Kjærleik - ei utopisk vrangførestelling?

[Cair Paravel]

Definer omgrepet kjærleik. Nei, eg er ikkje interessert i overfladisk fjortis-sentimentalitet eller å høyre om kor forelska du er i din dødssøte Harley-gut. Lat oss for eit sekund kaste vrak på våre subjektive assosiasjonar til ordet kjærleik og i staden gå til åtak på spørsmålet frå ein filosofisk ståstad. Kva er kjærleik, eigentleg? Kan mennesket av naturen vere heilhjarta altruistisk? Og dersom ikkje - kvifor kallar vi det kjærleik det som djupast sett er ei realisering av våre egoistiske grunnbehov? Er det ei bevisst forherling av mennesket eller har vi verkeleg så høge tankar om oss sjølv?

 

I følgje wikipedia er kjærleik det "å vere glad i nokon". Følgjande har vi ei kategorisering mellom romantikk og seksualitet, sterke band til vener og familie, samt hugnad til abstrakte og materialistiske objekt som folk og land, Gud og drott. I enkelte av desse formene kjem den sjølvsentriske røyndomen klårare fram enn i andre. Pengekjærleik, spelegalskap og sportsidioti er gode døme i så måte, men er ikkje den dydige kjærleiken bygd opp av dei same bestanddelane, om enn i ulik mon?

 

Lat oss ta morskjærleiken som eksempel. Knapt kan vel tenkjast ei jordisk tilknyting sterkare enn forholdet mellom mor og barn, men likevel ser vi bakanforliggjande motiv som langt frå er altruistiske. Vi tenkjer oss eit korthus. Den som har bygd korthuset er sjølvsagd stolt over sin eigen prestasjon og korthuset er sjølve det synlege provet på hans eigen insats. Om huset skulle falle ned under oppbygging er det ikkje kjærleiken til korta som primært påfører husbyggjaren smerte, men langt meir hans eigen inkapabilitet i å halde huset oppe. Likeeins, er ikkje mora si tilknyting til barnet primært eit produkt av hennar eigen smertefulle insats for å bringe sistnemnde inn i verda, langt meir enn det vi kan kalle kjærleik til barnets eigenverdi?

 

Ein annan kjærleiksdyd kan vere å ofre livet for ein ven, sitt land eller ei sak ein brenn for. I Bibelen står det at ingen har vist større kjærleik enn den som gir sitt liv for sine vener, og sjølvsagt er dette verset mynta på Jesus og den agape-forma for kjærleik han synte då han døydde på krossen. Kva så med martyrane? Ein islamist kan tydeleggjere sin kjærleik til Allah gjennom å sprengje seg sjølv i lufta, men gjer han ikkje dette først og framst fordi han ønskjer seg litt hugleik på staur med 70 burkafrie møydomsfriller? Eller sjå for deg ein japansk kamikazeflygar som set livet til for å gi nasjonen krigsmessig framgang. Gjer han ikkje dette like mykje for å skape seg eit ettermæle som nasjonalhelt, samt bringe byrgskap til den etterlatne familien?

 

Om eg er på villspor, så rettlei meg gjerne. Trur du fenomenet menneskeleg kjærleik kan eksistere fullstendig utan hug etter eiga vinning?

[KarlRoger]

Siden du nevner Jesus og martyrer; Vil påstå at en som ofrer livet uten en tro på at det er noe etter døden, har mindre rom for å være egoistisk enn en som har en tro på en senere belønning.

 

Men uansett så tror jeg at vi evner å gjøre noe godt for de vi er glad i uten at det har med egoisme å gjøre. Med mindre det å ønske at barna sine har det bra er egoistisk. Og evolusjonsmessig sett er det ofte viktigere å sørge for barnas velvære enn sin egen.

 

Videre om Jesus:

 

Usikker på hvordan Jesus offer kan sees på som signifikant. Hvis det var Gud selv, så kan han gjøre hva som helst, og han visste jo at han ikke ville dø, evt. forbli død. Det var heller ikke noe behov for at han skulle korsfestes, han kunne tilgitt oss når som helst. Han kunne også ha unnlatt å drepe tusenvis av egyptiske barn for å gjøre et poeng ovenfor farao. Han kunne heller plukket opp Moses folk og plassert de utenfor faraos rekkevidde. Evt. gitt farao en sykdom, istedenfor å drepe barn. Men mulig at Gud faktisk var ute etter å straffe seg selv med den korsfestelsen, og at de som fortalte historien videre misforstod.

 

Som menneske så var Jesus bare en mann med svært høye tanker om seg selv, som døde for en falsk sak.

 

Som fantasi så kunne historien vært bedre.

 

Endret 3. januar 2011 av KarlRoger

[IHS]

Usikker på hvordan Jesus offer kan sees på som signifikant.

Bedre enn dyreoffring, har mye sterkere effekt. Fjerner en rekke negative følelser, slik at kjærligheten kan få større spillerom i den enkelte.

Endret 3. januar 2011 av IHS

[Cair Paravel]

Siden du nevner Jesus og martyrer; Vil påstå at en som ofrer livet uten en tro på at det er noe etter døden, har mindre rom for å være egoistisk enn en som har en tro på en senere belønning.

 

Det vil eg seie du har rett i. Ein som går i døden for å skaffe seg eit betre "liv" i etterlivet er så egosentrisk som det går an å verte. Merk eg her ikkje inkluderer deprimerte og personar som lever eit smertefullt liv, men først og framst religiøse martyrar. Det eg ikkje forstår er imidlertid korleis dette skal vere eit angrep på kristendomen? Har du høyrt om èin kristen martyr som har gått i døden frivillig utan at alternativet har vore å fornekte Jesu namn?

