboer er inne i en skummel sirkel psykisk.

 

Han har snakket med psykolog der inne for å få ut litt frustrasjoner hvorpå psykologen spurte om familieforhold osv. Samboer fortalte om sin traumatiske barndom og knakk helt sammenn. Dette er følelser han har trykket vekk i mange år og som nå trenger seg på når han er sårbar og frustrert.

 

I tillegg sitter jeg hjemme og venter på en diagnose og operasjon etter å ha funnet et kul i brystet. Dette er veldig vanskelig for oss, kanskje spesielt for han som nå er borte da leger ikke kan utelukke kreft.

 

Han sliter nå psykisk og har fått seg en skikkelig knekk. Til dere som tror dette er påfunn for å slippe - dere tar feil. Selv om han regnet med å komme hjem med fritak var han innstilt på å gjøre det beste ut av det uansett.

 

Jeg lurer på hvilken hjelp han får der inne og hva som skjer hvis knekken han har fått ikke går over? Jeg er redd han er i ferd med å bli deprimert (kjenner igjen sympomer fra da moren min var deprimert) - han gråter, sitter alene på rommet, sliter med fortiden som bobler opp, spiser lite, sover ikke og har smerter knyttet til ryggen som ingen tror han på.

 

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?

 

*Henriette*

[Warz]

Først vil jeg bare si at jeg føler med dere. Når det gjelder hvilken hjelp han får der inne, tja... kommentarer som "suck it up" eller "slutt å grin" kanskje?

 

Jeg er sterk motstander av at man skal kunne dras med makt ut av det vanlige livet for å plasseres i en militærleir mot sin vilje. Derfor har jeg også sett på ulike muligheter som finnes for å slippe. Kanskje det kan hjelpe dere? Vet ikke, men her er det i hvertfall:

 

1. Å ikke bli kalt inn pga sykdom. Dette må gjøres i sesjonen derfor nevner jeg ikke dette ytterligere her.

 

2. Å dimme pga sykdom etter at man er kommet inn. Det har tydeligvis ikke gått helt etter planen.

 

3. Totalnekte. Dette vil føre til 3 måneder fengsel, men bor du i enkelte fylker (Oslo er en av dem) kan du sone disse 3 månedene med fotlenke, altså hjemme. Det er jo mye bedre å sone 3 måneder hjemme enn 12 måneder i en militærleir, rulleblad vil slettes etter noen år så vidt jeg vet.

 

4. Vernepliktslovens paragraf 3, 4.ledd sier: "Fritatt for verneplikt er ordinerte prester i statskirken og prester og forstandere i registrerte trossamfunn". Å bli ordinert prest i statskirken tar sin tid - og man må være ordinert; det holder ikke å være teologisk student eller kapellan. Men å lage sitt eget trossamfunn og bli forstander er fort gjort. Om man gjør det blir man altså fritatt for verneplikt. Alle forstandere i registrerte trossamfunn er fritatt for verneplikt; det er ikke noe krav at trossamfunnet skal være mot vold eller militæret. For å starte torssamfunn må han være over 23 år (finnes unntak, men lite trolig). Ulempen er selvfølgelig at han allerede ER i militæret, dette er en metode jeg anbefaler til folk FØR de er i militæret. Så jeg vet ikke om det vil fungere. Uansett, greit å få alle mulighetene på bordet.

 

5. Man kan velge å ta nederlaget det er å søke seg over til siviltjeneste. Noen vil synes det er bedre enn militæret. Kanskje ville det vært bedre for din mann å bo hjemme, men jobbe et sted i nærområdet? Uansett, man har krav på å bli overført til siviltjeneste dersom man ønsker det.

 

Så vidt jeg vet er dette eneste mulighetene som finnes, nr 2 kan jo utvides ved å finne opp sykdommer eller noe sånt, men det har jeg ikke erfaring med. Hvis noen har andre muligheter enn de jeg har nevnt nå vil jeg gjerne høre de.

 

Det eneste du kan gjøre for å hjelpe er vel å gå i dybden på disse løsningene, finne den beste og presentere den for din samboer.

[Henriette123]

Takk for svar Warz:)

 

Vil bare igjen understreke at han ikke prøver å sutre seg til fritak. Begge var overbevist om (og legen gav uttrykk for) at med den ryggen han har så ville han bli fritatt.

 

Midt i all frustrasjon graver feltpresten i en traumatisk barndom som nå slår han hardt midt i ansiktet. Han har rett og slett fått seg en skikkelig knekk.

 

Noen som vet hvor langt de lar dette gå før de vurderer å sende han hjem? Om de fortsetter å presse på er jeg redd han går rett i kjelleren.

 

*Henriette*

[Goldshoten]

Takk for svar Warz:)

 

Vil bare igjen understreke at han ikke prøver å sutre seg til fritak. Begge var overbevist om (og legen gav uttrykk for) at med den ryggen han har så ville han bli fritatt.

 

Midt i all frustrasjon graver feltpresten i en traumatisk barndom som nå slår han hardt midt i ansiktet. Han har rett og slett fått seg en skikkelig knekk.

