Tunge tider og motgang, men nok til å klage?

[Motgang]

Hei!

 

Jeg trodde aldri jeg kom til å gjøre noe slikt som dette.

Men føler bare for å tømme meg for de opplevelsene jeg har hatt i livet

mitt de 3 siste årene. Det er nok alfor mange detaljer og en lang tekst til at noen

orker å lese...men kanskje..jeg må bare tømme unna.

 

I skrivende stund er det 3. dagen jeg ikke er på jobb.

Jeg hater det. Føler jeg ikke har noen grunn til å "ta inn årene" og samle meg igjen.

Personer rnudt meg har fortalt meg lenge at jeg burde gjort det for lengst, men

tenker alltid at det er noen som "har det verre"...og det er det jo forsåvidt.

 

Men men, this is my story, og setter stor pris på de som orker å lese alt og gjerne

kommer med tilbakemeldinger.Spesielt hvis man har opplevd 1 eller flere lignende

situasjoner i livet som gjør at man mister motet.

Begynner med en kort forhistorie om meg selv slik at bildet er dannet:

Jeg har alltid vært ernergisk,brydd meg om alle, populær,

høy arbeidsmoral, fysisk robust-alltid trent, aldri gitt opp og en "problemløser" som alltid vil hjelpe og sier JA til alt.

Har hatt en meget god oppvekst og alltid vært venner med "alle", vant med å "svelge kameler"...Noen kaller det også konfliksky :/....

 

Noen av disse tingene har endret seg de siste årene:

Har lenge vært utslitt, ikke hatt lyst til noe. Bare å sitte for meg selv i et rom uten at noe som skal skje...på lang tid.

 

Men så til saken(e):

 

Motgang 1 (PAPPA): For 3 år siden døde min far av lymfekreft, altfor ung 59 år gammel. Den sprekeste og sunneste mannen på jord som aldri skulle fått en slik livsdom.

Men, dette er jo dessverre meget vanlig i disse dager og altfor mange opplever å miste sine nære pga denne fryktelige sykdommen. Det tok 7 mnd fra diagnosen ble satt til han døde. Jeg prøvde på alle mulige måter å forberede meg på døden hans, leste mye om sykdommen og "visste" hvilken vei det bar. Men håpet var for alle del alltid tilstede utad.

Uansett, hver dag jeg kjørte til jobb forberedte jeg min tale i kirken foran kisten til pappa. Og det ble slik. Jeg talte, felte ikke en tåre i begravelsen.

 

Motgang 2 (Storebrors problem)

Hele sorgfasen før/etter min far´s bortgang ble mye ødelagt pga et familieproblem hos min eldre bror. Hans eks samboer med 2 felles barn har hatet mine foreldre pga en feid som har vært i 7-8 år. Dette har gjort at min bror ikke har hatt kontakt med vår far og mor på åresvis. Når min far døde, ble det store problemet hvordan min bror fikk "lov" å være med oss. Det oppstod mange konflikter og dette kunne vært skrevet en bibel om..men for å komme meg videre..poenget er at sorgfasen for min far´s død ikke fikk oppmerksomhet. Det ble å takle den "gale" eksen til min bror midt oppi sorgen. Skjønner for all del ikke hvordan han står på 2 bein idag heller...

 

Motgang 2 (MIN SØNN):

4 mnd etter min far døde, fikk jeg min sønn. Min samboer (den gang), barnets mor, fikk store problemer med fødselsdepresjon og angst. Jeg mistet også jobben min 2 uker etter fødselen pga "finanskrisen". Gikk 4 mnd arbeidsløs, så fikk god tid til å ta meg av min syke samboer og barnet vårt. Jeg slet veldig med å få fars følelsen. Sliter med det enda.

Og lysten til å være med barnet mitt...dette er gjerne det værste og mest alvorlige oppi alt sammen.

 

Motgang 3 (UTROSKAP): Jeg byttet om jobb og skole en lang periode. Fikk til slutt jobb som selger høsten 2009. Dette innebar en del kveldsarbeid. Og i en 2 ukers peroide måtte jeg reise østover.