 

Men uansett så tror jeg at vi evner å gjøre noe godt for de vi er glad i uten at det har med egoisme å gjøre. Med mindre det å ønske at barna sine har det bra er egoistisk. Og evolusjonsmessig sett er det ofte viktigere å sørge for barnas velvære enn sin egen.

 

Jepp, det er absolutt det viktigaste at vi prøver så godt vi kan å gjere det beste for dei vi ønskjer godt. Min påstand er imidlertid at våre forsøk på dette alltid vere prega av arvesynda, og at vår oppfatning av kjærleik i større eller mindre grad vil ha si rot i egoisme. Å ønskje at barna sine har det bra kan i høgste grad vere egoistisk, til dømes dersom ei mor "syr puter under armane" på barnet. Ho meiner det jo godt, men resultatet er at barnet vert mindre sjølvstendig og ofte ein mindre gagnleg del av samfunnet. Når eins eiga tilfredsstilling av å bety noko som omsorgsperson går forbi det behovet barnet eigentleg har, er dette ei form for egoisme ja, og ikkje er det vel særleg positivt i evolusjonistisk forstand heller.

 

Au passant kan ein jo tilføye at darwinismen ikkje burde snakke for høgt om menneskesyn og ego-samfunn. Sosialdarwinismen er i sitt uttrykk tufta på trua om at ressurssterke personar er meir verde enn dei svakaste, og kryssar slik sett nært opp mot Nietzsches "Übermensch" så vel som nazismens raselære.

[Pliscin]

Kjærlighet i form av forelskelse er et naturlig innstinkt for reproduksjon.

Kjærlighet overfor medmennesker er nok fra naturens side noe slikt som et ønske om belønning (tror jeg). Et menneske man tror vil gjøre en vel, i form av trygghet, materielle eller emosjonelle ønsker og andre personlige behov, vil man oppføre seg overfor, på en måte som ikke ødelegger utsiktene for at dette skal oppfylles.

 

Jeg tror det merkes ved at når en person ikke har noe å gi deg, i noen grad, så har du ikke noe kjærlighet overfor den personen. Det kan være et unntak når det gjelder noen som kjenner andre du er fortrolige med, som dermed vil ha en indirekte innvirkning på deg.

 

Det kan til tider være vanskelig å skille frykt og kjærlighet, i den grad at respekt betegnes som kjærlighet. Jeg tror respekt og "idealer" i form av personer handler mer om instinktet om frykt.

[KarlRoger]

Siden du nevner Jesus og martyrer; Vil påstå at en som ofrer livet uten en tro på at det er noe etter døden, har mindre rom for å være egoistisk enn en som har en tro på en senere belønning.

 

Det vil eg seie du har rett i. Ein som går i døden for å skaffe seg eit betre "liv" i etterlivet er så egosentrisk som det går an å verte. Merk eg her ikkje inkluderer deprimerte og personar som lever eit smertefullt liv, men først og framst religiøse martyrar. Det eg ikkje forstår er imidlertid korleis dette skal vere eit angrep på kristendomen? Har du høyrt om èin kristen martyr som har gått i døden frivillig utan at alternativet har vore å fornekte Jesu namn?

 

Men uansett så tror jeg at vi evner å gjøre noe godt for de vi er glad i uten at det har med egoisme å gjøre. Med mindre det å ønske at barna sine har det bra er egoistisk. Og evolusjonsmessig sett er det ofte viktigere å sørge for barnas velvære enn sin egen.

 

Jepp, det er absolutt det viktigaste at vi prøver så godt vi kan å gjere det beste for dei vi ønskjer godt. Min påstand er imidlertid at våre forsøk på dette alltid vere prega av arvesynda, og at vår oppfatning av kjærleik i større eller mindre grad vil ha si rot i egoisme. Å ønskje at barna sine har det bra kan i høgste grad vere egoistisk, til dømes dersom ei mor "syr puter under armane" på barnet. Ho meiner det jo godt, men resultatet er at barnet vert mindre sjølvstendig og ofte ein mindre gagnleg del av samfunnet. Når eins eiga tilfredsstilling av å bety noko som omsorgsperson går forbi det behovet barnet eigentleg har, er dette ei form for egoisme ja, og ikkje er det vel særleg positivt i evolusjonistisk forstand heller.

 

Au passant kan ein jo tilføye at darwinismen ikkje burde snakke for høgt om menneskesyn og ego-samfunn. Sosialdarwinismen er i sitt uttrykk tufta på trua om at ressurssterke personar er meir verde enn dei svakaste, og kryssar slik sett nært opp mot Nietzsches "Übermensch" så vel som nazismens raselære.

Mennesker er den fremste arten nå fordi vi har levd i samfunn og samarbeidet tett med hverandre i 10 000 år. Som individer hadde vi fortsatt blitt spist av løver, eller mer sannsynlig ha blitt utryddet før vi rakk å bli en ny art. Det er kollektivt at vi går fremover. Medisin og sosiale redningsnett er med på å gjøre oss sterkere. Genene våre har ikke forandret seg mye på titusener av år, det er gjennom verktøy, teknologi og vitenskap at vi har utviklet oss videre.

 

For øvrig sier ikke evolusjonsteorien noe om hva slags menneskesyn vi bør ha, men den kan si noe om hvordan vårt menneskesyn har blitt som det er.

 

Arvesynden på sin side er en mennesklig oppfinnelse, sammen med Jesus sin gjenoppståelse, og disse prøver å påvirke hvordan vi skal oppføre oss. Det kunne vært positivt i en verden med mer enn nok mennesker, siden det gir mange folk et ønske om å dø, pga. at de føler de oppfyller de ulike kravene denne gudsfiguren stiller. Men den samme figuren er påstått å si at selvmord er en synd, og da hjelper det likevel ikke med å få ned befolkningstallet.