Hvorfor ministerstyre?

[utviklr]

I Norge har vi et såkalt "mininsterstyre". Dette betyr at bare ministeren kan stå ansvarlig ovenfor Stortinget på saker som skjer i underliggende direktorater/etater og at statsrådene kan detaljstyre enkeltsaker i departementer, direktorater og etater.

 

Hvorfor har vi dette systemet og er det ikke litt gammeldags?

 

Vi ser stadig statsråder i media som enten snakker om saker de ikke har god nok kunnskap om eller forsvarer saker de bare har et symbolsk ansvar for. Hadde det ikke vært bedre å sette spaden der spaden hører hjemme og la embetsverket svare seg?

Endret 7. januar 2011 av utviklr

[sosialliberal]

Godt spørsmål, men la meg først si noen ord generelt om ministarstyre før jeg svarer direkte på ditt spørsmål.

 

Ministerstyre er definisjonsmessig en term som gjør at regjeringens ministrer har rett til å detaljstyre hele statsforvaltningen gjennom å gå inn og påvirke beslutningen i feks enkeltsaker, og innehar dermed det ytterste parlamentariske ansvaret for hver individuell beslutning tatt av myndigheter.

 

Ministerstyre er det vanlige demokratiske styresettet. Det er bare to demokratiske land i verden, som jeg vet om, som har et forbud mot ministerstyre, Sverige og Finland. Sverige bla. regulerer dette gjennom Regjeringsformen 11 kap, §7.

 

I Sverige er det slik at en minister ikke får styre en myndighets beslutning. Systemet har gamle aner i Sverige og anses som en bedre rettssikkerhet. Systemet innebær blant annet at ministrer ikke får uttale seg om enkeltsaker, hvilket er årsaken til at de normalt bruker svare med "jag kan ikke uttale meg om denne enkeltsaken spesifikt". Når feks justisministeren direkte griper inn i en enkeltsak hos politiet og gir ordre, så er dette ministerstyre og brudd på svensk grunnlov.

 

Regjeringen og Stortinget her i Norge har regulerende kraft og er ansvarlige for å lage lover (lovgivende makt: parlamentet) og forordninger (utøvende makt: regjeringen) som styrer arbeidet i de ulike etatene. Begrunnelsen for dette er å hindre offentlig korrupsjon, og at lover og forskrifter skal anvendes likt. Det motiverer også regjeringen og parlamentet til å bli kvitt vanskelige eller problematisk lover og forskrifter. Unntaket er for eksempel når en naturkatastrofe eller krig oppstår, og det er behov for en kortere kjede av kommandoen.

 

Ministerstyre regnes som en av grunnene til at Norge har sterke fagdepartementer og sterke sektorer, og relativt svake overdepartementer med samordningsmandat. Mål- og resultatstyring, etatsstyring, fristilling og klarere skiller mellom statens ulike roller, trekker i samme retning og fremmer vertikal administrativ samordning innen hvert departements område. Sterke fagdepartementer bidrar til betydelige samordningsproblemer i en tid da stadig flere problemområder går på tvers av departementsgrensene. En konsekvens av de svakt utviklede horisontale samordningsmekanismene i sentralforvaltningen, er at det er vanskelig å få til en samordnet innsats på tvers av departementsgrensene.

 

Kan vi gjøre politikerne ansvarlige for de avgjørelser de har makt til å ta?

Det er mange måter å stille våre politikere til ansvar på, uten å gripe til riksrett. I Norge er det nære koblinger mellom det politiske liv, departementene og embetsverket, fordi vi har ministerstyre med altomfattende statsrådansvar. Lovtekst og formelle, dokumenterbare vedtak skulle vært de viktigste rettesnorene i vårt system. I praksis blir det imidlertid lagt stor vekt på politiske uttalelser: i fjernsynsprogram, stortingsdebatter og aviser. Men hvis departementet - embetsverket, direktorater eller lignende organer lenger ned - innretter seg på signaler som stammer fra en politisk tale, eller inntrykk fra en TV-debatt, og så gjør noe de ellers ikke hadde tenkt å gjøre, hvem har da ansvaret for resultatet?

 

Bankkrisen er et eksempel på hva som kan gå galt. Kredittilsynet som fører tilsyn med bankenes utlån og stiller krav til bankens sikkerhet var styrt av Finansdepartementet, mens det var Stortinget som hadde vedtatt lavrentepolitikken. Hvor skal man da legge ansvaret for bankkrisen?

 

Mange spørsmål som er vanskelig å svare på her.

 

 

Vi ser stadig statsråder i media som enten snakker om saker de ikke har god nok kunnskap om eller forsvarer saker de bare har et symbolsk ansvar for. Hadde det ikke vært bedre å sette spaden der spaden hører hjemme og la embetsverket svare seg?

 

Til tross for at embetsverket har ansvar for å implementere beslutninger ut i livet, så er det fremdeles lederen av departementet, dvs. ministeren, som har ansvaret for de politiske beslutninger og for å holde orden på sitt departement. Embetsverket er styrt av forskrifter, lover, politiske beslutninger, og har begrenset mandat for hva de kan og hva de ikke kan gjøre i et departement, direktorat eller etat. Den endelige avgjørelsen som sagt ligger hos ministeren, og det er gjennom en velfungerende lederskap at ministeren blir oppdatert om hva hans/hennes departement gjør til en hver tid. I tillegg er ministeren folkevalgt aktør, i motsetningen til embetsverket som har en byråkratisk posisjon. Det mest naturlige er å holde de folkevalgte for ansvar når gale ting skjer, for det er disse, og ikke embetsverket, folket har valgt til å høre på opinionen og fatte viktige beslutninger. Videre er det de folkevalgte ministere som har ansatt de ansvarlige i departementet, og siden de sistnevnte ikke er valgt gjennom demokratiske prosesser så er det til ministeren, og ikke til folket, de bør stå til anavar.

Endret 9. januar 2011 av statsviter