Dette ble et problem da samboeren min slet med angst, og var unektelig avhengig av å ha meg tilstede hver eneste natt.

Min (tidligere) beste venn og ikke minst forlover troppet og kunne "sitte barnevakt" for min samboer. Dette satte jeg stor pris på... og min samboer også!

Jeg reiste med god samvittighet på jobb østover. Jeg kom hjemom i helgen og merket at min samboer ikke hadde lyst å tilbringe tid med meg, når jeg endelig var hjemme. Jeg har alltid satt hennes behov foran hva jeg føler og godtok dette. etter 2 uker var jeg hjemne igjen for godt og fortsatte vanlig kveldsarbeid til 9-10 om kvelden. Min samboer har vært hjemmeværende hele sitt voksne liv, men jeg deltok i morgentimene med småen og kjørte han i barnehage før dagen min begynte.

Må prøve å korte litt ned her nå...!!!

En kveld kom jeg hjem. Min samboer og min forlover satt gråtende i sofaen.

De innrømte å ha hatt sex sammen. I panikk og sjokk "tilgav" jeg hendelsen på stedet for å

holde familien sammen. Jeg spurte ikke engang hvordan og hvor mye. Fikk vite av min samboer at det var en fylla tabbe 1 gang på et nachspiel. De angret bittert.

Vi forsatte livet vårt. Jeg bygget opp igjen forholdet, til både samboer og forloveren min.

Det så lyst ut.

Men min samboer var veldig på farten i helgene og elsket å feste. Spesielt sammen med forloveren min og en annen (tidligere) veldig god kompis av meg. Jeg hentet hun ofte på nachspiel hos de. Var oppgitt og sint, hun lovet å skjerpe seg.

Det gikk 3 mnd etter de først hadde innrømmet utroskapen. Livet var hardt, men jeg hadde kjempet.Og det virket som å gå i riktig retning.

Natten før valentine´s day (paradoksalt), treffer jeg en god kompis og kollega. Han spør hvordan det går med meg og "situasjonen". Jeg bare hever øyenbrynene og sier "bra, det var jo bare en liten glipp for lenge siden."

Han fortalte meg den kvelden min værste mistanke. Noe hele vennengjengen rundt meg/oss hadde visst om i 3 mnd, utenom meg selv. De hadde hatt sex i min/vår seng i rommet ved siden av barnet vårt. På nachspiel, flere ganger. Hun var forelsket i han. Benyttet seg flere ganger til å "få seg".

Jeg måtte bare be henne flytte ut. Hjalp henne med alt i flere mnd etterpå.

Vi har idag et meget konfliktfylt forhold. Jeg mistet min aller beste venn gjennom 22 år.

 

Motgang 4 (VOLDEKT 1):

Den andre kompisen min som min eks-samboer og forloveren min var ofte og festet hos,

han voldtok min samboer på et nachspiel hos han. Hun sov i rus, og våknet til at han tok henne bakfra. Hun ringte politiet i samme stund som hun løp ut av huset hans.

Saken er fremdeles under behandling.

 

Motgang 5 (VOLDTEKT 2):

Jeg fikk ny kjæreste for noen mnd siden. Hun uten barn fra før. Vi har hatt mye motgang pga min eks-samboer. Vi har hjulpet hverandre mye i å komme over tidligere eks´er og alt det vonde hun og jeg hadde opplevd med de.

Til tross for motgang, har vi holdt sammen. Når man tror at "nok er nok", og bunnen er nådd, er den ikke det.

Lynet treffer faktisk 2 ganger på samme sted.

På lille nyttårsaften dro vi på fest hos min 3. tidligere beste venn. Han kjente min historie bedre enn mange andre, og var blitt en god venn av min nye kjæreste. Satte pris på at jeg hadde funnet glede og lykke igjen i henne.

Vi sovnet i armene på hveranre hjemme hos han, alene i hans seng. Alle de andre var dratt ut for å hente noen folk, og vi var alene i huset når vi lå oss til å sove.

Etter ca 2 timer i dyp rus søvn, våkner jeg på ryggen med min kjæreste liggende på siden/oppå meg, kinn mot kinn, men ene armen min rundt henne (klassisk kjæreste sove-stillng).