 

Noen som vet hvor langt de lar dette gå før de vurderer å sende han hjem? Om de fortsetter å presse på er jeg redd han går rett i kjelleren.

 

*Henriette*

 

Hei.

 

Da jeg var i rekrutten, så hadde vi en i troppen som slet veldig med ryggen. Etter en del legebesøk fikk han dimme. Det er viktig at samboeren din får legetime og får vist fram papirer/erklæringer samt forklart situasjonen sin. Videre samtaler med feltpresten kan også være nødvendige. Som Warz nevner, så kan han også søke seg til siviltjeneste. Det var det en som gjorde etter kort tid hos oss, da han fant ut av at han ikke likte våpen etter å ha holdt i et gevær for første gang.

 

Om det skulle fortsette i samme retning som nå, dvs. at han spiser lite og sover lite, så vil dette bli bemerket. Det skal også være en eller flere hovedtillitsvalgte ved den avdelingen samboeren din tjenestegjør i som kan hjelpe han. Det er viktig at du støtter han så godt du kan, selv om det ikke er enkelt i deres situasjon. Samboeren din må rett og slett presse på, men hvis det du skriver stemmer, så ser jeg ikke at han ikke kommer til å dimme. Jeg kjenner til en rekke tilfeller hvor folk har dimmittert for langt mindre. Men dette avhenger også litt av hvem han har med å gjøre; Enkelte steder er offiserene bedre å ha med å gjøre enn andre.

[Henriette123]

Takk for svar Warz:)

 

Vil bare igjen understreke at han ikke prøver å sutre seg til fritak. Begge var overbevist om (og legen gav uttrykk for) at med den ryggen han har så ville han bli fritatt.

 

Midt i all frustrasjon graver feltpresten i en traumatisk barndom som nå slår han hardt midt i ansiktet. Han har rett og slett fått seg en skikkelig knekk.

 

Noen som vet hvor langt de lar dette gå før de vurderer å sende han hjem? Om de fortsetter å presse på er jeg redd han går rett i kjelleren.

 

*Henriette*

 

Hei.

 

Da jeg var i rekrutten, så hadde vi en i troppen som slet veldig med ryggen. Etter en del legebesøk fikk han dimme. Det er viktig at samboeren din får legetime og får vist fram papirer/erklæringer samt forklart situasjonen sin. Videre samtaler med feltpresten kan også være nødvendige. Som Warz nevner, så kan han også søke seg til siviltjeneste. Det var det en som gjorde etter kort tid hos oss, da han fant ut av at han ikke likte våpen etter å ha holdt i et gevær for første gang.

 

Om det skulle fortsette i samme retning som nå, dvs. at han spiser lite og sover lite, så vil dette bli bemerket. Det skal også være en eller flere hovedtillitsvalgte ved den avdelingen samboeren din tjenestegjør i som kan hjelpe han. Det er viktig at du støtter han så godt du kan, selv om det ikke er enkelt i deres situasjon. Samboeren din må rett og slett presse på, men hvis det du skriver stemmer, så ser jeg ikke at han ikke kommer til å dimme. Jeg kjenner til en rekke tilfeller hvor folk har dimmittert for langt mindre. Men dette avhenger også litt av hvem han har med å gjøre; Enkelte steder er offiserene bedre å ha med å gjøre enn andre.

 

Takk for veldig nyttig svar!

 

Jeg prøver å støtte han det jeg kan, men det er veldig vanskelig. Og det er veldig frustrerende når vi hører om alle historier der folk dimmer av de dårligste grunner, og så sliter han såpass mye som han gjør. Men jeg skjønner at de vil forsikre seg om at han ikke spiller - er jo bra de har skikkelige kontroller på dette!

 

Får også dårlig samvittighet når han vet at jeg trenger han her når jeg skal på ny mamografi, ta nye prøver, få resultater og etterhvert operere. Prøver å ikke minne han på det, men

 

Godt å høre at han kan få hjelp, det tror jeg han trenger..

 

*Henriette*

[Henriette123]

Hva mener du med "Fin spøk"?

 

Akkurat det jeg skrev, vel.

 

Har full forståelse for at fordi mange finner på grunner for å slippe førstegangstjenestten vil det være noen som ikke tar dette seriøst, også de som arbeider inne på rekrutten. Derfor skjønner jeg at det kan ta noen dager før de ser at dette ikke er tull.

 

Jeg er bare bekymret for at de pusher det for langt eller at han ikke får den hjelpen han trenger nå som han er der inne.

 

Han har forresten levert røntgenbilder av ryggen og gitt dem mulighet til å ringe arbeidsgiver. Ingen kan bevise at det han forteller om barndommen er rett, men jeg går ut fra at faglig personell etterhvert kan se at reaksjonene han har ikke er funnet opp. De vil også ha mulighet til å sjekke opp at jeg er under utredning for en svulst som kan vise seg å være brystkreft

[Warz]

Hva mener du med "Fin spøk"?