Vi våkner av at kroppen til kjæresten min vugger frem og tilbake. Kinnene våre skubbes mot hverandre.

Jeg åpner øynene mine og ser kompisen min som bor i huset der vi var, knulle kjæresten min bakfra. Han stønner og var i "full gass". Det går alt fra 5-10 sekunder før man virkelig kommer "til" etter å sove i rus. Kjenner at kjæresten min ikke er våken og totalt slapp i kroppen, reiser meg opp og tenker "hva i helvette!!".

Kompisen trekker seg raskt ut av henne, da han merker at jeg er våken. Setter seg ned bak henne. Jeg griper tak i kuken hans, for å få bekreftet det jeg så. Den er knall hard og stiv. Han ser på meg med et uforglemmelig blikk. Han vet hva han har gjort.

Vi reiser oss ut på gulvet, jeg kjenner kroppen får panikk og hjertet slår forterer enn noensinne. Han bryter ut i døråpningen: " Slå meg! Slå meg!".

Jeg fyrer til et leivete slag. 2-3 andre personer som er våken i stuen nede, kommer til unnsetning. Prøver å stanse meg. Jeg kaster alle vekk, løper inn på et rom som kompisen min sitter på sengen i. Jeg fyrer til ansiktet hans med foten min.

Resten er svart. Det klikker totalt for meg. Det neste jeg husker er å sitte på sofaen der hjemme og gråte. Ber på mine knær om å legge meg inn, vil ikke leve mer der og da.

Til slutt kommer vi oss sammen hjem. Må fortelle det som skjedde til noen av våre nærmeste.

De sier med en gang vi må anmelde kompisen min/vår. Vi hadde ikke tenkt tanken engang.

Vi gjør det. Det blit en lang og slitsom dag med legevakt og politi. Moralsk dillema. Alt.

Dagene videre er vanskelige. Kompisen min påstår at hun var med på det. Hun blir tatt for å være utro blant de rundt oss. Vi vet sannheten...om den kommer fram, vil det bringe litt ro rundt denne forferdelige hendelsen. At min beste kompis pulte damen min mens hun sover i armene mine..

 

Jeg måtte denne dagen for første gang ta en beroligende tabelett. Kjente at kroppen ikke ville slutte å skjelve, frykten for alt var umåtelig sterk.

Jeg gav beskjed på jobben at jeg måttte ha ro en liten stund, komme meg oppå, samle krefter. Vært for mye.

 

Alikevel sliter jeg nå med å overbevise meg om hva som er "lov" å tillate seg. Være lei, sliten, sviket, sorgen, sove hele tiden...

Alt er uvirkelig. Alt jeg har skrevet, tror jeg er om en annen jeg liksom kjenner til.

En film...

[Piriltott]

Hei.

 

Det var vondt og se at du ikke har fått noen tilbakemelding, enda innlegget ditt har blitt lest så mange ganger. Men, hva skal man si til en sånn historie. Jeg ble rett og slett paff. Den første tanken som slo meg var igrunnen at du må være en utrolig sterk person. Jeg synes alt dette du sier er mye for et menneske å tåle over så kort tid. Og det er ikke rart i det hele tatt at du føler deg sliten, nedfor og lei. Og vet du. Det er lov!..

 

Ta tid til deg selv. Hvorfor er vi sånn at det er tabu å sørge, være slitne, bli sinte, føle urett... Vær sint på de som fortjener det. Hvis ikke er det fort for å snu sinnet mot seg selv. Noen bruker tid før sorgen kommer. Ikke tenk deg ufølsom og kald om du ikke kan gråte over din far. Kanskje det ikke ligger for deg, eller kanskje de følelsene kommer i en senere tid nå andre ting har roet seg ned. Vi er alle forskjellige og reagerer ulikt.

At farsfølelsen ikke er der, synes jeg ikke er så rart. Du har og har hatt mye som har foregått oppe i hodet ditt og det er ikke sikkert at de følelsene og tankene har fått "lov" til å komme frem.. Skal jeg tippe, så ligger de der, bak mye av det vonde du bærer på

 

Ta tid til deg selv. Sov hvis du føler for det. Få ei sykemelding for ei stund. For å bearbeide vonde opplevelser og mørke tanker krever mye energi og krefter. Og som du selv sier. Man trenger ro fra arbeidspress og kav, og tid til å hente seg inn og samle krefter.

 

Har du noen som du stoler på og kan prate med, så prat med dem hvis du føler for det. Det er rart hvor mye et klapp på skuldra kan gjøre selv om ordene ikke strekker til. Men, så er det de som klarer seg best på egen hånd.. Hva føler du for?

 

Vet ikke om så veldig mye mere å si enn dette..

 

Ta den tiden du trenger. Det er lov å være menneske!..

 

For hva det hjelper så sender jeg noen varme tanker, og håper på at du kommer deg og får oppleve gode dager igjen.

 

Lykke til

[fiskebollebiff]

Du Har all grunn til og klage!

 

Jeg vet om personer som blir satt av pinnen for en hel uke pga. noen sier at de suger.

[WaterMarked]

Hva slags kompiser er det som knuller kjæresten til andre kompisser\venner?

 

Lykke til videre, en gang må ting gå fra verst til bedre.

[SunnivaKL]

Dette var ikke noe kjekk lesing, og du har all grunn til å klage!

Jeg håper ting ordner seg for deg, og at du holder lang avstand fra den såkalte kompisen din. Han høres syk ut spør du meg.

[Upsidian]

At det er alltid noen som har det verre er det jeg og alltid tenker. men inseer nå at det kanskje ikke er så sundt. herregud skjønner jævligt godt at du er sliten og bare vil sitte i et rom og bearbeide tanker menst ingenting annet skjer rundt deg. fikk direkte vondt inne i meg av og lese historien din. Synest kanskje du burde snakke med noen om dette. Vist du har noen som du kan stole på. Ellers har man alltids psychologer. er ikke noe flaut med og bruke det. Håper og unner deg virkelig det beste framover i livet, og håper ting blir bedre for deg. Lykke til videre

Endret 10. januar 2011 av Upsidian

[shozo]

støtter det fleste sier, og få hjelp såg jeg på som en svakhet før, men nå har jeg og fått mye hjelp fra psykolog osv, det hjelper, jeg har blitt åpen om mine problemer etter møte med psykolog, det var ikke noe hyggelig lesestoff, du har kjempet lenge og du må få deg hvile og bruke psykologen til å få alt ut av brystet, du vil kjenne at det hjelper og snakke med noen uteforstående, håper det vil gå bedre for deg og ønsker deg videre god bedring:)

[Carlgutt]

Jesus christ, beklager jeg har ikke ord. Dette er jo helt ufattelig. Kan ikke fatte hvordan jeg skulle overlevd noe sånt. Eneste jeg kan si er vel at en Psykolog kanskje kan hjelpe og stå på. Men, ja du har absolutt ufattelig mer en nok til å klage. Jesus.

[Lommebok]

huff.. Det var fælt å lese innlegget ditt TS.

 

Du har vært veldig sterk hittil, og fortsett med det. Du har full rett til å klage og sitte på et rom for deg selv å la tankene flyte.

 

Håper den "kompisen" av deg for som fortjent. Man har seg bare ikke med dama til kompisen sin, og enda verre når du ligger med armene rundt henne. Blir nesten litt komisk når du tenker på hvor desperat han måtte være.

 

Håper du kommer deg igjennom det, det er jeg sikker på at du gjør!

 

Lykke til!

[Isbilen]

En ting du i hvert fall skal venne deg av med er den der "det er jo andre som har det verre enn meg, så hvordan våger jeg å være deppa .."-tankegangen. Har man det ille, har man det ille, og man trenger ikke rettferdiggjøre det eller skamme seg over det. Når det er sagt, synes jeg fint du kan "unne deg" å være litt på felgen etter det du har gått gjennom.

 

En kilde til trøst kan det vel være at ingen av disse tingene skjedde fordi du har gjort noe galt, du er bare et offer for andres sviktende moral. Da er det kanskje lett å gi opp håpet på menneskeheten, men jeg lover deg: verden er full av folk som aldri ville voldtatt dama til kompisen mens han sov under henne, eller for den saks skyld vært utro.