 

Akkurat det jeg skrev, vel.

Når jeg spør hva du mener med "fin spøk" ønsker jeg selvfølgelig ikke å få vite at du mener en "fin spøk", men å få vite hva du baserer det på. Hvilke elementer fra teksten som gjør at du tror det er en spøk osv.

[Gjest Bruker-95147]

Nå, det var altså det du ville få klarhet i. "Spøk", fordi hele tråden bærer preg av å være en hastig trolletråd. Historien er for "historisk". utdypningene for umiddelbare, og oppfølgingen helt på ræva. Dessuten er det drit enkelt å slippe unna Forsvaret nå til dags. Intet rimer, dessverre ...

[Henriette123]

Nå, det var altså det du ville få klarhet i. "Spøk", fordi hele tråden bærer preg av å være en hastig trolletråd. Historien er for "historisk". utdypningene for umiddelbare, og oppfølgingen helt på ræva. Dessuten er det drit enkelt å slippe unna Forsvaret nå til dags. Intet rimer, dessverre ...

 

Jeg skjønner at mange skylder på diverse for å slippe, men det er fryktelig synd for alle de som har legitime grunner men som ikke slipper pga alle som sniker seg unna med falske unnskyldninger.

 

Utdypingene er for umiddelbare? Vet ikke om jeg skjønner helt hva du mener med det? Det samme med at oppfølgingen er helt ræva?

 

Drit enkelt å slippe har jeg hørt mange sier, men det er det altså ikke! Kan godt hende de kjører hardt ut for virkelig å sjekke at dette ikke er tull, men da håper jeg bare de ikke pusher for langt.

 

Uansett, hvorfor i alle dager skulle jeg gidde å skrive denne tråden hvis jeg bare skulle ha unnskyldninger for å slippe - da kunne jeg vel bare skrevet det da?

 

*Henriette*

[Hårek]

Moderator har slettet en del innlegg som ser ut til å være laget kun for å provosere. Slike innlegg bryter med retningslinjene.

 

PS: reaksjon på moderering taes på PM, ikke i tråden.

 

 

[herzeleid]

Om han virkelig bryter sammen i samtaler med psykolog så synes jeg det er rart at han ikke har fått dra hjem. Min erfaring er at forsvarets psykologer sender dem som virkelig sliter hjem, der kan de overstyre troppsjef osv. Om han fortsetter å gå til psykologen og be om hjelp burde han komme seg hjem.

[Pleya]

Så lenge befal mener det er forsvarlig og sikkert å holde en vernepliktig i tjeneste, så kommer forsvarets apparat (psykologer, prester, familiekordinator....) til å følge han opp. Dette apparatet har god erfaring og høy kompetanse med slike tilfeller. Om en soldat ikke lenger er i stand til å utføre tjenesten, sendes han hjem.

[Henriette123]

Om han virkelig bryter sammen i samtaler med psykolog så synes jeg det er rart at han ikke har fått dra hjem. Min erfaring er at forsvarets psykologer sender dem som virkelig sliter hjem, der kan de overstyre troppsjef osv. Om han fortsetter å gå til psykologen og be om hjelp burde han komme seg hjem.

 

Han har flere ganger brutt sammen der nede og blitt sendt i samtaler med prest. Han skal få møte psykologen i morgen. Jeg regner med (etter det jeg har hørt rundt omkring) at de ser dette an litt nå i begynnelsen for å forsikre seg om at det ikke går over og at dette ikke er tull før de ev. sender han hjem på medisinsk grunnlag. Jeg går ut fra at han kommer hjem hvis denne knekken fortsetter å være like tung for han, hvis ikke kan jeg ikke se at det er forsvarliig å fortsette.

 

Så lenge befal mener det er forsvarlig og sikkert å holde en vernepliktig i tjeneste, så kommer forsvarets apparat (psykologer, prester, familiekordinator....) til å følge han opp. Dette apparatet har god erfaring og høy kompetanse med slike tilfeller. Om en soldat ikke lenger er i stand til å utføre tjenesten, sendes han hjem.

 

Det er godt å høre at flere nevner at dette apparatet har god erfaring og høy kompetanse. Det vet jeg jo innerst inne, men det er godt å høre flere sier dette. Akkurat nå er jeg mest opptatt av at han skal få den hjelpen han trenger til å komme gjennom alt som bobler opp.

 

*Henriette*

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Uansett, hvorfor i alle dager skulle jeg gidde å skrive denne tråden hvis jeg bare skulle ha unnskyldninger for å slippe - da kunne jeg vel bare skrevet det da?

 

*Henriette*

 

 

Er du soldaten eller er du Henriette?

[Henriette123]

Takker igjen for alle hjelpsomme kommentarer.

Min kjære samboer dimmet i dag på medisinsk grunnlag.

 

*Henriette*

[Gjest Bruker-95147]

Grattis!

[Goldshoten]

Bra at det løste seg for dere. Kan være en god erfaring for andre dette måtte skje med i framtiden også. Lykke til videre for dere begge to.