[Hårek]

Moderator har slettet et innlegg som flere har reagert på. Slettet samtidig en del kommentarer rundt dette.

Eventuelle reaksjoner taes på PM.

[Malvado]

Til TS :

 

Det er tøft å være i en sånn fase som du har vært i, men utifra hva du skriver så ser jeg at du har lett for å argumentere bort at du har det vondt , å si at det finnes jo noen som har det værre er jo å unngå konflikten du har med deg selv og det fører neppe til at du blir bedre.

 

Det er jo også tydelig at de vennene du har ikke akkurat er gode venner , men det ser jo også ut til å ha en klar sammenheng med festinga, noe som sier meg at det kanskje kan være lurt å være litt proaktiv og sørge for å komme seg hjem til seg selv etterpå (her legges det ikke en skyld på deg eller samboeren din) det er jo bedre å være litt føre var selv om man ikke kan unngå alle situasjonene.

 

Det som nå er viktig er å jobbe med det som plager deg , utifra det du har skrevet ser jeg at du sannsynligvis har et kraftig behov for å ha noen å snakke med og det er nok mye som tyder på at du har behov for en god psykolog , skal jo heller ikke se bortifra at samboeren din også kan ha behov for dette etter voldtekten hun ble utsatt for.

 

Håper virkelig at du kan få fokusert på deg selv og jobbe gradvis med problemene dine, ikke vær redd for å være sykmeldt over en lengre periode, det er jo bedre det enn å forsvinne helt fra dette livet og ikke kunne fullføre planene sine.

Endret 19. januar 2011 av Malvado

[AnonymDiskusjon]

Sterk historie TS. Kjenner jeg blir forbannet på dine vegne...

 

Jeg støtter absolutt de forslagene som har kommet inn om at det er svært viktig (kritisk vil jeg si) at du får snakket med noen.

I første omgang venner eller familie du kan lufte ut til (hvis de finnes).

Men uansett anbefaler jeg på det sterkeste å starte en prosess med å få samtale med psykolog (fastlege henviser deg videre).

Har selvfølgelig ingen forutsetninger for å vite hvordan du stiller deg til dette, men ettersom jeg har personlig erfaring med kognitiv terapi (som pasient), kan jeg si følgende:

 

Med tanke på alle de konfliktfylte hendelsene du har vært utsatt for (fars død, bror og hans samboer, nære venners utroskap osv), og spesielt ettersom dette spenner seg over så lang tid, kommer man til en grense der egen innsikt og tanker kommer til sin begresning. Til slutt kan man måtte trenge innspill fra fagfolk for å hjelpe seg til å sette ting i sammenheng.

Som et eksempel kan jeg nevne at da jeg ble presentert med forklaringsmodellen om at arv og miljø påvirker oss fra barnsben av inn i voksen alder, trigget dette en enomrt sjelsettende prosess. Snøballen begynte å rulle, og fikk meg til å se på hele oppveksten min med nye øyne.

Det blir litt som å se slutten på 'The Usual Suspects': filmen får en helt ny dimensjon når det til slutt avsløres hvem som virkelig er Keyser Söze...

 

Gjort er gjort, og spist er spist - man får ikke endret fortiden, og meningen er ikke at man skal endevende alle sine familierelasjoner og foreta en "oppvask."

Men det kan hjelpe å vite hvordan ting henger sammen.

"Hvorfor gjør min bror som han gjør?"

"Hvorfor har jeg alltid vært konfliktsky, og hvordan påvirker dette livet mitt?"

 

Når man begynner å nøste i disse tingene, er det mye som kommer frem, og det er sjeldent behagelig å stirre inn i - definitivt!

Hvis jeg tillater meg å leke psykolog i to sekunder, mistenker jeg at du har lagt lokk på mange ting i din oppvekst og voksen alder, bevisst og ubevisst.

 

Ønsker ikke å fremstå som overbærende og belærende, og håper du ikke oppfatter det slik.

Men din historie er sterk, og pga mine egne erfaringer kjenner jeg igjen mange ting, og det ligger nært hjerterota.

 

I dag er jeg et sterkere menneske, bedre rustet enn noen gang til å "møte hverdagen."

Jeg er på langt nær ferdig med mine prosesser, og det er sikkert et langt lerret igjen å bleke. Men det er krystallklart for meg at dersom jeg ikke hadde tatt dette steget, hadde jeg forsatt ligget i grøften med nødblink på. Nå er jeg ihvertfall på veien igjen og sitter bak rattet.

Men hvor var det nå jeg la det j**la kartet...?

 

Vil dette fungere for deg? Kanskje ikke.

Men det skader ihvertfall ikke å prøve...

 

Lykke til!

[srbz]

Motgang 5 (VOLDTEKT 2):

Jeg fikk ny kjæreste for noen mnd siden. Hun uten barn fra før. Vi har hatt mye motgang pga min eks-samboer. Vi har hjulpet hverandre mye i å komme over tidligere eks´er og alt det vonde hun og jeg hadde opplevd med de.

Til tross for motgang, har vi holdt sammen. Når man tror at "nok er nok", og bunnen er nådd, er den ikke det.

Lynet treffer faktisk 2 ganger på samme sted.

På lille nyttårsaften dro vi på fest hos min 3. tidligere beste venn. Han kjente min historie bedre enn mange andre, og var blitt en god venn av min nye kjæreste. Satte pris på at jeg hadde funnet glede og lykke igjen i henne.

Vi sovnet i armene på hveranre hjemme hos han, alene i hans seng. Alle de andre var dratt ut for å hente noen folk, og vi var alene i huset når vi lå oss til å sove.

Etter ca 2 timer i dyp rus søvn, våkner jeg på ryggen med min kjæreste liggende på siden/oppå meg, kinn mot kinn, men ene armen min rundt henne (klassisk kjæreste sove-stillng).

Vi våkner av at kroppen til kjæresten min vugger frem og tilbake. Kinnene våre skubbes mot hverandre.

Jeg åpner øynene mine og ser kompisen min som bor i huset der vi var, knulle kjæresten min bakfra. Han stønner og var i "full gass". Det går alt fra 5-10 sekunder før man virkelig kommer "til" etter å sove i rus. Kjenner at kjæresten min ikke er våken og totalt slapp i kroppen, reiser meg opp og tenker "hva i helvette!!".

Kompisen trekker seg raskt ut av henne, da han merker at jeg er våken. Setter seg ned bak henne. Jeg griper tak i kuken hans, for å få bekreftet det jeg så. Den er knall hard og stiv. Han ser på meg med et uforglemmelig blikk. Han vet hva han har gjort.

Vi reiser oss ut på gulvet, jeg kjenner kroppen får panikk og hjertet slår forterer enn noensinne. Han bryter ut i døråpningen: " Slå meg! Slå meg!".

Jeg fyrer til et leivete slag. 2-3 andre personer som er våken i stuen nede, kommer til unnsetning. Prøver å stanse meg. Jeg kaster alle vekk, løper inn på et rom som kompisen min sitter på sengen i. Jeg fyrer til ansiktet hans med foten min.

Resten er svart. Det klikker totalt for meg. Det neste jeg husker er å sitte på sofaen der hjemme og gråte. Ber på mine knær om å legge meg inn, vil ikke leve mer der og da.

Til slutt kommer vi oss sammen hjem. Må fortelle det som skjedde til noen av våre nærmeste.

De sier med en gang vi må anmelde kompisen min/vår. Vi hadde ikke tenkt tanken engang.

Vi gjør det. Det blit en lang og slitsom dag med legevakt og politi. Moralsk dillema. Alt.

Dagene videre er vanskelige. Kompisen min påstår at hun var med på det. Hun blir tatt for å være utro blant de rundt oss. Vi vet sannheten...om den kommer fram, vil det bringe litt ro rundt denne forferdelige hendelsen. At min beste kompis pulte damen min mens hun sover i armene mine..

Satan! Og han var i stand til å gå ut derfra på egne bein?

 

Ikke for å prøve å legge skylden på deg, men etter voldtekts- og utroskapssakene dine bør du kanskje vurdere miljøet ditt litt mer kritisk. Venner er venner - men de folkene du omtaler er lommerusk du ikke bør kaste bort mer tid og krefter på. Tre av dine nærmeste venner har bedratt deg og dine nærmeste på det groveste, det ringer en alarmbjelle og blinker signalrødt her.

Endret 28. januar 2011 av srbz

[Krom-stag]

Ta deg en god og lang ferie langt vekk fra alle kjente!

[Motgang]

Takker utrolig mye til alle som har lest innlegget mitt og ikke minst svart!

Utrolig gode svar, og god lesing/terapi for meg!

Er en liten stund siden jeg skrev alt dette nå. Og jeg kjemper fortsatt.

Men har nå "krøpet til korset" og sykemeldt meg. Er i min 3. uke med skikkelig sykemelding.

Har vært en prosess i seg selv for å meg å godta at jeg ikke kan fungere normalt.

Men heldigvis gjør en god dialog med arbeidsplassen det lettere å tillate seg dette. Og dermed

er dagene litt lettere å komme seg igjennom, får tid til å bare "være litt".

 

Det som har gjort mest for meg ved å skrive her inne, er å kunne akseptere at det jeg har/er gjennom, gir rett til å stoppe tiden litt. HAr vært vært den største utfrodringen min i dette, så kommer alle tankene å problemene etter (utrolig nok).

 

Jeg er forstatt sammen med min kjæreste. Men er veldig svak i forholdet når det gjelder selvtillig og trygghet. Kan være slitsomt for begge parter.

 

Kompisen min som gjorde det grusomme sviket mot meg, har prøvd å kontakte meg via Facebook.

Han sa at politiet hadde gitt han tillatelse å snakke med meg, så da "fikk jeg gi en lyd om jeg ville". Vet han sliter nok med det han har gjort. Men ingen unnskyldning. Virker som når politiet ga han grønt lys å snakke med meg, så var han på en måte tilgitt for gjerningen sin.

Og han tror vi gjerne bare kan gå på fest igjen.

Har ikke svart. Har hatt veldig lyst, bare for å høre hva han har å fortelle om det som skjedde. Hannes "versjon". Men i respekt for kjæresten min så har jeg ventet.

Hun skyver saken litt fra seg, og ønsker å glemme og fortsette livet. Har etterfulgt dette, men har en del tvangstanker og bilder i hodet jeg føler vil få fred når jeg bare får høre hans historie. Men jeg såringen tvil om hva som skjedde, fordi jeg vil høre hans versjon. Det står enda sterkere nå enn første gang jeg skrev. Så jeg bør gjerne prøve å la det ligge og la tiden viske det ut.

 

Verden blir nok ikke et snillere sted mot verken meg eller noen andre med tiden. Men det å lære seg å takle og være litt føre var er en erfaring rikere, etter alt dette.

Og jeg er veldig sint og lei meg alt som har skjedd. Men vet at ingenting kan endre på det.

Urettferdighet er et ord som går igjen hos psykologen som jeg går til.

For jeg har alltid gjort det beste mot alle, og vært snill. Men har endt opp med å få tilbake med annen mynt.

Så har lenge slitt med å ville endre personlightene min, bli mer kald og "kynisk". For det virker ofte som at de menneskene rundt meg som holder den linjen, kan ha det bedre med deg selv og dermed ikke tillate andre å påføre de slike ting.

Ikke bra å være for snill med andre ord! Men trodde jo aldri jeg kunne være for snill med mine beste barndomsvenner....

Så vil holde på den jeg er, ikke endre meg. Men må gjøre en del endringer uansett.

 

Skal holde tråden og oppdatere. Viktig at vi mennesker blir flinkere til å være åpen om våre problemer. Føler meg veldig heldig som har en egenskapen til å dele tunge ting.

Er altfor mange der ute som sitter inne med all vondskapen, frem til det virkelig går gale!

 

Uansett, tusen takk alle sammen for svarene deres! Jeg har lest alle sammen 20-30 ganger, og det har gjort godt for meg.

Takk !